GORDON OG ARKITEKTUREN

Minnemøte for Gordon Hølmebakk i Gyldendalhuset 25. januar 2018: Geir Mork, direktør i forlaget fra 1995 til 2015, forteller at det var Gordon Hølmebakk som foreslo at Fehn skulle engasjeres til å omskape den gamle bygningsmassen på vestsiden av Sehesteds plass. Og nå satt vi midt i dette hovedverket i nyere norsk byggekunst. «Arkitektur var en av hans lidenskaper», fortalte Mork.  Og Gordon hadde insistert: «Fehn må få tegne det hele.»

Arkitektur og litteratur. Koblingen mellom de to er problematisk. Bygninger lar seg ikke så lett gripe med ord, og mange av de beste arkitektene har vært ordblinde. Trolig er det snakk om ulike hjernehalvdeler og definitivt to separate kultursfærer. Men det fins broer mellom dem.

Som at to av de tre barna til Inger Sophie og Gordon Hølmebakk ble arkitekter. Beate professor på Arkitekthøgskolen. Sammen med sin mann Per Tamsen, driver hun arkitektkontoret Manthey Kula som har fått anerkjennelse for poetiske konstruksjoner i dramatiske norske naturomgivelser. (I parentes: Manthey er morens pikenavn og Beates mellomnavn, Kula et fordums slektsnavn hos Per)

Carl-Viggo, har, som kjent, en mer omfattende produksjon, og nevnes med ærefrykt i informerte miljøer rundt om på kloden. Hans berømmelse startet på midten av 1990-tallet. Utgangspunktet var barndomshjemmet på Ullern der han omformet farens bibliotek og fikk bygd et uthus i hagen, en sylinderformet konstruksjon murt opp i tegl. Disse små tingene fikk internasjonal oppmerksomhet og havnet på forsiden av et ledende japansk fagtidsskrift. Arkitektur og litteratur ble også knyttet sammen i 2002 med arkitektkonkurransen om et publikumsbygg ved Bjerkebæk, Sigrid Undseths hjem på Lillehammer. Carl-Viggo seiret, Beate fikk annenpremie.

Men egentlig var det Gordon som først krysset grensen mellom de to fagfeltene. Det skjedde i 1986 da han redigerte en samling tekster av Christian Norberg-Schulz, den mest skrivende av alle norske arkitekter og leste rundt om i verden. Den vakre boken Et sted å være. Essays og artikler ble etterfulgt ti år senere av Øye og hånd. Essays og artikler. Ny rekke.

Den siste boken ble utgitt i 1997, det året Sverre Fehn fikk Pritzker-prisen, verdens mest høythengende arkitekturpris. Da gikk jeg til Fehn og spurte om han ville tegne vårt arkitekturmuseum, en utvidelse av den første Norges Bank-bygningen (skapt av Christian Heinrich Grosch), et hus vi håpet å en gang få tak i.

Slik ble det. Vi fikk et hus som knyttet sammen fortid og samtid, Fehns modernisme og klassisismen til Grosch. Oppskriften på det ideelle arkitekturmuseet, mente vi.  

Det var en strid som tok 11 år, og i den kampen ble Gordon Hølmebakk og jeg kampfeller og venner. Sammen tok vi initiativet til Groschselskapet som ble opprettet i 1999. Selskapets viktigste oppgave har vært å dele ut Groschmedaljen som etablerte seg umiddelbart som Norges viktigste arkitekturpris, en norsk Pritzker-pris. Som første prisvinner fikk Sverre Fehn prisen i januar 2001, på 200 årsdagen for Grosch´fødsel. Utnevnelsen var selvfølgelig en del av kampanjen for å få politisk gjennomslag for vårt museumsprosjekt.

Da vi skulle sette sammen Groschselskapets styre, gikk Gordon Hølmebakk og jeg sammen til universitetsrektor Kaare Norum, (Grosch hadde jo tegnet universitetsbygningene på Karl Johan), til oslobispen Gunnar Stålsett, (tallrike Grosch-kirker fins spredd over hele landet), til Statsbyggs direktør Øivind Christoffersen (Grosch hadde også vært ansvarlig for statens byggevirksomhet), pluss slottsforvalter Thomas Willoch, historieprofessor Anne-Lise Seip og kunsthistoriker Siri Munthe. Alle sa ja. Det skyldtes uten tvil Gordons kulturelle tyngde og spesielle vesen, alle ville være i et styre sammen med ham.

Selv om det var litteratur som var Gordon Hølmebakks gebet så han klart arkitekturens kulturelle og samfunnsmessige betydning. Han forsto at Norge med Norberg-Schulz og Fehn hadde to fremragende, internasjonale begavelser, og han ville gjerne medvirke til at deres kvaliteter fikk manifestere seg.

Gordon Hølmebakks innsats var viktig for at Arkitekturmuseet, det siste Fehn-verket, det som etterfulgte Gyldendalhuset, ble til virkelighet. Gordon var et usedvanlig fint og kultivert menneske, og jeg er dypt takknemlig for den tiden jeg fikk sammen med ham.

Publisert i Arkitektnytt 3-2018

Et arkitektonisk credo

Kjære venner,

Egentlig bør jeg bare takke. Og det skal jeg gjøre. Men først vil jeg prøve meg på noe farligere, nemlig å fremføre et arkitektonisk credo, en faglig trosbekjennelse.

Jeg tror på en sanselig arkitektur. En arkitektur som gleder både øyet og fingertuppene. Rom som løfter sinnet, og vegger som omslutter lik en beskyttende favn.

