Trollsirkelen i Alexandria

Snøhettas bibliotek i Egypt er den viktigste norsk arkitekturtriumf ute og et arbeid som kan bli stående som et internasjonalt referanseverk.

En vegg av 12-13 etasjes, pregløse og moderne bygninger omkranser en krum sandstrand. - Utsikten fra Qait Bey-fortet får det sentrale Alexandria til å minne om mange andre middelhavsbyer. Vi ser ingen spor av oldtidens største by. Borte er de 30 meter brede avenyene omgitt av marmorkledde byggverk. Men vi vet at rett under oss har dykkere hentet opp antikke statuer og at fortet vi befinner oss på er bygget på fundamentet til fyrtårnet på den lille øya Faros. Hele 125 meter til værs raget det og ble regnet som et av oldtidens syv underverker.

Da fyret ble reist i 279 f. Kr. var det var bare et halvt sekel siden byen ble anlagt av Alexander den stores soldater på den smale landtungen mellom Mareotisjøen og Middelhavet. Til da hadde Egypt alltid vært innadvendt med sitt tyngdepunkt hvilende i den fruktbare Nildalen. Nå ble fokus flyttet til kysten og den nyanlagte, kosmopolistiske havnebyen Alexandria. Verdensriket Alexander skapte falt raskt fra hverandre, men ambisjonene om å favne hele verden ble tatt vare på av ptolemeiernes kongelige bibliotek. Gjennom sjuhundre år var fremragende vitenskapsmenn knyttet til denne institusjonen, det intellektuelle kraftsenter i den hellenistiske og romerske verden..

På 400-tallet e. Kr. ble biblioteket rasert. Den viktigste døren til antikkens kunnskapsunivers ble lukket, og middelalderens mørke senket seg. Tusen år senere, rett før boktrykkekunsten ble oppfunnet, skal det ha eksistert 50 000 håndskrevne bøker i hele Europa, bare en tiendel av hva biblioteket i Alexandria rommet. Siden har antallet bøker og verdens samlede kunnskapsmengde eksplodert. Men fortsatt trer man inn et stort bibliotek med ærbødighet, og den informerte aner tråden tilbake til Alexandria der den ambisiøse kunnskapsinnsamlingen startet.

Våren 1989 ble det utlyst en arkitektkonkurranse om et nytt, stort bibliotek i Alexandria. Det var lett å forstå at dette var en betydningsfull og symbolladet oppgave, og derfor leverte hele 650 arkitekt-team inn løsninger. Som kjent ble resultatet som i et Askeladd-eventyr. Arkitektkontoret Snøhetta fra Norge - som aldri hadde vunnet en konkurranse og nesten ikke fått reist noen større bygg - tok førsteprisen. At bygningen nå nesten er ferdig, og til forveksling ligner på deres førstepremieutkast, er faktisk et like stort under.
Fra Quait Bey-fortet skimter vi biblioteket på den andre siden av bukta. Med sin krumme form og skrånende takflate skiller det seg ut fra omgivelsene, men det er likevel en lavmælt bygning. Den ligger ikke luftig og fritt og har heller ikke en oppsiktsvekkende skulpturell form som Guggenheim-museet i Bilbao eller Sydney-operaen.

Craig Dykers, en av partnerne i Snøhetta, har sagt om biblioteket at det er «grand, not simple», og det er korrekt. I Alexandrias kaotiske bylandskap blir det mektige bueslaget et naturlig orienteringspunkt. Hovedformen er storslått og lettfattelig. Den store sirkelformen med sin geometriske klarhet er beslektet med de storladne byggverkene fra Egypts oldtid. Men den gamle egyptiske arkitekturen har en monumental tyngde som peker mot en evig orden. Snøhetta har befruktet sin store sirkelen med en rekke andre formale impulser. Derved er biblioteket blitt en del av vår mangetydige tid, og bygningen fremstår som et desto rikere arkitekturverk.

Biblioteket er i utgangspunktet en sylinder. En rett linje skjærer gjennom bibliotekets runde form. Denne linjen er en gangbro som gir adkomst fra byens universitet i sør, over en sterkt trafikkert gate til bibliotekets annen etasje, og så videre til plassområdet fremme på sjøsiden i nord. På den vestre langsiden av gangbroen er det meste av sirkelen fjernet. Bare en liten skalk er blitt tilbake, og den bæres på lubne betongsøyler. Denne delen av sylinderen står altså ikke på bakken, og vi skjønner at dette egentlig ikke er en del selve biblioteket. Og riktig, det er en tilleggsfunksjon, en bibliotekarskole man finner her.

Kuttet inn i sylinderen gir bygningens hovedform en retning. Med sin hovedinngang i snittflaten vender biblioteket seg mot en eldre kongressbygning og viser den respekt. Mellom de to bygningene strekker det seg en vakker forplass brolagt med steinplater. Det er granitt fra samme brudd sør for Aswan som er benyttet både på plassen og til å kle veggen. Overflatebehandlingen er forskjellig, men felles materiale binder anlegget sammen. Ned i plassgulvet er det senket en stor kule, et planetarium. - - La oss oppsummere det storslagne og rene i komposisjonen: Hele tomten er fylt opp av et vannbasseng med en vindusløs sylindervegg pluss et podium med en nedsenket ball!

