Midtveis i sin artikkel
i Fortidsvern 2/2012 kommer Leif
Maliks til sakens harde kjerne, til smitte og skyld, smitten som har spredd seg
fra Erling Viksjøs byggverk og den skyld han har for at våre historiske
bykjerner er blitt forringet. Her er hunden begravet. Dette er grunnen til at Maliks
leter så intens etter begrunnelser for at Høyblokken er et lite betydningsfullt
byggverk som man godt kan rive. Det gjelder å gripe den muligheten terroristen
har gitt oss til å bli kvitt Viksjøs byvandalisme.
”Terroristen
ville ramma det politiske systemet og demokratiet, som regjeringsbygget er eit
symbol for.”
Dette er et lite oppsiktvekkende
synspunkt, jeg tro det deles av de fleste. Det stemmer med den allmenne
oppfatning av målet for terroristens handlinger og vurderingen av regjeringsbygget
som symbol for vårt politiske system og demokrati. Maliks, derimot, begrenser
seg til at terroristen ville ”skade Arbeiderpartiet” og anstrenger seg til det
ytterste for å begrunne at regjeringsbygningen ikke er en symbolbærende
bygning.
Slottet eller
regjeringsbygningen
Leif
Maliks trekker frem bildet vi alle kjenner, en nydannet regjering som møter pressen
foran Slottet, noe som inntreffer én gang hvert fjerde år, og slik vil han
gjøre Slottet til selve symbolbygningen for den utøvende statsmakt. Riktignok
kalles regjeringen for Kongens råd, men folk lar seg ikke lure. De vet hvor
avgjørelsene fattes. Demonstrantene samler seg foran Høyblokken, ikke Slottet. Ingen,
bortsett fra Maliks, er i tvil om hvilken bygning som symboliserer den utøvende
statsmakt.
Med den samme iver som Maliks legger for dagen etter å
frata Høyblokken symbolsk kraft, søker han også å redusere selve bygningstypens
betydning i folks bevissthet. Han nevner 10 Downing Street som den britiske
stasministers bolig, men unnlater å si at den inngår i selve regjeringskomplekset
langs Whitehall. Og Whitehall er et like innarbeidet begrep for britene som regjeringssenteret
Rosenbad er det for svenskene.
Eller ta Berlin. Da byen igjen ble hovedstad etter
Tysklands gjenforening, ble det bygd to store bygninger ved siden av Riksdagen,
og sammen utgjør de en lineær struktur som kalles Band
des Bundes: Et langstrakt bygg med
kontorer og møterom for parlamentarikerne og en symmetrisk, ni etasjes, modernistisk
kaba – forbundskanslerens Kanzleramt. Ingen skal påstå at tyskerne er redde for å
gi landets statsminister et symbolladet arbeidssted som synliggjør den utøvende
statsmakts betydning.
Smitte og skyld
Det
er et hovedanliggende for Maliks å peke ut Erling Viksjø som hovedansvarlig for
syndefallet. I Norge er det hans eksempel som førte til at smitten spredde seg
ut over historiske bystrøk , og verdifulle bygninger ble revet. Med ham kommer
idealet om ”den glisne by”, som Maliks formulerer det, og tenker vel på frittstående
blokker i parkmessige omgivelser, slik Le Corbusier hadde foreskrevet det.
Nå er dette byplanidealet for lengst
forlatt. På Aker Brygge og Tjuvholmen møter man plasser og gateløp med sammenhengende
fasaderekker som har mer til felles med den historiske byen enn med Le
Corbusiers byidealer. Derfor er den interessante diskusjonen hvordan vi nå, med
historisk avstand, skal forholde oss til arven etter de tidlige modernistene. Og
har man et åpent sinn i møte med de byggverk som Viksjø og hans samtidige
skapte, vil man oppdage at også denne perioden ga oss bebyggelse med kvaliteter
som vi skal hegne om.
Som for eksempel Hydrobygget i
Bygdøy allé. Maliks foreslår at det blir fredet, nærmest som bytte mot at
regjeringsbygningen rives. Det til tross for at han mener Hydro-bygningen er
preget av ”forakt, eller iallfall manglende interesse for klassiske byformer,” og
har vært en smittekilde for en destruktiv byutvikling i Oslo. Men det går an å
slå fast at en høyblokk og en modernistisk utformet park står for et helt annet
byideal enn den historiske byen, man kan slå fast avstanden mellom de to
virkelighetsforståelsene, uten at man trenger å gripe til ladede begreper som
”forakt”. Operer man innenfor en slik moraliserende ramme blir det vanskelig å
vurdere det som ble skapt i en historisk periode.
Selv fylles jeg av glede når jeg opplever den høyreise
bygningen og den sjenerøse offentlige parken. Det er et meget fordelaktig bytte
at Viksjøs Hydro-bygg erstattet Mogens Thorsens stiftelse av Henrik Bull. Det
er lettere å beklage at Det engelske kvartal ble revet da Ind-Eks-Huset ble
reist. Likevel går det an å tørke tårene og oppdage at også det har kvaliteter og
er et verdifullt byggverk fra 1960-tallet. Min vurdering er at den cirka sytti år
eldre bebyggelsen ved Solli plass har blitt tilført to av de beste bygningene
fra den tidlige etterkrigstiden og at dette har gitt et bybilde som ikke er
problematisk.
Hva vil skje?
Regjeringen
har besluttet at alle departementskontorene skal samles ved dagens
regjeringskvartal. Området vil dermed få en enda høyere utnyttelse enn nå, og
OBOS-blokken, som Maliks mener er ”grotesk stedsufølsom”, komme til å passe
godt inn. For å få plass til alle arbeidsplassene kan noen av de eksisterende
departementsbyggene bli revet og erstattet av en større bygningsmasse.
Hva som skal skje med Høyblokken vil
bli klart etter hvert. Maliks er tvilende til om den bør bevares, blant annet
fordi den har blitt en del endret gjennom årene og fordi den må tilpasses nye
krav. Men alle bygninger som er i intens bruk vil etter hvert endres noe for å kunne
anvendes. For eksempel er Stortingets inngangsparti sterkt forandret, Stortingssalen
er utvidet, den opprinnelige hovedtrappen fjernet, et gårdsrom bygget igjen, nye
funksjoner (som stortingsrestauranten) har erstattet Victor Langlets
rominndeling fra 1860 og utvidelsen i 1958 førte dessuten til at Riksarkivets
bygning ble revet.
Før terrorhandlingen var
regjeringskvartal et kompleks område med en interessant bygningshistorie.
Ambisjonsnivået har variert, men anleggets velpleide park og sirkulære dam understreket
Høyblokken som komposisjonens sentrale element og statsministerens arbeidssted.
Det var derfor terroristen parkerte bombebilen inntil den. Høyblokken er ikke
bare et av Norges mest ambisiøse byggeprosjekter fra 1950-tallet. Den var også
det fysiske mål for terroristens udåd. Skal historien bli forståelig må det
fremtidige minnesmerket og Høyblokken stå sammen.
Publisert i Fortidsvern 3/2012
Publisert i Fortidsvern 3/2012