Jeg tror vi trenger ord som får bygningene til å tre frem som fattbare fysiske objekter.
Tekster om arkitektur som bare forholder seg til tekster om arkitektur, kan kortslutte kretsløpet og miste den livgivende impuls som sansningen av byggeverk gir. Bygningsbeskrivelse er meget undervurdert. Det er krevende og noe som vi burde øve oss intenst i.

Jeg tror på en kroppslig arkitektur, men også på tankens konstruksjoner, på betydningen av arkitekturens kulturelle ballast.

La oss ta dette stedet som eksempel. Denne paviljongen er et rom som få besøkende ikke blir berørt av. Paviljongen har sine problematiske sider som utstillingsrom, men verden er full av greie og selvutslettende utstillingssaler som har liten egenverdi utover sin redskapsnytte. Dette rommet, derimot, tar oss ut av den trivielle hverdagen og lar oss forstå arkitekturens alvor.

Men vi som kjenner Sverre Fehns produksjon vil knytte dette rommet og murene rundt til en annen av hans paviljonger, den på verdensutstillingen i Brussel i 1958. Disse fire søylene som bærer et tak, er en opphøyet, basal arkitektur man kan assosiere sakrale byggverk eller Vitruvi forestilling om urhytten og arkitekturens opprinnelse. Dette huset, med all sin materialkvalitet og taktile glede, tilhører altså også en idéverden. Og ser vi rundt oss blir vi minnet om denne koblingen mellom kropp og tanke. Tegningene og fotografiene som omgir oss forteller oss at vi er midt i norsk arkitekturhistorie, i etterkrigstidens brytninger mellom ulike forestillinger om hva arkitektur kan være.

I mange år har jeg lett etter ord som gjør bygningene synlige og forståelige. Jeg har også prøvd å redegjøre for idéene som husene er bærere av. Men i stadig sterkere grad er jeg blitt opptatt av bygningene menneskelige koblingspunkter: av opphavsmenn og oppdragsgivere, av samspill, komplekse prosesser og historiske øyeblikk som gjør at ting plutselig blir mulig.

Det er lett å bli minnet om det her i dag. Dette rommet er ikke bare glass og betong pluss en arkitekturhistorisk utstilling. Det er befolket av dere, kolleger, familie og venner. Mennesker det er godt å ha med seg på en dag som denne. Mennesker jeg har lyst til å takke.

Jeg har hatt to langvarige ansettelsesforhold: Norske arkitekters landsforbund og Nasjonalmuseet, og jeg har gode kolleger og venner begge steder som jeg vil takke for givende samarbeid gjennom mange år. Arkitekter, og kunsthistorikere, er levende mennesker som har gitt vennskap og stimulerende samtaler. Og aller mest takker jeg den nære familie som har holdt ut med et tidsforbruk som i pinlig grad har forfordelt arkitekturen.

For noen måneder siden opplevde jeg at en ungdom reiste seg og tilbød meg sitt sete på trikken. Det er slik man innser at tiden har kommet til å gjøre opp sitt bo. Men på sett og vis griper dagens begivenhet forstyrrende inn i den prosessen. Når de vise menn og kvinner i NALs landsstyre har foreslått meg til denne medaljen, og den enda visere konge er enig, så kan man bli forledet til å tro at det har gått ganske bra.

Uansett. La meg slutt med et bilde fra museumsverdenen. I Stavanger har de både et hermetikkmuseum og et oljemuseum. Hermetikkmuseet kom som en følge av at det var mer eller mindre over for norsk hermetikkindustri. Oljemuseet er blitt reist samtidig med at oljepumpene går for fullt. Jeg vil heller være et oljemuseum enn et hermetikkmuseum. Det er fortsatt bøker å skrive, og jeg vil gjerne følge Nasjonalmuseets nybygg på Vestbanen helt frem til kong Harald klipper snoren i 2017. Men før den tid må jeg til Slottet å takke ham for medaljen. Det gleder jeg meg til.

Takketale da jeg fikk Kongens fortjenestemedalje i gull den 23. mars 2011

Snøhetta, Fehn og Nina Berre

I denne utstillingen får vi se høydepunkter fra europeisk arkitektur i 2007 og 2008. To år er et øyeblikk i historien lange løp, så dette blir et øyeblikksbilde. La oss sette dette bildet i relieff ved etablere et lengre tidsperspektiv og samtidig koble vår egen utvikling på det vi ser rundt oss her i salen. La oss gå vel tjue år tilbake, til årene rette før 1990.

I 1987 fikk Sverre Fehn Pritzker-prisen, og ble på en måte årets offisiell verdensmester i arkitektur. To år senere gikk et lite norsk arkitektkontor seirende ut av konkurransen om biblioteket i Alexandria. Den ene hendelsen var kulminasjonen på en lang karriere, den andre var starten.

Og så rykker vi frem til fjoråret. I februar 2009 døde Fehn og i mai mottok Snøhetta Mies Award, og ble europamestre. Den gamle kjempe ble borte samtidig som de nye stjernene fikk bekreftet sin status.

Nå er det stor forskjell på Fehn og Snøhetta, på hva slags arkitektur de lager og hvordan den skapes. Snøhetta opererer ikke innenfor en Fehn-tradisjon. I første rekke fordi verden er i stadig endring og arkitekturen likeså.

Men det er som om disse to krysningspunktene, årene rett for 1990 og 2009, markerer et skifte, en stafettveksling mellom to generasjoner.

Det virker riktig å si det sånn når vi åpner en utstilling som viser Snøhettas opera som det fremste byggverket sammen med resten av topp-bygningene i Europa, og at dette finner sted i Sverre Fehns paviljong i Arkitekturmuseet.

