Begge de to viktigste utkastene i konkurransen om nytt rådhus i Kristiania var basert på svenske forbilder. Arneberg og Poulsson var inspirert av Carl Westman, Bjercke og Eliassen av Ragnar Østberg. Den største offentlige bygningen i årene etter unionsbruddet i 1905 trakk sterke veksler på svensk arkitektur.
Det var en meget viktig arkitektkonkurranse, den viktigste på mange år. Norges hovedstad skulle få en stor, symbolladet bygning, og denne monumentalbygningen ville bli brennpunktet for en ny, sentral bydel. København hadde tatt i bruk nytt rådhus i 1905, og Stockholm var i ferd med å bygge sitt. Nå var det Kristianias tur til å uttrykke byens økte betydning. Kommunens administrasjon ville bli samlet, og de folkevalgte skulle endelig få verdige lokaler hvor de kunne ta i mot prominente gjester.
På St. Hallvard-dagen, den 15. mai 1915, lanserte byens nettopp avgåtte ordfører, advokat Hieronymus Heyerdahl, sin storslagne plan: Kristianias lenge savnede rådhus burde ligge i Pipervika og ikke på Hammersborg, der det allerede hadde vært avholdt to arkitektkonkurranser om saken. Nei, det var bedre å sanere slumområdet Pipervika som lå så skjemmende nær byens praktgate, Karl Johan. Da kunne rådhuset bygges på Pipervikshøyden, 13 meter over havet, og dermed få utsikt til havnen og innseilingen til byen. Heyerdahl hadde bedt reguleringssjef Hjalmar Torp utarbeide en reguleringsplan, og Torp overlot arbeidet til arkitekt Oscar Hoff. Ved hjelp av en situasjonsplan og en modell illustrerte Hoff en mulig løsning: En adkomstgate i forlengelse av Universitetsgaten ledet rett opp mot det lille høydedraget der rådhuset kronet.
Heyerdahls forslag vakte begeistring i pressen og blant politikerne. Det hjalp nok at han også hadde grep om økonomien. Han foreslo at kommunen skulle selge sine eiendommer på Hammersborg for å bidra til finansieringen av det nye bygget. Dessuten hadde Heyerdahl henvendt seg til byens ledende borgere og bedt dem støtte prosjektet økonomisk, og det resulterte i løfter om 1,1 millioner kroner. Og i begeistringen som fulgte lanseringen av forslaget, kom det inn ytterligere 750 000 kroner. Nå virket det sannsynlig at Kristiania skulle klare å reise et rådhus til byens 300-årsjubileum i 1924. Bygningen kunne bli et samlende symbol og tydeliggjøre de store fremskritt som hadde skjedd i de siste årene.
Rådhuskonkurransen gikk over to runder. Den første runden, i 1915-1916, var en idékonkurranse der det kom inn 44 forslag. Seks av deltakerne ble invitert til å bearbeide sine utkast og levere dem på Kommunegården (Gamle Logen) innen den 15. februar 1918. De arkitektene som var med i runde to var Berner og Berner, August Nielsen (medarbeider Harald Sund), Kristofer Lange, Lorentz Harboe Ree, Bjercke og Eliassen pluss Arneberg og Poulsson.
Hovedkonkurrentene
I andre konkurranserunde ble det klart at to ut prosjekter skilte seg ut. “Efter at ha gjennemgaat de 6 indkomne konkurransearbeider, (...) er vi kommet til det resultat at valget staar mellem “Dag” og “Hvælv og Bjelke””, skriver juryen i sin kritikk. Sistnevnte prosjekt var en bearbeidelse av ”Piperviksporten” fra første runde og var forfattet av Andreas Hesselberg Bjercke og Georg Eliassen. Det andre forslaget, ”Dag,” het ”Vaar” i første runde. Opphavsmennene var Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson. I siste konkurranserunde fremla de også varianten ”Columbi egg”, og det var med den de til slutt vant.
I første konkurranserunde satte Arneberg og Poulsson et kraftig rådhustårn i enden av Universitetsgatens forlengelse. Selve rådhuset lå litt lenger mot øst. Med varianten ”Columbi egg” introduserte de en halvsikelformet plass og lot selve rådhusbygningen bli endepunktet for adkomstgaten. Det var denne enkle og storlinjede løsningen de vant på. Selve bygningens utforming skulle siden endre seg. Den ble bearbeidet igjen og igjen etter som årene gikk og tidens stiloppfatning skiftet. Men de grunnleggende trekkene ble funnet allerede i 1918, og de ser vi fortsatt: Roald Amundsens gate leder frem til Rådhuset, som på bysiden er omgitt av den halvsirkelformede Fridtjof Nansens plass.
