18 utgaver av Arkitekturårboken

På slutten av 2010 publiseres den 23. utgaven av arkitekturårboken som dermed er en historiebok som selv har en historie. Det var Arkitekturmuseets første direktør, Elisabeth Seip, som startet opp og var redaktør for de fem første utgavene, siden har bøkene blitt redigert av meg. Fordi dette er min 18. og siste årbok, vil jeg benytte anledningen til å si noe om de intensjonene årboken har blitt redigert etter i min periode.

Jeg kom til dekket bord. Boken var etablert, en forlegger var funnet (Bjørn Smith-Simonsen i Pax) og visse hovedingredienser var på plass. Boken forholdt seg til året som nettopp var gått (ved kortfattet å presentere fjorårets viktigste bygninger) og inneholdt dessuten en seksjon med lengre artikler. Dette var en fornuftig, og ikke uvanlig, todeling det var ønskelig å bygge videre på. Det ble innført en årskavalkade (”Et år har gått”) med gjennomgang av fjorårets viktigste faglige begivenheter, måned for måned. Artiklene ble konsentrert om emner fra norsk arkitekturhistorie, stort sett fra modernismens periode og frem til dagen i dag. Dermed illustrerte boken museets virkefelt: en todeling der samtid og historisk arv skulle være like viktige.

Byggekunst
Før jeg går videre må jeg tillate meg så si noe om min redaktørtid i Byggekunst. Fordi tidsskriftet har slik en dominerende posisjon i Norge, mente jeg det måtte være mangfoldig. Hvert nummer skulle ha et tema og en tydelig identitet, og spranget fra et nummer til det neste kunne være stort. Temaene kunne spenne fra skipsdesign til barnehager, brukermedvirkning og byportretter (Halden, Molde og Kristiansund). Men tyngepunktet lå på å kartlegge norsk samtidsarkitektur og å øke kunnskapen om vår arkitekturhistorie. Historien skulle fremstå som interessant og relevant. Hele hefter ble viet ulike ideologier som strukturalisme og antroposofi. Postmodernismen ble forsøkt kommentert og dokumentert mens den skjedde (1/1985), og da arkitekturen endret skikkelse på slutten av 80-tallet, ble endringen viet oppmerksomhet i et hefte med temaet ”Strenghetens styrke” (2/1989).

Samtidens ledende norske arkitekter ble presentert i monografihefter eller lengre artikler: Telje-Torp-Aasen, Sverre Fehn, Helge Hjertholm, ØKAW, Hoem Kloster Jacobsen, Anna og Jostein Molden, HRTB/AROS, Nils Henrik Eggen, 4B, Bjart Mohr, Niels Torp, CUBUS, Gult felt med Svein Hatløy, Arbeidsgruppen HUS og Bjørn Simonnæs.
Men også historiske aktører og perioder ble trukket frem ved hjelp av nyfotografering og lengre artikler: Frederik Konow Lund, Magnus Poulsson, Arne Korsmos 1930-talls villaer og siden huset i Planetveien, Jan Inge Hovig, 1920-talls klassisisme, 1930-tallets funkis og hybrider på 1950-tallet.

Eldre trearkitektur og 1800-tallet
Derfor var det et allerede igangsatt arbeid som ble videreført i årboken: kartleggingen av samtiden og dokumentasjonen av norsk arkitekturhistorie. Redaktørens interesser og tilgangen på forfattere med spesielle kunnskaper, ble styrende. I motsetning til Byggekunst-heftenes klare profil har bare noen få årbøker hatt tilløp til et enhetlig tema. Men ordner man de mange artiklene kronologisk får man et lappeteppe som tegnet et ganske nyansert bilde av nyere norsk arkitekturs utvikling.

Det fleste artiklene har tatt for seg de siste hundre årene i norsk arkitektur. Anne Grete Ljøsnes ”Arv og tolkning. Vår gamle trearkitekturs skjebne” (1997) er et kjærkomment unntak. Ola Storslettens ”Fortida bygges nå!” (1996) satte fokus på rekonstruksjon og at vi for første gang på 800 år igjen bygger stavkirker. I artikkel ”Den eldre barokken i Norge” (2009) viste Lars Jacob Hvinden-Hagen at norsk arkitektur på 1600- og 1700-tallet og har vært rikere enn vi tidligere har trodd.

Viktige verk og personer på 1800-tallet er blitt behandlet: Oscarsborg festning
(2001), Oscarshall (2002) pluss Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno (2002). Mari Lendings gjennomgang av arkitekturtekster fra det tidlige 1800-tallet (2006) viste at idéer som vi regner som modernistiske har vært i bruk lenge.

Det 20. århundre
Det er som sagt det 20.århundre som har vært vårt fokus. Den tidlige vestlandsarkitekturen har blitt vist oppmerksomhet: Festiviteten i Kristiansund (2005), Den Nationale Scene i Bergen (2004), gullalderarkitekten Egill Reimers (2004), Ole Landmarks mesterverk Rasmus Meyers samlinger (2004) og utbyggingen av Høyanger (2003). Men mye skjedde også i hovedstaden, særlig i årene rundt 1905 (2004). Arnstein Arneberg medvirket i konkurransen om Kongsseteren i 1907 (2003), tegnet Munkebakken (2001) og mye annet på Fornebu (2001). Han og kollegaen Magnus Poulsson fikk lange yrkesliv, og Poulsson tegnet på slutten av sin karriere en glimrende kirke på Gravberget (1998). Da de to vant konkurransen om Oslo rådhus i 1917, var hovedkonkurrentene Bjerke og Eliassen (2003). Georg Eliassen bygget seg et fint hus på Frogner i Oslo og tre tiår senere tegnet sønnen Trond Eliassen et hus i den andre enden av hagen, og det har blitt stående som et interessant eksempel på tilpasningsarkitektur (2003).

Espen Johnsens artikkel fra 1994 ga en nyttig oversikt over 1920-tallsklassisismen og dens røtter. Et av periodens hovedverk er Vigelandsmuseet (2000)tegnet av Lorentz Harboe Ree. En av de største satsingene i mellomkrigstiden, Universitetet på Blindern (1997), ble preget av overgangen fra klassisisme til funkis. Arkitektene på den tiden, som Leif Grung (1993), Ole Øvergaard (2007) og Per Grieg (1996), rettet seg etter den nye stilutviklingen. Noen lot seg allerede i 1928 inspirere av osloarkitektenes reise til ”det nye Holland” (1995). I 1930, da Rederiforbundet skulle bygge nytt hovedkontor (1996), fikk man bevist at det moderne kunne kombineres med det representative. At den nye tidsånd også kom til uttrykk i større industrianlegg, som Vinmonopolets anlegg på Hasle i Oslo (1997), og store fabrikkbygninger for Borregaard (1999), er ikke forbausende. Den annen verdenskrig gjorde nye arbeidsoppgaver ble presserende, og Arne Korsmo ble for eksempel byarkitekt i Kristiansund i 1940-42 (2005).

Etter krigen skapte Knut Knutsen viktige verk som sitt sommerhus ved Portør (1995) og den norske ambassaden i Stockholm (1997). Han ble en inspirator for mange, blant annet Herman Krag (1995). Den tidlige etterkrigstiden var preget av pragmatisme og en viss tilbakevending til tradisjonelle former. Men glimrende resultater kunne det likevel bli. De gamles by (1998) i Bergen, tegnet av Eystein Michalsen (2009), er et eksempel på det. Et annet er kunstnerkolonien Ekely (1998) i Oslo, tegnet av Wenche og Jens Selmer. Et av periodens nyskapninger var typehuset Grete (1998), tegnet av vår viktigste arkitekturformidler noensinne, Odd Brochmann (2006).