La meg i en parentes nevne at jeg som rådgiver for Mies van der Rohe prisen nominerte 3 norske byggverk: Operaen, Sohlbergplassen og Arkitekturmuseet. Men jeg synes juryen gjorde et riktig valg ved å velge som den gjorde.

Tillat noen flere personlige bemerkninger tilslutt:
Livet er fullt av stafettløp, når vi har løpt vår etappe er det en annen som bringer stafettpinnen videre. Om tre måneder tiltrer Nina Berre som avdelingsdirektør for arkitektur ved Nasjonalmuseet. Det er en erfaren og kompetent leder som da skal styre aktiviteten her i huset. Vi hilsen henne velkommen til det viktige arbeidet hun tar fatt på. Og vi gleder oss til å høre henne som siste taler i dag åpne denne utstillingen.

For meg ble det 17 år i Arkitekturmuseet og dets fortsettelse i Nasjonalmuseet, og det er i alle fall en lang etappe. Fra sommeren av så skal jeg stelle med Nasjonalmuseets byggesak på Vestbanen, og det blir sikkert krevende nok. La oss håpe at det kan resultere i et byggverk av en kvalitet som gjør at Mies van der Rohe prisen igjen havner i Oslo. Men foreløpig skal vi glede oss over Snøhettas etappeseier – og alle de andre vakre byggene som er blitt reist i vår verdensdel i løpet av to år. Velkommen alle sammen!

Tale ved åpning av Mies van der Rohe Award-utstillingen, 11. februar 2010

Den lange linjen. Knut Knutsen og utviklingen av en moderne norsk trearkitektur

Rykket bort fra vante omgivelser og sløvende rutiner, møter vi fremmede miljøer med skjerpet blikk. Og er de stedene vi oppsøker også viktige kilder til kunnskap, kan man ikke unngå å bli påvirket. Slik var det for eksempel i 1928 da Oslo Arkitektforening arrangerte en studiereise til ”Det nye Holland”. Moderne arkitektur hadde allerede slått igjennom på bred front i Holland og derfor ble turen en reise inn i fremtiden. Etterpå var modernismens gjennombrudd i Norge et faktum.

Viden kjent er også dannelsesreisene på 17- og 1800-tallet, ”The Grand Tour”. Da reiste den unge aldelsmann til Roma, og på veien oppsøkte han viktige byer og landskap som en dannet europeer måtte kjenne. Reisen til Roma var en ferd tilbake til vår kulturs opphav.

Disse dannelsesreisene kan sammenlignes med de oppmålingsturene som ble foretatt av norske arkitektstudenter for cirka hundre år siden. Arkitekt Herman Major Schirmer var på denne tiden lærer ved Tegneskolen i Kristiania. Schirmers store historiske fortjeneste var at han brakte elevene i nærkontakt med folkelig norsk bygningsarv. Hvert år i periodene 1895-1904 og 1909-1912 tok Schirmer sine elever med på oppmålingsturer. Til sammen deltok over hundre elever. Blant disse var mange som kom til å prege norsk arkitektur i årene fremover, for eksempel Holger Sinding-Larsen, Christian Morgenstierne, Jørgen og Carl Berner, Andreas H. Bjercke, Kristian Biong, Einar O. Schou, Erik Glosimodt, Herman Munthe-Kaas, Lars Backer, Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson. Disse studentenes møte med norsk byggetradisjon kom til å få vidtrekkende konsekvenser..

”Gjennom (…) inngående studium av konstruksjon og detaljer, fikk elevene et innblikk i norsk bygningskunst, særlig av Gudbrandsdalens storgårder, som ble grunnlaget for utviklingen av norsk trearkitektur i det tyvende århundre. Det går en like linje fra disse oppmålingsturer frem til ”Treprisen” i dag.”

Da jeg leste Øistein Parmanns bok Herman Major Schirmer og Tegneskolen, rett etter at den var kommet ut i 1986, ringet jeg med en gang inn dette avsnittet i teksten. Siden har jeg sitert det flittig. Det er ikke et oppsiktsvekkende synspunkt Parmann her kommer med, men jeg tror ingen før ham hadde formulert det så klart: Etterkrigstidens trearkitektur henger utviklingsmessig sammen med de oppmålingsturene som Schirmers studenter foretok i årene rundt 1900. Trepris-vinnerne er Schirmers sanne etterkommere.

La oss ta et sitat til. Det er fra april 1961 da Treprisen ble delt ut for første gang – og prisen gitt til Knut Knutsen. Juryen uttalte da:

”Siden Magnus Poulsson døde er det – efter juryens oppfatning – ingen som i høyere grad enn Knut Knutsen har forstått å ta vare på de tradisjonelle verdier i norsk trebygningskunst, uten at dette på noen måte har hemmet hans søken etter ukonvensjonelle løsninger på nye problemstillinger. I hans hender synes trevirket nyoppdaget og nyopplevet, samtidig som det er anvendt med den overleverte erfarings mesterskap.”

I følge juryen overtok altså Knut Knutsen Magnus Poulssons plass som den store mester innen norsk trebyggingskunst. Det var juryord som Knutsen må ha likt å høre, for han hadde stor respekt for nettopp Poulsson. I boken Knut Knutsen. En vandrer i norsk arkitektur skriver Bengt Espen Knutsen og Arne Sigmund Tvedten om hvordan Poulsson påvirket og inspirerte Knutsen:

” (…) det var på sett og vis gjennom Poulsson at han oppdaget og ble fortrolig med den norske arkitekturen; en arkitektur som hadde funnet seg selv, som hadde overlevd i generasjoner og var i harmoni med sine omgivelser.”

