Oslo, sted for sted

Tidlig på 1930-tallet kom boken Det nye Oslo, en billedbok med relativt korte tekster som gir et interessant tidsbilde av byen i det den er i ferd med å gjennomgå et hamskifte. Vel femti år senere, i 1987, skrev Peter Butenschøn og Tone Lindheim boken Det nye Oslo. Idéer og prosjekter for bykjernen. Boken forteller ikke om en forvandling som har funnet sted, men presenterer jappetidens mange og storslåtte byggeprosjekter. Det meste ble gjennomført, men ikke alltid slik som perspektivtegningene viser. Uansett er også den boken et viktig tidsvitne.

Den nye osloboken fra Peter Butenschøn tar også pulsen på sin tid, men gjør det innen en mye mer ambisiøs ramme. Han skildrer Oslos historiske utvikling ved å ta for seg 19 steder i byen. De er ordnet kronologisk etter når de fikk sin form. Først kommer Gamlebyen og til sist dagens utbygging i Bjørvika. Boken har ikke kart som viser plasseringen av omtalte gater og størrelsen på de ulike områdene. Det hadde vært en fordel, men vi skjønner at forfatter og forlag har villet signalisere at dette ikke er en guidebok. Dette er en samling essays som ledsages av sjenerøse fotografier over en eller to sider. 22 historiske fotos med korte billedtekster og 70 tatt av Sigurd Fandango. Hans bilder har høy kvalitet og er stemningsmettede. Gyllent kveldssol faller på husveggene. Vi får ingen opplysninger om hvilke hus og gateløp vi ser. Fandangos bilder er med som et selvstendig kunstnerisk bidrag. De er der ikke for å illustrere tekstens poenger. Det ser en tydeligst ved starten av kapittelet om Kvadraturen. Teksten gir en inngående skildring av Waisenhuset i Kongens gate, men bildet ved siden av viser inngangspartiet til Creditbanken.

Boken er fri for fotnoter og har et språk som gjør den henvender seg til et bredt publikum. Av og til kan teksten bli malende og ordrik. Her er en smakebit fra et avsnitt om lørdagsmarkedet under Nylandsbrua på Grønland:

”Det er trengsel av folk fra tidlig morgen, bak bord og klesstativer, unge menn på huk bak plastduker dekket til med varer, grupper av menn i lav samtale, mange kvinner, noen tildekkede, som tålmodig skyver barnevogner gjennom den seige mengden. De lange neonrørene i brotaket kaster fremdeles grelt hvitt lys ned over all aktiviteten – komfyrer og kjøleskap mellom et par nakne trær, en pc-butikk med aktive skjermer på rekke og rad, telefoner og annen elektronikk i et virvar av ledninger, overstoppede stoler, kjøkkenutstyr og en uendelighet av sminkesaker og billige smykker, nytt og gammelt, nips og alt du kan trenge til boligen.”

Det er godt observert og godt skrevet, og disse passasjer overskygger ikke at boka er faktamettet, og den omfattende litteraturlisten bak i boka viser omfattende kildestudier. Det siterte avsnittet sier at Peter Butenschøn er vel så opptatt av menneskene i byene som av husene. Det gir boken opplagt en bredere appell.

Peter Butenschøn er en av norsk samtidsarkitekturs viktigste røster. Han vært en sentral samfunnsdebattant siden søttitallet, har hatt flere sentrale posisjoner enn noen andre i faget (Byggekunst, INBY, Kulturdepartementet, Norsk Form og KiO). Klokelig stikker han ikke under en stol at han har vært en aktør. Dessuten har hans slekt gjennom flere generasjoner preget byen (som banksjef, byplansjef, og sentrale arkitekter). Dette gir ham et unikt utkikkspunkt og innsikt i prosesser som ikke er så lett å overblikke. Kanskje gir det også noen bindinger? Selv har jeg problemer med å dele hans begeistring for Astrup Fearnley Museet. Og kanskje garderer han seg vel mye når hans sier om husene på Tjuvholmen: ”Arkitekturen er blitt solid og uttrykksfull, men ganske bastant og springende, med høy kvalitet i materialer og detaljer.”

Skarpest i sin kritikk er Butenschøn i siste kapittel der han gir en grundig gjennomgang av utbyggingen i Bjørvika. Han uttrykker undring over at Oslo Havn KF og Hav Eiendom AS har vært styrende i prosessen. Han er, med rette, dypt skeptisk til Bar Codes manglende bidrag på bakkeplan og den unaturlige bredden på Dronning Eufemias gate.

Peter  Butenschøn har gitt oss en kunnskapsmettet oslobok som er det en fest å lese. Den vil både kunne nå et stort publikum, og bli lest med utbytte av fagfolk.

Peter Butenschøn: Oslo. Steder i byen

Forlaget Press 2013

400 sider

 

 

 

 

Det vil være en skamplett på denne regjeringen om den vedtar å rive høyblokka

Arkitekt Ulf Grønvold står i morgenlyset og betrakter Høyblokka med et interessert blikk. I dagene etter 22. juli var trærne langs allèen foran inngangen irrgrønne, flagget på halv stang og fasaden på Høyblokka full av åpne sår. Nå er trærne nakne, flagget gått til topps, mens Høyblokka er hvit som snø, pakket inn hvit duk.

– Vet du hva den minner meg om når jeg ser den? Christo! Han kunstneren som pakket inn alt mulig, bygninger, trær... Du ser jo tingene mye tydeligere når de er pakket inn. Du ser dem liksom på nytt.

– Det ligner jo også en bandasje?

– Ja, det er jo mye nærmere virkeligheten. Blokka er jo bandasjert. Den er såret, sier Grønvold, som nettopp er blitt hentet ut fra sitt kontor i Nasjonalmuseet for kunst. Sammen har vi vandret forbi Tinghuset, der Anders Behring Breivik igjen skal stille i fengslingsmøte mandag som kommer. Grønvold er nok mer opptatt av foredraget han skal holde for sine kolleger i Arktitektforeningen neste uke. Der er stemningen amper når de hører statsråd Rigmor Aasrud si at hun ikke kan utelukke å rive Høyblokka.

– Det som virker forbausende er at hver gang hun uttaler seg, så virker det som om hun allerede har bestemt seg. Det er veldig rart når det pågår utredninger. Et perspektiv på dette er at å rive Høyblokken, det er å fullføre det Breivik begynte på. Han kom halvveis, nå gjør staten resten. Det syns jeg er helt absurd.

– Nå argumenterer du med følelser? Hva med det arkitektoniske?

– Følelser, det er når man lar noen ansattes følelser få lov til å bestemme hva slags bygninger staten skal ha for all framtid. Det syns jeg er å la følelsene rå. Jeg syns ikke min argumentasjon er følelsesbasert, den er mer symbolsk. Å skulle fortsette en riving en terrorist har påbegynt, det syns jeg er helt galt. Men til det arkitektoniske, så representerer jo regjeringskvartalet en veldig sammensatt historie, som igjen er fortellingen om Norge. Man kan ikke fjerne den!
Grønvold viser fram historiske bilder han skal bruke i foredraget sitt, der det går tydelig fram at regjeringskvartalet har blitt til bit for bit. Først kom Finansdepartementet i 1904, og meningen var at en helt lik bygning skulle plasseres ved siden av med et midstykke slik at hele kvartalet dannet en H. Tiår og etter tiår gikk uten at man tok seg råd til det, men etter 2. verdenskrig begynte man å planlegge en høy blokk som skulle presses inn mellom tre sykehusbygninger som sto der fra før, Det militære hospital, Fødselsklinikken og Rikshospitalet. Disse ble revet etter hvert som Høyblokka reiste seg og sto ferdig i 1958. Bygget er tegnet av arkitekt Erling Viksjø, som har latt seg inspirere av modernismen og den kjente sveitsiske arkitekten Le Corbusier, som også tegnet FN-bygningen i New York.

– Du kan si at Høyblokka er i slekt med den internasjonalt kjente FN-bygningen, samtidig som Viksjø har lagt norsk elvegrus i støpen og så sandblåst den. Det jeg også syns er vakkert og viktig med Høyblokka, er at den utgjør midtstykket i selve regjeringskvartalets komposisjon, med Finansdepartementet og Y-blokka som et bein på hver side, som en slags nytolkning av den gamle H-en. Foran er et halvsirkelformet basseng, og fra hovedinngangen går den gamle allèen, som peker videre mot det nyere R4-bygget. Hvis man tar bort Høyblokka, som er sentrum i hele komposisjonen, så blir det jo meningsløst, hele greia! sier Grønvold opprørt.

– Dette er jo historien om hvordan Norge blir til! Det er pragmatisme og improvisasjon over mange tiår, det syns jeg er storveis! Vi er ikke landet for de helt store visjoner, men vi er landet for improvisasjon og det å være pragmatikere. Jeg syns det sier masse om Norge, og jeg syns det ville være veldig dumt og korttenkt å skulle ødelegge den historien. Det at noen departementsansatte akkurat nå har noen traumer, det kan ikke gripe inn i kulturhistorien med en sånn tyngde. Det fullstendig kulturløst å skulle tenke på rive Høyblokka. Det vil bli en skamplett på denne regjeringen, hvis de river den. Alt jeg har hørt til nå, er at konstruksjonen er i orden. Her er det bare å reparere. Bygget står jo der!

Arkitekt Grønvold syns heller ikke det bør telle med i vurderuingen at Høyblokka var åsted for grufulle hendelser, som at mennesker døde der inne.

– Opp gjennom tidene når et viktig bygg har blitt ødelagt av krigshandlinger eller ulykker, så har man jo alltid bygd opp igjen. Tårnet i Venezia, Campanilen, raste jo sammen, og ble bygd opp igjen rundt år 1900. Ingen tenker jo på det i dag! Under 1. verdenskrig var mange av stridighetene i Belgia. De historiske byene der ble ødelagt, og de ble også bygd opp igjen. Når fienden knuste noen historiske bygninger, så bygde man dem jo opp igjen. Det er den faste regelen helt fram til vår tid. Etter 2. verdenskrig kommer det et skifte. Da er det bare visse steder man prioriterer å bygge opp igjen. Det er kommet et slags ærlighetskrav, man skal liksom ikke jukse. Man skal uttrykke sin tid i stedet. Ja, det har skjedd mye galt i etterkrigstiden.

Intervjuet av Hanne Mauno. Publisert i Dagsavisen 11. november

Villa Damman og den foreslåtte boligbebyggelsen på eiendommen Anne Maries vei 22

Villa Dammans betydning i norsk arkitektur er i særlig grad knyttet til sammensmeltingen av arkitekturverk og landskap.

Arne Korsmo og Sverre Aasland regulerte bebyggelsen langs Havna Allé og utformet husene på begge sider av veien. Hele komposisjonen kulminerer med Villa Damman. Den rettlinjede bevegelsen fra veien fortsetter under den inviterende inngangsbaldakinen, gjennom det kløftliknende inngangspartiet, opp noen trappetrinn før man kommer til husets tverrstilte stuevolum. Fra terrassen forskyves bevegelsen sideveis mot vest og fortsetter under en rosenpergola frem til porten i enden av den traktformede hagen. Der kan en smette ut gjennom en hageport til en sti sørover langs Sognsvannsbanen.

Et viktig poeng er at Villa Damman rir på et høydedrag. Den langstrakte, avsmalede tomten er et avtrykk av høydedragets form. Både vest og øst for hagen er vegetasjonen kraftig og terrenget faller sterkt på begge sider. Når man står på terrassen, får man derfor en opplevelse av å befinne seg i et naturrom. Det er denne kvaliteten det omstridte boligprosjektet sterkt vil redusere.

Hagen til Villa Damman er avgrenset mot øst av Sognsvannsbanen og mot vest av boligtomtene som ligger til Anne Maries vei. Nr. 20 i denne veien er et eldre hus som Arne Korsmo maskerte bort ved hjelp av en melkehvit glassvegg langs terrassen. Nr. 24 ligger lavt og er heller ikke synlig fra Villa Damman, mens den foreslåtte bebyggelsen på nr. 22 vil ligge så høyt og nær hagen at en svært vesentlig kvalitet ved et av hovedverkene i nyere norsk arkitektur vil bli forringet. Den eneste løsning må være at det nye huset trekkes lenger bort fra hagen slik at det kan opprettholdes et vegetasjonsbelte mellom dem.

Den nye hovedstadens grunnstein

Alle har erfaringer med arkitektur. De fleste har innredet et hjem, og hver dag må vi forholde oss til menneskeskapte omgivelser, på jobben eller i vår fritid. Bygningene befolker våre hverdager. De er vakre eller uskjønne, nyttige eller upraktiske. Vi har egne opplevelser knyttet til dem. De er del av våre private liv.