Men den modernistiske arkitekturen var slett ikke død. Arne Korsmos eget hus i Planetveien (2002) overførte impulser fra amerikansk arkitektur til norsk boligarkitektur. Dette ble brakt videre av et annet medlem i PAGON-gruppen, P.A.M. Mellbye (2007). I Stavanger tegnet Eyvind Retzius (2007) modernistiske eneboliger med bred appell. I det hele tatt skjedde det mye spennende i Stavanger på 1950- og 60-tallet (2008). Men la oss få med et par til fra PAGON-gruppen: Håkon Mjelva (1998) og Odd Østbye. Sistnevnte tegnet den nyskapende Kirkelandet kirke (2005) i Kristiansund. Men det var Jan Inge Hovigs Ishavskatedral (2008) som ble et landemerke. Mange har ment at denne tromsøkirken var inspirert av arktisk naturfenomener.

1960 og fremover
Når det gjelder 1960-tallets monumentalarkitektur på Vestlandet har Espen Stange derimot vist at mye hadde japanske forbilder (2008). Japanskinspirert er også Bjart Mohrs eget hus (2005), mens det er vanskeligere å plassere Terje Moes bolig på Bygdøy (2006). Disse eneboligene er fra 1970-tallet, der Ibsenhuset (2008) i Skien er et av de mest sentrale verkene. Dessuten tar strukturalismen (2009) til på ordentlig på 1970-tallet, bygningene blir sett på som byggesett som skal være fleksible og kunne endres. Disse tendensene kunne først spores i studentmiljøet på NTH (2003). På 1980-tallet hørtes nye toner. Med postmodernismen kom en ny interesse for å tilpasse seg eldre arkitektur (2006). Enda et decennium frem i tid ble den tidlige modernistiske arkitekturen igjen en viktig inspirasjonskilde og man begynte å snakke om minimalisme (2003). Det var også en periode da dimensjonene økte, og vi fikk Telenors storlinjede hovedsete (2006) på Fornebu, et fenomen som ble belyst gjennom en lengre artikkel.

Historien flyter helt frem til dagen i dag. Derfor er kartleggingen av samtiden også en form for historieskriving. Siden 1999 har vi publisert oversiktsartikler om ledende samtidsarkitekter: Kristin Jarmund, Lund Hagem, Kari Nissen Brodtkorb, Nils Mjaaland og Knut Eirik Dahl, Lunde & Løvseth, Beate Ellingsen, Jensen & Skodvin, Helen & Hard, Reiulf Ramstad, Jarmund/Vigsnæs, 70˙ N arkitekter, Knut Hjeltnes og Narud-Stokke-Wiig. I tillegg har vi gitt plass til eldre arkitekter som gjør opp status og redegjør for hva de har bedrevet. Helge Hjertholms ”Mitt idégrunnlag” (2005) og Christian Norberg-Schulz’ ”Et faglig testament” (1996) hører til den kategorien. CNS er for øvrig behandlet i Jan Carlsens essay ”Christian Norberg-Schulz bader i fontenen på St. Olavs plass” (1995) og Gro Lauvlands gjennomgang av hans stedsteori (2008). Andre som er blitt presentert på slutten av sin karriere er Torborg Zimmer Frølich og Kåre Frølich (1999), Arne Berg og Håkon Christie (1998) samt Are Telje og Fredrik Torp (2007). Og ikke minst Sverre Fehn ved sin bortgang i 2009.

Kanskje har det vært for mye om enkeltpersoner? Riktignok har vi belyst yrkespraksis ved å redegjøre for fremveksten av arkitektkonkurranser i Norge (1999). Konfliktstoff som Oslo konserthus’ (2009) smertefulle tilblivelse, Bård Breiviks omdiskuterte endring av Torgalmenningen i Bergen (1999) og vernesakens mange ”Tapte slag” (2000). Kanskje burde det vært mer om bygningstyper? Som når Tore Brantenberg skrev om atriumhuset som bygningstype (2004) og når Jon Guttu fem år senere presenterte slangeblokkene på Strømmen med å vise at store sammenhengende boliganlegg har sin egen arkitekturhistorie. – Historien kan fortelles på mange måter. Det viktigste er at vi forteller den, bygger ut beretningen og nyanserer fremstillingen. Det er så mye som er ugjort innen norsk arkitekturhistorieskriving. Men med publiseringskanaler som Arkitekturårboken har historien en mulighet til å bli gjort kjent. Og det er viktig om vi skal unngå at samtidsarkitekturen skapes i et vakuum.

Denne teksten trykkes i arkitekturårboken 2010

Fehn og de andre. En introduksjon til norsk samtidsarkitektur

På 1930-tallet hadde både Finland, Sverige og Danmark internasjonale arkitekturstjerner. Norge fikk aldri noen Alvar Aalto, Gunnar Asplund eller Arne Jacobsen. I mellomkrigstiden ble det riktignok skapt funksjonalistske byggverk av høy kvalitet også i Norge. Men Ove Bang, Lars Backer, Per Grieg eller Arne Korsmo ble dessverre lite kjent utover landets grenser.

I etterkrigstiden har Norden frembrakt betydelige arkitekter som har høstet stor internasjonal anerkjennelse: Reima Piätile og Juha Leiviskä fra Finland, Sigurd Lewerentz og Ralph Erskine fra Sverige, Jørn Utzon og Henning Larsen fra Danmark. I denne perioden har Norge hatt Sverre Fehn, vår første arkitekt av internasjonal betydning, og Christian Norberg-Schulz (1926-2000), en av de vesentligste arkitekturteoretikere etter annen verdenskrig.

I løpet av de to siste desennier har norsk arkitektur opplevd en klar kvalitetsmessig stigning. Aldri har norsk arkitektur blitt møtt med større interesse i utlandet enn nå. Aldri har det vært så mange unge, lovende talenter. Toppen har blitt bredere, og mange arkitektkontorer er nå i stand til å skape førsteklasses byggverk - når anledningen byr seg.

MesterneDet var kraftfulle arkitektkull som ble utdannet rett etter annen verdenskrig. Krigen hadde tynnet ut i rekkene, og et generasjonsskifte tvang seg frem. De arkitektene som etablerte seg i disse årene, kom til å dominere norsk arkitektur i mange tiår, ja et par er fortsatt aktive. De viktigste i denne generasjonen er Sverre Fehn, Christian Norberg-Schulz og Lund & Slaatto. Det er absolutt mulig å si at de har stått for beslektede idealer og til sammen har lagt et fundament for dagens norske arkitektur.

Fehn er, uten tvil, Norges mest originale arkitektbegavelse noensinne. Kjell Lund, og hans avdøde kollega Nils Slaatto, har hatt en større kvalitetsproduksjon enn noen andre. Det er tydelige forskjeller på Fehn og Lund & Slaatto. De har til dels stått for ulike arkitektursyn, men når man i dag ser tilbake på deres virke, blir en sterkest slått av det de har felles: De har vektlagt det konstruktive, vært opptatt av naturmaterialenes iboende skjønnhet og utprøvd vesentlige arkitektoniske problemstillinger i egne arbeider. Det samme alvor gjennomsyrer også Christian Norberg-Schulz som i hele etterkrigstiden har preget norske arkitekter med sine vurderinger og teoribygging.