Dette er ”den lange linjen i norsk arkitektur”, linjen fra de gamle gårdsanleggene – via oppmålingsturene – frem til dagens norske trearkitektur. ”Hus og hytte, men ingen borge.” Norsk bygningsarv er ikke særlig velutbygd sammenlignet med nabolandene Sverige og Danmark eller større nasjoner på Kontinentet. Viktige perioder i europeisk arkitekturhistorie er dårlig representert hos oss. Men på ett felt har vi følt at vi har et gammelt mesterskap som vi fortsatt kan trekke veksler på. Dessuten har vi god tilgang på godt trevirke, og materialet blir oppfattet som fortsatt aktuelt. Derfor er trearkitekturen en hovedbjelke i vår arkitektur, og det er den som gjør at vi kan snakke om en norsk arkitektonisk identitet.

Grunnen til at Magnus Poulsson ble bindeleddet fra Schirmers oppmålingsturer til 1960-tallets trearkitektur var nok den spesielle posisjon han hadde opparbeidet seg. To eksempler illustrerer det. For det første boken Norske hus som utkom i 1950. Denne monumentale oppsummering av norsk arkitekturs utvikling ender med Magnus Poulssons eget hus Herodd på Nesøya. Det er det huset som får peke ut veien inn i fremtiden. Så til det minneheftet av Byggekunst som utkom i forbindelse med Poulssons død i 1958. Der skrev den 34-årige modernisten Håkon Mjelva en lengre artikkel med tittelen ”Ung kommentar til en gammel mester”. I den kaller han Poulsson ”en av de få arkitekter vårt land har eiet.” Magnus Poulsson ble oppfattet som selve grunnfjellet, han var den før-modernist som den nye generasjon hadde tillitt til.

Poulssons produksjon var omfattende, også hans trearkitektur. Noen av jaktslottene er storslåtte symmetriske komposisjoner i klassisk ånd. Men ser vi på hans egne boliger, Gullia på Lysaker, Herrodd på Nesøya og hytta Breskero ved Møsvatn i Telemark, finner vi sammensatte husgrupper komponert som tundannelser. Et tilsvarende anlegg i større format er Lysebu på Voksenåsen. Disse boliganleggene er beslektet med eventyrenes kongsgårder. Samtidig er det her han er nærmest sine erfaringer fra oppmålingsturene, og jeg vil tro at disse husene på en særlig måte har talt til Knut Knutsen. La oss spesielt merke oss Breskero-hytta som eldre arkitekter omtaler med stor ærbødighet. I likhet med Knutsens Portør-hytte ligger den uveisomt til, få hadde sett den, men den var viden berømt.

Vi har altså trukket opp linjen fra oppmålingsturene frem til Knut Knutsen. Bevegelsen videre fra Knutsen er ikke vanskelig å spore. Knutsen var lærer og hadde ansatte arkitekter i sitt brød. Slik fikk han avgjørende betydning for Trond Eliassen, Birger Lambertz-Nilssen, Wenche Selmer, Molle og Per Cappelen, Are Vesterlid, Harald Ramm Østgaard, Kjell Brantzeg, Erling Kjeldset, Herman Krag, Per Line og mange, mange flere. Via Wenche Selmer kan ”Poulsson-Knutsen-linjen forlenges til hennes elev Jan Olav Jensen og den siste Treprisvinneren Carl-Viggo Hølmebakk.

Man kan godt si at Treprisvinnere er de kanoniserte bærerne og fornyerne av ”den lange linjen i norsk arkitektur”. Det er en rekke som starter med Knut Knutsen i 1961, og der tre av de fire etterfølgende er Knutsen-elever. Men det er ikke bare norsk byggetradisjon som er inspirasjonskilden. Tidens interesse for Japan merkes også. Det gjelder Molle og Per Cappelen, Are Vesterlid, Helge Hjertholm og ikke minst hos Sverre Fehn som lar Villa Schreiner presenteres i Byggekunst under overskriften ”Hommage a Japon”. Kjell Lund og Nils Slaatto i 1966 bringer både inn en konsentrert massevirkning i sine kubiske trevillaer og et strukturalistisk tankesett med Ål-hytta. Sverre Fehn, Treprisvinner i 1973, dyrker trematerialets konstruktive uttrykkskraft, og denne impulsen er videreført av de tre siste prisvinnerne, Arne Henriksen i 1996, Jensen og Skodvin i 1999 og Carl-Viggo Hølmebakk i 2002.

Vi har til nå sett på Knutsen som en bærer av tradisjonen fra Magnus Poulsson, selve hovedlinjen i norsk trearkitektur. Men i tillegg skapte Knutsen verk som gjorde at en ny tradisjon oppstod. Jeg tenker på de to sommerhusene ved Portør.

I Knut Knutsen-boka vises det til Poulssons mesterlige OAF-foredrag og at ”KK er en av de få som virkelig fulgte opp og hadde tro på det Poulsson så treffende kalte ”arkitekturens norske trollheim”. Utdrag av Magnus Poulssons foredrag i Oslo Arkitektforening i 1953 ble trykt i Byggekunst samme år med tegninger som viser fantasiarkitektur som vokser ut av det ville norske landskapet. Menneskeverket fortolker og forsterker landskapsformene. Det er fristende å ha dette poulsonske idealet i mente når vi nærmer oss Knut Knutsens eget sommerhus.

Nesten ingen byggverk sitter så fastpreget i hjernebarken til norske arkitekter som Knut Knutsens sommerhus syd for Portør. Dette til tross for at få har sett det der det gjemmer seg mellom knauser og blir borte bak furutrær. Det er lite og dets topologisk form gjør at det blir ett med landskapet.