Spesialistene, de som er utdannet til å vurdere, og kanskje skape arkitektur, kjenner fagfeltet fra ”innsiden” og vil ha flere referanserammer enn folk flest. For dem kan bygninger som få har sett eller hørt om være blant de mest inspirerende. Det kan for eksempel gjelde en beskjeden hytte på Sørlandet som arkitekt Knut Knutsen bygde for seg selv og sin familie i 1949. Dette bortgjemte byggverket er prentet inn i hjernebarken til alle norske arkitekter og er en hovedgrunn til at mange av dem forholder seg til landskapsomgivelser med innlevelse og forsiktighet. Knutsens sommerhus ved Portør har altså en høy status hos arkitekter, og har hatt betydning for fagfeltets utvikling, men det er ikke del av den offentlige bevissthet.

Det fins også bygninger som er viktige for mange, ja for hele vår kultur. De blir bærere av en identitet og en historie som vi er sammen om. Disse byggverkene er vår nasjons felles ”hukommelsesmaskiner”.

Ofte gjelder dette samfunnets store satsinger: Nidarosdomen som det tok hundre år å restaurere, reist over Olav den helliges grav, kroningskirken, beviset på nasjonens storhet i middelalderen. Det gjelder Operaen i Bjørvika, det mest elskede moderne byggverk i Norge, mer berømt i utlandet enn noen annen norsk bygning, beviset på hva vi kan klare å få til og hva vi nå har råd til i vår oljerikdom. Det gjelder Oslo rådhus, overdådig utsmykket, det 20.århundres store løft som betyr uendelig mye for byens identitet. Og ikke minst gjelder det Slottet, et gigantisk krafttak for den fattige nasjonen, en bygning som synliggjorde vår nyvunne selvstendighet etter 1814.

Derfor er det et privilegium å lage en utstilling om Slottet, fordi det både er et hovedverk i norsk arkitektur – og fordi det også legemliggjør en hovedfortelling om hva det vil si å være nordmann. Slottet er allerede etablert i alle nordmenns bevissthet. Vår oppgave er å tydeliggjøre byggverket som en arkitektonisk hendelse.

Vi redegjør for byggverkets tilblivelse, og vi prøver å forklare hva et slott er. Vi vet det er kongens bolig, et fornemt overnattingssted og en arbeidsplass for en omfattende stab. Men i utstillingen har vi ikke lagt vekt på disse funksjonene. I stedet er det slottet som et møtested som blir fremhevet. Slottet som et sted der kongen tar i mot sitt ”råd” (regjeringen), gir audiens til nordmenn og fremmende statsoverhoder og inviterer til fest i landets vakreste lokaler. Alt etter hva slags ærend man var i beveget man seg langs ulike løyper gjennom den store bygningens mange saler. Men slik Linstow planla huset, er selve ”navet” venterommet, Fugleværelset, der nasjonalromantiske landskapskildringer av dramatiske fossefall og mektige fjell gir den besøkende villskapen i det landområdet som kongen er den fremste representanten for. Som for Knut Knutsen da han hundre år senere skulle bygge mellom knausene på Sørlandet, er naturens intense tilstedeværelse et kjernepunkt.

Utstillingens tittel er todelt. Den minner oss om byggverkets kunstneriske skaper: Hans Ditlev Fransciscus Linstow. Vi presenterer ham som person og i enda sterkere grad som arkitekt. Det gjør vi ved å vise et stort antall av hans presentasjonstegninger av Slottets interiører. Tegningene har ikke vært vist offentlig før, så dette er første gang et bredt publikum får anledning til å studere hvordan han formidlet sine intensjoner til Kongen og Slottskomisjonen. Disse tegningene, som kalles Den store komposisjonen, er utført med stor presisjon og viser en arkitekt som behersker sitt fag og dets uttrykksmuligheter.

Det formale utrykk er, naturlig nok, helt annerledes i vår tid. Operaen minner for eksempel lite om Slottet. Men noe er det som binder dem sammen. En hovedgrunn til at Operaen ble reist i Bjørvika, var at den skulle være en motor for å utvikle den nye bydelen der. Vi vet ikke om kong Karl Johan hadde en tilsvarende strategi da det skulle bygges en kongebolig i Christiania, men effekten var tilsvarende den dagens politikere etterstreber i Bjørvika. Slottet, som ble bygget på Bellevue-høyden, i landlige omgivelser og et godt stykke utenfor den gamle bykjernen, kom til å omskape byen. Det er det tittelen på denne artikkelen peker på. Da det var bestemt at Slottet skulle ligge på høyden, var det en del ting som naturlig fulgte av det. Slottet måtte forbindes med byen og det var rimelig at flere av de nye institusjonsbyggene som skulle reises, ble lagt til den nye prominente forbindelesegaten.

Ideen med å bygge et viktig offentlig bygning på jomfruelig mark og la den bli bestemmende for byutviklingen, var en så stor suksess at bergenserne tok etter Christiania. For å være på den sikre siden, ba de en av Linstows assistenter, Johan Henrik Nebelong, om å tegne en palasslignede bygning på et høydedrag, ved enden av byens nye boulevard. Bergen Museum er et imponerende anlegg som åpnet i 1866. Lenge lå det nesten alene oppe på Nygårdshøyden, og som i hovedstaden skulle det gå flere tiår før byens vekst nådde frem til den mektige grunnsteinen på høyden.

Men en ting ble hovedstaden alene om: Slottsveien, Karl Johans gate, skulle etter hvert få en intensitet som er annerledes enn alle andre gater i Norge. En ting er at Universitetet og Stortinget ble plassert der, nesten slik Linstow hadde foreslått. Men i tillegg kom Høyesterett og Regjeringen til å få sine lokaler like ved. Da Christiania teater ved Bankplassen brant ned og ble erstattet i 1899 av Nationaltheatret ved Karl Johan, ble det startskuddet på en overføring av byens forlystelsesliv til strøket rundt byens promenadegate. I dag finner man her hele tre teatre, en mengde kinoer og et utall spisesteder. Dessuten har en rekke nyetableringer gjort dette til byens fornemste handlestrøk.

Men aller sterkest er denne gaten forbundet med det som skjer hvert år 17. mai. Da blir
Slottsfasaden en skjermvegg som barnetoget beveger seg frem mot. Slottet hilser nasjonen i et rituelt møte mellom folk og monark som er ganske enestående. I beretningen om Norge er denne årlige hendelsen et helt umistelig innslag. Men for at det skulle kunne skje, måtte det skapes en arkitektur som kunne gjøre det mulig. Slottet på høyden ble den avgjørende grunnsteinen da den nye hovedstaden skulle få sin form og nasjon bygges.

Innledning til boken som fulgte utstillingen Slottet og Linstow på Nasjonalmuseet - Arkitektur 06.05.2010-10.10.2010.

Oslos gylne anledning

Nå er Oslos gylne øyeblikk. Det lanseres ikke mange store byggeplaner lenger. Nesten overalt er det slutt med dristige nye kulturbygg. Verdensøkonomien er i tilbakegang og byggeaktiviteten sterkt redusert. – Men i Oslo er det planer, i Oslo bygges det. Astrup Fearnleys kunstmuseum på Tjuvholmen, Veksthuset på Tøyen, Nasjonalmuseet på Vestbanen pluss Deichmanske bibliotek, Munch/Stenersen-museeet, og trolig Universitetets kulturhistoriske museum, i Bjørvika, alt skal reises i løpet av noen få år.

Internasjonalt er dette er en unik situasjon som gjør Oslo til den nye hotte europeiske byen, det er her det skjer. Derfor får Oslo nå en oppmerksomhet i internasjonale medier som vi aldri har fått tidligere. For eksempel ble resultatet av konkurransen om Munchmuseet presentert i 30 utenlandske tidsskrifter.

Selvsagt var det Operaen som innledet den nye tidsalder. Bygningen har blitt en enestående suksess. Alle nordmenn har et forhold til den, og snart har alle har vandret på operataket. Internasjonalt er reaksjonen like overveldende. Mies van der Rohe prisen, EUs offisielle arkitekturpris, er bekreftelsen på at Operaen var det beste nye byggverket i Europa i 2008. Utenlandske journalister kom til Oslo, lot seg begeistre av Operaen og oppdaget at byen var i forvandling.

I denne situasjonen diskuteres vinnerutkastet for Munchmuseet. Er det for langt, og særlig: Er det noen meter for høyt? Selv tror jeg ikke det. Jeg tror det er riktig at museet ruver så pass som det gjør i de foreliggende planene. Så veldig høyt er det jo ikke, 57 m, under halvparten av Plaza hotellet. Men la oss ta en omvei om et annet byggverk som i sin tid var vel så omstridt: Oslo Rådhus.

Oslo sentrums møte med fjorden er ved to bukter, Pipervika og Bjørvika, som er atskilt ved hjelp av en høyderygg, Akershusneset. Sett fra fjorden er det ikke tvil om hva som er Pipervikas samlende symbolbygning: Rådhuset med sine to mektige tårn. I Bjørvika er bildet mye mer uklart. Postgirobygget (111 m) er nesten like høyt som Plaza hotel. Det er planer om enda høyere bygg til erstatning for Postens lavbygg i Biskop Gunnerus gate. Og så kommer Barcode (67 m). Hvordan kan kulturbyggene hevde seg i denne kommersielle verdenen? Operaen kompenserer for en relativt beskjeden høyde med sin oppsiktvekkende landskapsform, men den løsningen kan ikke bli normdannende for andre.

Den 15. november 1923 fattet bystyret prinsippavgjørelsen om å reise Rådhuset. Prosjektet var noe annerledes, og mindre, enn det som til slutt ble reist. Likevel var størrelsen et stort stridsspørsmål. Munchmuseet vil bli 9 m lavere enn Rådhuset. Museet vil få en ganske moderat høyde i Bjørvika-sammenheng, men ved at det er trukket frem mot fjorden får det likevel prominens. Hamsunsenteret er en vertikal som rager opp over bebyggelsen på Hamarøy. Kanskje er det på sin plass at museet til vår største billedkunstner også står frem med tydelighet? I mange tiår var det snakk om at Munch burde få et vesentlig utsmykkingsoppdrag i Oslo Rådhus. Slik ble det aldri. Derfor er det en lykkelig tilfeldighet hvis hans museum blir et monumentalbygg i Bjørvika slik Rådhuset er i Pipervika.

Til sist tilbake til unntaksbyen Oslo, en by som er inne i et hamskifte, en endringsprosess som blir lagt merke til internasjonalt. Vi ligger lengst mot nord og utenfor EU. Vi er få, og det er ikke opplagt at verden skal være opptatt av oss. Den har ikke vært det i særlig grad. Oslo har vært en by som har vært forbeholdt de spesielt interesserte – og norske arkitekter. I mellomkrigstiden tegnet den viktige tyske arkitekten Eric Mendelson et kontorbygg her, og på 1950-tallet kom den amerikanske ambassaden av Eero Saarinen. Begge er bygninger som regnes med i norsk arkitekturhistorie. Men så mange flere utenlandske bidrag ble det ikke, ikke før nå. Nå blir det Astrup Fearnley Museum ved den italienske mesterarkitekten Renzo Piano, og vi vil få ny og elegant Homenkollbakke tegnet av dansk-belgiske Julian de Smedt. Og for noen få år siden ble triste Bislett stadion erstattet av et mye mer funsjonelt og vakrere anlegg tegnet av danske C. F. Møller. Ser vi bort fra Plaza hotel (som er tegnet av det svenske arkitektkontoret White), så har vi vært heldige med det de utenlandske arkitektene har tilført Oslo sentrum. Og nå kan vi få et kneisende Munchmuseum tegnet av Juan Herreros. Han ble invitert til konkurransen fordi han er en av Spanias fremste arkitekter. Vi bør møte ham med tillitt. I Oslos gylne øyeblikk kan hans bidrag bli et av de viktigste.

Publiseret i Aftenposten 26. august 2009

Tilbake til Bjørvika

En stealt-jagerfly som har nødlandet i Oslo havn? Eller en sfinks med forlabbene ute i vannet? – Operaen ser slett ikke ut som en bygning. I alle fall ikke av det slaget vi et vant til. Hus har liknet på hus og stort sett vært rektangulære og hatt loddrette vegger, uansett hva slags stilart de har vært bygget i. Men den nye operaen tilhører en annen kategori. Den gjemmer seg under skråflater og er mer som en landskapsform. Har mennesket begynt å imitere naturen? Eller minner operaen oss om at også landskapet, og ikke bare bygningene, er formet av mennesket? Ikke fullstendig selvsagt, de store landskapsdragene er der fortsatt. Men de opprinnelige trekkene er blitt mindre tydelige etter hvert som mennesket bygger, sprenger, fyller ut og planter til. Og det er i særlig grad sant i Bjørvika. Operaens hvite marmorås ligger på det mest mennskeomformede sted i Norge.

Ikke bare er dette byområdet fullstendig preget av menneskers aktivitet, det er også ganske fersk byggegrunn. For tusen år siden var kystlinjen annerledes. Bjørvika var en bred bukt som strakte seg adskillig lenger inn i landet og nådde helt opp til Enerhaugen. Siden har landet hevet seg og masser er blitt fylt ut i havet. Lange brygger strekker seg nå ut i havnebassenget og tetter igjen det meste av det som i middelalderen var en lun vik, et naturlig sted for en handelsplass og etter hvert en by.

