For obvious reasons the Centre Pompidou in Paris has a special place in the hearts and minds of most of us. An epochal building and an ambitious cultural institution with a program that the world had not seen before. And it should be added: a place that has created some of the most innovative - and popular - architectural exhibitions to be seen anywhere. The Belgian architect Jean Dethier was the first to act - during three decades, from 1975 to 2005 - as author, curator & stage-designer of 20 of those architectural exhibitions produced at the Pompidou by the CCI department. He received from the French government the highest professional award - the prestigious “Grand Prix National d’Architecture” - for his many contributions to renew, enlarge and promote, among a very large international audience, a “vivid architectural culture”. Currently he is writing the book: “Living with Earth. Traditions, modernity and future of architecture & cities built with raw earth: a world & trans-historic panorama”, hopefully to be published in 2013. Dethier, a persevere and focused man - very often dressed in “Bordeaux red” - has researched earth architecture worldwide for over 40 years and sees this encyclopedia as his Manifesto for an ecological and sustainable domestic architecture.
How did the story of the Centre Pompidou start as a new and ambitious cultural project where architecture exhibitions would become a major goal and a pioneering international achievement ?
It all started in the wake of May 1968, a political, social and cultural revolution initiated in Paris by students - and later by workers all over the country - against the conservative politics of President Charles de Gaulle. Faced with a huge national wave of frustration and fury he had to resign. In 1969 Georges Pompidou was elected to lead the country. He was the first president of France to have a political profile including a background and motivation in the fields of arts and culture. He is the author of one of the most popular anthology of French poetry. Privately, he was also a passionate collector of contemporary art. Due to his culturally oriented sensibility, Pompidou understood that the May 1968 movement included also a claim by the young generation in favor of a new and liberated approach of culture as well as a radical change of its way of life, and that those two quests were converging. He had the conviction that culture was a key tool for social change. So, one of his first political decisions was to initiate a very innovative and ambitious cultural state institution exploring all new facets of contemporary arts and cultures. Initially called Centre Beaubourg - due to the name of the district of Paris where it was located at the very heart of the capital - this institution was later named Centre Pompidou (CP) in memory of his passionate creator who died three years before its inauguration in 1977.
Was that project managed by Pompidou himself? Did he personally shape its program? Yes indeed, this project is his most memorable brain-child. He personally initiated and controlled all the essential options and decisions during 5 years, since his first intentions announced in 1969 as soon he was elected. It was his “Grand Projet”. Culture has always been an important facet of politics for all French governments but as a pioneering case, the birth of this mega-project was decided by the President himself. The concept and program of the future CP was not initiated at once. It followed a quite a pragmatic and evolutionary process. His first idea was to promote a new Museum of Modern and Contemporary Arts (MNAM) to replace the tiny and old fashioned one operating at the Palais de Tokyo since 1937. Then he added a very large encyclopedic Public Library (BPI). Soon emerged the project of a Music Research Center (IRCAM) dedicated to avant-garde. This basic three parts scheme was later enlarged to theatre, dance & cinema. The final step of this creative process was the integration of a department (CCI) devoted to Architecture, Civic Design and the Built Environment. Those many ingredients materialised a “multi-disciplinary strategy” to develop new creative synergies between all possible facets of arts and cultures. All those activities would be located under one same roof in a new emblematic building clearly designed to promote a process of “democratization of culture”. This large “culture refinery” (as initially nicknamed by the medias due to its architectural structure) would be totally financed by the State - the Ministry of Culture - and managed by a staff of about 1.200 people.
Why was the Centre Pompidou building commissioned to Piano & Rodgers?
This is another facet of this amazing epic. As President of the Republic, Pompidou could have decided by himself the choice of the architect. Wisely, he preferred to launch an international open and anonymous competition. In 1970 it was a world première for such a huge cultural institution. He also decided not to be part of the jury which should be, according to his request, composed of 12 top professionals, many of them selected abroad to guarantee a non-nationalist and a non politically-oriented cultural choice. Among them were the architects Philip Johnson (USA) and Niemeyer (Brazil). To act as president of this totally independent jury, Pompidou appointed the most respected, creative and exigent French architectural designer: Jean Prouvé. Among the 681 projects submitted (including by then world famous architects), the jury selected the most innovative, seductive and provocative one. It was designed by two very young and unknown architects from Italy and Great Britain; at that time Piano and Rodgers had only built small and confidential projects. So the risky jury’s choice turned to be highly memorable: it gave life to an instant worldwide success-story and to an iconic architecture now considered as a major reference of the 20th century. This High-Tech building - developing 60.000 m2 on seven levels - was initially conceived for a daily frequentation of about 4.000 to 7.000 visitors. But the reality of the public reaction was very different: during the first decade, that average has been around 30.000 entrances every day (17.000 daily in 2006). Such an overwhelming figure was a unique socio-cultural phenomenon in the world of museums. It stays as an eloquent statement about the exceptional success the Centre Pompidou, cumulating largely over 200 million visitors since its opening.
How have you been selected to act as director of architectural exhibitions in such an innovative institution? What kind of professional background did you then have?
After my studies of architecture and town-planning in Brussels - I am Belgian - I initiated in 1965 a one year study trip in North Africa to explore vernacular and colonial architecture. Fascinated by those cultures, I decided to stay for four more years in Morocco, working for the Ministry of Housing and Urbanism. There I was involved, with UNESCO and United Nations agencies, in different pilot-programs. Among them, the rehabilitation of the magnificent vernacular earth-built village of Tissergate in the Draa valley (8 km. north of Zagora) as well as the conception a large multi-media show for the 1st Pan-African Cultural Festival (Algiers 1969) about Traditional and Modern Raw Earth Architecture all over Africa. This was the origin of what would become one of my professional passions. After one year in 1970 at Princeton University - to finalize and publish my research about the History of Modern Architecture and Urbanism in Morocco - I settled in Paris. During three years I acted as advisor for a large private company involved in housing construction. My main job was to organize each trimester a 3 days cultural study-trip in a different European city to initiate the chairman and his 25 top directors to the best examples of housing and urban design. After Algiers, it was my second experience into “cultural communication”. At that time I was often visiting in Paris the Musée des Arts Décoratifs where I appreciated their provocative exhibitions about art and the very first architectural exhibitions shown in France. They were mainly devoted to pioneer-architects like Gaudi, Horta, etc. I found those monographic shows useful but quite academic in their concept and “flat” in their conventional 2D mural layout. So, during my free time at home, I initiated some research to develop an alternative approach of architecture exhibitions through a thematic scenario and a 3D scenography. I asked to meet the directors - Mathey & Barré - to present them the vast iconography I had collected to promote an idealistic concept that grew in my head: a hypothetical show focused on the evolution, from 1830 to 1975, of Railway Architecture closely related to the many facets of the so called Railway Revolution.
How did you argue in favor of adopting such a specific approach?