Første del av Knutsens sommerhus var ferdig i 1949. Man må kunne si at det var langt forut for sin tid, og det skulle gå flere tiår før det fikk etterfølgere. Det var systemkritikken, Vietnamkrigen og ungdomsopprøret på 1960-tallet som aktualiserte Portør-hytta, og gjorde den til stamfar for en norsk organisk arkitekturtradisjon.

Bjørn Simonnæs var den som først viste at Knutsens topologiske former lot seg anvende i større målestokk. Det skjedde med Brekkestranda hotell ytterst i Sognefjorden. Prosjektet fikk sin form i 1966, og bygningen stod ferdig i 1970. Hotellet er resultatet av en personlig utvikling hos Simonnæs, der han gikk fra å være systemarkitekt til ”reirbygger” (hans betegnelse).

Enkelte utsnitt av hotellet har en klar formal likhet med sommerhytta til Knutsen, men Brekkestranda hotell har torv på taket og en røffhet som er Knutsen fremmed. Det var materialknapphet rett etter krigen som gjorde at Knutsen brukte gamle forskalingsbord som ytterkledning. Inne malte han interiørene hvite. Det er noe upretensiøst og samtidig forfinet over Portør-hytta. Brekkestrandas bakhun er derimot som telgjet til i Dovregubbens hall.

Tidlig på 1970-tallet hadde Bjørn Simonnæs sin praksis ved siden av ”Markenkontoret”, et arkitektkontor som bestod av Helge Borgen, Bertram D. Brochmann og Svein Hatløy. Da dette kontoret i 1972 fusjonerte med noen andre slik at CUBUS oppstod, hadde de fått i oppdrag å tegne to skoler. Det resulterte i Tveterås skole som ble ferdig i 1974 og Loddefjord skole som åpnet året etter. De to drabantbyskolene i Bergen har mange av de samme karakteristika, men det var Loddefjord som fikk Houens fonds diplom og huskes best.

Loddefjord skole er, i følge arkitektene, et eksempel på Oskar Hansens prinsipp om kontinuerlig lineært system der den betjente og den betjenende sone løper parallelt. Den sammenhengende og langstrakte bygningskroppen har et topologisk formet taklandskap som artikulerer de enkelte arbeidsrommene.

I 1977, sju år etter at Brekkestranda hotell åpnet, vant Ola Steen og hans islandske medarbeider Kolbrun Ragnarsdottir konkurransen om Nordens Hus i Torshavn på Færøyene. Huset åpnet i 1983. Konkurranseutkastet var noe skjematisk, og gav få indikasjoner på hvilken karakter huset ville få, men det vant på en smart og fleksibel planløsning. Den ferdige bygningen er som en landskapsform. Et stykke av den færøyiske utmarka er løftet opp, og torvtaket svever over store glassvegger. Titter man inn, ser man et blondt, nordisk treinteriør med kjente skandinaviske møbelklassikere. Nordens Hus er et påkostet og kultivert eksempel på organisk arkitektur med aner tilbake til Portør-hytta.

Selvsagt er ikke Knut Knutsens sommerhus eneste kilde for disse bygningene. Vi bør også nevne Frank Lloyd Wright og hans disipler. Men vel så viktige var nok nordiske eksempler som Ralph Erskines arkitektur og Erik Asmundsens antroposofiske bygninger. Og i bakhodet til alle norske arkitekter fantes Knut Knutsens sommerhus. Det var det som var startpunktet for den norske utviklingen. Det har uten tvil også bidratt til formen på Eilif Bjørge og Anne Brit Børves klimatilpassede boliger i Hammerfest fra 1989. Selv etter snøstudier er det mange formvalg som skal gjøres og avgjørende blir da hvilken arkitekturretning man vil assosiere seg med.

I dag bygges det er ikke mange organisk formede bygninger i Norge . Husene skal igjen være rektangulære og ha en knapp detaljering. Det er abstrakt minimalisme og ikke frodig naturnærhet som gjelder. Et at de få kontorene som har vært trofast mot sine formidealer er CUBUS i Bergen. I årets Arkitekturårbok presenterer vi deres nybygg til Hardangervidda natursenter i Eidfjord. Det er interessant å se hvor forskjellig deres bygning er fra Lund og Slaattos mer geometrisk bestemte bygningsstruktur fra noen få år tilbake.

En kilometer sør for Knutsens Portør-hytte ligger et annen sommerhus tegnet av Knut Knutsen. Det er Thorkelsens hytte fra 1961 som er en videreutvikling av Portør-hytta. Begge de to sommerhusene består av to deler: et stuehus og en soveromsfløy, og mellom disse en overdekket terrasse med en vindusvegg på den ene siden. Thorkelsens sommerhus ligger mer værhardt til enn Knutsen-hytta, og den lukker seg derfor med en U-formet plan rundt et skjermet gårdsrom. Taket er stort sett én svakt skrånende flate

Per Line hadde Knut Knutsen som lærer og ble senere hans siste assistent. Per Line har tegnet en rekke eneboliger og hytter på Jæren og de fleste av disse er inspirert av Thorkelsens sommerhus. Det største er Friluftshuset på Orrestranda. Huset har røffheten til Portør-hytta mens planløsningen er beslektet med Thorkelsens sommerhus. Man kan også si at Thorkelsens sommerhus har et visst slektskap med de atriumhusene som ble reist på denne tiden.