Oslofjorden trenger seg dypt inn i landet, og den som kommer sjøveien når til slutt frem til et vennlig og skjermet sted. Oslos store landskapsrom er blitt sammenliknet med et stort amfiteater rammet inn av åser og vendt mot sør. Gulvet i dette rommet er langt fra flatt, det bølger og deles opp av høydedrag. Én markant åsrygg strekker seg sørover og deler det store landskapsrommet i to. Langs den kom folk kommet ridende, forbi den middelalderske steinkirken som vi nå kaller Gamle Aker kirke, ned Akersgata og videre ut til festningen ytterst der neset kaster seg i fjorden.

Byen oppstår
Øst for denne høyderyggen videt Bjørvika seg ut i en romslig halvsirkel. Det var godt med ferskvann her. Tre vannveier munnet ut i bukta: Alna, Hovinbekken og Frysja (Akerselva) – og mellom de to første, på flatene under Ekeberget, ble byen anlagt.

Til å begynne med var det var en beskjeden by med noen få tømmerhus. Men den vokste raskt etter at kong Harald Hardråde tok sete her på midten av tusentallet. På 1100-tallet ble de opprinnelige trekirkene erstattet av større kirker bygget i stein. Det ble ganske mange kirker etter hvert: Korskirken og kirker viet til Maria og helgnene Laurentius, Clemens, Nikolai og Hallvard. Like utenfor byen lå Nonneseter kloster og fransickanerklosteret, og rett ut i fjorden, på Hovedøya, holdt cistersienserne til, så det kirkelige nærværet var sterkt.
Det var to maktsentre: Kongen ytterst på neset ved Alnas utløp og biskopen noen hundre meter lenger mot nord. Monarken holdt til i en borg og hadde et imponerende kapell, Mariakirken. Bispesetet lå ved siden av byens hovedkirke, den 65 m lange St. Hallvard-katedralen. Mellom kongens og bispens residenser gikk byens to hovedgater, Østre og Vestre strete kranset av lave laftede hus. Langs strandkanten lå sjøbodene tett i tett.

Byen var på sitt største på 1300-tallet under kong Håkon 5. Magnusson. Siden kom det uår med pest, bybranner og økonomiske nedgangstider. Det var derfor en redusert by som kong Kristian 4. besluttet å flytte etter bybrannen i 1624. Kongen flyttet ikke byen så langt, bare til den andre siden av Bjørvika der den fikk en rasjonell byplan, en effektiv havn og dessuten kunne beskyttes av Akershus festning.

Middelalderens Oslo på østsiden av Bjørvika hadde ingen regelmessig byplan. Den nye byen, Christiania på vestsiden, var regulert etter tidens prinsipper med en ruteplan bestående av tre langgater i øst-vest retning og seks tverrgater. I dag kaller vi denne delen av hovedstaden ”Kvadraturen,” og vi sier at det er en renessanseplan, men egentlig er griden mer universell enn som så. Den ble benyttet av antikkens grekere da de anla nye byer og det samme skjedde i Nord-Amerika i nybyggertiden der. Rutenettet er greit å ty til når byer skal anlegges raskt og rasjonelt. Mot nord og vest ble Christiania beskyttet av en bymur formet som et kvart sirkelslag med utstikkende bastioner. I sør lå festningen. Terrenget skrådde ned mot havnen i øst. Altså var også den nye byen vendt mot Bjørvika.

På 1700-tallet ble Christiania et viktig senter for trelasteksport. På nordsiden av Bjørvika, ved Vaterland og Grønland ble arealer vunnet inn ved oppfylling og disse ble benyttet til lagertomter for planker og bord fra sager i byens omland. Det er på disse bordtomtene ved Akerselvas utløp at Operaen nå er reist.

Den store ekspansjonen
Byen vokste jevn og trutt, men det store spranget fremover skyldtes løsrivelsen fra Danmark i 1814. Christiania ble hovedstad og en rekke institusjonelle bygninger måtte reises. Den viktigste var Slottet, statsoverhodets residens. Til å begynne med var det i Kvadraturen kongen bodde når han var i byen. Bernt Anker hadde testamentert sin romslige bolig, Paléet i Prinsens gate, til offentlig bruk. I den første tiden var det her kongen holdt til.

Kong Karl Johan ville at hans nye residens skulle være godt synlig og ligge på Bellevue-høyden. Dette høydedraget lå i landlige omgivelser et stykke vest for bykjernen. Stedsvalget fikk store følger for byutviklingen. Langs den nye hovedgaten opp til Slottet ble sentrale institusjoner plassert: Stortinget som åpnet i 1866 og Universitetet i 1854, noen få år etter Slottet stod ferdig. Dermed var det tydelig at byens sentrum igjen i ferd med å forskyves vestover.

Den nye hovedgaten var en stortenkt løsning som ettertiden har vært takknemlig for, men ikke alle i samtiden var like begeistret. Johan Sebastian Welhaven spør i 1837: Byen kan spadsere ut i Løkkerne og til Slottet, men hva vil den der? Christiania er en Søstad, og en Delphin skal ikke tragte efter at boltre seg i kløvermark.”

Nå ble ikke alle de sentrale bygningene reist i kløvermarkene der i vest. Børsen, Norges Bank og Christiania Theater (som alle ble tegnet av tidens dominerende arkitekt, Christian Heinrich Grosch) ble bygget i det gamle bysenteret ved Akershus festning. Dessverre ble teateret herjet av brann i 1890-årene og så erstattet av Nationaltheatret i Studenterlunden. Det åpnet i 1899. Dermed ble Karl Johan-områdets dominans enda tydeligere, særlig som underholdningssenter. Der lå fornøyelsesstedet Tivoli, og siden har kinoene og andre teatre blitt bygget nær byens hovedgate. Men lenge klarte Kvadraturen å beholde sin forrang som forretningssenter. Kanskje var det fordi Børsen lå her at de store bankene reiste prangende hovedkvarterer ved Rådhusgata. Store skipsrederier etablerte seg også med imponerende bygninger i dette strøket. Kristian 4s by ved Bjørvika, Kvadraturen har vært vårt CBD – Central Business District – frem til ganske nylig.

Langt på vei skyldtes dette at Bjørvika var byens havn. Welhaven hadde rett i at Christiania var en ”Søstad”. I løpet av 1800-tallet økte havnetrafikken sterkt, og i 1870-årene ble Bergen passert som landets største eksportby. Dette gjorde at havnen måtte bygges kraftig ut. I 1846 ekspanderte den rundt Akershusneset, og det første bryggeanlegget på vestsiden av festningen ble anlagt. Tre år senere stod den første steinkaia i Pipervika klar. – Men fortsatt var det Bjørvika som var sentrum for havnelivet. Her ble Oslo Havnelagers mektige bygning reist i 1916. Med 32 000 m2 gulvflate fordelt på ni etasjer var det et av Europas største byggverk, og samtidig en av Norges første betongbygninger. Kontrasten var stor til dets forgjenger litt lenger inne i vika, det elegante toetasjes Stenpakkhuset fra 1850. Og mellom dem markerte myndighetene sitt nærvær i 1896 ved å oppføre Kristiania Sjøtoldsted i nyrenessanse etter tegninger av arkitekt Adolf Schirmer.

Havna gjorde Bjørvika til selve innfallsporten til byen. Denne funksjonen ble ytterligere forsterket da Norges første jernbanelinje, hovedbanen mellom Chistiania og Eisvoll, ble åpnet i 1854. ”Jernbanegaarden” ble bygget innerst i vika, ”i Havnens umiddelbare Nærhed, samt i en kort Afstand fra Toldboden, Pakhuserne og Byens Centrum.” Dermed ble Bjørvika byens definitive knutepunkt, en rolle som stedet fortsatt har. Men samtidig ble jernbanesporet en barriere som kuttet forbindelsen til de nære byområdene mot nord. – Den moderne tid var kommet til Bjørvika, med grensesprengende nyvinninger og tilhørende ulemper. Transport ble stikkordet for mye av den utviklingen som kom til å prege den lune bukta der middelalderens Oslo oppstod.

Et revolusjonerende transportmiddel
Mer enn totusenetthundre år skiller Alexander den store og Napoleon. Den franske keiseren hadde kanoner og geværer, så våpenteknisk var hans arme mye mer avansert enn Alexanders. Men når det gjaldt landeveis transport, var de på samme nivå. Begge hærførene rykket frem til hest. Så, åtte år etter Napoleons død, skjedde et viktig gjennombrudd: Den første jernbane med dampmaskin som drivkraft ble åpnet mellom Liverpool og Manchester i 1829. Dette var en revolusjonerende begivenhet. I løpet av noen tiår ble et nett bygget ut som bandt sammen byer og nasjoner og strakte seg over kontinenter.

Den 8. august 1851 nådde den nye tid Christiania. Skolene hadde fri, og butikkene var stengt. Festkledde mennesker møtte frem for å se stadtholder Severin Løvenskiold ta det spadestikket som markerte at arbeidet med Norges første jernbanelinje var i gang.

En jernbanestasjon var et møte mellom arkitektens og ingeniørens verden. Arkitekten formgav en representativ bygning i en eller annen historisk stil. Den måtte inneholde venterom, ekspedisjon og noen kontorer. Den andre delen av stasjonsanlegget var en luftig toghall oppført i støpejern. Dette ble etter hvert til noen av tidens dristigste ingeniørarbeider. Tydeligst ser man denne kontrasten I St. Pancras Station som stod ferdig i London i 1876. Den møter byen med en imponerende hotell- og stasjonsbygning formet som et fransk middelalderpalass. Bakenfor ligger den store toghallen som spenner hele 243 fot, det lengste spennet i bygningshistorien til da.

Forholdene var enklere i Christiania. Men den sidestilte stasjonsbygningen Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno tegnet, lå langs nordsiden av sporet og var staselig nok. Den ble oppført i upusset tegl med tårnoppbygg på midten og kraftige gavlmotiver i hollandsk renessanse. Toghallen hadde et stort halvsirkelformet vindu i gavlen slik at man kunne titte inn på toget.

Etter et par tiår var stasjonen i Christiania for liten. Hovedbanen til Eidsvoll ble knyttet sammen med Kongsvingerbanen og forbundet videre med det svenske jernbanenettet. Dessuten besluttet Stortinget i 1871 å bygge Østfoldbanen. Det ble klart at det måtte bygges en ny stasjon.

Løsningen ble Østbanstasjonen, en stor U-formet bygning der den gamle stasjonsbygningen ble beholdt som fløy mot nord. Den nye bygningen, tegnet av Georg A. Bull, minnet om et renessansepalass, og hadde to hovedfasader. Den lengste og mest imponerende var mot havnen i sør, men den viktigste var mot vest hvor den avsluttet byens hovedakse. Kongens residens i den ene enden og porten inn til byen i den andre, det lot seg høre.

Men plassen foran stasjonsbygningen hadde en haltende form og var ikke særlig representativ. I 1913 tok ordfører Hieronymus Heyerdahl initiativet til å omforme Jernbanetorget. Kommunen kjøpte eiendommer i de tilstøtende gater og omregulerte torget slik at det ble en tilnærmet symmetrisk plass med Karl Johans gate som midtakse. To rederier reiste ambisiøse bygninger: Amerikalinjens prektige palé (1918) langs plassens sørside og DFDS-gården (1918), Karl Johans gate 1, trukket tilbake slik at det skulle bli mulig å utvide byens hovedgate. Det vellykkede resultatet av reguleringen av Jernbanetorget gjorde at Heyerdahl fikk mot til et enda dristigere initiativ: I 1915 lanserte han forslaget om å bygge byens rådhus i Pipervika. Det resulterte i at bystyret i 1950 flyttet fra Kommunegården (Gamle Logen) i Kvadraturen til det rådhuset vi har i dag.

Nettet samles
Østbanestasjonen i Bjørvika og Vestbanestasjonen i Pipervika. I hovedstaden var det to
inngangsporter til landets jernbanenett. Bare et pussig spor for godstrafikk over Rådhusplassen og rundt Akershus festning knyttet de to stasjonene sammen. Gevinsten ved å la alle jernbanelinjene løpe inn til én stasjon, var opplagt. Det trengtes en togtunnel under Oslo sentrum, og Østbanestasjonen måtte erstattes av en Sentralstasjon.

I 1947 vant John Engh og Peer Qvam konkurransen om den nye stasjonen. Det var opplagt at den gamle bygningen skulle rives. Årene gikk og det dro ut med bygging. I mellomtiden endret stemningen seg. På 1970-tallet hadde bevaringstanken vokst seg sterk, og det ble umulig å fjerne den gamle stasjonen. Arkitektene Engh og Seip, som hadde jobben, foreslo at Østbanestasjonen burde være inngangen til den nye anlegget, men det ville ikke NSBs ledelse. Isteden vanskjøttet de den gamle praktbygningen og brukte den som parkeringshus. Det var først da vinter-OL på Lillehammer nærmet seg, og NSB forsto at togreisen fra hovedstaden til olympiabyen måtte starte på en verdig måte; at NSB bestemte seg for å restaurere Østbanehallen og la den bli avgangshall for for OL-togene.