I argued that this Railway Revolution and its strong impact in many fields of modern society had been - and still was - so powerful, influential and diverse worldwide during 150 years that it was highly appropriate to explore and show - in that context - the pioneering design process of Railway Architecture and Engineering. My idea was to approach and explain this specific creativity through explicit reference to a large panorama of complementary and contextual domains: technology, economy, politics, town-planning, industry, military strategy, sociology, art and so on. The key idea was to investigate and exhibit, for the first time in a museum, a full typology of architecture - in this case the Railway Station and all related concepts - as a multi-faceted mirror of modern society, illustrating an innovative multi-disciplinary spectrum of interactions.
What was the result of this plea?
The reaction of Barré and Mathey was to me a real surprise: after further interviews, they offered me a job at the Centre Pompidou, then still under construction and scheduled to open two years later. So, in 1975, I was headhunted to act there as a full-time “advisor for architecture”, to initiate a global strategy, to curate and design exhibitions in this field. I was then 36 years old. This would be my activity during the next three decades, up to 2005. I am still highly grateful to them for the confidence they invested in my appointment. This option radically changed my life and gave me, during 30 years, an amazing opportunity to invent - in total freedom and independence - new approaches and concepts for action. Furthermore, the CP was then the first Centre of Modern Art in Europe to incorporate a large department devoted to architecture and civic design: a unique, powerful and influential place to promote those fields of creativity.
How did you initially define your strategy about architecture exhibitions?
First, I adopted with enthusiasm the pioneering ideas initiated by François Barré who founded the CCI in 1969. One of his political aims was to develop architecture and urbanism as a new cultural field of investigation, information and enjoyment for a very large public. The basic idea was to consider that in a progressive democracy all citizens should know and understand the specific nature and the key challenges of our built environment. So, ideally, they should be able to take part - critically, civically and (even possibly) creatively - in a new “participative process” about the design of their cities, daily environment and habitat. To achieve that strategic ambition, the exhibitions covering those fields had to be conceived to attract, seduce - a key word for me in that context - and convince a broad public. So basically the priority was to capture a large audience through stimulating explorations of architectural and urban issues. If this aim is appropriately achieved - without paternalism, elitism, obscurantism, propaganda or technocracy - it can also stimulate the interest of all concerned professionals. In clear, those architecture exhibitions were not designed just to attract the restricted milieu of architects who, at that time, still represented a ghetto isolated from society.
What kind of ideas did you personally add to develop your own strategy?
One of them was inspired to me by a seven words quotation from Winston Churchill: “Society Shapes Architecture and Architecture Shapes Society”. His statement confirms that our built environment is the materialization of an invisible dual relationship system of influences on our daily way of life. So, we should all be aware of those specific dangers or opportunities. I am still convinced that the best way to stimulate the curiosity of the public about architecture is to present it in such a critical context. To explore, in each specific case, what the main external powers that a society develops to shape architecture are and, when finally built, how it affects our environment and social behavior. To provide the citizens with those useful keys to capture the full meaning of architecture, this option supposes to adopt a broad and critical contextual analysis. And not only - as it happens too often - one restricted only to aesthetical or technical considerations. In short, a contextual approach of architecture is essential to make it really understandable, meaningful and even exciting for the public. Just the opposite attitude to Koolhaas’ “Fuck the Context” ideological statement. When most citizens are not yet concerned or interested by architecture, the best way to stimulate them is first to capture their interest through a vivid approach related to its contextual components: politics, economy, society, technology, ecology, etc. My quest for a dynamic multi-disciplinary approach led me to choose thematic subjects, and never any monographic one, too much related to the glorification of the ego of a single person. I am also still convinced that those contextual and critical ingredients are the most appropriate to develop a captivating scenario that will guarantee an architecture exhibition is socially efficient and memorable.
Could you illustrate this concept with an example?
When I had in 1979 to choose the theme of my next exhibition, I referred to the most obvious problem society was facing worldwide during the 1970’s: the first major Energy Crisis linked to political and economical oil speculation. I underlined the fact - quite obvious but never mentioned before - that modern architecture was heavily and dangerously dependent on fossil energy because all main building materials used (cement, concrete, steel, aluminium, synthetic materials, etc) were highly energy-consuming in their industrial processing. Cement itself is still responsible today for 6 to 8% of the world’s CO2 production. I used that contextual environmental evidence to campaign - to militate - in favor of a universal raw & natural building material who does not request any fossil energy to be transformed and used. So, my exhibition “Down to Earth” was devoted to architecture and housing built with Raw Earth. It was articulated in 3 parts.(A) A world survey of our ancient and vernacular heritage. (B) Eloquent - but then ignored - examples of best practice from Cointeraux (French 18th &19th C. architect), Le Corbusier or Wright (both during the 1940’s) up to recent pioneers in USA during the70’s.(C) An activist plea to regenerate and develop a contemporary ecological architecture using that basic and cheap raw material, both in developing countries and in our western world.
So, for your most successful and famous exhibition, you initiated an approach focused on a very hot contemporary socio-economic issue to question a forgotten cultural heritage and to argue ecologically in favor of a new sustainable earthen architecture. Is that correct? And what about your broader approach of architectural history?
Yes indeed. Another aspect of my criteria has often been a quest for a trans-historic approach to architecture. Most of my thematic exhibitions provided an opportunity to link organically the past, the present and a prospective future into an inspiring saga. The idea was not to focus on history as such - it would have been inappropriate in a Museum of Modern Art - but to “question the past” in a modern critical attitude, and so to understand more vividly the present evolution; and finally to extrapolate about potential options which could be usefully regenerated during the next decades. This synergy between history and a prospective future seemed to me essential due to the fact that the ideology of Modernity in architecture and urbanism has so long been coupled, during the 20th century, with a voluntary ignorance and amnesia or a dogmatic rejection of the lessons we can learn from the past and from traditions. Paradoxically, critical history is a new key - among others - for the future, if we can creatively extrapolate its meaning and carefully avoid the poison of nostalgia. This approach clearly needs a contextual approach to boost dynamic architecture exhibitions and make them usefully provocative, socially stimulating and efficiently acting as a progressive incitation.
Concerning the 20 exhibitions you have personally curated and designed - which were among the most successful at the Centre Pompidou, with a cumulated international frequentation as high as 6 million visitors - what is the one you would like most to be remembered as your best socio-cultural achievement?
I hesitate between two of them. 1] I could choose “All Stations” [Le Temps des Gares] because it was in 1978 my first extra-large multi-disciplinary architecture exhibition (1.500 m2) located at the top floor of the CP, in the “Grande Galerie”. It is still the most prestigious place in Paris to exhibit major projects focused on modern art & culture, but also the one where the prerequisite condition to use it was to be certain to attract at least 150.000 visitors in 75 days. It was the very first time architecture was shown there and so it was really risky to target such a large frequentation. For the very first time for an architectural show, the public response was overwhelming with about 220.000 visitors: an average of 2.900 per day which was similar to the attendance of the big exhibitions devoted to top modern artists like Magritte or others. After presentation in Paris those Railway Stations were shown in six European capitals where they attracted in three years over a million visitors. Finally, due to the impact of the exhibition on the medias and the decision-makers, the French National Railways (SNCF) seriously improved their strategy about historical and new railway stations. Some of them were soon built according to a cutting-edge design: a real progress in terms of civic architecture, urbanism and public service. [2] But, to answer to your question, my final preference would go to “Down to Earth” [“Architectures de terre”] inaugurated in 1981. Because it is my most eco-militant exhibition and the one which won the largest international recognition and influence, partly through his extra-long circulation during 16 years on the four continents where it cumulated 3 million visitors.