Bjercke og Eliassens forslag var helt annerledes. Man kan si det var mer romantisk, mer uregelmessig, mer tilpasset de stedlige forhold. Arkitektene tok utgangspunkt i et eksisterende gateløp, Filosofgangen. Denne gata startet ved Stortingsgaten, like foran Nationalteatret, og skrådde sørover, utenom Pipervikshøyden, mot Pipervikas tradisjonelle sentrum, Tordenskiolds plass, med sjøheltens statue. Bjercke og Eliassen brola gata i forseggjorte mønstre og gjorde den bredere, slik at den ble en “torvgate med vakkert bøiet kontur”. Dermed ble det god utsikt mot fjorden. Det ble skapt et sammenhengende drag fra byens hovedgate, Karl Johans gate med Studenterlunden, ned til honnørbryggen vis à vis Tordenskiolds plass og en stor, tverrstilt rådhusplass mot havna.
Den langstrakte plassen var avgrenset av Vestbanebygningen i vest og en foreslått operabygning i øst foran Akershus-murene. Denne eiendommen ved Kontraskjæret kjøpt brødrene Hannevig i 1916, og Christoffer Hannevig erklærte i 1917 at han ville bygge en opera der. Derfor hadde flere av konkurransedeltagerne innarbeidet Hannevigs operaplaner i reguleringen av rådhusområdet. (Men som kjent gikk det annerledes. Skipsreder Hannevig ble slått konkurs i 1921, og seks år senere ble funksjonalismens pionerverk, restaurant Skansen, reist på denne tomten.)
Bjercke og Eliassens rådhusplass tok opp retningene til Filosofgangen og Vestbanestasjonens front, og plassen ble derfor liggende på skrå i forhold til Karl Johans gate og sentrums rutenett. Slik overførte Bjercke og Eliassen Pipervikas uregelmessigheter til det nye sentrumsområdet.
I likhet med de andre konkurransedeltakerne plasserte også Bjecke og Eliassen rådhuset på Pipervikshøyden. Bygningen markerte seg med et massivt tårn på hjørnet ut mot den brede gågaten. En rampe ledet opp til rådhusets forplass, borggården, som ble rammet inn av en lavere L-formet sekundærbebyggelse. Det var som å komme opp til et slott på en høyde, der stall-liknende bygninger dannet en forplass. Deres rådhusprosjekt skilte klart mellom administrasjon og representasjon. Den representative rådhusdelen var symmetrisk, mens kontorfløyene rundt borggården var assymmtriske og evnet å tilpasse seg det uregelmessige gatenettet.
De fire arkitektene – Arneberg, Poulsson, Bjercke og Eliassen – var jevngamle; i 1918 var de mellom 35 og 38 år gamle og ved starten av sine karrierer. De fire vennene hadde utgjorde to par som nylig åpnet sine praksiser i Kristiania. Tre av dem hadde først gått på Den kongelige Tegneskolen i Kristiania og hatt Herman Major Schirmer som lærer. Siden ble de alle utdannet ved Kungliga Tekniska Högskolan i Stockholm i perioden 1903-1906. De kom fra det samme faglige miljøet, men etter studietiden arbeidet de for ulike ledende svenske arkitekter. Arnstein Arneberg var hos Gustaf Lindgren (1903-1906) og Magnus Poulsson hos Carl Westman (1905-1909). De to andre var betrodde assistenter hos Ragnar Østberg og arbeidet på Stockholm Stadshus i en avgjørende fase, Georg Eliassen i 1906-14 og Andreas H. Bjercke i årene 1906-1910.
For Bjercke og Eliassen må det ha vært en stor fordel å ha vært Østbergs nære og betrodde medarbeidere i lang tid. Mer enn noen andre norske arkitekter var de innforstått med planleggingen av et stort rådhus. De kjente funksjonene ut og inn, og de var drillet i formspråket til en av tidens ledende arkitekter, en mann som dessuten skulle sitte i juryen for konkurransen.
Når man i dag besøker Stockholm Stadshus er det vanskelig ikke å bli blendet av bygningens sjarme. Også samtiden visste at det var et mesterverk Østberg var i ferd med å reise. Det er derfor ikke å undres over at Bjercke og Eliassen forslag i rådhuskonkurransen låner flere trekk fra forbildet i Stockholm. Der går man først inn i et gårdsrom og så inn til store representasjonsrommene. Bjercke og Eliassen har den samme romsekvensen. Dessuten er de fem nisjene på sjøsiden i deres rådhusprosjekt nesten en kopi av Østbergs inngangsfasade. I likhet med Østberg har de plassert et massivt tårn på det ene hjørnet av rådhuset, men i motsetning til Stockholms Stadshus vender deres tårn innover mot byen.