Siden 1994 har altså landets viktigste jernbanestasjon hatt to hovedadkomster fra vest: Østbanehallen rett i Karl Johan aksen og den nye vestibylehallen til Oslo S ved siden av. Sistnevnte har sin inngang på en høyereliggende plass, en nødløsning som oppsto fordi togtunnelen stiger opp der.

En ny stasjonsbygning, den fjerde, stod klar til åpning av Gardermoen høsten 1998. Flytoget fikk sitt tilbygg, en elegant boks med stor glassvegg og en tynn takskive båret av en stålkonstruksjon. Bygningen, som er tegnet av NSB Eiendoms Arkitektkontor ved Ivar Lykke og Marius Wormdal, legger seg forsiktig inntil Østbanebygningens langfasade mot sjøen og respekterer den gamle bygningens gesims. Det er en bygning som er både kultivert og dristig og som tilfører stasjonsanlegget en sårt tiltrengt følelse av å være på høyde med sin tid.

Arkitektkonkurransen i 1947 gav oss også et annet transportnett: John Enghs opprinnelige partner, Peer Qvam, fikk i oppdrag å tegne stasjonene til T-banen. Utbyggingen av de vestlige baner startet i 1890 da det først vognsettet kjørte ut fra Majorstuen på vei nordover mot Besserud ved Holmenkollen. Rett etter annen verdenskrig startet utbyggingen av drabantbyene nord og øst i Oslo. De fikk forbindelse til sentrum ved hjelp av T-banelinjer som gikk ned til Jernbanetorget.

Situasjonen var altså parallell for T-banen og jernbanen: Begge transportsystemene stoppet opp øst og vest for Oslo sentrum. En tunnel i to etasjer ordnet begges behov og styrket Bjørvikas funksjon som det store knutepunktet. Denne knutepunktfunksjonen oppsto fordi byens havn lå her. Havnen var inngangsporten til byen og landet. Så kom jernbanen og T-banen og til slutt det hurtige flytoget til hovedflyplasssen, den nye porten til Norge.

Bilbyen
På slutten av 1800-tallet oppstod enda et nytt transportmiddel. Det var ikke bundet til skinnegang, slik toget var, men skulle få plass på veier og gater som andre rullende kjøretøy. Det kunne oppnå stor hastighet og hadde derfor et problematisk forhold til den eksisterende bybebyggelsen.

Bilen krevde nye løsninger. Allerede i 1922 lanserte Le Corbusier sin drastiske plan Une Ville Comtemporaine der han forslo å rive store deler av Paris og erstatte den historiske bebyggelsen med frittliggende høyhus. Mellom skyskraperne suste bilene avgårde på motorveier. Nå var det urealistisk å rive sentrum av Paris, men krigens herjinger skapte nye muligheter. Le Corbusiers plan fra 1945 for den bombede franske byen Saint-Dié viste en ny sentrumskjerne med viktige offentlige bygninger på et hevet, noe forblåst fotgjengertorg. Under kunne biltrafikken bevege seg uforstyrret. Nesten tjue år senere foreslo arkitekt Håkon Mjelva en tilsvarende løsning for Bjørvika. Terrenget fallet fra Domkirken mot Jernbanetorget. Mjelva lot derfor et fotgjengerplatå starte ved Kirkegata og strekke seg østover. For oss er det interessant at han plasserte en ny operabygning nøyaktig der den nå er bygd.

Mjelva forslo sitt platå oppå de store trafikkanleggene som da var underveis i Bjørvika. De har følgende bakgrunn: Da bilsalget ble frigjort i 1960, økte antall biler i Norge drastisk. Noe måtte gjøres. Boligområdene måtte avlastes ved at trafikken ble kanalisert til hovedårer med stor kapasitet. En trafikkanalyse for Oslo i 1966 foreslo et komplett ringveisystem med radialer. Riktignok hadde Oslo allerede et ringgatesystem planlagt av Harald Hals på slutten av 1920-tallet. Det bestod av velregulerte gater som bandt sammen byen fra Frogner plass i vest til Finnmarksgata på Østkanten.

De nye trafikkårene lot vente på seg og ble endret underveis. Hausmannsringen ble til Ibsenringen og kom nærmere sentrumskjernen. Den ble gjennomført med flere tunneler og ble mer skånsom mot den eksisterende byen. Siden er det blitt harselert med de løsningene som ble foreslått i 1966, men de representerte tidens fornuft. Den sammenhengende trafikkplanen for Oslo var et pionerarbeid i norsk sammenheng. Ute i verden var de mange byer som gjennomførte tilsvarende løsninger på den tiden. Men av trafikkanalysens forslag ble bare gjennomført i Bjørvika. En bymotorvei ble anlagt fra Børsen til Bispegården med en arm nordover til Lakkegata. Det hele ble koblet sammen ved hjelp av en trafikkmaskin i to plan kalt Bispelokket, ferdig i 1971. – Dermed var det etablert en ny barriere i Bjørvika. Motorveien la seg ved siden av jernbanesporene og kvalte fullstedig den vika som hadde gitt opphav til byen.

Tunnel, park og opera
På 1980-tallet så man at dette ikke var en god løsning. Oslo måtte gjenerobre sitt forhold til sjøen. Trafikksystemet måtte tenkes på nytt. Akers Mekaniske Verksted var på vei ut. Sentrale havneområder kunne få nye funksjoner. En avgjørende hendelse ble en internasjonal idékonkurranse i 1982, ”Byen og fjorden - Oslo mot år 2000.” Den hadde som formål å åpne byen mot fjorden og tok for seg hele strekningen fra Frognerstranda til Akerselva.

Konkurransen ble startskuddet for forvandring av Akers Mek til Aker Brygge. Takket være midlene fra bompengeringen ble trafikken fjernet fra Rådhusgata og ført ned i ny tunnel fra Børsen til Aker Brygge. Christiania torg ble gjennomført med fontene, og Rådhusplassen ble bilfri. Erfaringen fra konkurransen ble videreført i en kommunedelplan for Bjørvika i 1988. I den var det tegnet inn et lite grønt område ved lokomotivhallen og ruinen etter Mariakirke. Dette ble spiren til Middelalderparken. Bøkene til arkeolog Erik Schia med livaktige illustrasjoner av Karl-Fredrik Keller hadde førte til økt kunnskap om historien der Oslo hadde oppstått. På midten av 1990-tallet kom middelalderfestivalen med ridderturnering, og siden har Øya-festivalen festet Middelalderparken i den folkelige bevissthet.

Kommunedelplanen foreslo også en biltunnel gjennom Ekebergåsen, men lot den munne ut langt inne i Bispevika der den knyttet seg til den halvdelen av motorveisystemet som var tenkt å være igjen i Bjørvika. Heldigvis ble Ekebergtunellen senere bygget i sin nåværende ytre trasé, noe som muliggjorde en sammenhengende Bjørvikatunnel fra Festningstunnelen til Ekebergtunnelen. I 1992 gav Stortinget en ekstrabevilgning for å planlegge Bjørvika-tunnelen under fjorden.

I 1995 kom ”Byutvikling og bymiljø. Kommunedelplan for Indre Oslo.” Her ble det for første gang lansert en helhetlig løsning for Bjørvika med et komplett tunnelsystem som åpner opp for et mye større byutviklingspotensialet. I denne utredingen fins en tegning som viser operaen plassert i Bjørvika, nær Østbanestasjonen. Denne tanken ble styrket i en rapport som kom året etter. Bakgrunnen var at Telenor var på flyttefot, og oslopolitikerne ville vise at bedriftens hovedkontor kunne få plass i Bjørvika. I rapporten ”Telenor og byutvikling på Nyland” viser en perspektivtegning, laget av Lunde & Løvseth, på en overbevisende måte operaen mellom Prinsens gates forlengelse og fjorden, rett ved plassrommet foran Østbanestasjonens sjøside. Tegningen, som ble vist til kulturminister Åse Kleveland, gav troverdighet til Bjørvika som opera-alternativ.

En ny utreding i 1998, ”Byutvikling i Bjørvika – Bispevika. En analyse av potensialet for verdiskapning, ” var et avgjørende arbeid som Statsbygg og Plan- og Bygningsetaten stod bak. Her ble det anvist ny tomt for operaen, anonymisert ”en større nasjonal kulturinstitusjon”. Skulle man bygge den der Lunde & Løvseth hadde foreslått, måtte motorveien fjernes først. Nå pekte rapporten ut en tomt som var uavhengig av dagens og fremtidens veisystem: Et kvartal lenger mot sør, halvveis ut i fjorden og mellom senketunnelen og Bispelokket. Nå var det funnet en tomt for operaen og dermed kunne den bli en motor for byutviklingen i Oslos mest mishandlede bydel. Vestbanetomta var ikke attraktiv lenger etter at Riksantikvaren fredet stasjonsbygningene. Det var derfor ikke så merkelig at Stortinget i 1999 bestemte seg for at den nye operaen skulle bygges i Bjørvika.

Men hvordan skulle selve bydelen se ut? Parallelt med opera-konkurransen ble fire ulike arkitektteam bedt om å levere inn forslag til utformingen av Bjørvika. I slutten av år 2000 forelå evalueringen av de fire parallelloppdragene. Evalueringsgruppen (bestående av Statens vegvesen, NSB Eiendom, Plan- og Bygningsetaten og Statsbygg) likte best forslaget til Gruppe 1 (AHO/LPO m.fl.). Det bearbeidet de videre til et femte, omforent forslag som ble lagt frem for bystyret. Politikerne vedtok så dette samt en tilleggsliste med 36 punkter, inneholdende stort og smått. Viktigst var det at de også ønsket at Søreng-utstikkeren og Grønlia skulle tas med i planen.

I 2003 stadfestet Miljøverndepartementet den juridisk bindende reguleringsplanen og dermed er de store trekkene i den ny bydelen på plass. Den vil bestå av fire deler med hvert sitt særtrekk: Bjørvika (med opera, en utvidelse av sentrum), Bispevika (med boliger og næring), Sørenga-utstikkeren og Grønlia (hovedsakelig med boliger) og Middelalder-parken (med museum). Sju allmenninger på tvers skal binde sammen den eksisterende byen med fjorden, og hanepromenaden gir tilgang langs fjorden. Siktlinjene fra kulturminnene skal tas vare på.

Det fins tre hovednøkler til den store miløforbedringen som skjer i Bjørvika. Én er tunnelen under fjorden som gjør det mulig å fjerne bymotorveien. En annen er bestemmelsen om et infrastrukturfond for gater, plasser og teknisk anlegg. Alle utbyggerne i Bjørvika må betale et bidrag til utviklingen av fellesanleggene. Dette er Victor Normanns verk. Den tredje nøkkelen er operaen, et stort arkitekturverk av internasjonal klasse. En magnet som vil trekke folk ned mot Akerselvas utløp. En attraksjon som vil være med på å dreie byens tyngdepunkt tilbake til Bjørvika, der det hele startet for tusen år siden.

Til sist: Opera-origami og plassgulv
Sfinks eller jagerfly. Hvorfor ser operaen ut som den gjør? Eller for å spørre mer generelt: Hvordan blir arkitektur til? Hvordan bestemmer arkitekten bygningens form? Selvsagt fins det mange svar, det er mange faktorer som virker inn: Tomten og omgivelsene, lover og reguleringer, byggherrens ambisjonsnivå og prosjektets økonomiske rammer, tilgjengelig byggeteknikk og hva som er en fornuftig organisering av byggeoppgaven.
Men i tillegg kommer noe annet: Bevisste eller ubevisste forestillinger om hvordan et hus skal se ut. For eksempel har arven fra antikken vært normdannende. Selv i Grünerløkkas leiegårder fra slutten av 1800-tallet og 1920-tallets bankpalasser, merkes ekkoet fra Roma og Hellas. Via renessansen har impulsene spredd seg nordover og kommet helt opp til våre breddegrader. Tempelgavler og doriske søyler tilhører en grammatikk som også mange generasjoner norske arkitekter er blitt lært opp i.

Men i vår tid fins det også andre formingsidealer. Den abstrakte kunstens frie former fikk avgjørende innflytelse på moderne arkitektur. Under strukturalismen på 1960- og 70-tallet rådde systemtankegangen. Bygningene ble sett på som additive byggesett som kunne endres over tid når nye behov oppstod. – Men Snøhetta er et arkitektkontor som har vokst frem fra en annet rot.

”Hva vil fremtiden bringe? Hva kommer? (…) Hvem kommer?”, står det i lederen for nr. 5/1988 av tidsskriftet Byggekunst. Nummeret var et temahefte med tittelen ”En ny generasjon” der 20 unge norske arkitektkontorer ble presentert. Lederen sluttet slik: ”Fra rekken av dagens unge vil morgendagens betydelige arkitekter stige frem. Kanskje er noen av dem med i dette heftet.”
Dette var året før Snøhetta vant konkurransen om biblioteket i Alexandria. I 1988 hadde de knapt bygget noe. De hadde heller ikke seiret i noen arkitektkonkurranse, men i løpet av kort tid hadde kontoret fått en 2. premie, en 3. premie og et innkjøp i tre ulike konkurranser. Det var klart de hadde et potensial.