What creative options did you adopt about the so called “by-products” related to your architecture exhibitions?
“By-products” progressively became an important strategic complement to any exhibition: to enlarge socially and geographically their impact or to hold it alive during a longer period than the quite short life of a show. I am convinced, since 1980, that any architecture exhibition which has a militant ambition to change something in our built environment should be closely linked to a full size permanent demonstration of its purpose. In clear the idea is to materialize simultaneously an architectural program specifically built to demonstrate the feasibility of the ideas promoted by the exhibition. I call this activist process a “passage à l’acte”, a term referring to a shift from theory to practice, demonstrating in full scale the realism and the efficiency of your ideas. Indeed, I believe it is too easy - and even irresponsible - for an exhibition director to promote publicly architectural or urban strategies without offering an evident proof of their effectiveness, … as any scientist would do.
How did this ambition materialize? How many times did you apply that specific strategy?
I did it three times. [1] Firstly in 1980 as a complement to my exhibition “Down to Earth”. I initiated the construction of a social housing program of 62 houses & apartment blocks (up to five floors) conceived as an urban eco-district (in the New Town of L’Isle d’Abeau near Lyon) promoting the use of raw earth as an alternative ecological and natural construction material. The “Domaine de la Terre” [the Earth Estate] was inaugurated in 1985 as the first European experience to modernize a vernacular building tradition and to adapt it, in a realistic way, to contemporary technological, economic, social and urban needs. The result of this strategy was awarded in 1987 by the United Nations (through its “Habitat” agency) the title of “pilot experimental eco-housing project of major international significance”. [2] The second project was linked in 1988 to my exhibition “Châteaux Bordeaux”. Its aim was double. [A] To reveal the amazing architectural heritage of the prestigious wine business which, as such, was nearly unknown or forgotten, even within this region. [B] To criticize severely the lack of architectural responsibility and creativity of most owners of those great wine estates since the 1950’s and to initiate a militant process to modernize the ancestral tradition which was successfully materialized during centuries through its quality dual-management articulating “Great Wine & Great Architecture”. To stimulate such a contemporary renaissance, I initiated locally three European architectural competitions and a strategic cultural agreement with one prestigious estate to build there a cutting-edge new wine “château”: Pichon-Longueville, inaugurated in 1989 in Pauillac, Médoc. It was designed by Jean de Gastines (co-author with Shigeru Ban of the new regional Centre Pompidou opened in 2009 in Metz) &Patrick Dillon. This pilot project would later be recognized for its pioneering impact: it kick-started a new creative wine architecture boom in the Bordeaux region with new “wineries” built since 2000 by Porzemparc, Nouvel, Botta & others ; as well as in Spain - where the exhibition was also presented -with new spectacular buildings, mainly in the Rioja wine region, recently designed by Gehry, Calatrava, Hadid, etc.
Did you devote a similar strategy to promote militant ideas about urban design?
Yes indeed, that was one of my goals. [3] My 3rd attempt was linked to the exhibition “Living Bridges” when it was initially staged in 1996 at the Royal Academy of Arts in London. Its concept was, once again, based on a double thematic approach. [A] The first “act” was to trace, for the first time, the long international history - from the middle-age up to now - of those specific urban bridges and their rich (but then unknown) typology. They combine three functions in a unique and spectacular civic symbiosis. Engineering (by crossing an obstacle), Architecture (housing, retail or other services built, on two to five stories, on both lateral sides of the bridge) and Urbanism (connecting closely and organically two parts of a city previously divided by a major obstacle: river, urban highway or railway tracks). The most famous archetypes of ancient Living Bridges still are the Ponte Rialto in Venice and the Ponte Vecchio in Florence. [B] Secondly, to extrapolate creatively from this ancestral European and forgotten tradition. What where the lessons to learn from that former multi-functional “Collage” concept to avoid over-consumption of urban land and other disasters related to contemporary technocratic urban segregation of functions? To me, this heritage could promote an ecological alternative based on 3 cumulative values: Urban Density, Intensity and Compacity. To materialise that idea advocated by the exhibition, I met the British Minister of the Environment (Sir John Gummer) to choose with him the most appropriate site in Central London - on the Thames river - to locate there a new ambitious and spectacular Living Bridge. Its design would be the result of an international competition I suggested to launch, with my British partners, on the base of my two previous similar experiences in France.
What exactly happened then?
Among the 7 architects invited to submit a realistic project were Libeskind, Krier, Zaha Hadid and Antoine Grumbach. The jury being unable to choose the winner between the two last architects, I suggested - as an homage to British democracy - to ask the visitors of the exhibition - where all the large models were shown - to make the final choice. Among those 122.000 visitors (more than 1.300 each day) - the Royal Academy claimed it was the highest frequentation for any architectural exhibition ever taking place in Britain - 84.000 participated to that vote and gave 82% of their support to the French project submitted by Grumbach. He became an instant-star in England. The press was amazingly enthusiast about the exhibition as well as the future Living Bridge to be built parallel to Waterloo Bridge, at the very core of London. The public’s enthusiastic fervor was a stunning consecration of my option to combine an exhibition with a competition to materialize in full size the civic design idea promoted by the show. A property developer paid Grumbach’s honorarium during three years (up to 2000) to achieve the updated and detailed plans to build this very ambitious bridge (50 m. wide, 300 m. long and developing 44.000 m2. of built surface). But sadly it never came to fruition because the two boroughs, located on each side of the Thames, proclaimed irreconcilable political requests about the social nature of the buildings to be built on top of the bridge: one wanted social housing and the other luxury hotel development. Churchill was right to state that “society shapes architecture” but he should have added that politicians can also block that process.
Could you name - with some key words - the very nature and ambition of your ethical engagement to conceive and manage your exhibitions and related projects?
It would be a subtle balance between “Eco-Activism and Civic Seduction”; four key-words to outline my main convictions. “Eco” because an ecological strategy is now essential to save, regenerate or invent our environment. “Activism” means here a form of militancy to promote ideas and practices able to stimulate the understanding, criticism and improvement of architecture & urbanism. “Civic” because the priority of architectural and urban excellence must benefit first to the collectivity and promote Civic Design. And finally “Seduction” refers, in this specific context, to the social ability and power an exhibition must have - both intellectually, emotionally and visually - to catch the public and media interest, to formalize progressive ideas promoting a civic debate and finally to convince people and decision-makers to adopt them to improve our built environment.