Jeg har prøvd å vise at det fins en lang linje i norsk arkitektur, en kjede som forbinder eldgamle gårdsanlegg med dagens beste eksempler på trearkitektur – og at Knut Knutsen utgjør et sentralt forbindelsesledd der avgjørende innsikt er blitt overført til nye generasjoner. Knutsen har hold oppe hovedsporet, og han har skapt et fruktbare sidespor med sine tidlige og forbildelige eksempler på en organisk arkitektur. – Men er det riktig at dagens arkitekter vedlikeholder sporet bakover i historien, og hvis ikke, er det grunn til å beklage det som er i ferd med å skje? La meg svare med en omgående bevegelse der vi går noen tiår tilbake i tid.


Da unge arkitekter oppsøkte Le Corbusier etter annen verdenskrig, oppfordret ham dem til å besøke Nord-Afrika og studere den lokale byggeskikk der. Sverre Fehn fulgte som kjent hans råd og dro til Marokko. Den moderne arkitekturen søkte tilbake til det opprinnelige og ekte, og på 50- og 60-tallet var det hyppige tidsskriftpresentasjoner av byggeskikk i fjerntliggende strøk. Man var heller ikke blind for egne røtter. En artikkelserie i Byggekunst skrevet av Gunnar Bugge og Christian Norberg-Schulz ble til boken Stav og laft, en klassiker på flere vis. Treprisen og Stav og laft var i flere tiår de to dominerende bokverkene i den magre litteraturen om norsk arkitektur. Den nære forbindelsen mellom arv og nytolkning ble understreket av Norberg-Schulz i hans innledende essay i Treprisboken.

1960-tallet var tiåret da Kjell Lund og Nils Slaatto etablerte seg som viktigere fornyere av norsk trearkitektur. Begge var de oppvokst på Lillehammer. Kjell Lund har fortalt meg hvordan han gikk ut og inn på Maihaugen i hele ungdomstiden og lærte å kjenne i detalj hvert eneste av de gamle husene. På 1960-tallet var det altså fortsatt internasjonalt en bred interesse for anonym arkitektur og i det norske arkitektmiljøet var det en nærhet til den gamle folkearkitekturen.

Det er vanskelig å si at dette er tilfellet i dag. Rekrutteringen til bygningsvern er svak blant dagens norske arkitekter. I Norge er det få arkitekter som markerer seg som arkitekturhistorikere og rekrutteringen til institusjoner som NIKU er dårlig.

Det virker som det hovedsakelig er dagens arkitektur, til nød funksjonalismens pionerverk fra 30-tallet, som utgjør referansebasen for de skapende arkitektene nå. Tidsperspektivet er blitt kort, og tidsskriftenes raske puls dominerer. Derfor er den lange linjen i norsk arkitektur ikke så lang lenger. Det er i dag vanskelig å si at den går tilbake til oppmålingsturene og inkluderer laftede stuer og loft. Man kan også stille spørsmål om hvor mye det er av arven fra Knut Knutsen som blir ført videre.

Knut Knutsen ønsket at byggverket skulle ta hensyn til naturen ved å være underordnet, ”stille” og ”uvesentlig”. Det betyr at byggverket skal være upretensiøst og selvfølgelig. Dette er det enkle som er vanskelig. Det enkle som ikke er en forenkling, men en konsentrasjon, en intens fordypelse. Knut Knutsen, og Wenche Selmer, skapte til tider en arkitektur som er folkelig og direkte. Den taler til hjertene mens mye av dagens beste byggverk er en abstrakt hjernearkitektur.

1980-tallets postmodernisme var en sørgelig opplevelse. Men det var en grunn til at den kom. Jeg er dessverre i tvil om vi lærte det vi skulle av modernismekritikken på 60-, 70- og 80-tallet. Snart vil noen peke på dagens minimalisme og gjenta Robert Venturis ordspill ”Less is a bore”.

Derfor er det kanskje nyttigst i dag, ikke å studere unntakelseshytta ved Portør, men se nøyere på noen av Knutsens mer alminnelige trehus, som for eksempel eneboligen i Østhornveien på Nordberg. Legg merke til vinduene i første etasje, fra høyre mot venstre: Det bille lille vinduet i toalettet, det store vinduet i trapperommet som maskeres med småruter, et lite vindu i anretningen og til sist et alminnelig todelt kjøkkenvindu. Det er ledig komponert og en variasjon som er velbegrunnet og forståelig. Dette er en folkelig arkitektur skapt av en dreven elitearkitekt.

Villaen i Østhornveien stod ferdig i 1945. Gjenreising og nøkternhet lå i luften. En nøkternhet så ikke var så fjern fra bondens følsomhet og fornuft. Og det som Trepris-juryen i 1961 kalte ”den overleverte erfarings mesterskap.”

Siden har mye hendt og verden har blitt atskillig mer komplisert. Er enkeltheten til villaen i Østerhornveien mulig i dag? Tør vi våge dens folkelighet? Kan vi klare å kombinere tidens trang til abstraksjon med Knutsens direkte tale. Kan dagens hodearkitektur befruktes med følelsenes erfaring? Jeg har mine tvil. Men kanskje vi skulle prøve.

Foredrag på Knut Knutsen-seminaret på Arkitekthøgskole i Oslo 7. november 2003

Åse og Peter. Norsk Forms hederspris

2003-09-03

Statsråd, mine damer og herrer.

Alt går så fort. Årene raser av gårde. Vi som var med sommeren 93 da Norsk Form og Arkitekturmuseet flyttet inn her i Kongens gate, husker forventningene fra den gang – og for oss er dette ikke lenge siden. – Men ti år har altså gått.

