Arkitekturens Rio de Janeiro

Et fantasieggende landskap og en spennende bygningsarv vi ikke kjenner. Rio de Janeiro har mye å by på.

To år etter at portugiserne hadde nådde frem til kysten av Brasil, seilte oppdageren Amerigo Vespucci videre sørover og kom til en bukt. Fordi han trodde den var munningen til en stor elv, og det var januar måned i 1502, kalte han bukta «Januar-elva», eller Rio de Janeiro. Oppdagelsen av det naturskjønne stedet - med lange sandstrender, tropisk vegetasjon og dramatiske fjelltopper - førte ikke umiddelbart til en portugisisk bosetning. Først etter at franske calvinister hadde etablert seg der for å få praktisere sin religionsform i frihet, våknet potugiserne til dåd. Franskmennene ble nedkjempet og Rio fikk sin offisielle grunnleggelse i 1567.

Det er ikke så mye igjen av den eldste bosetning. De viktigste minnesmerkene er barokk-kirker som ofte ble plassert på høydene. Den best bevarte er klosterkirken Sao Bento. Dens interiør gløder med overdådig utskårede trevegger belagt med gull. Denne rikdommen skyldes at det ble oppdaget gull i distriktet Minas Gerais i 1693. Som nærmeste havneby blir Rio en viktig gjennomgangsby. Byen vokste sterkt og i 1763 ble den hovedstad i kolonien Brasil.

Den neste vekstimpulsen skyldtes Napoleon. I 1808 flyktet den portugisiske kongefamilien og 1.500 adelsmenn fra de fremrykkende franske troppene og seilte til Brasil. Nå ble Rio de Janeiro hovedstad i hele det portugisiske imperium. Rio fikk en sofistikert overklasse og ble den mest europeiserte by på det amerikanske kontinent. Den nye selvbevisstheten førte til at Brasil rev seg løs fra moderlandet i 1822.

På 1800-tallet opplevde Brasil ny fremgang. Kaffeplantasjene brakte ny rikdom og fornuftige herskere, som Pedro 2., gav vekstmuligheter. Hans sommerpalass i Petropolis er et minnesmerke fra den tiden. Før vi forlater 1800-tallet bør vi gjøre oppmerksom på en perle av et restaurantlokale i byens sentrum: Confeitaria Colombo fra 1894, et høyloftet rom i Art Nouveau med store belgiske speil og utsmykkende detaljer i jacaranda-tre og italiensk marmor.

19930-tallet ble en ny gyllen tid. Det internasjonale jetset oppdaget Rio. Hollywoodstjernene og millionærene spilte på byens casinoer og bodde på luksushotellene langs strendene på Ipanema og Leblon og særlig Copacabana.Takket være tunneler gjennom fjelltoppene ble disse strendene knyttet til den gamle bykjernen. Byen fikk sitt rike innslag av Art Deco-byggverk, men det viktigste resultatet av denne stilarten ble den kjempemessige figuren som ble reist på den vel 700 meter høye fjelltoppen Corcovado - Kristus med utstrakte armer som favner byens befolkning og de mange innvandrene som kom på den tiden.

I den gamle bykjernen var fornyelsesprosessen hårdhendt. Høyden der den opprinnelige byen hadde ligget, ble sprengt bort for å gi rom for byens nye hovedgate, Rio Branco-avenyen. Her ble det meste av de statlige institusjonene anlagt, og det var på denne tiden Le Corbusier besøkte Rio og på avgjørende måte påvirket utviklingen av brasiliansk arkitektur.

Den moderne arkitekturens store frontfigur ble i 1929 invitert til Rio de Janeiro for å utarbeide en generalplan for byen. Han foreslo en viadukt i form av en langstrakt boligblokk med motorvei på taket som skulle slynge seg gjennom det kuperte landskapet. Det var fullstendig urealistisk, men likevel en fantasieggende ide som sto i stil med Rios storslåtte landskapsrom.

I 1936 var han tilbake for å omarbeide planen. Da ble han bedt om å skissere på Helse- og utdanningsdepartementets nye bygning i Rio Branco-avenyen. Den ble så fullført av de brasilianske arkitektene Lucio Costa og Oscar Niemeyer. Resultatet er et av den moderne arkitekturs mesterverk. En høyreist kontorblokk er hevet opp på 10 meter høye granittsøyler. Ved siden av ligger en lavblokk med en takhave utformet av Roberto Burle Marx - en av de viktigste fornyerne av havekunsten. Interiørene er intakt og meget imponerende.

1960 blir et vannskille. Riktignok er det på denne tiden Museet for moderne kunst i Flamengoparken (med Burle Marx som landskapsarkitekt) blir til, men likevel kan det ikke benektes at Rio havner i en bakevje. Brasilia, den nye hovedstaden, anlegges høyt oppe på savannen langt inne i landet. Teamet Costa, Burle Marx, og ikke minst Niemeyer, preger utformingen av den nye byen. Sao Paulo i sør blir en driftig og kjempestor by - ca 20 millioner innbyggere mot Rios 4-5 millioner.

En av de få viktige nye bygningene i Rio-området et Museet for moderne kunst i Nitteroi på den andre siden av bukta. Det er formet som en flyvende tallerken eller en stor sopp. Det er en storslått gest i en praktfull landskapssituasjon, men det er ikke spesielt gunstig med krumme vegger i en museumsbygning. Og kanskje viser den en viss mangel på fornyelse når arkitekten er den nå 94-årige Oscar Niemeyer.

Likevel vil alltid Rio være en av verdens viktigste byer. Den har et landskapsrom med en skjønnhet som den er alene om. Den har de fantastiske strendene og stupbratte fjelltopper. Den har 605 favelas, selvbygde slumområder, der det bor 1,1 millioner mennesker. Men det fins også gamle, vakre bygninger og modernistiske høydepunkter. Sammen med byens tetthet, intensitet og livsglede blir dette et møte som virker befriende på en nordboer.

Publisert i Dagens Næringsliv i 2000