Cultural exhibitions have become a large and specific new field of cultural & media communication, as well as an architectural field of creativity, in its own. And they now can capture huge audiences. How do you explain this evolution?
Indeed, I was lucky to be part of the first generation of authors and designers involved in this new creative process. But the many ideas, strategies, design projects, experiences - and their real social impact - cumulated during the last three decades have not yet been analyzed and published as a critical synthesis. Let’s hope that a new generation of historians concerned by contemporary culture, medias and architecture would start soon to investigate about this specific creativity. I transferred all my professional documents to the Centre Pompidou Archives to facilitate such research. I hope we would all see soon – hopefully with the help of ICAM - the development of an innovative research in this specific field and the publication of a stimulating and useful History of (Architectural) Exhibitions which should contribute to avoid a cultural amnesia in this under-explored domain. For any contact with Jean Dethier: jean.dethier@wanadoo.fr 6 rue de Belzunce, Paris 75010, France.
Published 2012 ICAM print 4
Viser innlegg med etiketten utlandet. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten utlandet. Vis alle innlegg
onsdag 9. mai 2012
Architecture at the Pompidou. Jean Dethier interview by Ulf Grønvold
Etiketter: Arkitektur
English text,
utlandet
fredag 2. januar 2009
Berlin skifter ham
Vil man være orientert om utviklingen i dagens arkitektur, er et besøk i Berlin nødvendig.
Berlin er ingen gammel by; den er cirka to hundre år yngre enn Oslo. Lenge var det heller ingen stor by. Den ble en viktig metropol lenge etter Paris og London.
På begynnelsen av 1800-tallet skapte mesterarkitekten Karl Friedrich Schinkel en rekke byggverk som hører til arkitekturhistoriens fremste og omformet dermed den prøysiske hovedstaden til en av de mest elegante europeiske byer. Han tegnet Vakthuset, Det gamle museet og Slottsbroen; edle, klassisistiske byggverk som ligger til byens hovedgate Unter den Linden og fortsatt preger vårt bilde av Berlin.
I 1871 ble Berlin rikshovedstad. Nå het herskeren keiser og de offisielle byggverkene ble mer pompøse. Mellomkrigstidens modernisme fikk en brå slutt da Hitler kom til makten i 1931. Selv var han en meget ambisiøs byggherre. Hans gigantiske planer for «Germania», som Berlin skulle hete, innbefattet en fem kilometer lang nord-syd akse som skulle ende i en folkehall som kunne romme 180 000 tilskuere. Når vi i dag trer ut av den nyoppussede Riksdagen, kan vi tenke på at denne store bygningen ville blitt liggende som en dukkestue ved siden av Hitlers kjempehall. En grunn til at tyskerne nå forholder seg så fritt og moderne til den gamle riksdagsbygningen, kan være at de vil ut av historiens lange skygger. Skjønt helt fraværende er ikke de nazistiske byggherrer; et par av hitlertidens offisielle bygninger er nå tatt i bruk som departementskontorer.
I etterkrigstidens delte Berlin ble det reist en del viktige byggverk. Mies van der Rohes nasjonalgalleri i stål og glass fra 1960-tallet er en uhyre elegant bygning, og like ved finner man to bygninger av Hans Scharoun, Det prøysiske statsbibliotek og Filharmonien. Begge har meget opplevelsesrike interiører. Samtidig reiste kommunistregimet i Øst-Berlin stalinistiske fasader langs den brede Karl-Marx Strasse. Det var en bakstreversk arkitektur, men i dag kan en se at den har sine kvaliteter.
Etter murens fall i 1989 og gjenforeningen av de to tyske riker, har byggeaktiviteten vært intens. Store internasjonale selskaper legger sine hovedseter til Berlin, og byens hovedstadsfunksjon gjorde at statens styringsverk fikk stort behov for arealer. I flommen av bygninger som reises i Berlin, er det tre eksempler som peker seg ut: Riksdagen og bebyggelsen rundt den, den enorme bygningsmassen ved Potsdamer Platz - og til sist den mest merkverdige - det jødiske museet sør for sentrum.
Riksdagen er en nybarokk bygning fra 1894 som ligger like ved Brandenburger Tor. Den ble påtent i 1933 og siden skadet under krigen. I 1960-årene ble den satt i stand på en klumpete måte. Etter gjenforeningen vant den engelske arkitekten Norman Foster konkurransen om å fornye bygningen. Han har gitt Riksdagen en høyreist glasskuppel med en speildekket trakt i midten. Den leder dagslyset ned til de folkevalgte. De besøkende nyter utsikten fra ramper som snor seg oppover i en spiralbevegelse. Symbolikken er enkel og klar. Folket er over de folkevalgte og kan skue ned på parlamentarikerne. Det er folket som har utsynet til byen og landet.
Et annet utblikk over byen får man fra Info Box, en treetasjes, rødmalt, utstillingsbygning på søyler. Den forteller om de store forandringene som Berlin gjennomgår og man skuer ut over Potsdamer Platz der bygningene tårner seg opp. Sony reiser sitt europeiske hovedkvarter, og et datterselskap av Daimler Benz bygger ut den største biten. Mange internasjonalt kjente arkitekter bidrar. Ikke alt er blitt mesterverker, men mye er meget imponerende. Richard Rogers har formet noen ekspressive bygninger; kontorer nederst og terraserte boliger ovenpå. Den tysk-amerikanske arkitekten Helmut Jahn har samlet Sonys bygninger rundt et torv som er dekket av en stor teltkonstruksjon. Italieneren Renzo Piano har tegnet mange bygninger av varierende format som bindes sammen av en ytterkledning bestående av nyskapende, gule, keramiske fliser. Området inneholder kontorer, kinoer, spillekasino, butikker og boliger. Det yrer av folk, og det ser ut til at man her i løpet av noen få år har klart å skape en gigantisk bydel med gode urbane kvaliteter.
Adskillig merkeligere er det jødiske museet ved Lindenstrasse. Det ligger inntil en stor barokkbygning fra 1700-tallet som på 1960-tallet ble innredet som bymuseum for Berlin. I hagen ved siden av er det nå reist en metallkledd sikksakk-formet bygning tegnet av den polskfødte Daniel Liebeskind. Vinduene ser ut som striper, eller kloremerker. Vi skjønner at bygningen befinner seg fjernt fra all normalitet.
Inngangen er via den gamle bygningen, ned en trapp til kjelleren under Liebeskinds museum. Her nede møter vi tre kryssende korridorer. Den ene ender i et 22 meter høyt betongtårn, holocaust tårnet, og skal altså minne oss om jødendes skjebne under siste verdenskrig. Den andre slutter med et gløtt ut til en hage med 49 betongbokser og skal symbolisere jødenes hjemløshet siden de ble fordrevet fra Israel. Den tredje korridorer leder fra den gamle bygningen og opp i den nye og står for kontinuiteten som tross alt også fins i jødenes historie. Ovenpå krysses bygningens forvridde form av en serie med «tomrom», en svartmalt akse som den besøkende må over på sin vandring gjennom bygningen.
