Tullinløkka: To bomskudd[i]

To ganger, i 1972 og i 1995, har norske arkitekter konkurrert om den beste utformingen av et museumsbygg på Tullinløkka i Oslo. Begge gangene ble en klar vinner kåret, men ingen ting er blitt bygget. Hvordan har løsningsforslagene sett ut? Hvorfor gikk det galt? Hva er annerledes i 2005?


Det går mot en ny arkitektkonkurranse på Tullinløkka, den tredje på vel tretti år. De deltagende arkitektkontorene blir lokket av en spennende oppgave, men øvelsen er kostbar og vinnerutsiktene små. Og kan de stole på at myndighetene mener alvor? Allmennhetens engasjement blir nok stort, denne gang også. Avisene vil flomme over av engasjerte leserbrev.
Grunnen er at en av de få ubebygde tomter nær Karl Johans gate skal få sin endelige form og med det vil et av hovedstadens sentrale trekk bestemmes. Derfor blir dette en av de viktigste arkitektkonkurransene på lang tid. Et stort og symbolladet offentlig byggverk skal reises. Norges største museumsinstitusjon skal få en tidsmessig hovedbygning og dermed bli mer tydelig i hovedstaden. Det er nå, med den nye bygningen, at Nasjonalmuseet vil manifesterer seg i Oslo sentrum.

Men før konkurrentene slippes løs og den offentlige debatt kommer i gang, kan det være grunn til å kaste et blikk tilbake på de to konkurransene vi har hatt til nå. La oss mentalt forberede oss på den tredje – og forhåpentlig siste – konkurransen om Tullinløkka ved å gå opp sporene fra de to tidligere forsøkene.

Nasjonalgalleriet: I første rekke – og tilsidesatt
Nasjonalgalleriets behov for mer plass hadde lenge vært velkjent, og mange forslag var opp gjennom årene lansert for et nybygg på Tullinløkka. Men alltid manglet den politiske viljen; utvidelse hadde ikke særlig høy politisk prioritet.

Da Henie Onstad kunstsenter åpnet på Høvikodden i august 1968, fikk Norge et moderne kunstmuseum i naturskjønne omgivelser. Som danskenes Lousiana var det et stykke avansert arkitektur formet for vår tids kunst. Nyvinningen gjorde at Nasjonalgalleriet virket enda mer akterutseilt enn før. Nå var det til overmål tydelig at den gamle bygningen i Universitetsgata var for trang. Den hadde ikke egnede og store nok lokaler til å presentere Nasjonalgalleriets samlinger av ny og eldre kunst.

På slutten av 1960-tallet begynte Statens bygge- og eiendomsdirektorat (SBED) og Kirke- og Undervisningsdepartementet (KUD)[ii] å forberede en arkitektkonkurranse om ”bebyggelse og utforming av Tullinløkka i Oslo.” Konkurransen skulle belyse tre ulike problemer:

- den reguleringsmessige situasjon for området
- Nasjonalgalleriets utvidelse
- underjordisk parkeringsplass på Tullinløkka.[iii]

Det siste spørsmålet valgte juryen å nedtone: Trafikkmyndighetene ønsket riktignok et stort parkeringsanlegg, men dette fant juryen var uriktig. Det måtte bli en mer beskjeden løsning for å dekke behovet til de omkringliggende institusjonene.

Da konkurransen var over, skrev juryen at et av konkurransens to hovedmål hadde vært å ”skaffe Nasjonalgalleriet og Historisk Museum økte utstillingsarealer.”[iv] Betydde det at de to museene hadde likeverdige krav på løkka? Slett ikke. Departementet hadde tidlig understreket at ”oppgavens tyngdepunkt lå i å utrede tilfredsstillende byggemuligheter på Tullinløkka for å dekke Nasjonalgalleriets behov.”[v] Nettopp derfor er det påfallende at verken Nasjonalgalleriets ledelse eller råd fikk være med i juryen. Isteden opprettet departementet et ”Kontaktutvalg for juryen i reguleringskonkurransen om Tullinløkka”. Det var via sine medlemmer[vi] i dette utvalget at museet kunne fremme sine arealkrav og ønsker.