Fehns oppstigning til berømmelsens tinder kom sent og har vært bratt. Av de som har mottatt Pritzker Price, var han den minst kjente på forhånd. I 1981 inkluderte Peter Cook Sverre Fehn[i] i en viktig serie artikler i Architectural Review om “Unappreciated architects”. To år senere utgav forlaget Rizzolli i New York den første boken om Sverre Fehn.[ii]

Det endelige gjennombruddet for Sverre Fehn kom i 1997. Han vant konkurransen om Det kongelige teater i København[iii], ble tildelt Pritzker Price og fikk Heinrich Tessenow medaljen i gull. Dessuten åpnet en større internasjonal vandreutstilling av hans arbeider i Basilica Palladiana i Vicenza og samtidig utkom boken med Fehns samlede oevre.[iv]

I en tid hvor sann originalitet er sjelden, har Fehn vist stor selvstendighet: Hans verbale uttrykksform er meget poetisk[v], og hans naive skisser er den dyktige tegners raske nedtegnelser. Hans utgangspunkt var Mies van der Rohe, men allerede i konkurranseprosjektet for krematorium ved Larvik (1950) blir hans modernisme ladet med symbolikk: Anlegg formes som en lang mur, en overgangen fra liv til død. Tilsvarende djerve, enkle grep finner en også i Den norske paviljongen på verdensutstillingen i Brussel[vi] (1958) og den nordiske paviljongen i Biennaleparken i Venezia[vii] (1962). Hedmarksmuseet på Hamar[viii] (1969), som må regnes som Fehns hovedverk, er en dristig og meget talende sammenstilling av middelalderske ruiner og vår tids materialer. Byggverkenes forhold til landskapet er et hovedtema hos Fehn. I et prosjekt for kunstgalleri ved Verdens Ende[ix] (1988) forsvinner bygningen som flate terrasser bak bergknausene, men oftest ligger bygningene som bevisste menneskeverk i naturen.[x]

Landskapsforståelse har også vært et hovedtema for Christian Norberg-Schulz. Han har vært opptatt av «stedets ånd» og hva det vil si å bo, skrevet vakkert om skogen og snevær og arbeidet med landskapsanalyse. CNS’ arbeid med omgivelsesforståelse har vært et viktig for norske arkitekter. Dessuten er dette et bidrag til et kjerneområde i norsk selvforståelse. Kulturhistorikeren Nina Witoszek har hevdet at “norsk natur ble så emosjonelt og ideologisk ladet på 1800-tallet at nordmenn aldri siden har kunnet se den løsrevet fra identitet og nasjon”.[xi]

Lund & Slaatto[xii]tegnet på 1960-tallet kompakte bygninger ofte formet som kuber eller pyramider. På 1970-tallet utviklet de en strukturalistisk arbeidsform som ble nyansert på 1980-tallet slik at den evnet å tilpasse seg ulike oppgaver og miljøer. De har vært med på å fornye norsk trearkitektur og deres kirkearkitektur rager meget høyt. Vernebygget på Hamar er kontorets viktigste verk fra de siste årene, en original løsning der skråvinkelen mellom ruinen og museumslåven utnyttes til et spennende spill i glassflatene. Et beskyttende telt over fortidens rester blir til en gjennomlyst glasskatedral fra vår tid.

EtterfølgerneFra 1971 til 1995 var Sverre Fehn professor ved Arkitekthøgskolen i Oslo (AHO) og øvet som pedagog stor innflytelse over en hel generasjon norske arkitekter. På det politiserte 1970-tallet kom andre ting i forgrunnen, men på 1980-tallet ble forståelsen for Fehn større.

Arne Henriksen (f. 1944) har vært et viktig bindeledd mellom Fehn og de yngre arkitektene. Også Henriksen var i noen år professor ved AHO. Før det var han ansatt ved NSBs (Jernbaneverket)s arkitektkontor. Hans virke der resulterte i en serie stasjonsbygninger som har vunnet internasjonale priser, og Henriksen har uten tvil fornyet norsk jernbanearkitektur. I sine stasjonsbygninger legger han vekt på det konstruktive og er inspirert av Sverre Fehn arkitektur[xiii]. Unge arkitekter, som Jan Olav Jensen og Carl-Viggo Hølmebakk, søkte til NSBs arkitektkontor for å arbeide sammen med Henriksen

Jan Olav Jensen (f. 1959) ble først lagt merke til da han og hans medstudent Per Christian Brynhildsen tegnet et leprahospital i Lasur i India[xiv] i 1984. Anlegget er blitt belønnet med Aga Kahn Award for Architecture. Da Jensen var ansatt ved NSBs arkitektkontor, tegnet han en garasje for 42 tonns truck ved Rolvsøy godsterminal[xv] i Østfold (1989) som var et overbevisende stykke design: I det åpne landskapet blir den lille, ovale garasjen et fast figur.
Carl-Viggo Hølmebakk (f. 1958) har tegnet noen få, men vesentlige byggverk. Et arbeidsrom for hans forlegger-far[xvi] (1991) og, i enda sterkere grad, et uthus (verksted og lagerrom) i foreldrenes hage (1995) har fått internasjonal oppmerksomhet. Det siste er en 6,5 m høy frittstående sylinder murt i 1½ stein tegl. Inn i sylinderen er to etasjer hengt opp i to krumme trebjelker. Hølmebakks sylinderformede uthus[xvii] og Jensens ovale garasje, er to små, praktiske byggverk som pga sin konstruktive forfining og geometriske klarhet, har blitt stående som to enigmatiske figurene fra de siste tiårene.

Hølmebakks sommerhus ved Risør[xviii] (1997) er igjen et lite byggverk som har fått stor og velfortjent oppmerksomhet. Det fleksible konstruksjonssystemet med kvadratiske søyler er styrt av en underliggende grid, men viker for å spare furutrærne. Hytta kjennetegnes av en intens innlevelse i stedets topografi.

Reiselivsprosjektet i Oppland og Sogn og Fjordane[xix] (1997) er turisttiltak langs norske fjellveier hvor en har prøvd å «forklare det omliggende landskap». Carl-Viggo Hølmebakk[xx] har designet noen sirkulære utkikksplattformer mens Jan Olav Jensen og hans partner Børre Skodvin har hatt flere og mer varierte oppgaver: sikksakk-formede rekkverk langs et dramatisk fossefall, laftede informasjonsvegger, rasteplasser med skånsomt innpassede gangveier, utstillingssystem, utemøbler og toalettanlegg. Til de senere arbeidene til Jensen & Skodvin hører også en teglvilla i Oslo[xxi], installasjoner for markparkering ved Oslos nye hovedflyplass[xxii] og Mortensrud kirke[xxiii] (2002), en av de viktigste nye arkitekturverkene i Oslo.

Knut Hjeltnes kan også, til en viss grad, sies å bygge videre på tradisjonen fra Sverre Fehn. Hans eneboliger i Oslo-området er svært gjennomarbeidede, preget av naturmaterialer og viser god terrengforståelse.

Utenfor Oslomiljøet, men med de samme idealene, finner en Hilde Haga (f. 1964) og Rune Grov (f. 1957) i Stavanger. Det viktigste arbeidet til Haga og Grov til nå, Nordisk Kunstnersenter (1997) i Fjaler[xxiv]. Rune Grov uttaler: «Vi leser Norberg-Schulz’ tekster. St Hallvard kirke av Lund & Slaatto er en av våre favorittbygninger og Fehn er vårt forbindelsledd til Asplund og den store arkitekturen.» [xxv]

Internasjonalt og samtidig
Selv om det er vanskelig for norske arkitekter å være upåvirket av Fehn og den tradisjon som er utviklet i etterkrigstiden, er selvsagt den internasjonale arkitekturutvikling en vel så stor inspirasjonskilde. I Norge, som i mange andre land, søker mange unge arkitekter etter en arkitektur med et kraftfullt uttrykk der en benytter få virkemidler.

Kristin Jarmund startet sin karriere med å gå tilbake til modernismens røtter på 1920-tallet. Noen av hennes arbeider har rektangulære elementer med sterke farger og fasader komponert som malerier av Piet Mondrian. Hun er en elegant designer, og hennes senere arbeider har et mer samtidig uttrykk der glass- og lysvirkninger kombineres på en effektfull måte.