Tidens akselrerende hastighet fikk man klart illustrert da Oslo, for et par år siden, fylte tusen år – bare 50 år etter at byen hadde markert sitt 900 årsjubileum. Det er ved slike anledninger har skjønner at det går fortere og fortere.

Norsk Form har nå gått til den motsatte ytterlighet: to tiårsmarkeringer i løpet av 9 måneder! Det er som tiden fryses, man holde fast på jubileet og nyter stunden. Og det er ikke så dumt for det er ikke så sikkert at vi alle får være med på 20 årsfeiringen.

Dessuten: Det er grunn til å feire. Ingen andre kulturinstitusjoner har i løpet av så kort tid klart å etablere seg i mediebildet og blitt en del av den offentlige bevissthet. Ingen annen kulturinstitusjon har vel heller fra myndighetenes side blitt sett på med slik velvilje og gitt så gode vekstvilkår. Velvilje forplikter og Norsk Form har tatt godt vare på sine muligheter.

I løpet av den korte tiden som har gått, har også Norsk Form fått sin historie og blitt gitt en pregning av markante personer. De to som skal hedres i dag, er selve portalfigurene som rammer inn inngangen til institusjonens første periode.

Åse Kleveland og Peter Butenschøn har hatt ulike og utfyllende roller. Den ene var ministeren med den store tanken og handlekraft og som frontet prosjektet og fikk aksept i regjering og Storting. Og siden sørget for vekstmuligheter til det nyfødte barnet.

Den andre var den notatskrivende rådgiveren som ble direktør, idégiver, medieprofil og institusjonens fremste aktivum.

Både Åse Kleveland og Peter Butenschøn har hatt utrolig allsidige karrierer. De var kjente personer før de kom til Norsk Form. Begge to er samfunnslemmer som hadde bygget opp omfattende kontaktnett og erfart hvordan Norge funker. Derfor er de svært anvendelige og det er typisk at de nå begge leder viktige institusjoner på felt som de ikke har jobbet på tidligere.

La meg også nevne et annet fellestrekk: begge er svært verbale. De hører med blant Norges fremste talere. De som tror at bildene har tatt over, skal merke seg at mye av gjennomslagskraften til Åse og Peter skyldes deres evne til å kunne overbevise med ord.

Da Åse Kleveland sluttet som kulturminister, var det dem som trodde at det også var over for med Norsk Form. Var ikke dette prosjektet for tett identifisert med en enkelt ministeren? Nei da. Norsk Form var trygt forankret i det departementale byråkrati og hadde en positiv aura som kommende ministere også ville ha en del av. Og nå ser vi at Norsk Form klarer seg godt også uten Peter. Med Brit Fougner som ny og samtidig erfaren direktør og en stor stab av kunnskapsrike medarbeidere tar Norsk Form fatt på Stage two.

For det er et hamskifte som skjer. En flytting som innebærer en omstilling til nye muligheter og plenty med problemer. Og et nytt samboerskap Og kanskje en fornyet identitet.

- To make a difference, sier man på engelsk. Det skal gjerne syns at vi har vært her. Åse Kleveland og Peter Butenschøn er to slike personer som har satt spor etter seg. Og det tydeligste spor i deres yrkeskarrierer er uten tvil fremveksten av Norsk Form .

Norsk Form står ved en terskel, ved inngangen til en ny fase i institusjonens liv. Nettopp da er det grunn til å være seg sin historie bevisst og hylle sine helter. Men hvordan skal man hedre et slikt superpar? Det vet ikke dere, og det vet ikke jeg. Men snart skal det skje.

Tale ved åpningen av Arkitekturmuseet 6. mars 2008

Deres majesteter, eksellenser, arkitekturvenner

Mulighetene er der. Vi skal bare se dem og gripe dem.

200-års jubiléet for Christian Heinrich Grosch fødsel i 2001 var en gyllen mulighet.
En gyldig grunn til å fokusere på en viktig bidragsgiver til nasjonens identitet.
På mannen som gav skikkelse til den gjenfødte nasjon etter 1814 – han måtte feires.

Den andre muligheten var Sverre Fehn. Endelig hadde Norge én arkitekt i den ypperste verdensklasse – han måtte brukes. Det var lett å spå at kombinasjonen av disse to ville gi et usedvanlig resultat. En illustrasjon på byggekunstens muligheter - og gi oss det idéelle arkitekturmuseum.

Men først måtte det være et grunnlag, noen måtte ha gjort et forarbeid. Og det hadde arkitektene stått for. Både gjennom sitt skapende arbeid og ved at Norske Arkitekters Landsforbund i 1975 opprettet museet og i mange år bar institusjonen frem alene.

I denne pionertiden var Elisabeth Seips 13-årige innsats som direktør helt avgjørende.
Viktig var også kulturminister Åse Kleveland som i 1993 sørget for at Norsk Arkitekturmuseum og det omskapte Norsk Form fikk egne lokaler i Kongens gate 4, bare et steinkast herfra.

Men vi ville videre.
I 1997 gikk styret i Norsk Arkitekturmuseum til Sverre Fehn og spurte om han ville innpasse arkitekturmuseum i den eldste Norges Bank bygningen i Oslo. Og nå, 11 år senere er vi samlet for å markere at et helt usannsynlig mirakel har funnet sted.

Reisen mellom de to årstallene har vært en berg-og-dalbaneferd med mange nesten-havarier. Dette kan man lese mer detaljert om i Statsbyggs ferdigmelding som foreligger i dag. La meg her bare takke de gode hjelperne som støttet oss underveis.