Det virker som Universitetets folk var tilbakeholdne i forbindelse med utbyggingsplanene. Professor Gutorm Gjessing ved Etnografisk Museum understreket at Oldsakssamlingen og Myntkabinettet, i følge gjeldende planer, skulle flytte til Bygdøy. Dermed ville det bli god plass til Etnografisk Museum i Historisk Museum. Likevel kunne han tenke seg at noen ”kvalitetsstykker” fra Etnografisk Museums samlinger ble stilt ut i en utstillingspaviljong på Tullinløkka. Dermed kunne man vise inspirasjonen fra for eksempel Japan og Afrika på europeisk kunst.[vii]

Universitetsdirektør Olav Meidel Trovik var like svevende. ”Dersom Tullinløkka kan bebygges med et større areal enn det nødvendige for utvidelse av Nasjonalgalleriet, vil universitet være interessert i å benytte disse lokalene til (…) det juridiske fakultet og forskjellige utadvendt virksomhet i folkeopplysningens tjeneste.”[viii] For Nasjonalgalleriet var dette meget heldige formuleringer. Å bygge et romslig museumsanlegg på Tullinløkka var politisk umulig. Men Universitets vage ønsker gjorde at departementet kunne godkjenne et større program for konkurransen og slik sikre fremtidige utvidelsesmuligheter for Nasjonalgalleriet.[ix]

Moduler og broer
Konkurransen ble utlyst våren 1972 og etter en forlengelse ble innleveringsfristen satt til 2. oktober 1972. Juryen hadde syv medlemmer. Fire var oppnevnt av KUD og SBED i fellesskap, tre av Norske Arkitekters Landsforbund (NAL). Man pleide alltid å ha med en prominent nordisk arkitekt i juryen for viktige nasjonale konkurranser, denne gangen var den høyt respekterte danske arkitekten Tobias Faber med.[x] Juryens innstilling ble offentliggjort 30. november 1972.

Femti utkast ble tatt opp til bedømming. Av dem ble i alt syv premiert eller innkjøpt; det er disse som ble publisert og som vi derfor i ettertid kjenner. De syv utkastene spriker en god del – fra helt nedgravde anlegg[xi] til bygninger som dekker hele løkka. Juryen mente at førstepremievinneren var fullstendig overlegen. ”Prosjektet hevder seg på alle vesentlige punkter kvalitativt over konkurransens øvrige forslag.”[xii] For å markere en avstand i forhold til de andre prosjektene valgte juryen å ikke dele ut en annen eller tredje premie, bare tre likestilte premier under vinneren.

Konkurransen ble vunnet av Kjell Lund og Nils Slaatto. De vant mye på den tiden. I løpet av 1972-73 fikk de førstepremie i tre svært viktige arkitektkonkurranser i Oslo sentrum: Utvidelse av Nationaltheatret, nytt hovedsete for Norges Bank pluss konkurransen om Tullinløkka. Ingen andre norske arkitekter kan vise til en så imponerende seiersrekke i løpet av vel et år. Det beviser kontorets overlegne dyktighet til å analysere en oppgave og forstå en tomt, men også at de var de fremste representantene for tidens ledende arkitekturideologi: strukturalismen.
På slutten av 1960-årene, og på det meste av 1970-tallet, ble det lagt vekt på at bygninger skulle være fleksible og kunne endres. Derfor ble de sett på som byggesystemer, og det var viktig å finne den mest hensiktmessige modulen for den foreliggende oppgave. Med en modul på 2,30 m fant Lund og Slaatto et mål som både stemte med bilparkeringen i kjelleren og vindusrytmen til Nasjonalgalleriet. 2 x 2,30 m gav en passende etasjehøyde. Sammen med føringssoner gav dette størrelser som i forbausende grad passet med tomtens mål og sluttet seg fint til de eksisterende bygningenes midtpartier.

Fire moduler ble til hovedenheter på 9,20 x 9,20 m. Disse enhetene hadde tømmehvelv[xiii] og gav prosjektet dets visuelle preg. Men kanskje gjorde de at bygningen ble for oppdelt? Senere skulle Lund & Slaatto tegne et kulturhus i Stavanger som er minst like preget av moduler og oppbrutte volumer. Men der er omgivelsene små, varierte trehus, og Lund & Slaattos struktur glir fint inn i miljøet. Det er mulig at den åpne Tullinløkka, omgitt av monumentale byggverk, inviterer til en mer storlinjet løsning. Det seirende prosjektet i 1995-konkurransen kan sees som et svar på en slik innvending. Det har en stor, klar form – men dette fortrinnet skulle vise seg ikke å bli så viktig.