70°N Tromsø har oppnådd rike romvirkninger innenfor kubiske bygningsvolumer. Fritidsboligen til partner Gisle Løkken er en glassboks satt inn i et spektakulært nordnorsk landskap. Jarmund / Vigsnæs har en ganske mangfoldig produksjon plassert i svært ulike omgivelser – fra arktiske Svaldbard til fritidsboliger i sydlige Norge. Deres ombygging av Vestkantbadet[xxvi] i Oslo er minimalistisk og raffinert. Helen & Hard holder til i Stavanger på sørvestkysten. Deres viltre og kontrastfulle arkitektur kan sees som et svar på byens sammensatte bebyggelse. De sentrale partnerne i Space Group har arbeidet med Rem Kolhaus i OMA og deres mest berømte prosjekt, et større kultursenter i Oslo, springer ut av dette samarbeid. Deres seirende prosjekt i konkurransen om fergeterminal i Tromsø er løfterikt.

Det mest internasjonale og suksessrike unge norske arkitektkontoret er uten tvil Snøhetta. Da de vant den viktige konkurransen om biblioteket i Alexandrina [xxvii] i 1989, hadde de nesten ikke bygget noe. Siden har kontoret vunnet viktige internasjonale konkurranser som William Turner[xxviii] senteret i Maregate, England, den nasjonale opera i Oslo, som nå er under bygging, og er nylig blitt tildelt oppdraget for et fredsmuseum på World Trade Center tomten i New York.

Publisert på engelsk i Architecture + Urbanism november 2004

[i] Peter Cook, “Trees and horizon. The Architecture of Sverre Fehn”, Architectural Review August 1981

[ii] Per Olaf Fjeld, Sverre Fehn. The Thought of Construction. (New York, 1983)

[iii] A+U 1-1999, page 157-165

[iv] Gennaro Postiglione, Christian Norberg-Schulz, Sverre Fehn (1997)

[v] A+U 1-1999, page 167-171

[vi] A+U 1-1999, page 33-39 brussel

[vii] A+U 1-1999, page 20-31

[viii] A+U 1-1998, page 106-141, A+U 1-1999, page 45-59

[ix] A+U 1-1999, page 10-13

[x] A+U 1-1999, page 75-91, A+U 1-1999, page 61-73

[xi] Nina Witoszek, page 44, Norske naturmytologier (Oslo, 1998)

[xii] Ulf Grønvold, Lund & Slaatto (Oslo, 1988)

[xiii] Architectural Review February 1995

[xiv] A+U 4-1998, page 104-123

[xv] Architectural Review January 1997

[xvi] A+U 12-1997, page 16-21

[xvii] A+U 12-1997, page 22-31

[xviii] A+U 12-1997, page 42-55

[xix] A+U 9-1999, page 96-133

[xx] A+U 12-1997, page 36-41

[xxi] A+U 9-1999, page 148-163

[xxii] A+U 9-1999, page 134-147

[xxiii] A+U 8-2002, side 92-103

[xxiv] Architectural Review April 1998

[xxv] Arkitekten i samtale med forfatteren

[xxvi] A+U 2-2002, page 76-81

[xxvii] A+U 11-2001, side 24-30

[xxviii] A+U 2-2002, page 3-6

Lavmælte kunnskapskatedraler. Norsk museumsarkitektur gjennom femti år

Ved tusenårsskiftet ble det bygd en ny fotgjengerbro over Thamsen i London. Den er teknisk avansert og har hatt visse problemer, men de skal nå være overvunnet.
Broen forbinder St. Pauls-katedralen på nordsiden av elven med det nye store kunstmuseet Tate Modern på sørbredden. Den elegante brokonstruksjonen skaper en direkte forbindelse fra Londons fremste severdighet gjennom mange sekler, den mektige kuppelkatedralen, til byens nye, og nå mye mer besøkte turistmål, avantgard-museet i en nedlagt kraftstasjon. Sammenknytningen av de to illustrerer et vaktskifte: Musene har tatt over etter katedralene. Det er der vår tids relikvier er samlet. Det er der mysteriene er gjemt. Det er dit de tilreisende valfarter. – Men gir de nye ”katedralene” noen svar?

Begrensede ambisjoner
Norge er ikke et land for store gester og himmelropende byggverk. Men vi har gjenreist Nidarosdomen; museumsanlegg på et tilsvarende nivå mangler vi.
I løpet av de siste årene har det funnet sted en museal opprustning av Nordens hovedsteder: Det oppsiktvekkende Kiasma-museet i Helsinki, den prektig bygningen for Moderna Museet og Arkitekturmuseet i Stockholm og i København utbyggingen av Nationalmuseet og Statens museum for kunst samt reisingen av det nye kunstmuseet Arken i utkanten av byen. Vår hovedstad har lite å vise til når det gjelder kultursatsinger i denne målestokken. Vi var heller ikke med da den store museumsbølgen feide over Europa på 1980-tallet og spennende museumsbygg ble reist i hver eneste mellomstor tysk by. Det er først med det nye Nasjonalmuseet for kunst at Oslo kan få en institusjon med tilstrekkelige ressurser og (forhåpentligvis) en ambisiøs arkitektur.

Norske museer er et mangfold av småsatsinger. Derfor har rammene vært knappe og ambisjonene begrensede også for museumsarkitekturen i Norge. Vi mangler internasjonale referanseverk, slik danskene har med kunstsenteret Louisiana og Aalborg kunstmuseum (tegnet av Alvar Aalto). Det er provinsbyen Bilbao og ikke hovedstaden Oslo som har fått verdens oppmerksomhet på grunn av et pirrende museumsbygg.

Men selvsagt har også museums-Norge sin arkitekturhistorie, og tross alt er det blitt reist byggverk av god kvalitet i løpet av de siste femti årene; museumsbygninger som speiler samfunnsendringer og illustrerer skiftende arkitekturidealer. Det er denne arkitekturhistorien som her skal antydes. Dette blir ikke en balansert beretning der alle museumstyper og samtlige landsdeler er representert. Det blir heller ikke redegjort for hvordan bygningene er organisert og hvorledes arkitektur og formidlingsstrategi spiller sammen. I stedet rettes oppmerksomheten mot de museumsbygninger som står frem som vesentlige arkitekturverk.
Samfunnet har brukt store beløp på reise museumsbygg. Hvordan har investeringen blitt anvendt? Norsk Arkitekkturmuseum har fått i oppdrag fra Norsk museumsutvikling å skrive en rapport om norsk museumsarkitektur der ti bygninger fra 1990-tallet blir vurdert, arkitektonisk og funksjonelt. Rapporten, som skrives av arkitekt Hege Maria Erikson, munner ut i generelle råd for fremtidige byggherrer av museumsanlegg. Denne artikkel er mye mer kortfattet, henter eksempler fra en lengre periode og har samtidig et smalere fokus. Til sammen vil de to tekstene kunne gi et mer utfyllende bilde av nyere norsk museumsarkitektur.

Lovende start i hovedstaden
Naturlig nok var det boligbygging og gjenreising av nedbrente byer som ble prioritert i de første etterkrigsårene. Men på 1960-tallet var det kulturbyggenes tur, og viktige institusjoner fikk tydelige bygninger som fortsatt preger norsk museumsliv.

I hovedstadsområdet kom det opp to avgjørende kunstmuseer på 60-tallet: Munchmuseet (ferdig 1963, konkurranse 1954) og Henie Onstad-senteret på Høvikodden (1968, konk. 1962-64). Dessuten ble Norsk Sjøfartsmuseum bygget ut i etapper i løpet av 1960- og 70-tallet.