Foreløpig er ikke utstillingene på plass, og guidene fremviser i dag bare Liebeskinds bygning. Frank Gehrys Guggenheim museum i Bilbao fungerer faktisk utmerket, det skal bli spennende å vende tilbake til Berlin om noen år å se om utstillingsobjektene kommer til orde i Daniel Libeskinds smerteskrik av en bygning.
Publisert i Dagens Næringsliv 4. februar 2000
Etiketter: Arkitektur
utlandet
Københavns kulturelle opprustning

En times flytur og vi er i Nordens eneste storby der de kulturelle og arkitektoniske ambisjoner er store.
Danskene er med! Ikke bare i EU, men også i verdens kulturelle bevissthet. I Danmark fins gamle museer og arkitektoniske mesterverk som hører til Europas viktige kulturskatter. Det er nok å minne om nyklassissmens høydepunkter fra første halvdel av 1800-tallet: Bindelsbøls museum for Thorvaldsen pluss C. F. Hansens verdige Tinghus og den nå praktfullt restaurerte Vor Frues kirke, ikke langt fra Strøget.
På slutten av 1800-tallet ble de viktigste kulturelle institusjonene i København reist. Mange av disse har nå blitt sterkt rustet opp. Danskene vet at det er nødvendig å investere i sin kulturelle kapital og at de fortsatt må produsere byggverk av ypperste internasjonale klasse om nasjonen også i fremtiden skal bli regnet som en viktig medspiller i det internasjonale fellesskap.
I løpet av 1990-tallet ble det gjennomført en serie store arkitektkonkurranser, og i de fleste tilfeller har det resultert i byggverk av meget godt merke. Nasjonalmuseet gjennomgikk en langvarig ombygging og åpnet i 1992 med nye utstillingsarealer og en høyloftet inngangshall. Arken, det nye museet for moderne kunst, og Glyptotekets tilbygg var klare da København var europeisk kulturhovedstad i 1996, og etterpå har mer kommet til: Tilbyggene til Statens museum for kunst og Det kongelige bibliotek i henholdsvis 1998 og 1999 og så det nye Dansk Design museum i fjor.
Det blir seks store satsinger i løpet av syv år! Og det skulle vært to til. Konkurransen om Det kongelige teater ble som kjent vunnet av Sverre Fehn i 1996, men druknet i den offentlige debatt. Henning Larsens seirende konkurranseutkast for nytt konserthus ved siden av Det kongelige bibliotek ser det heller ikke ut til å bli noe av. Til tross for disse to forlisene kan man vi ikke annet enn å misunne danskene for deres vilje til å prioritere kulturfeltet. Mens denne storstilte danske innsatsen fant sted, fortalte Jagland det norske folk at ny opera i Oslo måtte vente til vi hadde skaffet oss flere sykehussenger.
Nasjonalmuseet er Danmarks kulturhistoriske hovedmuseum med en utrolig vidtfavnede samling av gjenstander fra Danmark og fjerntliggende sivilasjoner. Et utvalg av disse kan man se i elegante montre i utstillingssaler som dekker hele 10 000 kvadratmeter. Museet holder til i Prinsens Palais, arveprinsens slott fra 1744. De to største kunstmuseene er i bygninger som ble reist på slutten av 1800-tallet. Disse har nå begge to fått viktige tilbygg.
Dersom man går nordover fra Kongens Nytorv og krysser gjennom Rosenborgs praktfulle hagenalegg, kommer man til Statens museum for kunst. Det ligger ved vollene som omga byen frem til midten av 1800-tallet. Vilhelm Dahlrups nyrenessansebygning fra 1896 er langstrakt og i to etasjer. En ny fløy ligger parallelt med den gamle, men på baksiden. Nytt og gammelt er holdt fra hverandre og forbundet med glasstak og gangbroer. Løsningen er klar og generøs. Kontakten med parken er fin, men det har blitt forholdsvis mye sirkulasjonsplass og bare to nye etasjer til å vise kunst.
Glyptoteket ligger ut mot H. C. Andersens bulevard og rett bak Tivoli. Det ble gitt av bryggeren Carl Jacobsen (han med Carlsberg) og bygd ut i to etapper. Den første ble tegnet av Vilhelm Dahlerup, samme arkitekt som tegnet Statens museum for kunst. Glyptoteket er et fantastisk sted. Skulptursamlingene er i overdådig utsmykkede rom og palmene under den store glasskuppelen gir assosiasjoner til mer sydlige breddegrader. I et av gårdsrommene har den kjente danske arkitekten Henning Larsen innredet noen saler for franske impresjonister. Det har skjedd ved at et eget «hus» med skrånende vegger er satt inn i et gammelt gårdsrom. Spalten mellom nytt og gammelt er benyttet til å slippe inn dagslys og gi rom for en trapp som snor seg oppover. Det er meget elegant gjort. Et glimrende museum (med en bunnsolid økonomi) har fått et tilbygg som er av ypperste internasjonale klasse.
Det nyeste store kulturbygget i København er «Den sorte diamant», tilbygget til Det kongelige bibliotek. Det ligger på Slottsholmen, rett bak Christiansborg.Tilbygget er en stor, rektangulær bygning med skjeve sider. På midten er fasadens svarte plater erstattet av glass. Innenfor er bygningens volum delt i to av et atrium med bølgende balkongbrystninger, og i dette store rommet tar rullende fortau den besøkende oppover i etasjene og inn i den eldre bygningen. Den sorte diamant er en frittliggende skulptur som er godt synlig ved havnekanten. Den er moteriktig i sin skjevhet, men likevel befriende godt gjennomført og vel verdt et besøk.
Kan man si det samme om Arken, den nye museet for moderne kunst? Det ligger i Ishøi ved Køge bukt sør for København og er vanskellig tilgjengelig (tog pluss buss). Bygningen er oppsiktvekkende nok, men dens skipsmetaforer med stikkende former og røffe overflater overbeviser ikke. Dra heller nordover til Humlebæk og besøk Louisiana, bygd ut i etapper siden midten av 1950-tallet. Det er vanskelig, noe sted i verden, å finne et mer vellykket kunstsenter enn Louisiana der landskapsbehandling, følsom arkitektur og ypperlige kunstverk klinker sammen. Nå har de planer om en ny fløy for arkitektur og design.
I løpet av det siste tiåret har nivåforskjellen på kulturinstitusjonene i København og Oslo økt dramatisk. Det skal bli godt å få opera i Bjørvika og et stort nasjonalt kunstmuseum på Tullinløkka og nabokvartalet, men det skal mye mer til om vi skal henge med i den kulturelle opprustning som skjer i Europa nå. Forblir vi utenfor EU må vi investere intenst om vi ikke skal forbli på et mentalt sidespor.
Publisert i Dagens Næringsliv 2000
Etiketter: Arkitektur
utlandet
torsdag 1. januar 2009
Trollsirkelen i Alexandria
Snøhettas bibliotek i Egypt er den viktigste norsk arkitekturtriumf ute og et arbeid som kan bli stående som et internasjonalt referanseverk.