Førstepremieutkastet i 1972-konkurransen er formet etter prinsipper som ble oppfattet som meget velvalgte. Tilkoblingen til de to eksisterende bygningene var i midtaksen og hovedinngangen i midtlinjen fra universitetets aula. Massekomposisjonen var likevel ledig og uformell ved at volumene ble forskjøvet i forhold de to markante aksene. Det var et prosjekt som virket friskt og som var på høyde med sin tids erkjennelse.

Ved siden av Lund og Slaattos seirende utkast er det Sverre Fehns prosjekt som huskes fra 1972-konkurransen. Fehn startet sin beskrivelse av prosjektet med å si at ”Aldri har vel en by, kun ved å tilføye ett bygg, fått anledning til å samordne sine kulturelle institusjoner til et organisk hele.”[xiv] Fehn så nybygget på Tullinløkka som et bindeledd mellom Historisk Museum, Nasjonalgalleriet og universitetsanlegget på Karl Johans gate. De tre eldre bygningene skulle fortsatt være dominerende.[xv] De skulle være inngangene til det nye anlegget og ble bundet sammen via broer. Fra broene ville den besøkende få oversikt over den nye museumsbygningen og velge seg ut den delen som han ville se.

Fehn lot en offentlig gangvei skjære seg diagonalt gjennom den nye bygningen. Til den la han et lite, trekantet torg med et amfiteater og to restauranter. Den forbipasserende ville få glimt av museets indre liv, og anlegget ville på en naturlig måte bli delt opp i mindre enheter. Fehns idé om en offentlig snarvei gjennom anlegget er arkitekturhistorisk interessant. Tidens ledende arkitekt, James Stirling, skulle senere gjøre dette grepet til et av sine kjennetegn. Han lanserte det først i 1975 i et prosjekt for et kunstmuseum i Düsseldorf og det ble senere en bærende idé i hans berømte Neue Staatsgallerie i Stuttgart[xvi].

Lund & Slaattos førstepremieutkast ser ut til å ha blitt tatt godt i mot. Vi merker ikke noe til den mediestormen som 1995-konkurransen utløste. Selv den skeptiske Dagblad-spaltisten Arne Skouen skrev i en ”Ytring” 29.12.1972 at arkitektene hadde ”løst oppgaven gjennom en luftighet som gjør at du får en nysgjerrig lyst til å krype inn i modellen og spasere i noe lett og porøst.” Den krasseste kritikken mot prosjektet kom fra Arne Brenna[xvii], men det var tretten år senere da striden om glasspaviljongen ved Nationaltheatret stasjon raste og poenget var å påvise at Lund og Slaatto generelt manglet evner til å forme bygninger i historiske miljøer.

Men bygging ble det ikke. Med Einar Førde som kulturminister ble Det norske Teatrets nybygg den prioriterte storsatsingen i hovedstaden. For å lette presset på Nasjonalgalleriet ble
Museet for samtidskunst opprettet i 1988. Det nye museet overtok Nasjonalgalleriets samlinger av malerier og skulptur som var yngre enn 50 år. Overføringen var et depositum og tilbakeføring var planlagt hvert 25 år, første gang i 2010.

Modernisme mot klassisisme
Lund & Slaattos museumsprosjekt var dødt. Det hjalp ikke da de i 1986 var med på å lansere en mindre, frittstående paviljong[xviii] langs Kristian Augusts gate. På Tullinløkka skulle det bli skulpturpark for Nasjonalgalleriet og under parken en parkeringskjeller for 500 biler. Forslaget fikk heldigvis ingen tilslutning. Altså fortsatte Tullinløkka som parkeringsplass, og forholdene forble vanskelige i Nasjonalgalleriet, både for publikum og de ansatte. Og dessuten økte trykket i Historisk Museum. Planene om utbygging på Bygdøy ble forlatt i 1990, nå ville også Universitet satse på å få dekket sine behov på Tullinløkka.