Konkurransen om Sjøfartsmuseet ble vunnet av Trond Eliassen og Birger Lambertz-Nilssen allerede i 1952, og denne seieren ble starten på en av de viktigste karrierer i norsk etterkrigsarkitektur. Sjøfartsmuseet er et meget gjennomført og gedigent verk. Materialbruken og detaljeringen er inspirert av arkitektenes læremester, Knut Knutsen, men bygningens formale motiv springer ut av stedlige forhold: Trekanten fra Framhuset er gjentatt i den nye skipshallen og benyttet videre i planen for hovedbygningen, i montre og belegg. Bygningens spiss blir en baug som stikker ut mot sjøen. En robust materialvirkning balanseres mot en formal disiplin der motiver gjentas og varieres. Det eneste man kan beklage er at restauranten, av sparehensyn, ble henvist til en mezzanin og ikke fikk nyte godt av utsikten fra toppetasjen slik planen var.

Munchmuseet er, i følge Christian Norberg-Schulz i Norges kunsthistorie, ”en stillferdig bakgrunn for Munchs uttrykksmettede kunst”. Med et klart bevegelsesmønster og naturmaterialer i de utfyllende elementene, ble bygningen en tilforlatelig, hjemlig versjon av tidens klassisisme i modernismens drakt. Dette var Mies van der Rohe på norsk. (Og Munchmuseet fungerer dessuten langt bedre enn den internasjonale stjernearkitektens Nasjonalgalleri i Berlin). Arkitektene Gunnar Fougner og Einar Myklebust skapte et kunstens tempel som man viste utenlandske gjester med en viss stolthet.

Kunstsenteret på Høvikodden var også et stort sprang fremover. Jon Eikvar og Svein-Erik Engebretsens bygning introduserte en organisk arkitektur som følger landskapets bevegelser. De fem fritt formede salene er tydelige volumer og peker som fingre ut fra en håndflate. En samlende, horisontal takskive tar i mot de besøkende og avtegner seg i planen som en arm over kontorfløyen. Sven Erik Dysthes spesialtegnede og tidstypiske møbler bidro til et følelse av å være på høyden internasjonalt. Shipping-penger og Hollywood glamour sørget for flukt over en traurig norsk hverdag.

Begge de to siste bygningene har siden fått tilbygg tegnet av de opprinnelige arkitektene. Det har gitt økt sikkerhet, bedre arbeidsforhold og nye tilbud for de besøkende. Men dessverre har det ikke resultert i ny arkitektur på samme kvalitetsnivå som det bygningene opprinnelig hadde. Vi mangler danskenes kulturnivå som gjør at en hver utvidelse av Louisiana fremstår som en videre kultivering av den opprinnelige ideen. Av de tre tidlige museene ved Oslo er det nå bare Sjøfartmuseet som fortsatt imponerer som et helstøpt verk.

Urban og rural tilpasing
Ikke det spektakulære, men det lavmælte. Ikke solitær bravur, men kultivert underordning. Fire museumsbygg fra 1960- og 70-tallet, alle beliggende utenfor Oslo, viser at norske kardinaldyder kan resultere i glimrende arkitektur.

I mange år malte Henrik Sørensen i Telemark om høsten og i Holmsbu om sommeren. Det er utgangspunktet for to små, men meget tiltalende museumsbygninger som malerens sønn, professor Sven Oluf Sørensen, har tatt initiativet til. Det eldste av de to, Holmsbu billedgalleri (1971), er det fineste, men det tjue år yngre billedgalleriet i Smørklepp i Vinje har også mange av de samme kvalitetene. Begge bygningene er tegnet av arkitekt Bjart Mohr.

Man kommer til Holmsbu billedgalleri ved vandre på en sti som er lagt følsomt inn i et skrånende skogsterreng. Gjemt bak trærne skimter man en basal arkitektur: Tre kubiske volumer som er noe forskjøvet i forhold til hverandre. Utvendig består veggene av grove granittblokker, inne er veggene hvitmalte og glatte. Blikket ut gjennom glassfeltene knytter sammen malerens motiver og bildene på veggene. Holmsbu billedgalleri har ikke raffinerte feinschmecker-detaljer, men utstråler en inderlighet som rører.

I 1955 brant store deler av Bryggen i Bergen. Arkeolgiske undersøkelser på branntomten gav rike funn. Dette er bakgrunnen for Bryggens Museum (1976) som ble reist etter en generøs gave fra skipsreder Erling Dekke Ness. Bryggen Museum glemmes ofte når de viktige byggverkene fra etterkrigstiden regnes opp. Dette er en klar forsømmelse. Museets sandblåste og rødbrune betongflater står godt til Nordenfjeldske fasader samtidig som bygningens proporsjoner og vertikalitet harmonerer med Mariakirken rett bak. Bryggen Museum viser at eksponerte betongflater godt kan oppleves som humane og gli inn i et historisk miljø.

Fjorten år tidligere ble det reist et annet museumsbygg i Bergen som hører til tidens vakreste. Bergens sjøfartsmuseum (1962) ligger på Nygårdshøyden med universitets- og museumsbygg som naboer. Sjøfartsmuseets rektangulære museumsbygning har en utstikkende kontorfløy som balanserer mot tårnet til det eldre Historisk museum. De to bygningene smelter sammen i et hjørne og slik virker miljøet nesten selvgrodd. Eksteriøret domineres av et stort samlende skråtak og lukkede, nesten vindusløse steinvegger. Fasadene er forblendet med jernholdige steinslag som antyder alderens patina. Interiørene er åpne og luftige; hvitmalte vegger og eikegulv. De store glasspartiene mot atriet stemmer med tidens modernistiske holding.
Med Bergens sjøfartsmuseum skapte arkitekt Per Grieg en kultivert hybrid som kombinerer storlinjet enkelhet med forbausende formale sammenstillinger. Noen av det samme kan sies om Nordenfjeldske Kuntsindustrimuseum (1968) i Trondheim tegnet av Herman Krag. Begge museene er blandingsprodukter. Også i Trondheim er en modernistisk grunnholdning ikke til hinder for et stort valmet tak. Vinduene sitter i vegglivet slik de gjør hos nabobygget til Katedralskolen fra 1700-tallet. Den modultilpassede og fleksible planens rutenett fremvises på en diskret måte som avtrappinger i bygningens spisse hjørne mellom Erling Skakkes gate og Munkegata.

Gledelig tilvekst på nittitallet
Å reise en ny museumsbygning er en sjelden mulighet til å realisere et viktig offentlig byggverk der tidens ambisjoner og skaperkraft kan bli synlig. Derfor er det trist når vi ikke får et resultat som er på høyde med situasjonen. Bygningene trenger ikke å være dårlige, snarere alminnelige, slik at de fyller en med likegyldighet isteden for stolthet. Rogaland kunstmuseum i Stavanger og Norsk Teknisk Museum i Oslo er slike anledninger som ikke er grepet. Dermed har jeg ikke sagt noe om institusjonene og deres virksomhet, bare kommentert de bygningene de holder til i.

Samfunnet må ville ha de beste løsningene. Er det et uttrykk for manglende ambisjoner når kunsten flytter inn i ledige lokaler isteden for å bygge nytt? Eksemplet Museet for Samtidskunst kan få en til å tro det, men det trenger selvsagt ikke være slik. Verneverdige bygninger kan tilføre unike kvaliteter og gi en motstand som gjør at arkitektene må strekke seg litt lenger. Men er de økonomiske rammer for trange, slik man mistenker dem for å ha vært da Katedralskolen i Kristiansand og Lysverksbygningen i Bergen ble bygget om til kunstmuseer, blir ikke resultatet fullgodt.

Det er også lett å se at arkitektkontoret LPO har slitt med altfor lave takhøyder og begrensede ambisjoner da Stenersenmuseet fikk plass i tidligere Club 7 i Oslo. Høyere mål
og romsligere økonomi ga andre muligheter da de samme arkitektene tegnet Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst (åpnet 1993). Dette museet kan være en passelig start på en oversikt over noen av de mange fine museumsbyggene som ble reist på 1990-tallet.

