mandag 26. september 2011

Munch-salen og urinalet


Når det offentlige urinalet i Stensparken ble fredet mer ut fra sin plass i norsk sosialhistorie enn som funkisverk, må Munch-salen i Nasjonalgalleriet kunne fredes med bildene på veggen, hevder Hans-Henrik Egede Nissen den 19. september. Sammenligningen halter. Riksantikvaren fredet urinalets fysiske skikkelse, ikke dets bruk. Hvis homofil praksis forflytter seg til mer egnede lokaler, må det være greit. På samme måte er det med Munch-salen. Alt tyder på at veggene vil bli fredet, men ikke billedopphengingen.

Hvorfor disse anstrengelsene for å overbevise Riksantikvaren om at han tar feil og at Munch-salen kan og bør fredes? Det er som om Nasjonalgalleriets tradisjonsrike bygning er blitt destillert ned til ett rom, den mest berømte salen der Edvard Munchs hovedverk henger. I alle fall den må få være hellig og urørlig! Men egentlig er det en stedfortredende debatt, for det er vanskelig å tenke en fredet Munch-sal i en bygning som brukes til noe helt annet. Fredningen av billedopphengingen i Munch-salen skal være en brekkstang for å bevare Nasjonalgalleriet som det er. Kanskje man burde si det?

Publidert i Aftenposetn søndag 25. semptember 2011

tirsdag 20. september 2011

Finn én feil


Mange misliker rådhusblokken i Bergen, selv er jeg mer bekymret over naboen, Gulating lagmannsrett som snart skal åpne. Tinghuset (så vidt synlig til venstre i bildet) er uten tvil et stykke dyktig arkitektur, et seirende prosjekt i en åpen arkitektkonkurranse og tegnet av flinke fagfolk (Østgaard arkitekter AS). Likevel ble jeg urolig da jeg så det for et par uker siden – kan dette være den riktige måten å bygge inntil Erling Viksjøs rådhusblokk?

Gulating lagmannsrett henvender seg, som naturlig er, mot Bergens sjenerøse offentlige fellessrom, Festplassen og Lille Lungegårdsvann. Men det trapper seg opp med ryggsiden mot rådhusblokken. Det er som den ønsker å skjule et gammelt overgrep. Er det grunn til denne fornektelsen?

Erling Viksjøs vinnerutkast i arkitektkonkurransen i 1952 forutsatte at høyblokken skulle omgis av en lavere bebyggelse som skapte gårdsrom på begge sider og formidlet en overgang til de eldre bygningene. I 1970 ble prosjektet justert slik at Manufakturhuset fra 1646 ble bevart og skulle inngå i den lave plassdannende bebyggelsen. I 1974 ble høyblokken reist, og så ble det med det. Dermed ble resultatet det verst mulige: Bergen fikk den målestokkfremmede høyblokken, men ikke resten av anlegget som skulle forankret bygningen og gjøre den til et verdig rådhusanlegg og en løsning som byen kunne være tjent med. At en senere ombygging har forsimplet inngangspartiet, har ikke gjort saken bedre. Professor Henrik von Achen skrev i 1991 i Byggekunst: ”om et par hundre år vil arkitekturhistorikerne kanskje beklage, ikke rådhusblokken, men at ikke også resten av rådhusanlegget ble oppført.”

Man trenger ikke vente så lenge. Det er i dag mange arkitekturhistorikere som beklager den skjebne rådhusblokken har fått. Skal høyhuset fungere som et meningsfullt symbol på lokalt folkestyre må det være en vertikal, en unntakelsesbygning, omgitt av lavere bygninger. Å bygge et halvhøyt tinghus tett inntil, trivialiserer rådhusblokken og gjør den til et hvilket som helst kontorbygg. Bergen er uten tvil Norges vakreste by, men både byen og Viksjø har kommet uheldig ut denne historien.

Publisert på Arkitektnytts blogg 20. september 2011.

onsdag 14. september 2011

Skal Munch-salen fredes?


I Aftenposten 7. september gir Sjur Harby Riksantikvaren rødt kort. Det gjøres vanligvis av en upartisk fotballdommer. Bildet passer dårlig på Harby som hyppig og heftig angriper sin tidligere arbeidsgiver, Riksantikvaren.
Stridens eple er fredningen av Nasjonalgalleriet. Kan Vikingskiphuset fredes med skipene, så må bildene på veggen i Munch-salen også kunne fredes, hevdet Lars Roede 1. september. Dette er på linje med Sjur Harbys tidligere henvisning til fredningen av Arne Korsmos hjem med sitteputene rundt den nedsenkede peisen. Men Korsmos sitteputer er spesialtegnet til sitt rom. Vikingskiphusets krumme hvelv er formet som et gravkammer rundt skipene. Med Munch-salen forholder det seg annerledes. Den er lik de andre utstillingssalene i Nasjonalgalleriet.

Tradisjonelle kunstmuseer har saler med en viss nøytralitet. Fokus er på verkene, og de kan flyttes dit museumsledelsen finner det mest meningsfullt. ”Fins det noe sted i verden hvor myndighetene har fredet en spesiell billedopphenging i et kunstmuseum?” spurte jeg Lotte Sandberg en tid tilbake.”Kanskje ikke”, svarer Roede. Jeg tror han kan ta kraftigere i.

Publisert i Aftenposten 12. august 2011