Omgitt av vidstrakte skoger klamrer Østerdalens bygdesentre
seg til den gamle kongeveien som forbinder Oslo og Trondheim. Hvert sted har sin kirke, og de har vært
sentrale i folks liv. De har båret på en lang historie og vært de mest
ambisiøse byggverk i hver bygd. Derfor er det ikke merkelig at mange i
lokalmiljøet felte sine tårer da Våler kirke fra 1806 brant ned i 2009. Den nye
kirken, som ble innviet i 2015, er svært forskjellig fra den gamle, men på en
intelligent måte forholder den seg til stedet og dets historie.
Gamlekirken
lå ved riksveien omkranset av kirkegården.
Nå er det bare murene igjen etter den nedbrente korskirken. Går man i rett frem
gjennom dette ”dødens rike,” kommer man til det nye, solfylte gudshuset som
arkitekt Espen Surnevik har kalt en ”oppstandelseskirke.” Det er en forståelig
teologi.
Det
kvadratiske kirkerommet er ordnet diagonalt med alteret i det bortre hjørnet. Skrålinjen
er forlenget bakover til dåpssakristiet. Slik festes de to sakrale rommene til hverandre,
et stort og et lite kvadratisk rom i hver ende av anlegget. De skiller seg ut
som spesielle figurer. De har begge tak som stiger oppover mot det ytre
hjørnet. Dermed oppstår en visuell spenning mellom disse to skjeve, avkuttede
pyramidene som strekker anlegget og gir det spenst.
Det er en
lang tradisjon for at det guddommelige nærvær uttrykkes ved å gi kirkebygningen
en avklaret geometrisk form. Med sin uvanlige presisjon, både i ideinnhold og
utførelse, er den nye kirken i Våler vår fremste representant for denne lange
linjen.
Publisert i Arkitekturmuseets årbok 2016