Høsten 1993 tok kulturminister Åse Kleveland og undervisningsministeren Gudmund Hernes initiativet til en videreføring av planleggingen av et museumsbygg på Tullinløkka. Den 14.10.1993 er de avbildet i Aftenposten. De står blant alle bilene på løkka. Det regner og ministerne holder hver sin paraply mens de smilende trykker hverandre i hendene.
Håndtrykket resulterte i en ny konkurranse, og igjen var det Statsbygg (nytt navn på Statens bygge- og eiendoms direktorat) som stod for gjennomføringen. Utlysningen skjedde midt på sommeren 1995 med innlevering i desember. Det kom inn 60 forslag.[xix] Juryen har ikke helt fornøyd og bad i midten av januar tre av forslagsstillerne om å bearbeide sine prosjekter i ny runde. Premieutdelingen fant sted medio februar 1996.

Forslagene ble bedømt av en jury på ni medlemmer. Fire kom fra Statsbygg, to var oppnevnt av NAL og en av Oslo kommune. Brukerne var representert ved Knut Berg/ Tone Skedsmo[xx] (Nasjonalgalleiet), Egil Myklebust (UiO). Det var altså ingen nordisk arkitekt med i denne juryen.[xxi]

De tre arkitektgruppene som deltok i omkonkurransen var Telje Torp Aasen Arkitektkontor AS, 4B Arkitekter AS og Lund Hagem arkitekter AS/ Mellbye Arkitekter AS. Til slutt ble det Telje Torp Aasen som vant. De ble også premiert i 1972-konkurransen med et interessant prosjekt: En smal, frittliggende utstillingsbygning beregnet på Historisk Museum ble lagt langs Kristian VIs gate og knyttet til Universitetshagen med en gangbro. Resten av det nye anlegget var en lav bygning som fylte den andre halvdelen av løkka. Mellom de to bygningene ble det en intim museumsplass.

Førstepremieprosjektet og 4Bs annenpremieutkast hadde store likhetstrekk. Begge understreket aksen mellom Historisk museum og Nasjonalgalleriet som en markant forhall[xxii] til den nye museumsbygningen, og i endene av denne skjer tilkoblingen til de eldre bygningene. Begge legger den nye museumsbygningen på den nordre delen av Tullinløkka mens den søndre delen av tomta er en åpen plass med et podium foran inngangen. Grunnen til denne forhøyningen var at de to eldre museene har høye sokler. Podiet sørget for at 1.etasjen i den nye bygningen kom nærmere 1. etasje i de eldre bygningene.

Det seirende utkastet har hovedsakelig utstillingslokaler i underetasjen og kontorer i tredje og virker velorganisert og logisk. Fasaden mot nord har preg av å være en bakside. Forsiden, derimot, fikk i den bearbeidede versjonen betongskiver og et fremstikkende tak. Dette rammeverket gir fasaden et rolig og monumentalt preg. Det minnet om søylerekken på Altes Museum i Berlin. Derfor er det pussig at et prosjekt med et så klassisistisk preg skulle bli utpekt som den modernistiske fienden av Byens fornyelse. Det er lett å se at Telje Torp Aasen i bearbeidelsen av prosjektet la seg nær opp til sitt seirende utkast fra året før i konkurransen om nytt bygg for Universitetsbiblioteket i Oslo[xxiii].

Hvorfor ble det seirende utkastet i 1995-konkurransen aldri realisert? Dels må det skyldes svak støtte fra oppdragsgiveren. Gudmund Hernes gikk av som undervisningsminister i 1995 og ble helseminister. Åse Klevelands tid som kulturminister var over da Thorbjørn Jagland ikke tok henne med i sin regjering i 1996. Støtten var heller ikke stor i byråkratiet. Der var sentrale personer, allerede mens arkitektkonkurransen pågikk, begynt å arbeide med planer som skulle lede frem til den store museumssammenslåingen og Nasjonalmuseets fødsel. Statsbygg var ikke heldig med lanseringen av vinnerutkastet. Prosessen var lukket, gikk langsomt og materialet virket tørt sammenlignet med den profesjonelle og innbydende måten som det klassisistiske motforslaget ble presentert på. Et annet moment er at prosjektet ikke ble forsvart med nebb og klør av arkitektstanden. Få så ut til å være fylt med begeistring over prosjektet.

Dessuten ble prosjektet etter hvert møtt med en mediestorm som savner sitt sidestykke i norsk arkitekturdebatt. Medarbeidere i Aftenposten[xxiv] hadde sterke koblinger til Byens fornyelse og brukte avisen til å bekjempe vinnerprosjektet i konkurransen.
Diskusjonen sporet av og kom til å dreie seg om klassisisme kontra modernisme, ikke om hvordan man best løser Nasjonalgalleriets behov.

