Hvilken bygning er den viktigste som er reist Norge? Og hvilket byggverk er det mest betydningsfulle fra 1800-tallet? Svar på det første spørsmålet må bli Nidarosdomen, kroningskirken, beviset på Norges storhetstid i middelalderen. Nasjonalhelligdommen som måtte gjenreises for at de historiske forbindelseslinjer skulle bli synlige. Og fra 1800-tallet Slottet, boligen for statsoverhodet, en markering av vår nesten frie stilling etter bruddet med danskene. Slottet avfødte Karl Johans gate. Plasseringen av Slottet ble bestemmende for utformingen av Oslos hovedgate der mange av de sentrale institusjonelle bygningene er samlet.
Med god grunn kan man hevde at Oslo Rådhus er det 20. århundrets norske byggverk. En hel bydel ble sanert. Dermed forsvant Pipervika som var et slags blanding av Grünerløkka og Rodeløkka. Men Oslo fikk et mer moderne sentrum utformet for å ramme inn og fremheve et at de største monumentalbygg som er skapt i vårt land. Rådhuset ble med en gang etablert som logoen, kjennetegnet for byen, og hovedstaden fikk en storstue hvor utenlandske gjester kan tas imot. Et rom for de største begivenheter – det er ikke tilfeldig at det er her Nobels fredspris deles ut i desember hvert år.
Presentasjon Ideen om å bygge hovedstadens nye rådhus i Pipervika ble lansert av Hieronymus Heyerdahl den 15. mai 1915. Det ble utskrevet en arkitektkonkurranse i to runder som Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson vant i 1918. Grunnsteinen ble lagt ned i 1931 og byggingen tok til to år senere. På St. Hallvard-dagen i 1950, den 15. mai, ble Oslo Rådhus offisielt åpnet i forbindelse med byens 900-årsfeiring.
35 år er et langt løp, en meget utdratt byggesak. Men det var da heller ingen vanlig oppgave. Det var ikke bare snakk om å reise en stor bygning, men også å utvide Oslo sentrum med en moderne bydel som knyttet kontakten til fjorden, havnen og Vestbanen. Etter reisingen av Slottet og anleggingen av Karl Johans gate var det ikke gjennomført noen viktigere reguleringssak i Oslo enn denne.
Rådhuset hadde en helt særegen posisjon i nasjonsbyggingen. Ideen ble lansert bare 10 år etter at nasjonen hadde fått sin selvstendighet. Den ble fremlagt rett etter hundreårsjubileet for grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Bygningens arkitektur og utsmykking har sin rot i det såkalte Lysakermiljøet, en krets av kunstnere og ledende personer innen samfunnslivet som i de første tiår av det tjuende århundre stod for en nasjonal kunstideologi som fikk stor betydning. Det er derfor ikke urimelig å se Rådhuset som det klareste forsøk i vår tid på å manifestere det selvstendige Norge. Den unge nasjonen trengte et symbol som viste at den var en moderne nasjon med lange historiske aner.
Like etter at Arneberg og Poulsson hadde vunnet konkurransen i 1918, lanserte de en skyskraperversjon som ble opplevd som oppsiktvekkende moderne. Dette kan bare forstås som et ønske om å understreke at Norge var a jour med den internasjonale utvikling. Nasjonens eldre historie var riktignok ærerik, men den magre bygningsarven gjorde det vel så relevant å legge vekt på dagens fremskritt. Den unge nasjonen ønsket både historisk kontinuitet og modernitet, og denne dualismen skulle følge Rådhuset hele veien gjennom dets lange tilblivelseshistorie. Rådhuset ble en hybrid. Rene geometriske volumer, men likevel sterk dekorasjonsglede.
Oslo rådhus ble møtt med begeistring da det åpnet i 1950. Noen sammenlignet tårnene med geitoster, men likevel var det klart at befolkningen gjennomgående var stolte av sin «storstue». Anerkjennelse fra arkitektkretser satt lenger inn, men også der hører man nå nesten bare positive toner. Da avisen VG i 1999 avholdt en konkurranse om Århundrets norske bygning, valgte en fagjury Oslo Rådhus. Samme år spilte Rådhuset også en fremtredende rolle i et viktig skjønnlitterært verk. I Jan Kjærstads roman Erobreren blir hovedpersonen Jonas Wergeland tatt med inn i Rådhushallen i stummende mørke og får oppleve de kjempestore freskene i utsnitt i lyset fra en lommelykt. Disse inntrykkene blir den utløsende faktor som gir ham ideen til den nyskapende TV-serien «Å tenke stort». I boken gir Jan Kjærstad oss grundige og begeistrede skildringer av Rådhuset -- «landets flotteste bygning».
En tysk arkitekturskribent har kalt Oslo Rådhus ”Tor zu Norwegen”. Dette er tittelen på en innlevd presentasjon av Oslo rådhus som Wolfgang Hoffmann skrev i arkitekturtidsskriftet Bauwelt i 1995. Han understeker Rådhusets funksjon som et overgangsledd mellom land og sjø. Fra den halvrunde Fridjof Nansens plass beveger man seg opp det monumentale rampeanlegget til inngangen mellom tårnparet. På tilsvarende måte virker det når man kommer sjøveien. Tårnparet er fjordens endepunkt, stedet der reisen fra Europa slutter og ferden inn i Norge tar til.
Publisert i et vedlegg til Morgenbladet 6. desember 2007
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar