Oslo-pluss

La oss riste tungsinnet av oss. Det fins både pluss og minus ved Oslos arkitektur.

Aftenposten er en av de få norske aviser som har en fast arkitekturspalte. Den forfattes av Bjørn Brøymer og har sin plass i avisens kveldsutgave. Brøymer skiller seg ut fra de fleste arkitekturskribenter ved at han har valgt et stabilt stemningsleie, og hvilket det er, skjønner man når man hører at spalten heter ”Oslominus.”

Det er vanskelig å tenke seg at en journalist ville få en fast spalte i en dagsavis hvor han hver gang fortalte leserne om norsk litteraturs elendighet. Ville det være mulig for en spaltist, uke etter uke, å skrive om hvilke bøker han hater mest? Men slik er det med arkitekturkritikk. Brøymer ser bare elendighet på sin vandring gjennom hovedstaden, og han lar oss ikke slippe unna sine manende beskrivelser.

Onsdag 13. september er det Jernbanetorget som får gjennomgå. Vi får vite at det er ”en sjofel plass” med ”fullkommen vantrivsel”, ”et grotesk vitnesbyrd om en totalt mislykket plass i en storby” med ”krydderstank fra innvandrerboder.” Bygningene omkring karakteriseres slik: Byporten har en arkitektur som er ”katastrofal gold,” Oslo S er en ”fiaskobygning” og tårnet en skjensel, ”et sjofelt uttrykk for tomhet” med klokker som går galt. Og tigerskulpturen er malplassert og ”griner mot en i all sin vulgære heslighet.”

Nå skal ikke jeg påstå at Jernbanetorget er en perle. Men kan det være sunt for en skribent å være så deprimert hver gang? Livet kan da ikke være så ille, og selv Jernbanetorget må da by på noen små plusspunkter? Hva med de to rederipalassene? I 1913 tok ordfører Hieronymus Heyerdahl initiativet til å omregulere og utvide plassen mot sør, og det førte til to smukke bygninger: Amerikalinjens prektige palé tegnet av Bjercke og Eliassen og DFDS-huset som Magnus Poulsson stod for. Det siste er et hovedverk i norsk arkitektur. Og mot nord ligger Hotell Viking (nå Royal Christiana) av arkitekt Knut Knutsen, riktignok sterkt medtatt, men fortsatt med solide kvaliteter i masseoppbyggingen.

Brøymer har en forklaring på hvorfor Jernbanetorget, og andre plasser i Oslo, er så stygge: ”Det kommer av at det har levet så mange ansvarlige byutviklere i Oslo som ikke har vært ansvarlige, fordi de har vært ubegavede, udyktige, flate i hode og elendige i blikket.” Elendigheten skyldes altså mangel på begavelse. Men nå fins det andre forklaringsmodell når man skal finne ut hvorfor ting er blitt som de har blitt. Man kan for eksempel gjøre seg kjent med det historiske forløp og etterspore vurderingene hos de ansvarlige.

I 1947 vant John Engh og Per Qvam arkitektkonkurransen om Oslos sentralbanestasjon. Den gang var det opplagt at den gamle stasjonsbygningen skulle rives og erstattes av en ny med hovedinngang i Karl Johans gates midtlinje. Men det tok tid før man kom videre med prosjektet, og på 1970-tallet var bevaringstanken blitt sterkere. Østbanestasjonen kunne ikke rives, og Oslo S ble liggende ved siden av den gamle stasjonen.
Sekundærbebyggelsen over tunnelen ble redusert i omfang og dermed oppstod en høyereliggende forplass til Oslo S.

Flere kritikere foreslo på 1970-tallet at Østbanebygningen skulle benyttes som hovedinngang til Oslo S. Men i 1982 sa NSB nei til en slik løsning, og det er først med vinter-OL på Lillehammer at den gamle stasjonen blir gitt nye prominens. Men det var likevel for sent. Østbanebygningen og Oslo S ble liggende som to parallelle butikksentre. Det gamle stasjonsbyningens luftige hall ble fylt opp med salgsboder. Vi kunne klart oss uten det meste av den nye stasjonsbygningen og den unyttige forplass. At en del av de nye bygningene ikke er helt glimrende, er så. Men det er andre ting enn fasadeutformingene som er de skjebnesvangre og kritikkverdige avgjørelsene. Og vi må se lenger enn til flate hoder hvis vi skal forstå det kompliserte spill som fører til at våre omgivelser blir som de blir.

Publisert i Dagens Næringsliv 28. september 2006