Skjevt og massivt
I to tidlige eneboliger, Villa Pauli (1905) og Villa Bonnier (1909), løser Ragnar Østberg noen planproblemer ved å la enkelte av interiørveggene gå på skrå i forhold til bygningens hovedform. I Villa Geber (1911) blir hele gårdsrommet en rombe. Denne interessen hos Østberg for det uregelmessige skal skrive seg fra hans oppmålinger av eldre bebyggelse, for eksempel Leckö slott fra middelalderen. En som ble influert av Østbergs raffinerte skjevheter var Gunnar Asplund. Hos ham resulterte denne inspirasjonen i mesterverket Villa Snellmann (1918), en bygning som ble en viktig impuls for Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas da de tegnet Haugesund rådhus. Bjercke og Eliassen kjente uten tvil meget godt til de utstuderte forskyvninger og kontrollerte overraskelser som man finner i planen til Stockholms stadshus. Men de benyttet denne kunnskapen bare da de utformet torvgatens krumme løp og rådhusets sekundærbebyggelse.
Det var i årene 1904-1905 at det ble avholdt en arkitektkonkurranse i to runder om nytt rådhus (dvs. tinghus) på Eldkvarntomten i Stockholm. Vinner ble Ragnar Østberg. Hans viktigste motstander var Carl Westman. Etter en del viderverdigheter ble det besluttet at tomten skulle brukes til å reise et stadshus (dvs. rådhus), som skulle tegnes av Østberg, mens Westmann ble bedt om å utforme et tinghus på en annen tomt i nærheten.
Andreas Bjercke og Georg Eliassen satte Carl Westman nesten like høyt som Ragnar Østberg, men det var en annen samtidig norsk arkitekt som kjente Westman enda bedre og som hadde en legning og en erfaring som gjorde at han var helt innforlivet med Westmans arkitektur. Det var Magnus Poulsson. Han fant i Carl Westman sitt ideal og gjorde alt han kunne for å få arbeide for ham. Det kompakte i Westmans arkitektur stemte godt med det uttrykket Poulsson søkte. Det er derfor ikke forbausende at Arneberg og Poulssons første utkast i konkurransen om nytt rådhus i Kristiania (1916) har klare likhetstrekk med Westmans tinghus i Stockholm.
Men egentlig går linjen lenger bakover i tiden. Ved århundreskiftet var det et internasjonalt fenomen at arkitektene søkte tilbake til de nasjonale røtter. I Sverige førte det til at Vadstena slott med sin massive sluttethet ble en viktig inspirasjonskilde. Både for Ragnar Østberg og Carl Westman. Men kanskje særlig for Westman. Sammenligner vi Vadstena slott med Westmans tinghus i Stockholm og Arneberg og Poulssons rådhusprosjekt for Kristiania, er det lett å se likhetene. Ikke bare fasadenes tyngde, men også tårnhattene er ganske tilsvarende.
De norske arkitektene som var utdannet i Stockholm regnet svensk arkitektur som del av en felles nordisk arkitekturarv som også hadde gyldighet for Norge. Derfor kunne et svensk slott være en relevant inspirasjonskilde når man lette etter et nasjonalt uttrykk etter at unionen med Sverige var oppløst.
Planene for rådhus i Norges hovedstad hadde fortsatt en lang utviklingsperiode foran seg. På slutten av den modningsprosessen skulle modernismen melde sin ankomst. Funksjonalismens ønske om rene, geometriske volumer ble forløsende for Arneberg og Poulsson. Og deres konsentrerte løsning lot seg lettere transformere enn Bjercke og Eliassens romantiske forslag.
Publisert i Arkitektur i Norge. Årbok 2003
Litteratur:
“Nyt Raadhus i Kristiania”, Arkitektur og dekorativ Kunst, 1915, s. 81-92
“Kristiania Raadhus. Juryens kritik”, Arkitektur og dekorativ Kunst, 1916/5
“Kristiania Raadhus. Juryens kritik”, Arkitektur og dekorativ Kunst, 1918, s. 78-91, 96-108, 110-117, 125-134, 142-150, 158-167
Cornell, Elias, Stockholms Stadshus, Stockholm 1992
Grønvold, Ulf, ”Det store huset innerst i Viken”, Det store løftet, Oslo 2000
Wrede, Stuart, The Architecture of Erik Gunnar Asplund, Boston 1980
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar