Hus eller hest: Rådhus i Fredrikstad og på Hamar

Fredrikstad: Skulpturen til Terje Westfoss er laget av stål- og bronseplater. Den står på skrå og borer seg ned i parkens gressmatte like bak rådhuset. Det er lett å se at det er et hus, og det er da også en kunstnerisk bearbeidet modell av en herskaplig villa som tidligere huset ordfører og rådmann.

Hamar: Vi oppdager umiddelbart at Jon Gundersens kunstverk er et dyr. En hest? Eller en isbjørn? Ingen av delene. Steinskulpturen som møter oss på inngangsplassen foran rådhuset heter ”Dobbeltdyr” og har et hode i begge ender.

Byens fremste hus
Slottet er setet for statsoverhodet og derfor nasjonens fremste bygning. På tilsvarende måte er rådhuset stedet for det lokale folkestyre, huset som alle borgerne skal ha et eierforhold til, det er deres hus.

Rådhuset er en gammel bygningstype. De eldste eksisterende rådhusene i Europa ble reist på 1200-tallet i Nord-Italia. Palazzo del Broletto ble innviet i Como i 1215. Kort tid etter ble det reist atskillig større byggverk i Siena (Palazzo Pubblico 1298-1348) og Firenze (Palazzo Vecchio 1299-1314). Dogepalasset i Venezia og rådhusene i Siena og Firenze er markante byggverk som er kjent over store deler av verden. Disse kraftfulle bygningene er samlingsmerker for selvbevisste bystater og symboler for det fremvoksende folkestyre. – Kanskje var senmiddelalderen rådhusenes gylne periode?

Den andre store perioden for denne bygningstypen var på 1800-tallet. Industrien grodde frem og førte til en eksplosiv byvekst i Europa, og dermed får den kommunale administrasjonen helt andre oppgaver enn tidligere. Et svar på dette blir at det reises nye rådhus i nesten alle byer. Byene har blitt større og trenger nye symbolbygninger, dessuten må et økende byråkrati ha arbeidsplasser.

Derfor var rådhuset en av de viktigste bygningstypene i siste halvdel av 1800-tallet. I England snakker man om «The Town Hall Movement». Der var det bare de stagnerte byene som ikke bygde nye rådhus i denne perioden. Pompøse, palasslignende rådhus ble anlagt ved byens gamle torg eller en ny plass som ble skapt for dette viktige kraftsenteret i industrialismens by. Helst skulle det ha et høyt og dominerende tårn slik middelalderens katedraler hadde det. På langt hold skulle rådhuset annonsere seg og bidra til byens silhouett.

De første rådhusene var enkle flerbrukshaller, men etter hvert ble det reist mer komplekse bygninger. På 1700-tallet blir det vanlig å skille ut rettsfunksjonen i en egen bygning. Dette passer godt med Montesquieus maktfordelingsprinsipp som han lanserte på denne tiden. Den franske filosofen mente at makten burde splittes opp i en utøvende, en dømmende og en lovgivende gren. Dermed oppstår en balansert situasjon hvor de ulike kreftene holder hverandre i kontroll. Da den dømmende myndighet fikk en egen bygning, ble dette skillet tydeligere.

Rådhuset skulle inneholde en festsal, en romslig rådhushall. Bystyresalen hadde ikke en så dominerende plassering som festlokalene og ble sjelden markert i fasaden. Rådhuset kunne kombineres med løsningen av andre kommunale oppgaver, det kunne for eksempel bygges sammen med brannstasjonen. Men generelt må en kunne si at et rådhus tradisjonelt skulle gi egnede rom for det lokale folkestyret, inneholde festlokaler og den kommunal administrasjonen.

I Norge reises det ikke mange imposante rådhus på 1800-tallet, Skien rådhus er et av unntakene. Men i første halvdel av 1900-tallet bygges det en rekke markante rådhus her i landet, for eksempel i Haugesund og Sandvika, men Oslo rådhus overskygger selvsagt alle andre. I hovedstaden er ambisjonene størst og historien mest utdratt og svært så innviklet.

Drømmen om det representative og symbolske rådhus kuliminerer med åpningen av Oslo rådhus i 1950. Etter det utmattende krafttaket må utviklingen søke seg andre retninger.

I 1964 vant Telje Torp Aasen konkurransen i Mo i Rana om rådhus, samfunnshus og kino. Programmet og løsningen ble typedannende. Flere ulike funksjoner skulle kombineres og arkitektene tok utgangspunkt i et fortettet bilde av byen. Prosjektet lignet en urban kjerne, en italiensk fjellandsby. (Forbildet var selvsagt Alvar Aaltos rådhusanlegg i Säynätsalo fra 1952.) Sandefjord rådhus (konkurranse 1969) har en tilsvarende løsning og kombinerer kommunal administrasjon med kulturtilbud.