En vegg av 12-13 etasjes, pregløse og moderne bygninger omkranser en krum sandstrand. - Utsikten fra Qait Bey-fortet får det sentrale Alexandria til å minne om mange andre middelhavsbyer. Vi ser ingen spor av oldtidens største by. Borte er de 30 meter brede avenyene omgitt av marmorkledde byggverk. Men vi vet at rett under oss har dykkere hentet opp antikke statuer og at fortet vi befinner oss på er bygget på fundamentet til fyrtårnet på den lille øya Faros. Hele 125 meter til værs raget det og ble regnet som et av oldtidens syv underverker.
Da fyret ble reist i 279 f. Kr. var det var bare et halvt sekel siden byen ble anlagt av Alexander den stores soldater på den smale landtungen mellom Mareotisjøen og Middelhavet. Til da hadde Egypt alltid vært innadvendt med sitt tyngdepunkt hvilende i den fruktbare Nildalen. Nå ble fokus flyttet til kysten og den nyanlagte, kosmopolistiske havnebyen Alexandria. Verdensriket Alexander skapte falt raskt fra hverandre, men ambisjonene om å favne hele verden ble tatt vare på av ptolemeiernes kongelige bibliotek. Gjennom sjuhundre år var fremragende vitenskapsmenn knyttet til denne institusjonen, det intellektuelle kraftsenter i den hellenistiske og romerske verden..
På 400-tallet e. Kr. ble biblioteket rasert. Den viktigste døren til antikkens kunnskapsunivers ble lukket, og middelalderens mørke senket seg. Tusen år senere, rett før boktrykkekunsten ble oppfunnet, skal det ha eksistert 50 000 håndskrevne bøker i hele Europa, bare en tiendel av hva biblioteket i Alexandria rommet. Siden har antallet bøker og verdens samlede kunnskapsmengde eksplodert. Men fortsatt trer man inn et stort bibliotek med ærbødighet, og den informerte aner tråden tilbake til Alexandria der den ambisiøse kunnskapsinnsamlingen startet.
Våren 1989 ble det utlyst en arkitektkonkurranse om et nytt, stort bibliotek i Alexandria. Det var lett å forstå at dette var en betydningsfull og symbolladet oppgave, og derfor leverte hele 650 arkitekt-team inn løsninger. Som kjent ble resultatet som i et Askeladd-eventyr. Arkitektkontoret Snøhetta fra Norge - som aldri hadde vunnet en konkurranse og nesten ikke fått reist noen større bygg - tok førsteprisen. At bygningen nå nesten er ferdig, og til forveksling ligner på deres førstepremieutkast, er faktisk et like stort under.
Fra Quait Bey-fortet skimter vi biblioteket på den andre siden av bukta. Med sin krumme form og skrånende takflate skiller det seg ut fra omgivelsene, men det er likevel en lavmælt bygning. Den ligger ikke luftig og fritt og har heller ikke en oppsiktsvekkende skulpturell form som Guggenheim-museet i Bilbao eller Sydney-operaen.
Craig Dykers, en av partnerne i Snøhetta, har sagt om biblioteket at det er «grand, not simple», og det er korrekt. I Alexandrias kaotiske bylandskap blir det mektige bueslaget et naturlig orienteringspunkt. Hovedformen er storslått og lettfattelig. Den store sirkelformen med sin geometriske klarhet er beslektet med de storladne byggverkene fra Egypts oldtid. Men den gamle egyptiske arkitekturen har en monumental tyngde som peker mot en evig orden. Snøhetta har befruktet sin store sirkelen med en rekke andre formale impulser. Derved er biblioteket blitt en del av vår mangetydige tid, og bygningen fremstår som et desto rikere arkitekturverk.
Biblioteket er i utgangspunktet en sylinder. En rett linje skjærer gjennom bibliotekets runde form. Denne linjen er en gangbro som gir adkomst fra byens universitet i sør, over en sterkt trafikkert gate til bibliotekets annen etasje, og så videre til plassområdet fremme på sjøsiden i nord. På den vestre langsiden av gangbroen er det meste av sirkelen fjernet. Bare en liten skalk er blitt tilbake, og den bæres på lubne betongsøyler. Denne delen av sylinderen står altså ikke på bakken, og vi skjønner at dette egentlig ikke er en del selve biblioteket. Og riktig, det er en tilleggsfunksjon, en bibliotekarskole man finner her.
Kuttet inn i sylinderen gir bygningens hovedform en retning. Med sin hovedinngang i snittflaten vender biblioteket seg mot en eldre kongressbygning og viser den respekt. Mellom de to bygningene strekker det seg en vakker forplass brolagt med steinplater. Det er granitt fra samme brudd sør for Aswan som er benyttet både på plassen og til å kle veggen. Overflatebehandlingen er forskjellig, men felles materiale binder anlegget sammen. Ned i plassgulvet er det senket en stor kule, et planetarium. - - La oss oppsummere det storslagne og rene i komposisjonen: Hele tomten er fylt opp av et vannbasseng med en vindusløs sylindervegg pluss et podium med en nedsenket ball!
Vi tar inn det hele og vender oss med forventning mot den store glassflaten, «snittflaten», der inngangsdørene er. Men før vi går inn og opplever det mektige biblioteksrommet, bør vi få tak på andre sider ved den formale løsning.
Bibliotekets sylinder er avkuttet på skrå. Da blir som kjent snittflaten en elipse. Men dette er en eliptisk sylinder og dermed oppnår arkitektene at det i stedet er de to skråsnittene gjennom sylinderen - takflaten og bygningens grunnplan - som er sanne sirkler. Helt enkelt er det ikke og slett ikke nødvendig å vite for den besøkende. Men det minner oss om den sentrale rolle geometri og matematikk her spilt innenfor den akademisk orienterte arkitekturen helt siden pyramidenes dager.
Bibliotekets skråstilte vegger lener seg mot Middelhavet, og takflaten er også vendt mot nord. En sylinder er i utgangspunktet en ganske statisk form, men med sine skråstilte vegger oppleves biblioteket som om det er i bevegelse. Dette forsterkes ved at takflaten strekker seg fra en høyde på 32 ned til ti meter under plassgulvet.
Sylinderveggen er kledd med steinplater som ikke er sagd, men splittet, fra en stor granittblokk. Dermed blir overflaten ujevn og hver individuell steinplate blir synlig med en klar, men noe bløt kontur. Inn i blokkene er det, med fire ulike teknikker, hugget bokstaver fra alle verdens alfabeter. (Ser man nøye etter, finner man både norrøne runetegn og den norske bokstaven «Å».) Solens vandring over himmelen om dagen og den elektriske belysningen fra vannbassenget om kvelden, gjør at de ulike tegnene trer frem med varierende tydelighet og blir del av et spennende skyggespill. Relieffene i den massive steinveggen blir en referanse til oldtidens egyptiske tempelvegger. Den skrå takflaten, derimot, har en struktur som minner om en microchip. Bygningens eksteriør gir oss altså språktegn hugget i stein og assosiasjoner til moderne informasjonsteknologi.