Tredje og siste runde
Vi står foran en tredje konkurranse på Tullinløkka. Hvorfor skal vi tro at man vil lykkes denne gangen?

For det første fordi saken virker mye bedre forankret i den politiske ledelse, og enda viktigere, byråkratiet ønsker dette. Dessuten er saken forenklet rent organisatorisk. Byggeprosjektet er ikke lenger et samarbeid mellom Nasjonalgalleriet og musene i Historisk Museum. Universitetets kulturhistoriske museum har nå egne byggeplaner i Bjørvika. Derfor er det fritt fram for kunsten på Tullinløkka, og den vil etter hvert også kunne ta over Historisk museum. Det er også vesentlig at brukeren ikke er et statsmuseum, men en selvstendig stiftelse. Det er ikke Statsbygg, men det nye Nasjonalmuseet som, i nær forståelse med Kulturdepartementet, organiserer konkurransen.

Man må også kunne si at opprettelsen av Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design betyr at man nå har fått en bruker med en større tyngde og stor politisk goodwill. Det må gjøre det lettere å få realisert byggesaken.

Det hjelper også at byggetomten denne gang er atskillig større. Nå innbefatter den de to eldre museene, løkka i mellom dem og store deler av kvartalet på den andre siden av Kristian Augusts gate. Dermed kan museet få realisert sine planer uten å belaste selve Tullinløkka med så store bygningsvolumer som i de foregående konkurransene. Og når Nasjonalmuseet i april 2005 samler sin administrasjon i Kristian Augusts gate 23, slipper man også å bygge kontorer på løkka. Man kan derfor si at protestene mot de tidligere museumsplanene på Tullinløkka har gitt resultater. Staten har gravd dypere i lomma, frem
skaffet en større tomt og dermed kommet kritikerne i møte.

Derfor trenger vi ikke å tro at det hviler en forbannelse over Tullinløkka. Snart er bilene borte og midlertidige kunstpaviljonger markerer at kunsten har fått hånd om plassen. La oss minne om de langvarige planene om å bygge ny hovedflyplass for Oslo. På 1960-tallet ble det bestemt at den skulle ligge på Hobøl, og på 1980-tallet ble det avholdt arkitektkonkurranse – da skulle den bygges på Hurumlandet. Men da vedtaket om utbygging på Gardermoen var fattet, gikk det i rekordfart – og resultatet ble glimrende.

Og til sist: Dette er vår gylne mulighet. Vår nye oljerikdom gjør det enklere å realisere oppgaver som har vært forsømt i lang tid. Det er nå vi har anledning til å bygge opp kulturelle institusjoner som vi har manglet. – Skal det noen gang bli bygging på Tullinløkka, så må det bli nå.

Publisert i Kunst og Kultur 1-2005


Litteratur:
Norsk Arkitektkonkurranser 183. Tullinløkka i Oslo (NAK183)
Norsk Arkitektkonkurranser 336. Utbygging på Tullinløkka (NAK 336)
Norske Arkitektkonkurranser 328. Universitetsbiblioteket i Oslo. Nybygg på Blindern. (NAK 328)
Museum og museumsfunksjoner i Oslo. NOU
Tullinløkka i Oslo. Program for arkitektkoturransen.1972
Tullinløkka i Oslo. Vedlegg til arkitektkoturrransen. 1972
Tullinløkka – plass for museum! Katalog til utstilling i Nasjonalgalleriet 16.10.-30.11.1997
Brenna, Arne: Eidsvolds plass, Studenterlunden og glasshuset. Institutt for kunsthistorie og klassisk arkeologi. UiO, 1985
Grønvold, Ulf, Lund & Slaatto, Oslo 1988

