Fellesskap og utbyggingsselskap

En kort stund i midten av juni hadde de medias oppmerksomhet: Fire forslag til ny sentralbanestasjon i hovedstaden. De var svært forskjellige og så noe rare ut alle sammen, men ett av dem var altså det seirende utkastet: Omtrent sånn skal landets største jernbanestasjon se ut om noen år.

Så flyttet oppmerksomheten seg til andre ting. Det ble ingen diskusjon om resultatet eller prosessen som hadde ledet frem til de fargesprakende bildene i avisene. Kanskje var det forståelig? Byen er full av byggekraner og hver uke lanseres nye, store byggeprosjekter. Dessuten: Få gråter om nåværende Oslo S rives, det er glimrende om den erstattes av noe som er vakrere og mer hensiktsmessig. Men var det ikke en bedre jernbanestasjon vi skulle få og ikke en masse nye butikkarealer og kontortårn?

Jo, blir vi forklart. Det er næringsdelen som finansierer stasjonen, dermed skal ikke stasjonen belaste offentlige budsjetter og skattebetalerne. Så er vel alt i orden? Bortsett fra at stasjonsprosjektet illustrerer at grensen mellom offentlighetens ansvar og næringsinteressenes utfoldelse har forskjøvet seg.

Konkurransen om nye Oslo S ble arrangert av Rom Eiendom AS som er NSBs eiendomsforvalter. Dette er et selskap, som i likhet med private utbyggere, skal sørge for størst mulig utbytte på sine eiendommer, og det var lett å se at avkastningen på arealene ved Oslo S kunne økes. Staten vil ikke gi NSB de nødvendige midler. Derfor må store næringsarealer ved Oslo S øke avkastningen til Rom Eiendom – og dessuten gi oss en ny stasjon. Konkurransen om nye Oslo S ble, helt korrekt, oppfattet som et stort kommersielt byggeprosjekt mer enn løsningen av en viktig felleskapsoppgave. – Det trengte ikke være sånn.

Vi husker alle køene utenfor den store verkstedbygningen på Fornebu sommeren 2000. Alle ville se konkurranseprosjektene for operaen i Bjørvika. Der og da startet operasuksessen. Befolkningen fikk et innblikk i det som skjedde, og det skapte engasjement. Operaen ble vår. Vinnerprosjektet ble funnet ved hjelp av en åpen internasjonal konkurranse, og publikum ble invitert med i prosessen. Det er slik vi også tror det vil være når Nasjonalmuseets store nybygg på Vestbanetomta skal få sin form. Gjelder dette bare store kulturbygg? Nei, det kan like gjerne gjelde store transportbygg. Det var åpen konkurranse om nasjonens nye hovedflyplass, riktignok på Hurum, et stedsvalg som ble droppet. Men konkurransen gjorde at man fant frem til et arkitektteam (de som vant 2. premien) som så fikk oppdraget med å prosjektere flyplassen på Gardermoen.

Det fins strenge EU-regler for offentlig anskaffelse, derfor har aldri arkitekter konkurrert så mye som nå. Oppdrag av en viss størrelse må utlyses på et felles europeisk marked. Rom Eiendom trenger tydeligvis ikke følge de normale spillereglene, de strenge anskaffelsesreglene ikke gjelder på Norges mest offentlige sted. Derfor var det bare fire firmaer som, etter en prekvalifisering, ble bedt om å sende inn forslag til nye Oslo S.

Utbygging av Oslo S viser det offentliges tilbaketrekning og et halvoffentlig utbyggingsselskaps førende rolle. Noe tilsvarende ser en nå når Oslo kommune skal reise sine mest prestisjefulle kulturbygg på flere generasjoner: Munchmuseet og Deichmans hovedbibliotek ved siden av operaen. Der er det Hav Eiendom AS kjører løpet. De eier tomta, og de arrangerer konkurransen. Inntil 20 arkitektteam skal konkurrere, halvparten prekvalifiserte, de andre inviterte. Hav Eiendom ønsker at internasjonalt ledende arkitekter skal delta, men vil stjernearkitektene være med når juryen ikke skal kåre én klar vinner, men bare finne frem til fire likestilte prosjekter? Disse prosjektene skal så prises av hver sin utbygger, og på grunnlag av dette skal kommunen bestemme seg for en vinner.

Det naturlige hadde vært at kommunen selv arrangerte konkurransen, at en faglig jury plukket ut én vinner og at utbyggerne i ettertid konkurrerte om reise det seirende prosjektet til en gunstigst mulig pris. Isteden har grunneieren Hav Eiendom kunnet diktere konkurranseopplegget for å forplikte Oslo kommune til en rask beslutning.

Hovederfaringen i forbindelse med utbyggingen av Oslo S og Munchmuseet/Deichman er at det offentlige har satt seg på sidelinjen og latt utbyggingselskapene ta føringen. Hvorfor må vi akseptere kontortårn og kjøpesentre for å få ny hovedjernbanestasjon? Hvorfor er det ikke et offentlig ansvar å finansiere et så viktig offentlig bygg? Hvorfor er det utbyggingsselskapene og ikke det offentlige som styrer utviklingen av Bjørvika? Hvorfor blir ikke viktige offentlige byggeoppgaver løst som åpne arkitektkonkurranser der unge og uprøvde arkitekter kom få komme opp og bevise sin dyktighet? Da Snøhetta vant konkurransen om biblioteket i Alexandria, var de uerfarne og hadde ikke kunnet prekvalifiert seg til dagens norske konkurranser. Skal vi få frem flere talentfulle norske arkitekter, må veien frem være åpen for flest mulig, og det offentlige må gjenerobre initiativet når våre felles omgivelser skal få sin form.

Publisert i Aftenposten 14. juli 2008