Vi åpner glassdøren, går gjennom en luftig og nøktern foyer, passerer en sone med birom og kommer ut i bibliotekssalen. Det er et differensiert og mektig rom. En stor halvsirkel med en diameter på 160 meter. Betongelementer med åpne vertikale fuger i bueslaget, svarte, polerte steinplater fra Zimbabwe i den rette veggen vi er kommet inn gjennom. Gulvet er delt opp i sju terrasser som trapper seg av nedover mot nord langs den rette veggen. En hovedtrapp løper langs langveggen, og frittstående trapper står midt i rommet. Nær bueveggen krumme ramper som tilsammen danner en spiral. Slik fanges de ulike formale motiver opp, og de terrasserte nivåene knyttes sammen. Et tilsvarende linjespill av krumme og rette former finner man også i studierommene som svever aller øverst, nesten som geometriserte skyer.
Slanke betongsøyler (noen av dem 15 meter høye) strekker seg opp til aluminiumhimlingen som buer seg inn i de feltene der dagslyset slippes inn. Langstrakte kapiteler tar overgangen fra de runde søylene til takets rutenett med vertikale vinduer plassert i gridens diagonaler. Disse nordvendt vinduene slipper bare gjennom et diffust, indirekte solskinn. I tillegg gir små lysåpninger med grønt eller blått glass et uventet og velkomment fargetilskudd. Ellers er fargebruken behersket. Betongsøyler og aluminium i himlingen matches av varmere toner der hvor de besøkende ferdes: Gulv av eik, noe mørkere eik i møblene og bjørkefinér i brystningene. Om eksteriøret gir assosiasjoner til egyptisk monumentalitet, er interiøret intimt, moderne -- og nordisk.
Viktige bibliotek har ofte hatt et sirkulært midtrom. Kuppelrommet i British Museum, der Karl Marx arbeidet på Das Kapital, er et kroneksempel. Den runde formen inviterer til konsentrasjon. Man får følelsen av å ha kommet til en «sentralt» sted. Denne tradisjonen forholder Alexandria-biblioteket seg til. Den halve sylinderen minner om Gunnar Asplunds Stadsbibliotekt i Stockholm der midtrommet også er en sylinder. Snøhettas bibliotek, der gulvet består av mange avsatser, skaper en nedstigende bevegelse som mangler den sentrerte ro vi er vant til i slike situasjoner. Men kanskje er deres kombinasjon av oppdelte gulvflater innenfor en stor samlende bueform et adekvat uttrykk for vår tids tvesyn. Det fins ikke noe udiskutabelt sentrum lenger, og rommets terrasserte landskap kan passe for en individualisert tid der tolkningsmulighetene alltid vil være mange. Dessuten har løsningen store praktiske fortrinn: Det er kort vei fra leseplassene i dagslyset ute på terrassen til boklagret på samme nivå men innunder den overliggende terrasse.
Det er blitt reist mange viktige biblioteksbygg i løpet av det siste tiåret: I London, Paris, København og Oslo. Noen er formalt nyskapende som nasjonalbiblioteket i Paris og «den sorte diamant» i København. Men ingen av de andre nye bibliotekene er så fritt for «påhitt» som det nye, store biblioteket i Alexandria - komplekst og samtidig meningsfullt.
Publisert i Dagens Næringsliv 29. januar 2001
En vegg av 12-13 etasjes, pregløse og moderne bygninger omkranser en krum sandstrand. - Utsikten fra Qait Bey-fortet får det sentrale Alexandria til å minne om mange andre middelhavsbyer. Vi ser ingen spor av oldtidens største by. Borte er de 30 meter brede avenyene omgitt av marmorkledde byggverk. Men vi vet at rett under oss har dykkere hentet opp antikke statuer og at fortet vi befinner oss på er bygget på fundamentet til fyrtårnet på den lille øya Faros. Hele 125 meter til værs raget det og ble regnet som et av oldtidens syv underverker.
Da fyret ble reist i 279 f. Kr. var det var bare et halvt sekel siden byen ble anlagt av Alexander den stores soldater på den smale landtungen mellom Mareotisjøen og Middelhavet. Til da hadde Egypt alltid vært innadvendt med sitt tyngdepunkt hvilende i den fruktbare Nildalen. Nå ble fokus flyttet til kysten og den nyanlagte, kosmopolistiske havnebyen Alexandria. Verdensriket Alexander skapte falt raskt fra hverandre, men ambisjonene om å favne hele verden ble tatt vare på av ptolemeiernes kongelige bibliotek. Gjennom sjuhundre år var fremragende vitenskapsmenn knyttet til denne institusjonen, det intellektuelle kraftsenter i den hellenistiske og romerske verden..
På 400-tallet e. Kr. ble biblioteket rasert. Den viktigste døren til antikkens kunnskapsunivers ble lukket, og middelalderens mørke senket seg. Tusen år senere, rett før boktrykkekunsten ble oppfunnet, skal det ha eksistert 50 000 håndskrevne bøker i hele Europa, bare en tiendel av hva biblioteket i Alexandria rommet. Siden har antallet bøker og verdens samlede kunnskapsmengde eksplodert. Men fortsatt trer man inn et stort bibliotek med ærbødighet, og den informerte aner tråden tilbake til Alexandria der den ambisiøse kunnskapsinnsamlingen startet.
Våren 1989 ble det utlyst en arkitektkonkurranse om et nytt, stort bibliotek i Alexandria. Det var lett å forstå at dette var en betydningsfull og symbolladet oppgave, og derfor leverte hele 650 arkitekt-team inn løsninger. Som kjent ble resultatet som i et Askeladd-eventyr. Arkitektkontoret Snøhetta fra Norge - som aldri hadde vunnet en konkurranse og nesten ikke fått reist noen større bygg - tok førsteprisen. At bygningen nå nesten er ferdig, og til forveksling ligner på deres førstepremieutkast, er faktisk et like stort under.
Fra Quait Bey-fortet skimter vi biblioteket på den andre siden av bukta. Med sin krumme form og skrånende takflate skiller det seg ut fra omgivelsene, men det er likevel en lavmælt bygning. Den ligger ikke luftig og fritt og har heller ikke en oppsiktsvekkende skulpturell form som Guggenheim-museet i Bilbao eller Sydney-operaen.
Craig Dykers, en av partnerne i Snøhetta, har sagt om biblioteket at det er «grand, not simple», og det er korrekt. I Alexandrias kaotiske bylandskap blir det mektige bueslaget et naturlig orienteringspunkt. Hovedformen er storslått og lettfattelig. Den store sirkelformen med sin geometriske klarhet er beslektet med de storladne byggverkene fra Egypts oldtid. Men den gamle egyptiske arkitekturen har en monumental tyngde som peker mot en evig orden. Snøhetta har befruktet sin store sirkelen med en rekke andre formale impulser. Derved er biblioteket blitt en del av vår mangetydige tid, og bygningen fremstår som et desto rikere arkitekturverk.