Noter:
[i] Tittelen henspiller på et innlegg av Håkon Mjelva på side 2 i Arkitektnytt 6/1997. Hans overskrift var ”2.omgang med nytt bomskudd på Tullinløkka”
[ii] I følge Gaute Baalsrud i SBED var det de to byråkratene Jens Wilhelmsen og Enevald Skadsem som bygget de nødvendige allianser og fikk skapt en bred nok begrunnelse for Nasjonalgalleriets ekspansjonsmuligheter på Tullnløkka
[iii] Fra forordet i Tullinløkka i Oslo. Program for arkitektkonkurransen. 1972
[iv] Side 2, NAK 183
[v] Fra forordet i Tullinløkka i Oslo. Program for arkitektkonkurransen. 1972
[vi] Direktør Sigurd Willoch fra museets administrasjon og fra Nasjonalgalleriets råd dets leder arkitekt Bernt Heiberg og medlemmene billedkunstneren Odd Hilt og maleren Victor Smith
[vii] Brev fra Gutorm Gjessing datert 5. mai 1971. Vedlegg 8 til arkitektkonkurransen
[viii] Brev fra Trovik datert 7. mai 1971. Vedlegg 9 til arkitektkonkurransen
[ix] Men ikke alle ser ikke ut til å stole på et slikt dobbeltspill. Da konkurranseresultatet forelå, uttalte direktør Sigurd Willoch i Aftenposten 1.12.1972: ”Fra Nasjonalgalleriets side må det imidlertid være en fundamental innvending mot de fremlagte planer at man har tatt hensyn til krav fra Universitetet om å få disponere plass i den nye bygningen. (..) Etter min mening er det ikke anstendig at landets Nasjonalgalleri ikke skal få disponere sin bygning totalt.”

[x] Juryens øvrige medlemmer var overarkitekt Gaute Baalsrud (juryens formann), underdirektør Rolf Holth, ekspedisjonssjef Enevald Skadsem og arkitektene Gunnar Fougner og Tore Sveran. Universitetet var altså representert, men ikke Nasjonalgalleriet.
[xi] Prosjektet var ved Arvid Ottar, Svein H. Bergersen, Øyvind Gromholt, Roderick Ian Learoyd og Tone Ingeborg Morseth. Året etter fikk Jan Digerud og Jon Lundberg innkjøp i konkurransen om utvidelse Nationaltheatret. Også deres prosjekt var en nedgravd løsning. Dette prosjektet var tydelig inspirert av Jørn Utzon forslag for Silkeborg kunstmuseum fra 1963. Uansett trenger man ikke vente til I. M. Peis glasspyramide i Louvre for å finne tanker om nedgravde museumsanlegg. Pei ble engasjert av president Mitterand i 1983.
[xii] Side 10, NAK 183
[xiii] Ikke alle har tømmehvelv. De tre fremre enhetene til venstre for hovedinngangen, og fire enheter bak med en ekstra etasje, har flatt tak.
[xiv] Side 25, NAK 183
[xv] Fehn benyttet den samme løsning i 1983 i sitt konkurranseutkast for Wasa skip museet i Stockholm. Der lot han Nordiska Museet også være inngang til den nye museet.
[xvi] Konkurranse 1977, åpnet i 1983.
[xvii] Side 45 Brenna:1982. Brenna mente at Lund & Slaattos prosjekt var lite hensynsfullt mot de to eldre bygningene og at de fra Tullinløkka ble ”visuelt tilintetgjort”.
[xviii] Bygningen skulle siden bli til lesesalplasser og museum. Ideen ble fremmet av IN’BY og Elliot Strømme AS.
[xix] Alle prosjektene er bevart som A3-mapper, så her har fremtidige forskere et interessant materiale. I denne artikkelen forholder vi oss bare til de publiserte utkastene.
[xx] Tone Skedsmo etterfulgte Knut Berg, hun trådte inn i juryen etter programarbeidet.
[xxi] Kjell Beite (juryformann), Per Aksel Larsen, Sigrun Auan og Tori Henriksen representerte Statsbygg. Anne Siiri Øyasæter representerte Oslo kommune. Einar Dahle og Tarald Lundevall var oppnevnt av Norske Arkitekters Landsforbund. Sistnevnte var ansatt i Kulturdepartementet. Dermed ville departementet i denne saken ikke kunne be om råd fra sin arkitekturrådgiver.
[xxii] Etter råd fra juryen neddempet Telje Torp dette i runde to i konkurransen.
[xxiii] NAK 328
[xxiv] En av Aftenpostens mest markante kommentatorer, Ulf Andenæs, hadde i mange år benyttet avisens spalter til å bekjempe modernismen. Men i striden om Tullinløkka var det journalist Bibi Plathe Vance som opptrådte som frontsoldat for Byens fornyelse.