- Leif Engh, viseformann i styret, en viktig drivkraft og rådgiver som betalte for Sverre Fehns opprinnelige skisseprosjekt.
- Rune Slagstad, Fehn-venn og nasjonal strateg som henvendte seg til Jens Ulltveit-Moe og dermed utløste den store donasjonen på 37,5 millioner kroner. Gaven som gjorde at staten ikke kunne nekte å ta sin del.
- Og ikke minst Ulltveit-Moe. Uten hans sjenerøse gave hadde ikke vår drøm blitt til virkelighet.

Viktige støttespillere i kampen har vært
- Arkitektmuseets Venneforening ved formann Ole Fredrik Stoveland.
- Stiftelsen Arkitekturmuseet ved dets leder Ketil Moe.
- Norske Arkitekters Landsforbund med presidentene Gudmund Stokke og Jannike Hovland.
- Groschselskapets styre ved Gordon Hølmebakk, Anne-Lise Seip, Kaare Norum, Siri Munthe, Thomas Willoch, Ingebjørg Hage og Gunnar Stålsett.



Videre vil jeg takke:
- Jøran Lindvall, direktør for det svenske arkitekturmuseet for hans utredning for Norsk kulturråd som begrunnet en styrking av arkitekturmuseet.
- Ellen Horn, kulturministeren som gav oss adgang til Bankplassen 3 og lot Sverre Fehn bli engasjert som arkitekt.
- Martin Dietrichson som har ledet Sverre Fehns arkitektkontor og loset det kompliserte prosjektet i havn på en fremragende måte.

I Nasjonalmuseets store og profesjonelle stab er det mange som burde takkes, jeg må begrense meg til to:
- Eva Madshus, min nærmeste medarbeider gjennom tiår. Hun gjør alltid en monumental innsats. Denne gangen har hun vært ansvarlig for åpningsutstillingen om Sverre Fehn.
- Tone Wilse som har gjort en fabelaktig arbeid, blant annet som organisator av dette åpningsarrangementet

Jeg vil også nevne vår byggherre, Statsbygg, som har forstått at dette har vært en spesiell oppgave og har hatt ambisjonen om at arkitekturmuseet skulle bli et kvalitetsbygg.
Og Riksantikvaren som vi har hatt en spenningfylt, men givende samarbeid med. Dette har bidratt vesentlig til å heve kvaliteten på bygningen.

Kunsthistorikeren Anne Grete Ljøsne har vist at tanken om et arkitekturmuseum i Norge er nesten hundre år gammel. Jens Thiis arbeidet i 1919 for at Universitetets laboratoriebygning kunne ”gi rom for et arkitekturmuseum som vi snart må få.” På 1930-tallet bygget Harald Hals opp en stor samling som han så som grunnstammen i ”et norsk arkitektur- og bygningsmuseum.” På 1960-tallet var Bjørn Sverre Pedersen og Arno Berg viktige aktører.

Derfor er det resultatet av flere generasjoner arbeid og en stor frivillig innsats som i dag krones med seier. Arbeidet har i de siste 11 årene vært konsentrert om realiseringen av Sverre Fehn-prosjektet på Bankplassen.

Fehns prosjekt er et helhetlig prosjekt. Det er skreddersøm, et gesamtkunstverk der alle deler som studiesal, magasin, bibliotek, undervisningsrom, utstillingsarealer - og kontorer - er blitt omsorgsfullt løst i henhold til det program som hele tiden har ligget fast.

Det er all mulig grunn til å ta det for gitt at huset nå vil få en bruk som samsvarer med de planer som er lagt for det. For vi har fått et bygg som forplikter. Derfor må vi tro at dette stedet, om ikke så lenge, får en bemanning som gjør det mulig fylle det med den faglige service som brukerne forventer. Her skal de møte de som bærer kunnskapen om norsk byggekunst.

Til sist, til deg Sverre Fehn.
De store talenter er muligheter som nasjonen får. Vi skal bare se dem og sette dem i arbeid.
Et gjennomgangstema i din karriere har vært at du har utformet det ene oppsiktsvekkende prosjektet etter det andre, men at bare et fåtall er blitt til bygget virkelighet.
Prosjektene er muligheter du har gitt oss som ikke har blitt grepet.
Tenk hvor rike vi hadde vært om dine planer for Bergverksmueum på Røros, Informasjonssenteret ved vikinggravene i Borre, Helleristningsmuseet i Borge, Krematoriet i Larvik og Kapellet på Nordkapp hadde blitt til virkelighet. Eller om dine dristige planer for museet på Tullinløkka var blitt bygget. Tenk hva svenskene kunne fått om de hadde realisert ditt forslag for Wasaskipmuseet. Eller danskene om ditt førsteprisprosjekt for utvidelsen av Det kongelige Teater i København, Teaterfuglen, hadde blitt bygget.

Isteden har dine urealiserte prosjekter utvidet arkitekturens mentale rom, vist oss mulighetenes spennvidde. Du har vært lærer for generasjoner av arkitektstudenter og vært en ambassadør for norsk arkitektur i utlandet. Det gror i dine fotspor, mange unge arkitekter skaper verk som blir lagt merke til internasjonalt.

Den norske paviljongen på verdensutstillingen i Brussel i 1958 var norsk arkitekturs internasjonale gjennombrudd. Nå avrundes din karriere med et annet utstillingsrom, Ulltveit-Moe paviljongen. Forskerne vil komme til å legge mye arbeid i å sammenligne disse to byggverkene. Her skal vi begrense oss til å takke, for ditt utrolige livsverk som utstillingen innenfor gir oss høydepunkter fra. Og for den mulighet som du nå har gitt norsk arkitektur. Nå gjenstår forpliktelsen til å gripe den, bruke den.