Man kan si at disse rådhusene tar opp i seg impulser fra en ny bygningstype som dukker opp i Norge på denne tiden: de kombinerte kulturhusene, bygninger som gir rom for en rekke ulike kulturaktiviteter.

I løpet av 1970-tallet ble det reist slike kulturhus i Skien, Risør, Leirvik og Førde. Et viktig internasjonalt forbilde var Peter Celsings Kulturhus i Stockholm. Det ble innviet i 1976, men konkurransjeprosjektet fra 1966 ble viden berømt og skal ha inspirert Richard Rogers og Renzo Piano da de i 1971 tegnet det seirende utkastet i konkurransen om Pompidou-senteret i Paris. Det var som det ikke var nok med bare et rådhus. Kanskje hadde man i de politiserende 1970-årene fått svekket troen på det formelle demokrati. Utsmykkede festlokaler stod heller ikke høyt i kurs. Folkelig aktivitet var det som telte. Selvsagt bygges det fortsatt rene rådhus også, for eksempel på Hokksund, Lillestrøm og Kongsberg, men aldri skal noen nærme seg Oslo rådhus i fortettet uttrykk og altomfattende viljesanstrengelse.

Fredrikstad-dualismer
Historien om Fredrikstad rådhus startet med en konkurranse – som Lunde & Løvseth vant – i 1986 om et administrasjons- og kulturbygg. Etter et politisk havari ble det ny konkurranse i 1990 – som Lunde & Løvseth også vant – om kulturhusdelen. Det som nå er bygget er rådhusdelen i bearbeidet versjon. Bygningen ligger inntil to eldre og vakre kinoer: Aksel Fronths ”Speilet” fra 60-tallet og Arthur Brynhildsens ”Blå Grotte” fra 1930-tallet. Disse skal siden bli kulturhus med fylkesscene. Dermed vil det komplette anlegget bli et mangefasettert hus med forskjelligartede kulturaktiviteter i tillegg til administrasjonsdelen.

Slik Fredrikstad rådhus fremstår i dag er det en bygning preget av ulike dualismer. Den ene er på funksjonsnivået: Et tradisjonelt rådhus – med formannskapsal og administrasjon – pluss et avansert kinosenter med seks saler. Langfasaden mot Nygaardsgata, med store glassflater innenfor en arkade dannet av 4,5 m høye betongsøyler, åpner seg mot kinosenteret. Tverrfasaden vendt mot Domkirken er inngangssiden for det egentlige rådhuset. Her finner vi servicetoget for de kommunale tjenester pluss formannsskapsal. Bak de femetasjes høye betongsøylene skjules hverdagens kontorvinduer av store, irrgrønne kobberlameller. De binder sammen fasaden og gir den alvor og verdighet. Et rådhustårn med plass for klokkespill og utskikksplattform forteller oss at det er et ordentlig rådhus vi har kommet til.

Kombinasjonen av kinosenter og rådhus har en klar fordel. Kinoenes vrimleareal er blitt til en høyloftet ”byhall”, et rom på hele 800 kvm med mange bruksmuligheter. Det gjelder bare at kinodriverne ikke får lov til å forsimple lokalet med gigantiske plakater, slik de nå gjør.
Den andre dualismen finner vi i det valgte formale uttrykket: Utsiden er en hvit funkisboks – inspirert av noen 30-tallsvillaer på den andre siden av parken og en hommage til den portugisiske arkitekten Alvaro Siza. Når arkitektene skjærer inn i blokken med det hvite betongskallet, blir ”fruktkjøttet” synlig, og det vises ved at mykere og bøyeligere kobberplater benyttes som fasadekledning. At publikum ikke umiddelbart griper denne sammenhengen, er ikke så viktig. Arkitektene har etablert noen enkle formale regler som er fleksible og gir dem de artikuleringsmulighetene de trenger.

Stedet og offentlighet
Lunde og Løvseth er gode til å sense situasjonens muligheter, dikte videre på historiske spor (biblioteket i Tønsberg), la bygningen bli en del av byens panorama (Oljemuseet i Stavanger).
I Fredrikstad har deres tomteforståelse sett mulighetene i den kolleformede parken. En ting er at kinoene har fått plass inne i høydedraget. (Vårt eneste kinosenter med torv på taket?) Vel så viktig er den måten arkitektene har utnyttet det skrånende terrenget til å skape arenaer. Det starter inne i byhallen som har to amfiseksjoner langs den ene langsiden. Gårdsrommet mot parken har en rund fonténe som kan forvandles til en scene. Her skal stoler settes ut og konserter avholdes på varme sommerkvelder. Blir publikumstilstrømningen stor, kan tilskuerne sette seg oppover i den terrasserte gresskråningen. Slik blir parkhøyderaget både et sted hvor bygningsvolumer kan skjules og et landskapselement som i sin hellende form bærer bud om teatrets muligheter.