Det er langt mellom de store donatorer og private museumsbyggere i Norge. Men la oss håpe at flere følger i sporene etter Sonja Henie, Niels Onstad, Sven Oluf Sørensen og Hans Astrup. Ofte blir giverne værende. Sonja Henies medaljesamling fins på Høvikodden, og det er en flytende overgang mellom museet og næringsvirksomheten ved Grev Wedels plass. Men det trenger ikke å være en ulempe. Historien om skøytedronningen Sonja har vært et trekkplaster for Høvikodden og Astrup har latt museet ekspandere inn i tilstøtende forretningslokaler.

Bygningen på hjørnet av Dronningens gate og Myntgata er særegen og kompleks; den står frem som et viktig punkt i bydelen. Museet markerer seg med en monumental inngang i enden av Revierstedet. Publikumsrommene er varierte og godt løst. På flere vis er Astrup Fearnley Museet en av de mest vellykkede tilvekstene til norsk museumsliv på en god stund.

Samtidig som en privat mesén bygde kunstmuseum i Oslo reiste staten et tilsvarende byggverk på Lillehammer. Som en del av den kulturelle opprustningen til vinterolympiaden i ’94 fikk Lillehammer bys malerisamling (1992) et større tilbygg tegnet av Snøhetta. Den opprinnelige bygningen var i naturbetong og skapt av Erling Viksjø på 60-tallet. Viksjøs bygning er rektangulær, Snøhettas er stort sett kledd i sibirsk lerk og har en bølgende fasade ut mot torget. Museets hovedrom er spennende og som skulpturelt blikkfang fungerer bygningen utmerket, men det forblir problematisk å henge bilder på en skrånende utstillingsvegg.

I Trondheim var kravet til underordning adskillig strengere da Erkebispegården ble gjenoppbygget etter brann. Det var magasinbygningene som brant i 1983. Etter samarbeidsproblemer med den danske arkitekten som vant en konkurransen i 1992, ble oppgaven fullført av nestoren blant Trondheims-arkitektene, Nils Henrik Eggen. Anlegget var ferdig til Trondheims tusenårsjubileum i 1997. To av de fire bygningene rundt gårdsrommet er eldre og murt i stein. De nye bygningene mot øst og sør har gråbrune teglfasader og dessuten en annen detaljering. Vi ser at disse fløyene er nye, men de har den samme massivitet og tilsvarende proporsjoner. Bygningene er beslektet med norsk tegltradisjon på 60-tallet og det er greit. Et anlegget som skal være ”tidløst” trenger ikke fange opp de siste trender. Utstillingen, som viser arkeologiske funn, skulpturer og bygningsdeler er anrettet meget elegant.
Om den gjenoppbygde Erkebispegården viser kontinuiteten i norsk samtidsarkitektur, så kan det samme også sies om naturinformasjonspaviljongen (1996) ved Fetsund lenser. Tømmerfløtingen på Glomma er museets hovedtema, mens det nye utstillingsbygget presenterer det rike dyre- og naturlivet i deltaområdet der elva renner ut i Øyeren. I en periode der abstraherende, horisontalt listverk har blitt en plagsom mote, fremstår utstillingsbygningen med lengre historiske aner. Kraftige trekonstuksjoner og enkel detaljering gir bygningen en klar rytme og en overbevisende styrke. Vegglivet trekkes inn i visse partier slik at det skapes ulike overgangssoner mellom inne og ute. Variasjonen hos de utfyllende elementene antyder at bygningen kan endres over tid. Utstillingspaviljongen er det viktigste byggverket fra det unge arkitektkontoret Askim & Lantto.

Jærmuseet (1995, 1. byggetrinn) ved Nærbø, tegnet av HWH og Einar Myklebust, kombinerer ideer fra strukturalismen med senere mer figurative impulser. Anlegget er en additiv arkitektur som muliggjør etappevis utbygging. Bygningskroppene er av ulik størrelse, men har samme geometriske utgangspunkt, nemlig sekskanter som er strukket ut langs en midtakse. Den langstrakte formen og bruken av rullesteinsmurer gir assosiasjoner til jærhus. Solgrånet trepanel fører tankene til den viktige jærarkitekten Per Line og dermed aner vi linjen tilbake til Knut Knutsen og norsk arkitektur rett etter siste krig. Runde tresøyler grenes opp og skaper et karakterfullt interiør.

I samme fylke finner en et annet viktig museumbygg fra de sist årene: Norsk Oljemuseum (1999) i Stavanger. Museet har en fantastisk plassering på en utstikker i havnen og er vendt mot den livlige båttrafikken og virksomheten på Rosenberg verft. Museet består av tre deler: En steinkledd blokk med inngangsparti og administrasjon, et åpent utstillingsrom med en bølget og hellende glassvegg og ute i sjøen tre sylinderformede installasjoner. Det er en ”forståelig” bygning som nesten i tegneserieform forklarer hvordan land (steindelen), kysten (glassveggen) og oljeaktiviteten i Nordsjøen er knyttet sammen. Man kan si at bygningen blir en ”talende kulisse” og det er ikke uproblematisk om arkitekturen allment skulle utvikle seg i den retning. Men her virker resultatet meget overbevisende. Arkitektene Lunde & Løvseth har skapt et godt fungerende byggverk som kommuniserer med et bredt publikum.

Fehnmuseene
Sverre Fehn inntar en spesiell posisjon i norsk arkitektur. For første gang har vi en arkitekt som regnes blant tidens fremste. Og han er særlig interessert i utstillinger og museer! Ja, man kan si at det er spesielt på dette feltet han har fått realisere sine ideer. Det er derfor naturlig å avslutte denne gjennomgangen av norsk museumsarkitektur gjennom 50 år ved å minne om Sverre Fehns innsats.

Hans engasjement strekker seg over hele den perioden som beskrives i denne artikkelen. Starten på hans karriere var seieren i 1949 i konkurransen om nytt museumsbygg på Maihaugen. Fehn og Geir Grung samarbeidet om prosjektet og det ferdige byggverket var hovedsakelig Grungs. Senere ombygginger gjør at det i dag ikke er så lett å se restene av denne første museumsbygningen.

Så fulgte Norges paviljong (1958) på verdensutstillingen i Brussel og den permanente nordiske utstillingspaviljongen (1962) i Biennaleparken i Venezia. Dette er byggverk i verdensklasse, og særlig Venezia-paviljongen anvendes i dag som et referanseverk i faglitteraturen. Måten sollyset filtreres og bringes ned i utstillingsrommet på regnes som banebrytende.

Fehns posisjon som en av samtidens viktigste arkitekter, hviler vel så mye på hans prosjekter som hans oppførte byggverk. Etter Hedmark museum på 60-tallet, og skandaleoppslagene i Dagbladet i forbindelse med Skådalen døveskole på midten av 1970-tallet, fulgte en lang tørkeperiode uten nye oppdrag. Den ble så avløst en meget sterk serie med museumsbygninger fra begynnelsen av 90-tallet og frem til i dag: Norsk Bremuseum (1991) i Fjærland, Aukrust-senteret (1996) i Alvdal, Ivar Aasen-tunet (2000) i Ørsta og Norsk museum for fotografi Preus Fotomuseum (2001) i Horten. I mellom Hedmark museum og de fire nye Fehn-museene ligger en perlerad med museumsprosjekter: Tullinløkka (1972) i Oslo, Bergverksmuseet (1979) på Røros, Wasaskipmuseet (1982) i Stockholm pluss et kunstgalleri (1988) på Verdens Ende. Senere har det kommet flere: Informasjonssenter (1993) ved Borre Nasjonalpark i Vestfold, Helleristningssenter (1993) i Borge i Østfold og Vassdragsmuseum (1995) i Suldal.