Vi tar inn det hele og vender oss med forventning mot den store glassflaten, «snittflaten», der inngangsdørene er. Men før vi går inn og opplever det mektige biblioteksrommet, bør vi få tak på andre sider ved den formale løsning.

Bibliotekets sylinder er avkuttet på skrå. Da blir som kjent snittflaten en elipse. Men dette er en eliptisk sylinder og dermed oppnår arkitektene at det i stedet er de to skråsnittene gjennom sylinderen - takflaten og bygningens grunnplan - som er sanne sirkler. Helt enkelt er det ikke og slett ikke nødvendig å vite for den besøkende. Men det minner oss om den sentrale rolle geometri og matematikk her spilt innenfor den akademisk orienterte arkitekturen helt siden pyramidenes dager.

Bibliotekets skråstilte vegger lener seg mot Middelhavet, og takflaten er også vendt mot nord. En sylinder er i utgangspunktet en ganske statisk form, men med sine skråstilte vegger oppleves biblioteket som om det er i bevegelse. Dette forsterkes ved at takflaten strekker seg fra en høyde på 32 ned til ti meter under plassgulvet.

Sylinderveggen er kledd med steinplater som ikke er sagd, men splittet, fra en stor granittblokk. Dermed blir overflaten ujevn og hver individuell steinplate blir synlig med en klar, men noe bløt kontur. Inn i blokkene er det, med fire ulike teknikker, hugget bokstaver fra alle verdens alfabeter. (Ser man nøye etter, finner man både norrøne runetegn og den norske bokstaven «Å».) Solens vandring over himmelen om dagen og den elektriske belysningen fra vannbassenget om kvelden, gjør at de ulike tegnene trer frem med varierende tydelighet og blir del av et spennende skyggespill. Relieffene i den massive steinveggen blir en referanse til oldtidens egyptiske tempelvegger. Den skrå takflaten, derimot, har en struktur som minner om en microchip. Bygningens eksteriør gir oss altså språktegn hugget i stein og assosiasjoner til moderne informasjonsteknologi.

Vi åpner glassdøren, går gjennom en luftig og nøktern foyer, passerer en sone med birom og kommer ut i bibliotekssalen. Det er et differensiert og mektig rom. En stor halvsirkel med en diameter på 160 meter. Betongelementer med åpne vertikale fuger i bueslaget, svarte, polerte steinplater fra Zimbabwe i den rette veggen vi er kommet inn gjennom. Gulvet er delt opp i sju terrasser som trapper seg av nedover mot nord langs den rette veggen. En hovedtrapp løper langs langveggen, og frittstående trapper står midt i rommet. Nær bueveggen krumme ramper som tilsammen danner en spiral. Slik fanges de ulike formale motiver opp, og de terrasserte nivåene knyttes sammen. Et tilsvarende linjespill av krumme og rette former finner man også i studierommene som svever aller øverst, nesten som geometriserte skyer.
Slanke betongsøyler (noen av dem 15 meter høye) strekker seg opp til aluminiumhimlingen som buer seg inn i de feltene der dagslyset slippes inn. Langstrakte kapiteler tar overgangen fra de runde søylene til takets rutenett med vertikale vinduer plassert i gridens diagonaler. Disse nordvendt vinduene slipper bare gjennom et diffust, indirekte solskinn. I tillegg gir små lysåpninger med grønt eller blått glass et uventet og velkomment fargetilskudd. Ellers er fargebruken behersket. Betongsøyler og aluminium i himlingen matches av varmere toner der hvor de besøkende ferdes: Gulv av eik, noe mørkere eik i møblene og bjørkefinér i brystningene. Om eksteriøret gir assosiasjoner til egyptisk monumentalitet, er interiøret intimt, moderne -- og nordisk.

Viktige bibliotek har ofte hatt et sirkulært midtrom. Kuppelrommet i British Museum, der Karl Marx arbeidet på Das Kapital, er et kroneksempel. Den runde formen inviterer til konsentrasjon. Man får følelsen av å ha kommet til en «sentralt» sted. Denne tradisjonen forholder Alexandria-biblioteket seg til. Den halve sylinderen minner om Gunnar Asplunds Stadsbibliotekt i Stockholm der midtrommet også er en sylinder. Snøhettas bibliotek, der gulvet består av mange avsatser, skaper en nedstigende bevegelse som mangler den sentrerte ro vi er vant til i slike situasjoner. Men kanskje er deres kombinasjon av oppdelte gulvflater innenfor en stor samlende bueform et adekvat uttrykk for vår tids tvesyn. Det fins ikke noe udiskutabelt sentrum lenger, og rommets terrasserte landskap kan passe for en individualisert tid der tolkningsmulighetene alltid vil være mange. Dessuten har løsningen store praktiske fortrinn: Det er kort vei fra leseplassene i dagslyset ute på terrassen til boklagret på samme nivå men innunder den overliggende terrasse.

Det er blitt reist mange viktige biblioteksbygg i løpet av det siste tiåret: I London, Paris, København og Oslo. Noen er formalt nyskapende som nasjonalbiblioteket i Paris og «den sorte diamant» i København. Men ingen av de andre nye bibliotekene er så fritt for «påhitt» som det nye, store biblioteket i Alexandria - komplekst og samtidig meningsfullt.
Publisert i Dagens Næringsliv 29. januar 2001