I den innledende artikkelen til heftet gjøres det oppmerksom på at til tross for gruppens urnorske navn, har den sin oppmerksomhet rettet mot den internasjonale utviklingen. Allerede ved starten av kontoret orienterte Snøhetta seg mot den store arenaen. Dessuten: Vi skal dessuten merke oss at kontoret het Snøhetta Arkitektur. Landskap og bestod av både arkitekter og landskapsarkitekter. De fortalte at de var inspirert av den amerikanske gruppen SITE og Land Art-bevegelsen. Dette doble ståstedet, i arkitekturens verden og i en kunstnerisk fortolkning av landskapet, har gitt Snøhetta en annen formingsbase en mange andre.

Arkitekturen som en landskapsform med et billedskapende potensial, det er det vi ser når vi undersøker Snøhettas tidlige prosjekter. Allerede i 1986 deltok Snøhetta i konkurransen om Norsk vegmuseum på Øyer med et prosjekt med assosiativ kraft: Et skrevende tårn bar en bro over Mjøsa, og dette brotårnet ble selve symbolet for museet. Året etter deltok Snøhetta i konkurransen om badehus og konserthus ved Aker brygge. Deres prosjekt var en bygning som hadde store traverskraner og var plassert ute i havnebassenget, til dels under vannoverflaten. Prosjektet fikk en til å tenke på skipsverft og synkende skip. Og så i 1989 får Snøhettas sitt store gjennombrudd med seieren i den viktige internasjonale konkurransen om biblioteket i Alexandria. Det prosjektet har en hovedform som er storslått og lettfattelig: Et mektig sirkelslage med en geometrisk klarhet som er beslektet med de storladne byggverkene fra Egypts oldtid.

Den eldste arkitekturavhandlingen vi kjenner er De architectura libri decem av romeren Vitruvius. Der fremholdes det at god arkitektur har tre aspekter: firmitas (konstruktiv styrke), utilitas (nytte) og venustas (skjønnhet). At firmitas er helt avgjørende for at bygningen skal være robust, sier seg selv. Men ofte har konstruksjonen er større funksjon enn som så, den gir bygningen disiplinerende ro og verdighet. Den kan dessuten raffineres, som i en gotisk katedral, slik at dens linjespill blir en meget stor del av selve skjønnhetsopplevelsen.

For Snøhetta spiller vanligvis konstruksjonen ikke en slik rolle. Det er byggverkets overordnede form som er det viktigste. I et konkurranseprosjekt tidlig på 1990-tallet, for et kongressenter i den japanske byen Nara, tar de utgangspunkt i tomtas uregelmessige form. De klipper ut et ark med samme form og bretter og folder arket. Inspirasjonen er den gamle japanske kunstarten origami, papirbretting. Operaen i Oslo er beslektet med Nara-prosjektet. Den bruker hele tomta, behandler den som en foldet flate – og gir den så tilbake til byens befolkning. Dette siste aspektet blir tydelig hvis vi sammenligner tradisjonell operaarkitektur.

Storparten av Europas operahus er bygget på 1800-tallet og består av faste elementer. Overdådige fasader som signaliserer kunstartens festivitas. Et mylder av rom bak scenen (verksteder, garderober, sidescener osv), maskineriet som skal til for å produsere forestillingen. Selve salen, et akustisk instrument. Pluss pausearealene og publikums vei inn til salen.

Etter hvert ble trappeanlegget den mest ekstravagante delen av publikumsarealene. Trappen var bred, den delte seg i to og sikksakket seg oppover på en kunstferdig måte. Den var publikums scene der den besøkende ble sett og tok del i et sosialt spill. I en moderne operabygning som den i Bjørvika, vil en slik publikumstrapp virke noe gammelmodig. Det Snøhetta har gitt oss isteden er et stort og kunstnerisk utformet plassgulv, en gave til byens befolkning. En sosial scene som ikke bare er forbeholdt operagjestene, men som kan benyttes av alle.

Og den brukes! Siden åpningen av operaen har folk valfartet til Bjørvika. De har strømmet inn i vestibylen og fylt spisestedene til bristepunktet. Ikke minst har de vandret på taket, Oslos største kunstverk. De har tatt fatt på marmorgulvets stigning og merket hvordan landskapsrommet gradvis åpner seg og de får et helt nytt utsyn over byen. Det virker som det alltid er folk, mange folk, på operataket. De kommer for å ta del i en stor kulturell begivenhet: At Oslo har fått et stykke nyskapende arkitektur av verdensklasse – og at vi alle har blitt rikere.

Operaen har fått et gjennomslag som ingen kunne drømme om. Bygningen har blitt et felleseie, et verk som alle nordmenn har et forhold til, og et særegent byggverk som blir lagt merke til i fjernliggende verdensdeler. Denne suksessen ser nå ut til også å gi uttelling på den politiske arena. Etter noen få måneder gjør operaens popularitet at politikerne plutselig våger å lansere planer om det ene viktige kulturbygg etter det andre i Oslo sentrum. Kanskje har de endelig skjønt at dette er vårt gyldne øyeblikk? At oljerikdommen gir oss muligheter til å etterlate oss betydelige kulturelle verk som mange fremtidige generasjoner vil nyte godt av. Også av den grunn skal vi være takknemlige for operahuset i Bjørvika.

Publisert som første kapitel i boken Operaen høsten 2008

Dokk Holm og demokratiet

Erling Dokk Holm foreslår at arkitektkonkurranser avgjøres ved folkeavstemninger. Det mener han vil gi avgjørelsene økt legitimitet. Dette har med demokrati å gjøre. De som ikke er enige med ham, synes at demokrati er en dårlig ide, i følge overskriften på hans innlegg i DN 12.12.2008. Slik tar han avstand fra sine opponenter ved å tillegge dem helt håpløse holdninger.

Selv om jeg er av dem som mener at arkitektkonkurranser er viktige nok, så må det være mange sektorer og samfunnsforhold som har behov for en tilsvarende legitimering. Derfor vil det eneste logiske være at Dokk Holm foreslår at vi innfører en styringsform med jevnlige referenda. Til nå har vi begrenset oss til de helt store ting: kongedømme, EU-tilslutning, og i den andre enden av skalaen polutsalg og kommunesammenslåinger. Det kan være interessant å diskutere om vi skal endre det norske demokrati i retning av økt bruk av referendum. – Men det er merkelig at sveitserne ikke har kommet på å avgjøre sine arkitektkonkurranser på den måten. Kanskje de med all sin erfaring om hva som egner seg til folkeavstemning, har funnet at arkitektkonkurranser ikke er et slikt felt.

Hvordan operaen skulle utformes ble avgjort på tradisjonelt vis av en jury i en åpen internasjonal konkurranse. Etter at bygningen ble innviet har publikumsrespons vært overveldende og 800.000 har valfartet til Bjørvika og gått på taket. Savner Operaen legitimitet i den norske befolkning fordi det var en jury som, etter et omfattende arbeid, fant frem til vinnerprosjektet?

For Dokk Holm fins det bare ett unntak fra regelen om folkeavstemning. Det er når spørsmålene folk må ta stilling til er for teknisk avanserte. Derfor er det selvsagt greit for ”folk flest” å avgjøre om et museumsprosjekt vil komme til å fungere godt eller ikke. Eller: Å se bortenfor en del åpenbare svakheter som et prosjekt har for å oppdage at her er et utviklingspotensial som gjør at det kan bli glimrende, at dette prosjektet bør seire og at feil kan korrigeres. Det er ikke manglende tro på demokratiet som gjør at arkitektkonkurranser i Norge – og resten av verden – ikke avgjøres ved folkeavstemning.

”Jeg skjønner at Rygh og Grønvold mener at folket er ute av stand til å ta gode valg,” skrive Dokk Holm. Dette er velkjent debatteknikk og en meningløs uttalelse. Selvsagt tar han og jeg og alle andre gode avgjørelser hver dag, og noen mindre heldige. Kvaliteten på våre avgjørelser henger ofte sammen med hvor mye tid vi har brukt, hvor grundig vi har hatt anledning til å jobbe med saken. Jeg vet at jurymedlemmene i en arkitektkonkurranse, både fagfolkene og legfolkene, vil ha et helt annet fundament for sin vurdering enn jeg vil ha som utenforstående.

Det er også normal debatteknikk når Dokk Holm beskylder Per Rygh og undertegnede for å gå ” i skyttegravene og forsvare det eksisterende system nærmest på autopilot.” Selv trenger han ikke forholde seg til de problemstillingene som særlig Per Rygh tar opp: Arkitektkonkurranser av dette slaget er regulert av ufravikelige felleseuropeiske bestemmelser som også er nedfelt i norsk lov og forskrifter. Og: ”Det vil neppe finnes seriøse arkitektbedrifter som vil delta i en konkurranse basert på et så tilfeldig og uforutsigelig grunnlag.” Derfor ville det ikke blitt noen deltagelse av internasjonale stjernearkitekter på konkurransene i Bjørvika om Dokk Holms forslag hadde blitt fulgt.

Det virker som forslaget til Dokk Holm er en flyvetanke han har fått rett før han satte seg til PCen for i hu og hast skrive sin kommentarartikkel for Dagens Næringsliv. Å gjøre forslaget til et spørsmål om å videreutvikle ”kanskje verdens mest utviklede demokrati” er å kle på et skrøpelig og lite gjennomtenk forslag i altfor pretensiøse gevanter.


Publisert i dagens Næringsliv 17. desember 2008 i forkortet utgave

Den muntre Erling Dokk Holm

”Einar (Førde) på alle kanaler”, het det en gang da NRK utvidet radiotilbudet. Lørdag 29. november hadde Erling Dokk Holm riktignok bare to lengre kommentarartikler i oslopressen den dagen (i Dagbladets Magasinet og på Etter Børs i DN) – men kanskje var det nok? Det må være anstrengende å mene noe på trykk så ofte som Dokk Holm gjør. Det kan gå ut over kvaliteten, over tiden til refleksjon og research.

En kommentarartikkel kan befinne seg et sted mellom kunnskapsformidling og underholdning, og i dagens medieverden øker skribentens markedsverdi om han fremfører nye og oppsiktsvekkende synspunkter. Men leseren blir i tvil om han bare fleiper – er dette et revynummer eller er det et alvorlig ment innlegg i samfunnsdebatten? Fortjener artikkelen å bli diskutert eller bør man bare humrende overse den: ”Han er da morsom denne Dokk Holm.”

”La folket kåre vinnerne” var overskriften på Erling Dokk Holms artikkelen i Dagens Næringsliv. Det dreier seg om arkitektkonkurransene for Deichmanske bibliotek og Munchmuseet i Bjørvika. Oslo kommune burde latt juryene velge ut fem til ti prosjekter og så lagt dem ut til folkeavstemming, hevder Dokk Holm. Han forteller ikke hvor alminnelig han mener denne nye ordningen bør være. Bør alle arkitektkonkurranser heretter avgjøres ved hjelp av folkeavstemning? Resultatet av de to Bjørvika-konkurransene skal selvsagt behandles på normalt demokratisk vis i Byutviklingskomiteen og Bystyret, men Erling Dokk Holm stoler ikke på vårt representative demokrati, det er folkeavstemming som gjelder. Det gir debatt og engasjement.

Men hvorfor skal bare arkitekturfeltet bli velsignet med ordninger som skaper slikt engasjement? Bør det ikke også gjelde offentlige utsmykkingsoppdrag? Og kanskje burde Nasjonalmuseet la sin innkjøpskomite begrense seg til å innstille på hvilke kunstverk museet skal kjøpe inn, og så kan publikum stemme inn dem de liker best?

At juryen i en arkitektkonkurranse kårer én vinner, dersom de mener at ett av forslagene er bedre enn de andre, er et hevdvunnet prinsipp som er avgjørende for arkitektene som yrkesgruppe. Det hadde blitt skrint med deltagelse fra internasjonale topparkitekter om Bent Stilluf Karlsen ikke hadde gitt seg på sitt opprinnelige forslag om at juryene skulle kåre fire likestilte vinnere i hver av konkurransene. Og Dokk Holms forslag om folkeavstemming hadde vakt internasjonal munterhet. – Men munterhet var vel det du var ute etter, Erling Dokk Holm?

Publisert i Dagens Næringsliv tidlig i desember 2008

Fellesskap og utbyggingsselskap

En kort stund i midten av juni hadde de medias oppmerksomhet: Fire forslag til ny sentralbanestasjon i hovedstaden. De var svært forskjellige og så noe rare ut alle sammen, men ett av dem var altså det seirende utkastet: Omtrent sånn skal landets største jernbanestasjon se ut om noen år.

