1902 – like før, like etter

Da jeg fylte 50 år, sa en venn til meg: ”Nå har du rundet det skarpe hjørnet.” Det var tydeligvis noe spesielt med å bli femti; noe som gjorde det annerledes enn å fylle førtini eller femtitre. Selvsagt var det en enkel form for tallmagi. De hele decennier har en egen tydelighet, og dessuten skiller femti seg ut ved å være halvparten av hundre. Det ligner på tusenårsskiftet som vi opplevde for noe få år tilbake; vi fikk en følelse at vi stod ved inngangen til en ny era, men egentlig skjedde det ikke noe avgjørende. Selv datamaskinene klarte seg bra.

Da stiller det seg annerledes med 1814 eller 1968. Det er år med sterke hendelser, årstall som blir blinkende punkter i historiens strømmer, eller kanskje heller skillelinjer som gjør at man kan snakke om ”før” og ”etter” det viktige året.

Hvordan er det så med 1902? Er det noe magisk ved det året? Skjedde det noe viktig – bortsett fra at TAF ble stiftet? Med fare for at det dukker opp en begavet hovedfagsstudent fra Bergen som beviser at jeg tar fullstendig feil, vil jeg hevde at 1902 var et ganske alminnelig år. Et gjenglemt år som kommer noe i klem mellom mer berømte naboer som 1900 og 1905. Dessverre er det slik med arkitektjubileene også: Arne Korsmo ble født i 1900, Kristian Bjerknes (og Louis Kahn) i 1901, Knut Knutsen i 1903. Arne Jacobsen så dagens lys i 1902, men var det en viktig norsk arkitekt som ble født for hundre år siden? I så fall var vi forsømt oss.

La oss hoppe, ikke ett, men fem sekler tilbake i tid, til årene omkring 1500, da skjedde det jo en del. Omkring 1440 fremstilte gullsmeden Johan Gutenberg utskiftbare typer til bruk ved boktrykking og dermed oppstod det helt nye muligheter for å spre informasjon. Og denne oppfinnelsen ble av stor betydning for en annen tysker som var med å endre verdenshistorien, nemlig Martin Luther. Det var i 1517 Luther slo opp sine 95 teser mot avlatshandelsen på kirkedøra i Wittenberg. Og mellom 1440 og 1517 inntreffer en rekke avgjørende hendelser: Sultan Mehmet og hans tyrkiske tropper erobrer Konstantinopel i 1453, det Øst-romerske rike går ut av historien og et bånd til den antikke verden blir borte. Ferdinand av Arragon og Isabella av Castile gifter seg i 1469 og dermed skapes en ny stormakt, Spania. I skjebneåret 1492 erobrer deres forenede styrker den siste mauriske byen, Granada, og de inngår en avtale om å støtte ekspedisjonen til Christopher Columbus. Det er i oktober det året han lander på en øy ved Bahamas. – Middelalderen, mellomalderen, perioden mellom antikken og den nye tid, er over. Rennesansen er i gang. Frem til 1500 er nesten alle av menneskehetens oppfinnelser først gjort i Kina. Frem til da har Kina vært motoren i utviklingen. Nå begynner Europas ekspansive og dynamiske periode med verdenserobringer og nyskaping.

Det er vanskelig å se at 1900 er et like stort vannskille som 1500, men man må likevel kunne si at endringene i årene rundt 1900 var så mange og store at det kan være riktig å si at man også ved det århundreskiftet beveget seg inn i en ny tidsperiode.

Vinteren 1994-95 viste Nasjonalgalleriet sin mest ambisiøse utstilling på mange tiår. Den het ”Tradisjon og fornyelse” og presenterte norsk kunst rundt 1900. Bakgrunnsbildet er at europeisk kunst orienterer seg bort fra historismen via Arts & Crafts bevegelsen og Art Nouveau. Man kan si at nyorienteringen fortsetter frem til første verdenskrig da modernismen bryter igjennom på bred front. Man må ikke se på denne dreiningen som en overflatisk søken etter en ny stil, men mer som en leting etter et formalt uttrykk som var dekkende for en ny livsfølelse. Gjennom siste halvdel av 1800-tallet hadde den fremvoksende industrialismen endret livsvilkårene. Nye materialer og produsjonsmåter åpnet uante muligheter.

Ved århundreskiftet skyter industriutbyggingen fart. Johan Throne Holst overtok den lille sjokoladefabrikken Freia i 1892, og gjorde den til Nordens største. Christian Thams stiftet Orkla Grube-Aktiebolag i 1904, og Sam Eyde startet Norsk Hydro i 1905.

Hvordan arkitekturen utvikler seg kjenner vi også godt til. Det er en søkende periode der mange ulike tendenser filtrer seg sammen. Den sammenbindende faktor er misnøyen med historismens falske kappe over industrialismen. Nå måtte kunsten bli ny (Art Nouveau), det opprinnelige gjenoppdages (Arts & Craft bevegelsen) og boligforholdene bedres (hagebybevegelsen). Hvordan utviklet norsk arkitektur seg i denne perioden? Den som vil få et sammenfattet bilde av det, bør se på katalogen til den nevnte utstillingen i Nasjonalgalleriet. Det fins en detaljrik og innsiktsfull artikkel av kunsthistorikeren Åse Moe Torvanger. Og vil man supplere med en enda bredere fremstilling av utviklingen i vårt naboland i øst anbefales Eva Erikssons bok ”Den moderne stadens födelse. Svensk arkitektur 1890-1920”.

I 1901, for 101 år siden døde dronning Victoria. Kanskje forstod hun at hun ikke hørte hjemme i det nye århundre. Victoriatiden var over, men de skrøpelige samfunnsstrukturene vaklet videre. Det gikk mot en verdenskrig som skulle ta livet av tre europeiske keiserdømmer. Og etter det ble pulsen annerledes og den moderne arkitekturen var på plass. – Det var et ganske skarpt hjørne som ble rundet på den tiden da trønderne stiftet sin arkitektforening.

Publisert i Arkitektnytt i 2002