Biblioteket er i utgangspunktet en sylinder. En rett linje skjærer gjennom bibliotekets runde form. Denne linjen er en gangbro som gir adkomst fra byens universitet i sør, over en sterkt trafikkert gate til bibliotekets annen etasje, og så videre til plassområdet fremme på sjøsiden i nord. På den vestre langsiden av gangbroen er det meste av sirkelen fjernet. Bare en liten skalk er blitt tilbake, og den bæres på lubne betongsøyler. Denne delen av sylinderen står altså ikke på bakken, og vi skjønner at dette egentlig ikke er en del selve biblioteket. Og riktig, det er en tilleggsfunksjon, en bibliotekarskole man finner her.
Kuttet inn i sylinderen gir bygningens hovedform en retning. Med sin hovedinngang i snittflaten vender biblioteket seg mot en eldre kongressbygning og viser den respekt. Mellom de to bygningene strekker det seg en vakker forplass brolagt med steinplater. Det er granitt fra samme brudd sør for Aswan som er benyttet både på plassen og til å kle veggen. Overflatebehandlingen er forskjellig, men felles materiale binder anlegget sammen. Ned i plassgulvet er det senket en stor kule, et planetarium. - - La oss oppsummere det storslagne og rene i komposisjonen: Hele tomten er fylt opp av et vannbasseng med en vindusløs sylindervegg pluss et podium med en nedsenket ball!
Vi tar inn det hele og vender oss med forventning mot den store glassflaten, «snittflaten», der inngangsdørene er. Men før vi går inn og opplever det mektige biblioteksrommet, bør vi få tak på andre sider ved den formale løsning.
Bibliotekets sylinder er avkuttet på skrå. Da blir som kjent snittflaten en elipse. Men dette er en eliptisk sylinder og dermed oppnår arkitektene at det i stedet er de to skråsnittene gjennom sylinderen - takflaten og bygningens grunnplan - som er sanne sirkler. Helt enkelt er det ikke og slett ikke nødvendig å vite for den besøkende. Men det minner oss om den sentrale rolle geometri og matematikk her spilt innenfor den akademisk orienterte arkitekturen helt siden pyramidenes dager.
Bibliotekets skråstilte vegger lener seg mot Middelhavet, og takflaten er også vendt mot nord. En sylinder er i utgangspunktet en ganske statisk form, men med sine skråstilte vegger oppleves biblioteket som om det er i bevegelse. Dette forsterkes ved at takflaten strekker seg fra en høyde på 32 ned til ti meter under plassgulvet.
Sylinderveggen er kledd med steinplater som ikke er sagd, men splittet, fra en stor granittblokk. Dermed blir overflaten ujevn og hver individuell steinplate blir synlig med en klar, men noe bløt kontur. Inn i blokkene er det, med fire ulike teknikker, hugget bokstaver fra alle verdens alfabeter. (Ser man nøye etter, finner man både norrøne runetegn og den norske bokstaven «Å».) Solens vandring over himmelen om dagen og den elektriske belysningen fra vannbassenget om kvelden, gjør at de ulike tegnene trer frem med varierende tydelighet og blir del av et spennende skyggespill. Relieffene i den massive steinveggen blir en referanse til oldtidens egyptiske tempelvegger. Den skrå takflaten, derimot, har en struktur som minner om en microchip. Bygningens eksteriør gir oss altså språktegn hugget i stein og assosiasjoner til moderne informasjonsteknologi.
Vi åpner glassdøren, går gjennom en luftig og nøktern foyer, passerer en sone med birom og kommer ut i bibliotekssalen. Det er et differensiert og mektig rom. En stor halvsirkel med en diameter på 160 meter. Betongelementer med åpne vertikale fuger i bueslaget, svarte, polerte steinplater fra Zimbabwe i den rette veggen vi er kommet inn gjennom. Gulvet er delt opp i sju terrasser som trapper seg av nedover mot nord langs den rette veggen. En hovedtrapp løper langs langveggen, og frittstående trapper står midt i rommet. Nær bueveggen krumme ramper som tilsammen danner en spiral. Slik fanges de ulike formale motiver opp, og de terrasserte nivåene knyttes sammen. Et tilsvarende linjespill av krumme og rette former finner man også i studierommene som svever aller øverst, nesten som geometriserte skyer.
Slanke betongsøyler (noen av dem 15 meter høye) strekker seg opp til aluminiumhimlingen som buer seg inn i de feltene der dagslyset slippes inn. Langstrakte kapiteler tar overgangen fra de runde søylene til takets rutenett med vertikale vinduer plassert i gridens diagonaler. Disse nordvendt vinduene slipper bare gjennom et diffust, indirekte solskinn. I tillegg gir små lysåpninger med grønt eller blått glass et uventet og velkomment fargetilskudd. Ellers er fargebruken behersket. Betongsøyler og aluminium i himlingen matches av varmere toner der hvor de besøkende ferdes: Gulv av eik, noe mørkere eik i møblene og bjørkefinér i brystningene. Om eksteriøret gir assosiasjoner til egyptisk monumentalitet, er interiøret intimt, moderne -- og nordisk.
Viktige bibliotek har ofte hatt et sirkulært midtrom. Kuppelrommet i British Museum, der Karl Marx arbeidet på Das Kapital, er et kroneksempel. Den runde formen inviterer til konsentrasjon. Man får følelsen av å ha kommet til en «sentralt» sted. Denne tradisjonen forholder Alexandria-biblioteket seg til. Den halve sylinderen minner om Gunnar Asplunds Stadsbibliotekt i Stockholm der midtrommet også er en sylinder. Snøhettas bibliotek, der gulvet består av mange avsatser, skaper en nedstigende bevegelse som mangler den sentrerte ro vi er vant til i slike situasjoner. Men kanskje er deres kombinasjon av oppdelte gulvflater innenfor en stor samlende bueform et adekvat uttrykk for vår tids tvesyn. Det fins ikke noe udiskutabelt sentrum lenger, og rommets terrasserte landskap kan passe for en individualisert tid der tolkningsmulighetene alltid vil være mange. Dessuten har løsningen store praktiske fortrinn: Det er kort vei fra leseplassene i dagslyset ute på terrassen til boklagret på samme nivå men innunder den overliggende terrasse.
Det er blitt reist mange viktige biblioteksbygg i løpet av det siste tiåret: I London, Paris, København og Oslo. Noen er formalt nyskapende som nasjonalbiblioteket i Paris og «den sorte diamant» i København. Men ingen av de andre nye bibliotekene er så fritt for «påhitt» som det nye, store biblioteket i Alexandria - komplekst og samtidig meningsfullt.
Publisert i Dagens Næringsliv 29. januar 2001
Etiketter: Arkitektur
utlandet
Abonner på:
Innlegg (Atom)