Så flyttet oppmerksomheten seg til andre ting. Det ble ingen diskusjon om resultatet eller prosessen som hadde ledet frem til de fargesprakende bildene i avisene. Kanskje var det forståelig? Byen er full av byggekraner og hver uke lanseres nye, store byggeprosjekter. Dessuten: Få gråter om nåværende Oslo S rives, det er glimrende om den erstattes av noe som er vakrere og mer hensiktsmessig. Men var det ikke en bedre jernbanestasjon vi skulle få og ikke en masse nye butikkarealer og kontortårn?

Jo, blir vi forklart. Det er næringsdelen som finansierer stasjonen, dermed skal ikke stasjonen belaste offentlige budsjetter og skattebetalerne. Så er vel alt i orden? Bortsett fra at stasjonsprosjektet illustrerer at grensen mellom offentlighetens ansvar og næringsinteressenes utfoldelse har forskjøvet seg.

Konkurransen om nye Oslo S ble arrangert av Rom Eiendom AS som er NSBs eiendomsforvalter. Dette er et selskap, som i likhet med private utbyggere, skal sørge for størst mulig utbytte på sine eiendommer, og det var lett å se at avkastningen på arealene ved Oslo S kunne økes. Staten vil ikke gi NSB de nødvendige midler. Derfor må store næringsarealer ved Oslo S øke avkastningen til Rom Eiendom – og dessuten gi oss en ny stasjon. Konkurransen om nye Oslo S ble, helt korrekt, oppfattet som et stort kommersielt byggeprosjekt mer enn løsningen av en viktig felleskapsoppgave. – Det trengte ikke være sånn.

Vi husker alle køene utenfor den store verkstedbygningen på Fornebu sommeren 2000. Alle ville se konkurranseprosjektene for operaen i Bjørvika. Der og da startet operasuksessen. Befolkningen fikk et innblikk i det som skjedde, og det skapte engasjement. Operaen ble vår. Vinnerprosjektet ble funnet ved hjelp av en åpen internasjonal konkurranse, og publikum ble invitert med i prosessen. Det er slik vi også tror det vil være når Nasjonalmuseets store nybygg på Vestbanetomta skal få sin form. Gjelder dette bare store kulturbygg? Nei, det kan like gjerne gjelde store transportbygg. Det var åpen konkurranse om nasjonens nye hovedflyplass, riktignok på Hurum, et stedsvalg som ble droppet. Men konkurransen gjorde at man fant frem til et arkitektteam (de som vant 2. premien) som så fikk oppdraget med å prosjektere flyplassen på Gardermoen.

Det fins strenge EU-regler for offentlig anskaffelse, derfor har aldri arkitekter konkurrert så mye som nå. Oppdrag av en viss størrelse må utlyses på et felles europeisk marked. Rom Eiendom trenger tydeligvis ikke følge de normale spillereglene, de strenge anskaffelsesreglene ikke gjelder på Norges mest offentlige sted. Derfor var det bare fire firmaer som, etter en prekvalifisering, ble bedt om å sende inn forslag til nye Oslo S.

Utbygging av Oslo S viser det offentliges tilbaketrekning og et halvoffentlig utbyggingsselskaps førende rolle. Noe tilsvarende ser en nå når Oslo kommune skal reise sine mest prestisjefulle kulturbygg på flere generasjoner: Munchmuseet og Deichmans hovedbibliotek ved siden av operaen. Der er det Hav Eiendom AS kjører løpet. De eier tomta, og de arrangerer konkurransen. Inntil 20 arkitektteam skal konkurrere, halvparten prekvalifiserte, de andre inviterte. Hav Eiendom ønsker at internasjonalt ledende arkitekter skal delta, men vil stjernearkitektene være med når juryen ikke skal kåre én klar vinner, men bare finne frem til fire likestilte prosjekter? Disse prosjektene skal så prises av hver sin utbygger, og på grunnlag av dette skal kommunen bestemme seg for en vinner.

Det naturlige hadde vært at kommunen selv arrangerte konkurransen, at en faglig jury plukket ut én vinner og at utbyggerne i ettertid konkurrerte om reise det seirende prosjektet til en gunstigst mulig pris. Isteden har grunneieren Hav Eiendom kunnet diktere konkurranseopplegget for å forplikte Oslo kommune til en rask beslutning.

Hovederfaringen i forbindelse med utbyggingen av Oslo S og Munchmuseet/Deichman er at det offentlige har satt seg på sidelinjen og latt utbyggingselskapene ta føringen. Hvorfor må vi akseptere kontortårn og kjøpesentre for å få ny hovedjernbanestasjon? Hvorfor er det ikke et offentlig ansvar å finansiere et så viktig offentlig bygg? Hvorfor er det utbyggingsselskapene og ikke det offentlige som styrer utviklingen av Bjørvika? Hvorfor blir ikke viktige offentlige byggeoppgaver løst som åpne arkitektkonkurranser der unge og uprøvde arkitekter kom få komme opp og bevise sin dyktighet? Da Snøhetta vant konkurransen om biblioteket i Alexandria, var de uerfarne og hadde ikke kunnet prekvalifiert seg til dagens norske konkurranser. Skal vi få frem flere talentfulle norske arkitekter, må veien frem være åpen for flest mulig, og det offentlige må gjenerobre initiativet når våre felles omgivelser skal få sin form.

Publisert i Aftenposten 14. juli 2008

Oslo-pluss

La oss riste tungsinnet av oss. Det fins både pluss og minus ved Oslos arkitektur.

Aftenposten er en av de få norske aviser som har en fast arkitekturspalte. Den forfattes av Bjørn Brøymer og har sin plass i avisens kveldsutgave. Brøymer skiller seg ut fra de fleste arkitekturskribenter ved at han har valgt et stabilt stemningsleie, og hvilket det er, skjønner man når man hører at spalten heter ”Oslominus.”

Det er vanskelig å tenke seg at en journalist ville få en fast spalte i en dagsavis hvor han hver gang fortalte leserne om norsk litteraturs elendighet. Ville det være mulig for en spaltist, uke etter uke, å skrive om hvilke bøker han hater mest? Men slik er det med arkitekturkritikk. Brøymer ser bare elendighet på sin vandring gjennom hovedstaden, og han lar oss ikke slippe unna sine manende beskrivelser.

Onsdag 13. september er det Jernbanetorget som får gjennomgå. Vi får vite at det er ”en sjofel plass” med ”fullkommen vantrivsel”, ”et grotesk vitnesbyrd om en totalt mislykket plass i en storby” med ”krydderstank fra innvandrerboder.” Bygningene omkring karakteriseres slik: Byporten har en arkitektur som er ”katastrofal gold,” Oslo S er en ”fiaskobygning” og tårnet en skjensel, ”et sjofelt uttrykk for tomhet” med klokker som går galt. Og tigerskulpturen er malplassert og ”griner mot en i all sin vulgære heslighet.”

Nå skal ikke jeg påstå at Jernbanetorget er en perle. Men kan det være sunt for en skribent å være så deprimert hver gang? Livet kan da ikke være så ille, og selv Jernbanetorget må da by på noen små plusspunkter? Hva med de to rederipalassene? I 1913 tok ordfører Hieronymus Heyerdahl initiativet til å omregulere og utvide plassen mot sør, og det førte til to smukke bygninger: Amerikalinjens prektige palé tegnet av Bjercke og Eliassen og DFDS-huset som Magnus Poulsson stod for. Det siste er et hovedverk i norsk arkitektur. Og mot nord ligger Hotell Viking (nå Royal Christiana) av arkitekt Knut Knutsen, riktignok sterkt medtatt, men fortsatt med solide kvaliteter i masseoppbyggingen.

Brøymer har en forklaring på hvorfor Jernbanetorget, og andre plasser i Oslo, er så stygge: ”Det kommer av at det har levet så mange ansvarlige byutviklere i Oslo som ikke har vært ansvarlige, fordi de har vært ubegavede, udyktige, flate i hode og elendige i blikket.” Elendigheten skyldes altså mangel på begavelse. Men nå fins det andre forklaringsmodell når man skal finne ut hvorfor ting er blitt som de har blitt. Man kan for eksempel gjøre seg kjent med det historiske forløp og etterspore vurderingene hos de ansvarlige.

I 1947 vant John Engh og Per Qvam arkitektkonkurransen om Oslos sentralbanestasjon. Den gang var det opplagt at den gamle stasjonsbygningen skulle rives og erstattes av en ny med hovedinngang i Karl Johans gates midtlinje. Men det tok tid før man kom videre med prosjektet, og på 1970-tallet var bevaringstanken blitt sterkere. Østbanestasjonen kunne ikke rives, og Oslo S ble liggende ved siden av den gamle stasjonen.
Sekundærbebyggelsen over tunnelen ble redusert i omfang og dermed oppstod en høyereliggende forplass til Oslo S.

Flere kritikere foreslo på 1970-tallet at Østbanebygningen skulle benyttes som hovedinngang til Oslo S. Men i 1982 sa NSB nei til en slik løsning, og det er først med vinter-OL på Lillehammer at den gamle stasjonen blir gitt nye prominens. Men det var likevel for sent. Østbanebygningen og Oslo S ble liggende som to parallelle butikksentre. Det gamle stasjonsbyningens luftige hall ble fylt opp med salgsboder. Vi kunne klart oss uten det meste av den nye stasjonsbygningen og den unyttige forplass. At en del av de nye bygningene ikke er helt glimrende, er så. Men det er andre ting enn fasadeutformingene som er de skjebnesvangre og kritikkverdige avgjørelsene. Og vi må se lenger enn til flate hoder hvis vi skal forstå det kompliserte spill som fører til at våre omgivelser blir som de blir.

Publisert i Dagens Næringsliv 28. september 2006

Ombygging i Vika - muligheter og farer

Aftenposten Aften bringer mandag 14. mai bilder av et fornyet Vika. Ruseløkkveien skal bli gågate og avisen sammenligner den lille gatestubben med ”alle gågaters mor”, Strøget i København. Det virker noe overdrevet. Det danske forbildet strekker seg helt fra Rådhusetplassen til Kongens Nytorv. Dette gateløpet er en historisk ferdselsåre med en utrolig variert bebyggelse, flere plassrom og et yrende folkeliv. Det er som å si at Oslo Plaza minner om Empire State Building. Og det er for så vidt riktig, bortsett fra at målestokken og kvaliteten er helt annerledes.

Dessuten foreslås det at noen fasader skal bygges om, og det kan det være god grunn til, men ikke i et slikt omfang som Thomas Thiis-Evensen og Storebrand Eiendom legger opp til. For selv forhatte perioder som 1960- og 70-tallet rommer verdier som det er grunn til å ta vare på.

Men la oss først tegne et historisk bakgrunnsbilde. Da konkurransen om Oslo Rådhus ble gjennomført i 1917, innbefattet den også reguleringen av hele Pipervika, men kommunen valgte å vente med Vestre Vika til etter krigen. Selve rådhusreguleringen stod Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson for. De trakk opp byplanen og formet teglfasadene som rammer inn Rådhuset rundt Fridtjof Nansens plass. Det ble et helhetlig og tradisjonelt bybilde med en variert funkisbebyggelse av høy kvalitet langs Stortingsgata.

Fra slutten av 1950-årene til innpå 70-tallet ble den andre halvdelen av Pipervika bebygd. Her ble det liten helhet, men heldigvis noen få gode bygninger. Storebrand reiste et særmerket kontorbygg med krumme fasader, og det er heldigvis intakt. Verre har det gått med betongelementhuset til Norcem i Håkon den 7. gate og det elegante, Arne Jacobsen-inspirerte bygget som SAS reiste i Ruseløkkveien. Begge disse to bygningene har blitt sterkt vandalisert ved ufølsomme om- og tilbygginger i de siste årene. Denne forsimpling gjør at man nå må være på vakt når det lanseres nye ombyggingsplaner i Vika.

Gjennomgående må man likevel kunne si at arkitekturen i etterkrigsdelen av Vika er svakere enn i mellomkrigsbebyggelsen rundt Rådhuset. For eksempel er Munkedamsveien 17-19 med sine monotone betongelementer langt fra noe høydepunkt i norsk arkitektur på 60-tallet. Den har et klart forbedringspotensiale. Her må det være greit med Thiis-Evensens endringslyst.
Annerledes stiller det seg med Vika-terrassen. Den er et orginalt arbeid, et resultatet av en nasjonal arkitektkonkurranse og hedret med Sundts premie for god arkitektur. Jeg kan ikke forstå annet enn at våre vernemyndigheter er nødt til å stoppe det drastiske overgrepet som Thiis-Evensens her lanserer. Det er historieløst å bygge om et viktig eksempel på norsk 60-tallsarkitektur bare fordi mange nå er mer glade i glass enn i betong. Det samme gjelder den foreslåtte baldakinen foran Konserthusets inngang. Konserthuset er et kvalitetsbygg dags forskjønnere ikke må få lov til å tukle med!

