Jeg hører til dem som får blandede følelser når jeg holder en euroseddel i hånden. Det skyldes ikke at jeg er skeptisk til papirpenger generelt eller ikke forstår den enorme fordelen ved å slippe å veksle ved enhver europeisk grensekryssing. Og selvsagt er jeg begeistret over at det er arkitekturmotiver på alle sedlene, at arkitekturens stilarter er det eneste som tilsynelatende er nasjonsnøytralt og felles for hele kontinentet. Men jeg beklager at det grafiske mangfoldet er borte og savner at pengesedlene forteller meg noe om viktige kulturpersoner i de forskjellige landene. Et lokalt særpreg har forsvunnet.
Telefonkioskene har også vært bærere av nasjonalt særpreg. Ta den britiske: Rødmalt og med en noe flatklemt kuppel. Et lite klassisk tempel i edwardiansk stil. Det lille byggverket som er med på å prege vårt bilde av britisk egenart, og i likhet med Big Ben og Parlamentet er kiosken et signal om en forgangen storhetstid. En tid da imperiet fortsatt eksisterte og Britannia regjerte på verdenshavene.
Norge hadde ikke noen storhetstid da dronning Victoria eller Edward 8. var statsoverhoder i London, men fremgangen var god i de årene og industrialismen gjorde også sitt inntog hos oss. Likevel er det lettere for oss å identifisere oss med perioden som fulgte noen tiår senere, mellomkrigstiden, da den moderne tid gjorde sitt inntog for fullt. Og det er på denne tiden den norske telefonkiosken blir til. Den norske kiosken er et stykke funkisarkitektur, en asymmetrisk komposisjon med utstikkende takskive over ordet TELEFON skrevet med barske sans seriff bokstaver. Georg Fastings kiosk kom i 1933 da funksjonalismen hadde funnet sin form og var blitt en stil, men det moderne gjennombrudd som den var et synlig uttrykk for, har sine røtter tilbake til tiden rundt første verdenskrig.
I 1913 ble europeisk avantgardekunst for første gang bredt presentert for et amerikansk publikum i en skandaleutstilling i New York. Samtidig ble Igor Stravinskys Vårofferet møtt med gapskratt i Paris. I Wien holdt Sigmund Freud sine epokegjørende forelesninger om det menneskelige sjelsliv. Første verdenskrig ble en sjokkartet opplevelse som kostet 19 millioner mennesker mistet livet og førte til at tre keiserdømmer gikk under. Det gamle Europa og den stabile orden var i oppløsning. Situasjonen virket flytende og det utopiske rykket nærmere. Det var skapt en atmosfære der ”det moderne” kunne slå igjennom på bred front. Spirene fantes før krigen, men nå ble den nye tids uttrykk synlig for den store allmennhet.
I 1912 og 1913 reises de første klart modernistiske byggverkene i Europa, i Østerrike og Tyskland. Etter verdenskrigen slo store offentlige utstillinger fast modernismens seier. Først med Le Corbusier og Konstantin Melnikovs paviljonger på verdensutstillingen i Paris i 1925. To år senere demonsterte Weissenhofsiedlung i Stuttgart den moderne boligforms knappe, hvite eleganse. Og i 1930 ble det nordiske publikum begeistret over den svale, visjonære arkitekturen på Stockholmsutstillingen. Etter det ble det nesten bare bygget funksjonalistiske bygninger i Norge frem til den tyske invasjonen i 1940.
I Norden kommer de sosialdemokratiske partier til makten i løpet av 1930-tallet. Et politisk systemskifte fant sted parallelt med at arkitekturen skiftet skikkelse. Det lå absolutt et sterkt ønske om å skape et nytt og bedre samfunn bak den nye arkitekturen, og i Sverige kom den nye stilen til å bli forbundet med arbeiderbevegelsen og kooperasjonen. I Norge er ikke denne bindingen så tydelig. Indremisjonen bygget et av hovedverkene i norsk funkis på 1930-tallet. Storslagne rikmannsvillaer, fasjonable boligblokker og store forretningsgårder ble også bygd i den nye stilen. Funkis var og borgerskapets stil. Likevel skal vi ikke glemme at Samfundshuset, der Oslo arbeidersamfunn holder til, er et av våre fineste funkisbyggverk.