Teateret er et offentlig samlingssted. På tilsvarende måte er kinoen er sted hvor vi er sammen om en opplevelse. Kinosenteret bidrar til at bygningen besøkes på kveldstid, at flere kommer til rådhuset. En kinofoaje ligger ofte dypt inne i et kvartal og er et mørkt og innadvendt lokale. Her har vi i stedet en åpen og solfylt byhall, et rom som også kan benyttes for å markere store begivenheter i byens liv. I enden av det luftige rommet ligger kafeteriaen plassert på tre ulike nivåer. Fra disse mer intime arealene kan man skue ned på den store hallen, eller ut gjennom vinduene, og få fine og forskjelligartede romopplevelser.

Fredrikstad rådhus har høyreiste søylerekker som gir bygningen et preg av monumentalitet og offentlighet. Vi forstår at dette er en av fellesskapets bygninger. Det som blir avgjørende er i hvilken grad byhallen blir redusert til bare å være et forrom for kinoene eller om den kan opprettholde sin karakter av et mer nøytralt fellesrom for mange anledninger. Tar kinodriften overhånd kan det oppleves som symbolsk at det egentlige rådhuset bare markerer seg med en tverrfløy mot parken.

Det uvante må ikke bli en uvane
Kanskje ikke en hest, men en mann. Eller en snøengel. Vi ser det i planbildet: Et rundt hode, en rett kropp og to utstrakte armer. Hamar rådhus er en hypermoderne bygning, men gir meg assosiasjoner til 1970- og 80-tallet. I boken ”The Language of Post-Modern Architecture” av Charles Jencks er det en seksjon om “Metaphor and Metaphysics”. Der fremholder han den vedvarende tendens i arkitekturen til at bygninger understreker menneskets tilhørighet i naturen. Dette viser seg oftest ved at bygningen ligner på menneskets kropp. Ikke vet jeg om Snøhetta har tilstrebet en slik likhet, men kommunestyresalen er nå plassert i det rundet hodet til mannen.

Dette er ikke viktig. Men en merker seg mannen i planbildet – og dobbeltdyret ved inngangen – fordi rådhuset er rart. Det minner ikke om et vanlig hus. Det blir en figur som man fritt kan knytte assosiasjoner til.

Rådhusets uvanlighet understrekes ved at det er en fri form som legger seg på tvers i forhold til byens rutenett. Rådhuset blir det store unntaket som kan bryte alle spilleregler. Og det kan kanskje et rådhus, byens fremste hus, en viktig symbolbygning for Hamar.
Snøhetta kaller rådhuset en ”byport”, men kanskje er bildet enda mindre velvalgt her enn for det store kjøpesenteret ved Oslo S. En port går man igjennom. Rådhuset på Hamar er en fri skulptur som nok kaller på helt andre assosiasjoner enn for eksempel von Spreckelsens kubiske bue i la Défense i Paris.

Høyskolen i Agder, på Gimlemoen i Kristiansand, er tegnet av Lunde og Løvseth. Den har undervisningsfløyer ordnet symmetrisk om en gressplen som avsluttes med et biblioteksbygg i enden. Lunde & Løvseths inspirasjonskilden er universitetsanlegg i Charlottsville i Virginia som ble reist mellom 1817 og 1826 og var tegnet av den pensjonerte presidenten Thomas Jeffersen. Denne bevisste bruken av referanse viser hvordan Lunde og Løvseth er opptatt av arkitekturhistorien og kan bruke den for å tydeliggjøre en bygningstypes vesen.

Snøhetta jobber annerledes. Alexandria-biblioteket, Turner-senteret og Oslo-operaen er alle store skulpturelle former, nesten landskapsformer. Hamar-rådhuset blir en til. Kritikerne pleier å si at det er disse solitære unntakelsesbyggene som moderismen egner seg best til. Å forme en bygning som aksepterer omgivelsene og blir en del av dem, ser vi sjeldnere gode eksempler på. For Snøhetta bør det nå være et mål å tegne et alminnelig byhus. gode eksempler på. For Snøhetta bør det nå være et mål å tegne et alminnelig byhus.

Fredrikstad rådhus tilhører på en overbevisende måte sitt sted. Det er høytidlig på en lavmælt og alvorlig måte. Og det spiller på folks forestillinger om hva et rådhus er og hvordan man manifesterer offentlighet. Slikt blir det ikke avantgard-arkitektur av. Men det er ofte helt ålreit.

Publisert i Byggekunst i 8-2002


LITTERATUR:
Innledningen om rådhuset som bygningstype er en forkorting og bearbeidelse av sidene 30-33 og 148-154 i boken Grønvold, Ulf; Anker, Nils og Sørensen, Gunnar: Det store løftet. Rådhuset i Oslo, Oslo 2000.

En oversikt over de viktigste arbeidene til Ivar Lunde og Morten Løvseth finner man i min artikkel ”Klare typer” i Arkitektur i Norge, Norsk Arkitekturmuseums årbok for 2001.