De fleste prosjekter glemmes fort. De er tankespinn, tynn luft. Interessen samles som det som blir bygget virkelighet. Slik er det ikke med Fehns prosjekter. De er alle del i en viktig ideutvikling som arkitekter i Norge og resten av verden studerer med stor interesse. Fehns museumsprosjekt for Wasaskipet er mye ”virkeligere” og mer levende i arkitekters bevissthet enn 99% av de museumsbygninger som er nevnt i denne artikkelen. Derfor er det ikke helt riktig når jeg i begynnelsen av artikkelen hevdet at vi ikke har internasjonale referanseprosjekter i Norge: Alle Fehns museumsbygg blir publisert internasjonalt og følges nøye. Men berømmelsen er hovedsakelig i arkitektkretser. Det vi mangler er viktige museumsinstitusjoner med viktige samlinger som synliggjør sin betydning med arkitektur av internasjonal klasse.

Fehns hovedverk er et museum: Hedmarkmuseet på Domkirkeodden på Hamar. Det er omdiskutert i museumskretser i Norge. Det er ikke plass til å gå inn på den diskusjonen her. Vi kan heller ta oss tid til å drøfte hans to viktige utstillingprosjekter på Høvikodden, Middelalderkunst (1972) og De kinesiske terrakotta-soldatene (1985), eller utstillingen av middelaldersk kirkekunst i Historisk Museum. Vi vil begrense oss til å hevde at i alle disse eksemplene viser Fehn sin orginalitet som tenker og overlegenhet som formgiver.
Derfor er det med de største forventninger vi ser frem til at Norsk Arkitekturmuseum, kanskje i 2005, flytter til den første Norges Bank-bygningen i Oslo. Den ble som kjent tegnet av Christian Heinrich Grosch og var en del av nasjonsbyggingen etter unionsbruddet i 1814. I sommer besluttet regjeringen at bygningen skal få et tilbygg tegnet av Sverre Fehn. Vi har tro på at denne sammenstillingen av 1800-tallets klassisisisme og vår tids modernisme på en meningsfull måte skal tydeliggjøre arkitekturens muligheter og bli en verdifullt tilvekst til norsk museumsarkitektur.

Publisert i Museumsnytt 5/6-2001

Litteratur
Norberg-Schulz, Christian, ”Fra gjenreisning til omverdenskrise. Norsk arkitektur 1945—75.” Norges kunsthistorie. Bind 7, Oslo 1983

Norberg-Schulz, Christian og Postiglione, Gennaro, Sverre Fehn. Samlede arbeider, Oslo 1997
Egede-Nissen, Hans, Sverre Fehns utstillingsarkitektur. Hovedfagsoppgave i kunsthistorie. UiO, 1995.
Sauge, Birgitte, Fra temple til teater? Neue Staatsgallerie Stuttgart. Städtisces Museum Mönchengladbach. Hovedfagsoppgave i kunsthistorie. UiB, 1988.
Falch, Frank, Fra Bankfurt til Frankfurt eller tendenser innen nyere tysk museumsarkitektur. Hovedfagsoppgave i kunsthistorie, UiB, 1994.
Grønvold, Ulf, ”Less is Mohr”, Byggekunst 6/1992, (Holmsbu billedgalleri og Vinje billedgalleri)
Grønvold, Ulf, ”Ny ramme om Munchs kunst”, Dagbladet 25.1.1994, (Utvidelsen av Munchmuseet)
Grønvold, Ulf, ”Høvikoddens nye letthet”, Dagbladet 10.2.1994, (Utvidelsen av Kunstsenteret på Høvikodden),
Grønvold, Ulf, ”I hybridenes dager”, Byggekunst 7/1991, (Sjøfartsmuseet i Bergen og Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum)
Grønvold, Ulf, ”Sanselig oljemuseum”, Dagens Næringsliv 20.5.1999, (Norsk Oljemuseum)

Byggekunst 4/1993, (Lillehammer bys malerisamling)
Byggekunst 7/1997, (Fetsund lenser, Naturinformasjonssenteret)
Byggekunst 2/1998, (Erkebispegården i Trondheim)
Byggekunst 1/2000 (Norsk Oljemuseum)
Byggekunst 1/2001 (Ivar Aasen-tunet)

De ti vakreste kirkene i Norge

”Hytter, hus, men ingen borge,” heter det. Og det er riktig at vi har få påkostede og store byggverk. Norge var lenge fattig og vi manglet en overklasse som kunne reise byggverk i europeisk format. Men vakre kirker fins over hele landet. Hvilke kirker som er vakrest, kan selvsagt diskuteres. Ulf Grønvold, seksjonsleder ved Nasjonalmuseet har laget en ti-på-topp-list med forholdsvis mange moderne sakralbygg. Han har villet vise at arkitektene også i vår tid er opptatt av denne bygningstype. – Kanskje fins en av hans favorittkirker i nærheten av deg!

Nidarosdomen
Den er ikke til å komme utenom, så vi kan like godt ta den med en gang: Nidarosdomen, kanskje norgeshistoriens viktigste byggverk. Vår eneste gotiske katedral, kroningskirken. Bygget over Olav den helliges grav og et symbol på Norges storhet i middelalderen. Å gjenreise den har vært et nasjonalt løft som har strukket seg over hundre år.
Det er en mektig opplevelse å tred inn i det langstrakte kirkerommet der gotikkens linjespill trekker blikket oppover. Men besøk også det vakre og meget informative museet som er innredet i den gjenreiste delen av Erkebispegården.

Sola ruinkirke
Nidarosdomen var det store unntaket. Landet hadde tydeligvis bare råd til én kirke med slike dimensjoner. Domkirkene i Bergen og Stavanger er mellomstore, men ellers er de fleste steinkirkene som ble bygget i middelalderen, enkle og beskjedne – men veldig uttrykkssterke. Massive steinvegger mot en rikt, bemalt inventar i tre. En klar geometrisk hovedform i samspill med landskapet store linjer. Jeg kunne ha valgt Søsterkirkene på Gran, Gamle Aker, Hove, Kinn, Mære eller Trondenes kirke. Men i stedet vil jeg minne om Sola ruinkirke utenfor Stavanger. En glimrende restaureringsjobb utført av arkitekt Louis Kloster.

Urnes stavkirke
Kirker skulle helst bygges i stein fordi det var et uforgjengelig materiale. Men det var arbeidskrevende og dyrt. Dessuten hadde landet godt med trevirke og lange tradisjoner for å bygge i det materialet. Derfor tillot den katolske kirke også at kirker ble oppført i tre.

I middelladeren ble det bygget stavkirker flere steder i Nord-Europa, men nå fins det mindre enn 30 igjen, og alle er i Norge (bortsett fra en som er blitt flyttet til Polen.) I Norge ble stavkirken videreutviklet, og derfor er denne bygningstypen vårt viktigste bidrag til Europas arkitekturhistorie. Kanskje er Urnes den vakreste stavkirken, det er den som er tatt med på UNESCOs liste over verdens kulturarv.

St. Hallvard kirke og kloster
Lund & Slaatto har vært et ledende arkitektkontor i det meste av etterkrigstiden. De har blant annet utformet Norges Banks hovedsete, Kulturhuset i Stavanger, Veritas på Høvik pluss Studenterlunden og Chateau Neuf i Oslo. Men kanskje har firmaets viktigste bidrag vært innen kirkearkitekturen.

Det er særlig partneren Kjell Lund som har hatt ansvaret for firmaets kirker: St. Magnus på Lillestrøm, Eidsvåg kirke ved Bergen, Carmelitt-klosteret i Tromsø og – ikke minst – St. Hallvard kirke og kloster (1966) på Enerhaugen i Oslo. En kubisk bygning med et sylinderformet kirkerom. Et hovedverk i nyere norsk arkitektur!