Arkitekturen uttrykte den nye tidsånden og gav form til nye livsformer. Den viste frem ”det gode liv” som nå var blitt mulig. Kinoene, restaurantene (Ekebergrestauranten og Skansen i Oslo) og friluftbadene (Ingerstrand bad og Hvalstrand bad). Solen skinte og fordrev sykdom. På tuberkulosesanatoriene lå pasientene på terrassene og slikket sol for å bli friske. Grünnerløkkas trange bakgårder skulle river, den livgivende solen skulle slippe til. Solen representerte hygiene og opplysning, solen var magisk.
Få europeiske hovedsteder er så preget av funksjonalismen som Oslo. Det henger til dels sammen med rådhusreguleringen. Konkurransen om nytt rådhus ble vunnet av Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson i 1917 med et nasjonalromantisk forslag. I løpet av 1920-årene omarbeidet de sitt utkast igjen og igjen, og rundt 1930 justerte de det kraftig. Rådhuset ble mer kubisk og moderne, men det endte opp som en hybrid, en kombinasjon av mange ulike formelementer. Det nærmeste bebyggelsen rundt Fridtjof Nansens plass ble også forblendet i tegl og preget av Rådhusets uttrykk. Men noe lenger bort ble det i løpet av 1930-årene reist flere rendyrkede funkisbygg i Stortingsgata: Nr.18 (Skuldgården), Nr. 20 (Høyres Hus), Nr. 22, Nr. 26 (Hotel Continental), Nr. 28 (Odd Fellow-bygningen) og Nr. 30 (Torstedgården). Innover i kvartalene ble det innredet lekre funkisinteriører: Kinoene Saga, Scala og Klingenberg og Regnbuen nattklubb.
Rådhusreguleringen gjorde at funksjonalismen slapp til med variasjon og modernitet helt inn i hovedstadens hjerte. Men også på annen måte kom funksjonalismen til å sette sitt merke på Oslo. Vest i Oslo ble det bygd ut mange boligområder i den nye stilen. For eksempel ble det reist store lamellblokker langs Kirkeveien på Majorstua mens de to parallelle blokken i Professor Dahls gate 31-33 krummer seg og tilpasser seg to ulike gateløp. Doblougløkka på en kolle ved Bislett og Heia i Bygdøy allé er også verdt et besøk. Vest i Oslo, i det som opprinnelig var Aker kommune, ble det også bygd store villaområder i tre i funkisstil. Og her kom også noen av de største og mest konsekvente betongvillaene, de er av en kvalitet som kan måle seg med mange av de beste i utlandet.
Nå ble det i særlig grad Oslo som ble preget av funksjonalismen, men den dukket opp over hele landet. I sildefabrikker på Vestlandet og kornsiloer i Kristiansand og mange andre steder. På et hvert tettsted ble det bygd omtrent kvadratiske villaer kledd med liggende panel, pyramideformet tak med lav takvinkel og vinduer plassert i hjørnene. I Bergen er Sundts varemagasin på Torgallmenningen et av de fineste byggene fra denne perioden.
Og overalt, i hele landet, på hver bryggekant og hvert gatehjørne ble det satt opp røde telefonkiosker. Georg Fastings kiosk, funkiskiosken. Et norsk standardprodukt som gjennom mange tiår har bundet oss sammen og vært en del av våre liv. Kiosken har vært en lysende varde i nattemørke og fortalt om samtalen mellom oss. Funkiskiosken har forankret vår kollektive identitet i fremskrittets og håpets tidsalder.
Publisert i boken Norges lille røde - historien om telefonkiosken. 2007
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar