fredag 30. september 2016

Våler kirke

Omgitt av vidstrakte skoger klamrer Østerdalens bygdesentre seg til den gamle kongeveien som forbinder Oslo og Trondheim.  Hvert sted har sin kirke, og de har vært sentrale i folks liv. De har båret på en lang historie og vært de mest ambisiøse byggverk i hver bygd. Derfor er det ikke merkelig at mange i lokalmiljøet felte sine tårer da Våler kirke fra 1806 brant ned i 2009. Den nye kirken, som ble innviet i 2015, er svært forskjellig fra den gamle, men på en intelligent måte forholder den seg til stedet og dets historie.
            
Gamlekirken lå ved riksveien omkranset av kirkegården. Nå er det bare murene igjen etter den nedbrente korskirken. Går man i rett frem gjennom dette ”dødens rike,” kommer man til det nye, solfylte gudshuset som arkitekt Espen Surnevik har kalt en ”oppstandelseskirke.” Det er en forståelig teologi.
            
Det kvadratiske kirkerommet er ordnet diagonalt med alteret i det bortre hjørnet. Skrålinjen er forlenget bakover til dåpssakristiet. Slik festes de to sakrale rommene til hverandre, et stort og et lite kvadratisk rom i hver ende av anlegget. De skiller seg ut som spesielle figurer. De har begge tak som stiger oppover mot det ytre hjørnet. Dermed oppstår en visuell spenning mellom disse to skjeve, avkuttede pyramidene som strekker anlegget og gir det spenst.

            
Det er en lang tradisjon for at det guddommelige nærvær uttrykkes ved å gi kirkebygningen en avklaret geometrisk form. Med sin uvanlige presisjon, både i ideinnhold og utførelse, er den nye kirken i Våler vår fremste representant for denne lange linjen.

Publisert i Arkitekturmuseets årbok 2016

mandag 19. september 2016

Y-blokken: Avrettelse er bedre enn amputasjon

Erik Fenstad Langdalens skriver i en kronikk (13.9.) om Y-blokkens fremragende urbane kvaliteter. Men han foreslår også en ny profesjon: ”Bevaringsutvikleren”, en kombinasjon av byplanlegger, antikvar og arkitekt. Forbausende nok tror Langdalen at denne personen vil la Hammersborg gjenoppstå som en høyde og fjerne betongdekket over Arne Garborgs plass. Da kan Y-blokken stå på søyler over den gjenskapte plassen som vil få samme livlighet som en gresk agora i antikken. 

Langdalen ser ikke bort fra at den nye fagpersonen også vil fjerne den ene armen til Y-blokken. Kanskje han er tvilende til torglivet under Y-blokken? Og at det er en merkverdighet å skille Y-blokken fra betongdekket den står på?  Muligens er den nye fagmannen til og med uenig med Langdalen om Y-blokkens urbane kvaliteter og at Erling Viksjøs plassrom foran biblioteket og kirken slett ikke er så velskapte? 


I så  fall bør vi gå lenger og viske i øret til bevaringsutvikleren: Om du innser at iallfall amputasjon er påkrevet, er det like greit å fjerne utveksten helt, både betongdekket og hele Y-blokken.

Publisert i Aftenposten 16. september 2016

Magne Lerø igjen om Hagens kunstsamling

I Vårt Land 29. august forteller Lerø at ”Det er ingenting Hagen heller vil enn å flytte kunsten sin inn i Nasjonalgalleriet.” Jeg ba ham komme med et sitat fra Hagen som dokumenterte en slik lengsel. Den 6. september må han innrømme at han ikke kan det, men ”det er det inntrykket som er blitt skapt. Ikke minst det hans høyre hånd på kunstfeltet, Steinar Gjessing, har sagt.” Dermed er dokumentasjonsbehovet flyttet fra Hagen til Gjessing.

En av de få gangene Gjessing har uttalt seg til pressen om denne saken var i Morgenbladet 2. september, da sa han: ”Det er en misforståelse at jeg mener, eller til og med har ”krevet” at Canica-samlingen skal lokaliseres i Nasjonalgalleriets gamle bygning,” Steinar Gjessing mener at Hagens samling av tidlig modernistisk kunst hører hjemme på Vestbanen. Dette er nøyaktig det samme som jeg skrev i Vårt land 29. august. Hvor er det Gjessing har skapt det motsatte inntrykket, Lerø? Du kunne ikke dokumentere din påstand om at Hagen ville trenge seg inn i Nasjonalgalleriet, har du et sitat fra Gjessing å vise til?


”Jeg har merket meg at Grønvold synes det er en interessant idé at Hagen bør få bygge sitt eget museum,” skriver Lerø og viser dermed at han ikke forstår ironi. Hvis Hagen skulle bygge et eget museum for sin samling og ”den flotte kunsten andre av landets rikinger har i eie” vil Nasjonalmuseet, slik jeg skriver, gå glipp av en kunstsamling som er skapt for å fylle hyllene i museets egen samling. Lerø får ikke med seg hvor avhengig Nasjonalmuseet har vært og fortsatt vil være av donasjoner og deponier fra private samlere. Det samme gjelder for alle de større offentlige kunstmuseer i Norge og i utlandet. Lerø skriver at Hagen har ”viljen og millionene” til å bygge et eget museum. Heldigvis har Hagen vært tydelig på at han slett ikke ønsker det.

Publisert Vårt Land 8. september 2016