Dristig og dyktig i Stortingsgata

Like ved Stortinget har Fokus Bank flyttet inn i et glimrende nytt bygg. At det var dette kritikerne advarte oss mot, er uforståelig.

Hvordan gikk det? Fikk dommedagsprofetene rett? La oss spole tilbake til en heftig debatt for to år siden, høre noen av spådommene fra den gang og sammenligne med det resultatet vi nå kan se.

Det dreier seg om en strid som raste i Aftenpostens spalter tidlig i 2002. Hovedkritiker var Morten Krogstad mens fungerende byantikvar Dag Chr. Bjørnland var forsvarer. Stridens eple var Stortingsgata 6. Den gamle gården med Nordstjernen apotek var revet. Et byhistorisk tap, uten tvil, men kritikerne var vel så opprørte over den nye bygningen som skulle komme. Krogstad mente den ville bli ”en aggressiv betongbrutalisme som vil overvelde nabolaget. Kort sagt et bygg tegnet av arkitekter som ikke ser seg omkring, men former sine verk som om intet annet fantes i de nære omgivelser.”

Krogstads kraftige fordømmelse lot oss forstå at noe verre enn dette knapt kunne skje. Han mente prosjektet var forstemmende og overdøvende. Bygget ville komme til å sjikanere Eidsvolls plass, et sentralt byrom, i flere menneskealdre. Dessuten var møtet mellom det nye bygget og naboene ille: ”Mot Stortingsgata i form av et asymmetrisk hovedgrep og en collage av rektangulære former i mer eller mindre ubegripelige sammenstillinger.”

Er formene satt sammen på en ubegripelig måte? Jeg tror de fleste vil oppfatte at bygningen består av to volumer som er tredd i hverandre. Det ene blir veggen mot Rosenkrantzgata, en nesten lukket sidefasade, mens den andre er byggets hovedhenvendelse med store glassflater mot Eidsvolls plass. To svært forskjellige sider er det, men det virker riktig og avklarende å gi forrang til fasaden mot det viktige plassrommet. Selvsagt er en stor glassvegg og en nesten lukket veggflate noe nytt i dette bygningsmiljøet, men likevel knytter den nye bygningen seg til nabohusene. Den respekterer gesimsen til Stortingsgata 4 og lar horisontale vinduskarnapper etablere et strekk mot Flaggfabrikken i Rosenkrantzgata. Dessuten er et parti av steinveggen forsenket slik at flaten brytes og den blir relatert til det eldre bygget.

Stort sett er det oppførte bygget identisk med det som vi kjenner fra avisdebatten for to år siden. Men på ett punkt har det skjedd en endring og den er til det bedre. Det gjelder artikuleringen av den store glassfasaden. Den er nå mye mer nyansert og samtidig mer ordnet.

Smale trerammer skaper et vertikalt strekk. Rammene er rødbrune (arkitekten kaller fargen Armagnac!) og gir en varm teint til fasaden. Øverst binder rammene sammen to etasjer og dermed trekkes oppmerksomheten oppover. Rammenes plassering og rytme varier fra etasje til etasje, men ved hjelp av opalisert glassfelt samles de til en rolig vertikal rytme. Det blir en effekt som ikke er ulik de store søylene i logebygget like ved. Glassflatene er plassert i tre ulike sjikt og slik får fasaden en tredimensjonalitet som mange moderne bygg mangler, og som knytter det nye bygget til nabobyggene.

Man kvier seg for å rose et nytt bygg ved å si at det er mye bedre enn en nabo, men denne gangen er det prinsipielle grunner til å gjøre det. Stortingsgata 8 på den andre siden av Rosengratzgata sto ferdig i 1989 og et par år etter ble Stortingsgata 2 reist. Begge bygningene er klare beviser på at det holder ikke å lage skråtak og ha tradisjonelle vindusstørrelser. Har man litt trening i å analysere fasader og vurdere bygninger, ser man at dette er formalt svært hjelpeløst.

Stortingsgata 6 tar oss bort fra den type overflatisk og ufarlig motivarkitektur som nr.2 og nr. 8 representerer. Det nye bygget bringer norsk arkitektur inn på en mer krevende og samtidig arena. Vi har fått et stykke arkitektur som er kultivert og samtidig ekspressivt.. Det er monumentalt, men ikke banalt. Det er plastisk og meget raffinert. Det er all mulig grunn til å gratulere arkitekt Kristin Jarmund, utbygger Linstow – og alle oss andre som kan få glede oss over dette smykket.


Publisert i Dagens Næringsliv i 2005.