Kongsberg kirke
Kong Christian IV anla Kongsberg i 1624 fordi det året før var funnet sølv i nærheten. Byen vokste raskt og ble Norges nest største. Kanskje burde den også bli hovedstad? En så viktig by måtte selvsagt ha en mektig kirke, og det var da også imponerende dimensjoner over det barokke byggverket som stod ferdig i 1761: 2400 er det sitteplasser til.

Utvendig er den korsformede kirken enkel med vegger i upusset tegl, men inne er den rikt utsmykket med svulmende losjer og buktende gallerier. Alterveggen er overdådig og viden kjent. Den er en komposisjon der prekestolen er plassert over alteret og over der igjen står orgelet.

Storsalen
Ove Bang var prestesønn og en av våre viktigste funksjonalistiske arkitekter. I sin korte, men hektiske karriere tegnet han en rekke eneboliger, et bibliotek i Sarpsborg pluss Samfundshuset i Torggata og tinghuset i Grubegata, begge i Oslo.
Et tredje byggverk i hovedstaden skal det pekes på i denne sammenheng: Indremisjonssambandets bygg i Staffeldtsgate. Det er altså, strengt tatt ikke en kirke, men vi gjør oppmerksom på det fordi det rommer Storsalen den mest spennende sakrale rom i norsk funksjonalisme. I det høyloftede rommet krager galleriet dramatisk ut mens sideveggene skår innover og glir over i taket. Det bør oppleves!

Søreide kirke
En av de viktigste fornyere av norsk kirkearkitektur er arkitekt Helge Hjertholm. Hans ”oppfinnelse” er den viftformede kirken. Han lanserte den først i en konkurranse om en økumenisk kirke i Danmark i 1961. Hjertholm vant konkurransen med et skulpturelt forslag: to hender formet som blad strekker mot himmelen. Hjertholm var på den tiden assistent hos Jørn Utzon og var med å tegne Sydney Operaen, og de naturinspirerte formene kom nok derfra. Men det vifteformede kirkerommet var et meget originalt bidrag. Siden har Hjertholm tegnet flere kirker. Selv synes jeg best om Søreide kirke i Bergen (1973) som viser Hjertholms begeistring for Japan.

Ishavskatedralen
Dette er vår Sydney Opera: en moderne, skulpturell bygning som dominerer sitt landskapsrom og har blitt et symbolet for en hel by. Tromsdalen kirke, som den egentlig heter, ligger på fastlandet, rett overfor Tromsøya og byens sentrum. Samspillet mellom brua over sundet og kirken er en vakker komposisjon. Brua (tegnet av arkitekt Erling Viksjø, han med regjeringens høyblokk i Oslo) peker rett mot kirken.

Ishavskatedralen (1966) ble formgitt av arkitekt Jan Inge Hovig som en serie hvite, betongtrekanter som trappes ned i størrelse og øker igjen over koret. En djerv form som matcher et dramatisk landskap.

Mortensrud kirke
Østensjøbanen, en av Oslos T-banelinjer, ender på Mortensrud og bare noen få hundre meter fra stasjonen ligger kirken. Mortensrud kirke er tegnet av de unge, flinke arkitektene Jan Olav Jensen og Børre Skodvin. Da den stod ferdig våren 2002 ble den tatt i mot med begeistret og fort fikk den omdømme som en av de viktigste nye kirkene på mange år. ”Sakralt mesterverk”, ”En fullkommen kirke” og ”Miraklet på Mortensrud” mente avisoverskriftene.

Det er en forbausende kirke: to svaberg stikker opp gjennom gulvet, skifervegger laget av bruddstein kombinert med glassflater og minimalistiske ståldetaljer. Besøk drabantbykirken og se selv!

Vernebygget på Domkirkeodden
På Domkirkeodden på Hamar er utsikten over Mjøsa eventyrlig og stemningen fredfull. For arkitekter har stedet i tillegg en særlig betydning, for her finner man to av hovedverkene i nyere norsk arkitektur: Hedmarksmuseet inne i Storhamarlåven, tegnet av Sverre Fehn. Og ved siden av Vernebygget til Lund & Slaatto.

Vernebygget beskytter kirkeruinen på Domkirkeodden. Ruinen ligger på skrå i forhold til låven og det benytter arkitektene til å skape et spennende spill i glassflatene. Egentlig er det snakk om et bygg med en praktisk funksjon, men det har blitt en severdighet, et konsertlokale – og en glasskatedral. Egentlig ikke en kirke, men likevel det mest elskede av våre nyere sakrale rom.

Publisert Flytogets magasin i 2004

Høydepunkter i nyere norsk arkitektur

Bygninger i utlandet tegnet av norske arkitekter

Alt stemmer med Biblioteket i Alexandria. Storslagen enkelhet, en glimrende planløsning, et fantastisk rom. Bygningen vil etablere seg som en av klassikerne fra vår tid, det mest kjente byggverk tegnet av et norsk arkitektkontor.

Den nordiske paviljongen i Biennaleparken i Venezia er også et viktig arbeid i internasjonal sammenheng. Kanskje Fehns beste. En overbevisende løsning, men ikke helt enkel å bruke til kunstutstillinger.
SAS hovedkvarteret utenfor Stockholm fornyet kontorbygget som bygningstype og gjorde Niels Torp til et internasjonalt navn. La oss heller ikke glemme Nordens hus på Færøyene av Ola Steen og den norske ambassaden i Stockholm tegnet av Knut Knutsen.


Bygninger i Norge 1952-2002

Alle Fehns byggverk er viktige, men det er vanskelig å komme utenom Storhamarlåven som hans topparbeid i Norge. Den tydelige måten som nytt settes mot gammelt har blitt skoledannende. St. Hallvard kirke står fortsatt som Lund & Slaattos største prestasjon, et mesterverk, men få har gitt oss så mange ”høydepunkter” (St. Magnus, Veritas, Kulturhuset i Stavanger, Ål-hytta, Eidsvåg kirke osv)

De siste 50 årene innledes med noen klare høydepunker: Arne Korsmos hus i Planetveien (det blir en internasjonal klassiker dersom vi greier å ta vare på interiøret), den gamle Magnus Poulsons mesterstykke, Gravberget kirke, og Per Griegs leksjon i tilpasningsarkitektur, Sjøfartsmuseet i Bergen.

Ibsenhuset i Skien trekkes ikke så ofte frem i dag, men 4B skapte der et generøst byggverk som har holdt seg meget bra. Grieghallen viser oss at modernistisk arkitektur kan være både smidig og selvbevisst. Universitetsanlegget på Dragvoll var et stort skritt fremover, et gjennomført byggverk av en viktig internasjonal arkitekt.

Fra de senere årene: Stranden av Kari Nissen Brodtkorb og Tønsberg bibliotek av Lunde & Løvseth er kvalitetsbygninger med bred appell, eksempler på uttrykksriksdommen i dagens arkitektur. Hele Gardermoen-flyplassen, planlegging, infrastruktur og de mange gode byggene er den største begivenheten fra de siste årene. Terminalbygget holder meget høy internasjonal klasse. Byggekunst dokumenterer hyppig at det bygges mange spennende eneboliger for tiden. Lund Hagems dobbeltvilla i Furulundveien er et klart høydepunkt.

Til sist: Mortensrud kirke av Jensen & Skodvin, det viktigste sakralbyggverk i Norge siden St. Hallvard. Det mest ambisiøse byggverk til nå fra det arkitektkontoret i den unge generasjon som viser størst selvstendighet og har nyskapende ideer.

Publisert i Arkitektnytt i 2002