Thiis-Evensen er på sikrere grunn når han påpeker at plassen foran Konserthuset ikke er særlig vellykket. Den mangler en innramming som gir den en klar definisjon. Den forståtte kollonaden på venstre side er ikke ulik den Konsethusets arkitekt Gösta H:son Åberg selv la opp til i sitt vinnerutkast i konkurransen i 1957. Men det er vel viktig å huske forslaget fra arkitektene Terje Foss og Jens Petter Askim i 1993 da Stenersenmuseet skulle inn i sokkelbygget under Konserthuset forplass. Foss og Askim ville dengang at inngangspartiet til det nye museet ble flyttet opp på plassen. Dette bør man nå ta på alvor. Ombyggingsplanene for Vika kan gi Stenersenmuseet en helt ny synlighet. Med Vika kino på den ene siden og Stenersenmuseet på den andre, vil Konserthuset få en livlig forplass som vil være et kulturelt tyngepunkt i byen.

Publisert i Aftenposten i 2007

Tullinløkka: To bomskudd[i]

To ganger, i 1972 og i 1995, har norske arkitekter konkurrert om den beste utformingen av et museumsbygg på Tullinløkka i Oslo. Begge gangene ble en klar vinner kåret, men ingen ting er blitt bygget. Hvordan har løsningsforslagene sett ut? Hvorfor gikk det galt? Hva er annerledes i 2005?


Det går mot en ny arkitektkonkurranse på Tullinløkka, den tredje på vel tretti år. De deltagende arkitektkontorene blir lokket av en spennende oppgave, men øvelsen er kostbar og vinnerutsiktene små. Og kan de stole på at myndighetene mener alvor? Allmennhetens engasjement blir nok stort, denne gang også. Avisene vil flomme over av engasjerte leserbrev.
Grunnen er at en av de få ubebygde tomter nær Karl Johans gate skal få sin endelige form og med det vil et av hovedstadens sentrale trekk bestemmes. Derfor blir dette en av de viktigste arkitektkonkurransene på lang tid. Et stort og symbolladet offentlig byggverk skal reises. Norges største museumsinstitusjon skal få en tidsmessig hovedbygning og dermed bli mer tydelig i hovedstaden. Det er nå, med den nye bygningen, at Nasjonalmuseet vil manifesterer seg i Oslo sentrum.

Men før konkurrentene slippes løs og den offentlige debatt kommer i gang, kan det være grunn til å kaste et blikk tilbake på de to konkurransene vi har hatt til nå. La oss mentalt forberede oss på den tredje – og forhåpentlig siste – konkurransen om Tullinløkka ved å gå opp sporene fra de to tidligere forsøkene.

Nasjonalgalleriet: I første rekke – og tilsidesatt
Nasjonalgalleriets behov for mer plass hadde lenge vært velkjent, og mange forslag var opp gjennom årene lansert for et nybygg på Tullinløkka. Men alltid manglet den politiske viljen; utvidelse hadde ikke særlig høy politisk prioritet.

Da Henie Onstad kunstsenter åpnet på Høvikodden i august 1968, fikk Norge et moderne kunstmuseum i naturskjønne omgivelser. Som danskenes Lousiana var det et stykke avansert arkitektur formet for vår tids kunst. Nyvinningen gjorde at Nasjonalgalleriet virket enda mer akterutseilt enn før. Nå var det til overmål tydelig at den gamle bygningen i Universitetsgata var for trang. Den hadde ikke egnede og store nok lokaler til å presentere Nasjonalgalleriets samlinger av ny og eldre kunst.

På slutten av 1960-tallet begynte Statens bygge- og eiendomsdirektorat (SBED) og Kirke- og Undervisningsdepartementet (KUD)[ii] å forberede en arkitektkonkurranse om ”bebyggelse og utforming av Tullinløkka i Oslo.” Konkurransen skulle belyse tre ulike problemer:

- den reguleringsmessige situasjon for området
- Nasjonalgalleriets utvidelse
- underjordisk parkeringsplass på Tullinløkka.[iii]

Det siste spørsmålet valgte juryen å nedtone: Trafikkmyndighetene ønsket riktignok et stort parkeringsanlegg, men dette fant juryen var uriktig. Det måtte bli en mer beskjeden løsning for å dekke behovet til de omkringliggende institusjonene.

Da konkurransen var over, skrev juryen at et av konkurransens to hovedmål hadde vært å ”skaffe Nasjonalgalleriet og Historisk Museum økte utstillingsarealer.”[iv] Betydde det at de to museene hadde likeverdige krav på løkka? Slett ikke. Departementet hadde tidlig understreket at ”oppgavens tyngdepunkt lå i å utrede tilfredsstillende byggemuligheter på Tullinløkka for å dekke Nasjonalgalleriets behov.”[v] Nettopp derfor er det påfallende at verken Nasjonalgalleriets ledelse eller råd fikk være med i juryen. Isteden opprettet departementet et ”Kontaktutvalg for juryen i reguleringskonkurransen om Tullinløkka”. Det var via sine medlemmer[vi] i dette utvalget at museet kunne fremme sine arealkrav og ønsker.

Det virker som Universitetets folk var tilbakeholdne i forbindelse med utbyggingsplanene. Professor Gutorm Gjessing ved Etnografisk Museum understreket at Oldsakssamlingen og Myntkabinettet, i følge gjeldende planer, skulle flytte til Bygdøy. Dermed ville det bli god plass til Etnografisk Museum i Historisk Museum. Likevel kunne han tenke seg at noen ”kvalitetsstykker” fra Etnografisk Museums samlinger ble stilt ut i en utstillingspaviljong på Tullinløkka. Dermed kunne man vise inspirasjonen fra for eksempel Japan og Afrika på europeisk kunst.[vii]

Universitetsdirektør Olav Meidel Trovik var like svevende. ”Dersom Tullinløkka kan bebygges med et større areal enn det nødvendige for utvidelse av Nasjonalgalleriet, vil universitet være interessert i å benytte disse lokalene til (…) det juridiske fakultet og forskjellige utadvendt virksomhet i folkeopplysningens tjeneste.”[viii] For Nasjonalgalleriet var dette meget heldige formuleringer. Å bygge et romslig museumsanlegg på Tullinløkka var politisk umulig. Men Universitets vage ønsker gjorde at departementet kunne godkjenne et større program for konkurransen og slik sikre fremtidige utvidelsesmuligheter for Nasjonalgalleriet.[ix]

Moduler og broer
Konkurransen ble utlyst våren 1972 og etter en forlengelse ble innleveringsfristen satt til 2. oktober 1972. Juryen hadde syv medlemmer. Fire var oppnevnt av KUD og SBED i fellesskap, tre av Norske Arkitekters Landsforbund (NAL). Man pleide alltid å ha med en prominent nordisk arkitekt i juryen for viktige nasjonale konkurranser, denne gangen var den høyt respekterte danske arkitekten Tobias Faber med.[x] Juryens innstilling ble offentliggjort 30. november 1972.

Femti utkast ble tatt opp til bedømming. Av dem ble i alt syv premiert eller innkjøpt; det er disse som ble publisert og som vi derfor i ettertid kjenner. De syv utkastene spriker en god del – fra helt nedgravde anlegg[xi] til bygninger som dekker hele løkka. Juryen mente at førstepremievinneren var fullstendig overlegen. ”Prosjektet hevder seg på alle vesentlige punkter kvalitativt over konkurransens øvrige forslag.”[xii] For å markere en avstand i forhold til de andre prosjektene valgte juryen å ikke dele ut en annen eller tredje premie, bare tre likestilte premier under vinneren.

Konkurransen ble vunnet av Kjell Lund og Nils Slaatto. De vant mye på den tiden. I løpet av 1972-73 fikk de førstepremie i tre svært viktige arkitektkonkurranser i Oslo sentrum: Utvidelse av Nationaltheatret, nytt hovedsete for Norges Bank pluss konkurransen om Tullinløkka. Ingen andre norske arkitekter kan vise til en så imponerende seiersrekke i løpet av vel et år. Det beviser kontorets overlegne dyktighet til å analysere en oppgave og forstå en tomt, men også at de var de fremste representantene for tidens ledende arkitekturideologi: strukturalismen.
På slutten av 1960-årene, og på det meste av 1970-tallet, ble det lagt vekt på at bygninger skulle være fleksible og kunne endres. Derfor ble de sett på som byggesystemer, og det var viktig å finne den mest hensiktmessige modulen for den foreliggende oppgave. Med en modul på 2,30 m fant Lund og Slaatto et mål som både stemte med bilparkeringen i kjelleren og vindusrytmen til Nasjonalgalleriet. 2 x 2,30 m gav en passende etasjehøyde. Sammen med føringssoner gav dette størrelser som i forbausende grad passet med tomtens mål og sluttet seg fint til de eksisterende bygningenes midtpartier.

Fire moduler ble til hovedenheter på 9,20 x 9,20 m. Disse enhetene hadde tømmehvelv[xiii] og gav prosjektet dets visuelle preg. Men kanskje gjorde de at bygningen ble for oppdelt? Senere skulle Lund & Slaatto tegne et kulturhus i Stavanger som er minst like preget av moduler og oppbrutte volumer. Men der er omgivelsene små, varierte trehus, og Lund & Slaattos struktur glir fint inn i miljøet. Det er mulig at den åpne Tullinløkka, omgitt av monumentale byggverk, inviterer til en mer storlinjet løsning. Det seirende prosjektet i 1995-konkurransen kan sees som et svar på en slik innvending. Det har en stor, klar form – men dette fortrinnet skulle vise seg ikke å bli så viktig.

Førstepremieutkastet i 1972-konkurransen er formet etter prinsipper som ble oppfattet som meget velvalgte. Tilkoblingen til de to eksisterende bygningene var i midtaksen og hovedinngangen i midtlinjen fra universitetets aula. Massekomposisjonen var likevel ledig og uformell ved at volumene ble forskjøvet i forhold de to markante aksene. Det var et prosjekt som virket friskt og som var på høyde med sin tids erkjennelse.

Ved siden av Lund og Slaattos seirende utkast er det Sverre Fehns prosjekt som huskes fra 1972-konkurransen. Fehn startet sin beskrivelse av prosjektet med å si at ”Aldri har vel en by, kun ved å tilføye ett bygg, fått anledning til å samordne sine kulturelle institusjoner til et organisk hele.”[xiv] Fehn så nybygget på Tullinløkka som et bindeledd mellom Historisk Museum, Nasjonalgalleriet og universitetsanlegget på Karl Johans gate. De tre eldre bygningene skulle fortsatt være dominerende.[xv] De skulle være inngangene til det nye anlegget og ble bundet sammen via broer. Fra broene ville den besøkende få oversikt over den nye museumsbygningen og velge seg ut den delen som han ville se.

Fehn lot en offentlig gangvei skjære seg diagonalt gjennom den nye bygningen. Til den la han et lite, trekantet torg med et amfiteater og to restauranter. Den forbipasserende ville få glimt av museets indre liv, og anlegget ville på en naturlig måte bli delt opp i mindre enheter. Fehns idé om en offentlig snarvei gjennom anlegget er arkitekturhistorisk interessant. Tidens ledende arkitekt, James Stirling, skulle senere gjøre dette grepet til et av sine kjennetegn. Han lanserte det først i 1975 i et prosjekt for et kunstmuseum i Düsseldorf og det ble senere en bærende idé i hans berømte Neue Staatsgallerie i Stuttgart[xvi].

Lund & Slaattos førstepremieutkast ser ut til å ha blitt tatt godt i mot. Vi merker ikke noe til den mediestormen som 1995-konkurransen utløste. Selv den skeptiske Dagblad-spaltisten Arne Skouen skrev i en ”Ytring” 29.12.1972 at arkitektene hadde ”løst oppgaven gjennom en luftighet som gjør at du får en nysgjerrig lyst til å krype inn i modellen og spasere i noe lett og porøst.” Den krasseste kritikken mot prosjektet kom fra Arne Brenna[xvii], men det var tretten år senere da striden om glasspaviljongen ved Nationaltheatret stasjon raste og poenget var å påvise at Lund og Slaatto generelt manglet evner til å forme bygninger i historiske miljøer.

Men bygging ble det ikke. Med Einar Førde som kulturminister ble Det norske Teatrets nybygg den prioriterte storsatsingen i hovedstaden. For å lette presset på Nasjonalgalleriet ble
Museet for samtidskunst opprettet i 1988. Det nye museet overtok Nasjonalgalleriets samlinger av malerier og skulptur som var yngre enn 50 år. Overføringen var et depositum og tilbakeføring var planlagt hvert 25 år, første gang i 2010.

Modernisme mot klassisisme
Lund & Slaattos museumsprosjekt var dødt. Det hjalp ikke da de i 1986 var med på å lansere en mindre, frittstående paviljong[xviii] langs Kristian Augusts gate. På Tullinløkka skulle det bli skulpturpark for Nasjonalgalleriet og under parken en parkeringskjeller for 500 biler. Forslaget fikk heldigvis ingen tilslutning. Altså fortsatte Tullinløkka som parkeringsplass, og forholdene forble vanskelige i Nasjonalgalleriet, både for publikum og de ansatte. Og dessuten økte trykket i Historisk Museum. Planene om utbygging på Bygdøy ble forlatt i 1990, nå ville også Universitet satse på å få dekket sine behov på Tullinløkka.

