Tale ved åpningen av Arkitekturmuseet 6. mars 2008

Deres majesteter, eksellenser, arkitekturvenner

Mulighetene er der. Vi skal bare se dem og gripe dem.

200-års jubiléet for Christian Heinrich Grosch fødsel i 2001 var en gyllen mulighet.
En gyldig grunn til å fokusere på en viktig bidragsgiver til nasjonens identitet.
På mannen som gav skikkelse til den gjenfødte nasjon etter 1814 – han måtte feires.

Den andre muligheten var Sverre Fehn. Endelig hadde Norge én arkitekt i den ypperste verdensklasse – han måtte brukes. Det var lett å spå at kombinasjonen av disse to ville gi et usedvanlig resultat. En illustrasjon på byggekunstens muligheter - og gi oss det idéelle arkitekturmuseum.

Men først måtte det være et grunnlag, noen måtte ha gjort et forarbeid. Og det hadde arkitektene stått for. Både gjennom sitt skapende arbeid og ved at Norske Arkitekters Landsforbund i 1975 opprettet museet og i mange år bar institusjonen frem alene.

I denne pionertiden var Elisabeth Seips 13-årige innsats som direktør helt avgjørende.
Viktig var også kulturminister Åse Kleveland som i 1993 sørget for at Norsk Arkitekturmuseum og det omskapte Norsk Form fikk egne lokaler i Kongens gate 4, bare et steinkast herfra.

Men vi ville videre.
I 1997 gikk styret i Norsk Arkitekturmuseum til Sverre Fehn og spurte om han ville innpasse arkitekturmuseum i den eldste Norges Bank bygningen i Oslo. Og nå, 11 år senere er vi samlet for å markere at et helt usannsynlig mirakel har funnet sted.

Reisen mellom de to årstallene har vært en berg-og-dalbaneferd med mange nesten-havarier. Dette kan man lese mer detaljert om i Statsbyggs ferdigmelding som foreligger i dag. La meg her bare takke de gode hjelperne som støttet oss underveis.

- Leif Engh, viseformann i styret, en viktig drivkraft og rådgiver som betalte for Sverre Fehns opprinnelige skisseprosjekt.
- Rune Slagstad, Fehn-venn og nasjonal strateg som henvendte seg til Jens Ulltveit-Moe og dermed utløste den store donasjonen på 37,5 millioner kroner. Gaven som gjorde at staten ikke kunne nekte å ta sin del.
- Og ikke minst Ulltveit-Moe. Uten hans sjenerøse gave hadde ikke vår drøm blitt til virkelighet.

Viktige støttespillere i kampen har vært
- Arkitektmuseets Venneforening ved formann Ole Fredrik Stoveland.
- Stiftelsen Arkitekturmuseet ved dets leder Ketil Moe.
- Norske Arkitekters Landsforbund med presidentene Gudmund Stokke og Jannike Hovland.
- Groschselskapets styre ved Gordon Hølmebakk, Anne-Lise Seip, Kaare Norum, Siri Munthe, Thomas Willoch, Ingebjørg Hage og Gunnar Stålsett.



Videre vil jeg takke:
- Jøran Lindvall, direktør for det svenske arkitekturmuseet for hans utredning for Norsk kulturråd som begrunnet en styrking av arkitekturmuseet.
- Ellen Horn, kulturministeren som gav oss adgang til Bankplassen 3 og lot Sverre Fehn bli engasjert som arkitekt.
- Martin Dietrichson som har ledet Sverre Fehns arkitektkontor og loset det kompliserte prosjektet i havn på en fremragende måte.

I Nasjonalmuseets store og profesjonelle stab er det mange som burde takkes, jeg må begrense meg til to:
- Eva Madshus, min nærmeste medarbeider gjennom tiår. Hun gjør alltid en monumental innsats. Denne gangen har hun vært ansvarlig for åpningsutstillingen om Sverre Fehn.
- Tone Wilse som har gjort en fabelaktig arbeid, blant annet som organisator av dette åpningsarrangementet

Jeg vil også nevne vår byggherre, Statsbygg, som har forstått at dette har vært en spesiell oppgave og har hatt ambisjonen om at arkitekturmuseet skulle bli et kvalitetsbygg.
Og Riksantikvaren som vi har hatt en spenningfylt, men givende samarbeid med. Dette har bidratt vesentlig til å heve kvaliteten på bygningen.

Kunsthistorikeren Anne Grete Ljøsne har vist at tanken om et arkitekturmuseum i Norge er nesten hundre år gammel. Jens Thiis arbeidet i 1919 for at Universitetets laboratoriebygning kunne ”gi rom for et arkitekturmuseum som vi snart må få.” På 1930-tallet bygget Harald Hals opp en stor samling som han så som grunnstammen i ”et norsk arkitektur- og bygningsmuseum.” På 1960-tallet var Bjørn Sverre Pedersen og Arno Berg viktige aktører.

Derfor er det resultatet av flere generasjoner arbeid og en stor frivillig innsats som i dag krones med seier. Arbeidet har i de siste 11 årene vært konsentrert om realiseringen av Sverre Fehn-prosjektet på Bankplassen.

Fehns prosjekt er et helhetlig prosjekt. Det er skreddersøm, et gesamtkunstverk der alle deler som studiesal, magasin, bibliotek, undervisningsrom, utstillingsarealer - og kontorer - er blitt omsorgsfullt løst i henhold til det program som hele tiden har ligget fast.

Det er all mulig grunn til å ta det for gitt at huset nå vil få en bruk som samsvarer med de planer som er lagt for det. For vi har fått et bygg som forplikter. Derfor må vi tro at dette stedet, om ikke så lenge, får en bemanning som gjør det mulig fylle det med den faglige service som brukerne forventer. Her skal de møte de som bærer kunnskapen om norsk byggekunst.

Til sist, til deg Sverre Fehn.
De store talenter er muligheter som nasjonen får. Vi skal bare se dem og sette dem i arbeid.
Et gjennomgangstema i din karriere har vært at du har utformet det ene oppsiktsvekkende prosjektet etter det andre, men at bare et fåtall er blitt til bygget virkelighet.
Prosjektene er muligheter du har gitt oss som ikke har blitt grepet.
Tenk hvor rike vi hadde vært om dine planer for Bergverksmueum på Røros, Informasjonssenteret ved vikinggravene i Borre, Helleristningsmuseet i Borge, Krematoriet i Larvik og Kapellet på Nordkapp hadde blitt til virkelighet. Eller om dine dristige planer for museet på Tullinløkka var blitt bygget. Tenk hva svenskene kunne fått om de hadde realisert ditt forslag for Wasaskipmuseet. Eller danskene om ditt førsteprisprosjekt for utvidelsen av Det kongelige Teater i København, Teaterfuglen, hadde blitt bygget.

Isteden har dine urealiserte prosjekter utvidet arkitekturens mentale rom, vist oss mulighetenes spennvidde. Du har vært lærer for generasjoner av arkitektstudenter og vært en ambassadør for norsk arkitektur i utlandet. Det gror i dine fotspor, mange unge arkitekter skaper verk som blir lagt merke til internasjonalt.

Den norske paviljongen på verdensutstillingen i Brussel i 1958 var norsk arkitekturs internasjonale gjennombrudd. Nå avrundes din karriere med et annet utstillingsrom, Ulltveit-Moe paviljongen. Forskerne vil komme til å legge mye arbeid i å sammenligne disse to byggverkene. Her skal vi begrense oss til å takke, for ditt utrolige livsverk som utstillingen innenfor gir oss høydepunkter fra. Og for den mulighet som du nå har gitt norsk arkitektur. Nå gjenstår forpliktelsen til å gripe den, bruke den.