Høsten 1993 tok kulturminister Åse Kleveland og undervisningsministeren Gudmund Hernes initiativet til en videreføring av planleggingen av et museumsbygg på Tullinløkka. Den 14.10.1993 er de avbildet i Aftenposten. De står blant alle bilene på løkka. Det regner og ministerne holder hver sin paraply mens de smilende trykker hverandre i hendene.
Håndtrykket resulterte i en ny konkurranse, og igjen var det Statsbygg (nytt navn på Statens bygge- og eiendoms direktorat) som stod for gjennomføringen. Utlysningen skjedde midt på sommeren 1995 med innlevering i desember. Det kom inn 60 forslag.[xix] Juryen har ikke helt fornøyd og bad i midten av januar tre av forslagsstillerne om å bearbeide sine prosjekter i ny runde. Premieutdelingen fant sted medio februar 1996.

Forslagene ble bedømt av en jury på ni medlemmer. Fire kom fra Statsbygg, to var oppnevnt av NAL og en av Oslo kommune. Brukerne var representert ved Knut Berg/ Tone Skedsmo[xx] (Nasjonalgalleiet), Egil Myklebust (UiO). Det var altså ingen nordisk arkitekt med i denne juryen.[xxi]

De tre arkitektgruppene som deltok i omkonkurransen var Telje Torp Aasen Arkitektkontor AS, 4B Arkitekter AS og Lund Hagem arkitekter AS/ Mellbye Arkitekter AS. Til slutt ble det Telje Torp Aasen som vant. De ble også premiert i 1972-konkurransen med et interessant prosjekt: En smal, frittliggende utstillingsbygning beregnet på Historisk Museum ble lagt langs Kristian VIs gate og knyttet til Universitetshagen med en gangbro. Resten av det nye anlegget var en lav bygning som fylte den andre halvdelen av løkka. Mellom de to bygningene ble det en intim museumsplass.

Førstepremieprosjektet og 4Bs annenpremieutkast hadde store likhetstrekk. Begge understreket aksen mellom Historisk museum og Nasjonalgalleriet som en markant forhall[xxii] til den nye museumsbygningen, og i endene av denne skjer tilkoblingen til de eldre bygningene. Begge legger den nye museumsbygningen på den nordre delen av Tullinløkka mens den søndre delen av tomta er en åpen plass med et podium foran inngangen. Grunnen til denne forhøyningen var at de to eldre museene har høye sokler. Podiet sørget for at 1.etasjen i den nye bygningen kom nærmere 1. etasje i de eldre bygningene.

Det seirende utkastet har hovedsakelig utstillingslokaler i underetasjen og kontorer i tredje og virker velorganisert og logisk. Fasaden mot nord har preg av å være en bakside. Forsiden, derimot, fikk i den bearbeidede versjonen betongskiver og et fremstikkende tak. Dette rammeverket gir fasaden et rolig og monumentalt preg. Det minnet om søylerekken på Altes Museum i Berlin. Derfor er det pussig at et prosjekt med et så klassisistisk preg skulle bli utpekt som den modernistiske fienden av Byens fornyelse. Det er lett å se at Telje Torp Aasen i bearbeidelsen av prosjektet la seg nær opp til sitt seirende utkast fra året før i konkurransen om nytt bygg for Universitetsbiblioteket i Oslo[xxiii].

Hvorfor ble det seirende utkastet i 1995-konkurransen aldri realisert? Dels må det skyldes svak støtte fra oppdragsgiveren. Gudmund Hernes gikk av som undervisningsminister i 1995 og ble helseminister. Åse Klevelands tid som kulturminister var over da Thorbjørn Jagland ikke tok henne med i sin regjering i 1996. Støtten var heller ikke stor i byråkratiet. Der var sentrale personer, allerede mens arkitektkonkurransen pågikk, begynt å arbeide med planer som skulle lede frem til den store museumssammenslåingen og Nasjonalmuseets fødsel. Statsbygg var ikke heldig med lanseringen av vinnerutkastet. Prosessen var lukket, gikk langsomt og materialet virket tørt sammenlignet med den profesjonelle og innbydende måten som det klassisistiske motforslaget ble presentert på. Et annet moment er at prosjektet ikke ble forsvart med nebb og klør av arkitektstanden. Få så ut til å være fylt med begeistring over prosjektet.

Dessuten ble prosjektet etter hvert møtt med en mediestorm som savner sitt sidestykke i norsk arkitekturdebatt. Medarbeidere i Aftenposten[xxiv] hadde sterke koblinger til Byens fornyelse og brukte avisen til å bekjempe vinnerprosjektet i konkurransen.
Diskusjonen sporet av og kom til å dreie seg om klassisisme kontra modernisme, ikke om hvordan man best løser Nasjonalgalleriets behov.

Tredje og siste runde
Vi står foran en tredje konkurranse på Tullinløkka. Hvorfor skal vi tro at man vil lykkes denne gangen?

For det første fordi saken virker mye bedre forankret i den politiske ledelse, og enda viktigere, byråkratiet ønsker dette. Dessuten er saken forenklet rent organisatorisk. Byggeprosjektet er ikke lenger et samarbeid mellom Nasjonalgalleriet og musene i Historisk Museum. Universitetets kulturhistoriske museum har nå egne byggeplaner i Bjørvika. Derfor er det fritt fram for kunsten på Tullinløkka, og den vil etter hvert også kunne ta over Historisk museum. Det er også vesentlig at brukeren ikke er et statsmuseum, men en selvstendig stiftelse. Det er ikke Statsbygg, men det nye Nasjonalmuseet som, i nær forståelse med Kulturdepartementet, organiserer konkurransen.

Man må også kunne si at opprettelsen av Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design betyr at man nå har fått en bruker med en større tyngde og stor politisk goodwill. Det må gjøre det lettere å få realisert byggesaken.

Det hjelper også at byggetomten denne gang er atskillig større. Nå innbefatter den de to eldre museene, løkka i mellom dem og store deler av kvartalet på den andre siden av Kristian Augusts gate. Dermed kan museet få realisert sine planer uten å belaste selve Tullinløkka med så store bygningsvolumer som i de foregående konkurransene. Og når Nasjonalmuseet i april 2005 samler sin administrasjon i Kristian Augusts gate 23, slipper man også å bygge kontorer på løkka. Man kan derfor si at protestene mot de tidligere museumsplanene på Tullinløkka har gitt resultater. Staten har gravd dypere i lomma, frem
skaffet en større tomt og dermed kommet kritikerne i møte.

Derfor trenger vi ikke å tro at det hviler en forbannelse over Tullinløkka. Snart er bilene borte og midlertidige kunstpaviljonger markerer at kunsten har fått hånd om plassen. La oss minne om de langvarige planene om å bygge ny hovedflyplass for Oslo. På 1960-tallet ble det bestemt at den skulle ligge på Hobøl, og på 1980-tallet ble det avholdt arkitektkonkurranse – da skulle den bygges på Hurumlandet. Men da vedtaket om utbygging på Gardermoen var fattet, gikk det i rekordfart – og resultatet ble glimrende.

Og til sist: Dette er vår gylne mulighet. Vår nye oljerikdom gjør det enklere å realisere oppgaver som har vært forsømt i lang tid. Det er nå vi har anledning til å bygge opp kulturelle institusjoner som vi har manglet. – Skal det noen gang bli bygging på Tullinløkka, så må det bli nå.

Publisert i Kunst og Kultur 1-2005


Litteratur:
Norsk Arkitektkonkurranser 183. Tullinløkka i Oslo (NAK183)
Norsk Arkitektkonkurranser 336. Utbygging på Tullinløkka (NAK 336)
Norske Arkitektkonkurranser 328. Universitetsbiblioteket i Oslo. Nybygg på Blindern. (NAK 328)
Museum og museumsfunksjoner i Oslo. NOU
Tullinløkka i Oslo. Program for arkitektkoturransen.1972
Tullinløkka i Oslo. Vedlegg til arkitektkoturrransen. 1972
Tullinløkka – plass for museum! Katalog til utstilling i Nasjonalgalleriet 16.10.-30.11.1997
Brenna, Arne: Eidsvolds plass, Studenterlunden og glasshuset. Institutt for kunsthistorie og klassisk arkeologi. UiO, 1985
Grønvold, Ulf, Lund & Slaatto, Oslo 1988

Noter:
[i] Tittelen henspiller på et innlegg av Håkon Mjelva på side 2 i Arkitektnytt 6/1997. Hans overskrift var ”2.omgang med nytt bomskudd på Tullinløkka”
[ii] I følge Gaute Baalsrud i SBED var det de to byråkratene Jens Wilhelmsen og Enevald Skadsem som bygget de nødvendige allianser og fikk skapt en bred nok begrunnelse for Nasjonalgalleriets ekspansjonsmuligheter på Tullnløkka
[iii] Fra forordet i Tullinløkka i Oslo. Program for arkitektkonkurransen. 1972
[iv] Side 2, NAK 183
[v] Fra forordet i Tullinløkka i Oslo. Program for arkitektkonkurransen. 1972
[vi] Direktør Sigurd Willoch fra museets administrasjon og fra Nasjonalgalleriets råd dets leder arkitekt Bernt Heiberg og medlemmene billedkunstneren Odd Hilt og maleren Victor Smith
[vii] Brev fra Gutorm Gjessing datert 5. mai 1971. Vedlegg 8 til arkitektkonkurransen
[viii] Brev fra Trovik datert 7. mai 1971. Vedlegg 9 til arkitektkonkurransen
[ix] Men ikke alle ser ikke ut til å stole på et slikt dobbeltspill. Da konkurranseresultatet forelå, uttalte direktør Sigurd Willoch i Aftenposten 1.12.1972: ”Fra Nasjonalgalleriets side må det imidlertid være en fundamental innvending mot de fremlagte planer at man har tatt hensyn til krav fra Universitetet om å få disponere plass i den nye bygningen. (..) Etter min mening er det ikke anstendig at landets Nasjonalgalleri ikke skal få disponere sin bygning totalt.”

[x] Juryens øvrige medlemmer var overarkitekt Gaute Baalsrud (juryens formann), underdirektør Rolf Holth, ekspedisjonssjef Enevald Skadsem og arkitektene Gunnar Fougner og Tore Sveran. Universitetet var altså representert, men ikke Nasjonalgalleriet.
[xi] Prosjektet var ved Arvid Ottar, Svein H. Bergersen, Øyvind Gromholt, Roderick Ian Learoyd og Tone Ingeborg Morseth. Året etter fikk Jan Digerud og Jon Lundberg innkjøp i konkurransen om utvidelse Nationaltheatret. Også deres prosjekt var en nedgravd løsning. Dette prosjektet var tydelig inspirert av Jørn Utzon forslag for Silkeborg kunstmuseum fra 1963. Uansett trenger man ikke vente til I. M. Peis glasspyramide i Louvre for å finne tanker om nedgravde museumsanlegg. Pei ble engasjert av president Mitterand i 1983.
[xii] Side 10, NAK 183
[xiii] Ikke alle har tømmehvelv. De tre fremre enhetene til venstre for hovedinngangen, og fire enheter bak med en ekstra etasje, har flatt tak.
[xiv] Side 25, NAK 183
[xv] Fehn benyttet den samme løsning i 1983 i sitt konkurranseutkast for Wasa skip museet i Stockholm. Der lot han Nordiska Museet også være inngang til den nye museet.
[xvi] Konkurranse 1977, åpnet i 1983.
[xvii] Side 45 Brenna:1982. Brenna mente at Lund & Slaattos prosjekt var lite hensynsfullt mot de to eldre bygningene og at de fra Tullinløkka ble ”visuelt tilintetgjort”.
[xviii] Bygningen skulle siden bli til lesesalplasser og museum. Ideen ble fremmet av IN’BY og Elliot Strømme AS.
[xix] Alle prosjektene er bevart som A3-mapper, så her har fremtidige forskere et interessant materiale. I denne artikkelen forholder vi oss bare til de publiserte utkastene.
[xx] Tone Skedsmo etterfulgte Knut Berg, hun trådte inn i juryen etter programarbeidet.
[xxi] Kjell Beite (juryformann), Per Aksel Larsen, Sigrun Auan og Tori Henriksen representerte Statsbygg. Anne Siiri Øyasæter representerte Oslo kommune. Einar Dahle og Tarald Lundevall var oppnevnt av Norske Arkitekters Landsforbund. Sistnevnte var ansatt i Kulturdepartementet. Dermed ville departementet i denne saken ikke kunne be om råd fra sin arkitekturrådgiver.
[xxii] Etter råd fra juryen neddempet Telje Torp dette i runde to i konkurransen.
[xxiii] NAK 328
[xxiv] En av Aftenpostens mest markante kommentatorer, Ulf Andenæs, hadde i mange år benyttet avisens spalter til å bekjempe modernismen. Men i striden om Tullinløkka var det journalist Bibi Plathe Vance som opptrådte som frontsoldat for Byens fornyelse.