NALs
erfarne konkurranseleder, Per Rygh, slutter etter 16 år i stillingen. Vi ser
på hvordan norske arkitektkonkurranser
gradvis har åpnet seg mot omverdenen og har bedt Rygh kommentere dagens
praksis.
"Norge er et land i verden, herr president," sa statsminister
Lars Korvald i 1972 og blir husket for det. Norske arkitekter har aldri vært i
tvil som at de hørte med i en større sammenheng. Ofte utdannet i utlandet og med
omfattende studiereiser har de holdt seg oppdatert om de siste nyvinningene der
ute. Men hjemmemarkedet har de hatt for seg selv. Sånn er det ikke nå, og
egentlig er det en god stund siden det var slik.
Den
nordiske utfordringen
Åpne internasjonale arkitektkonkurranser fantes ikke i Norge. Men
rett etter krigen tok myndighetene et første skritt ut i verden og inviterte
med arkitekter fra de andre nordiske landene når oppgavene var viktige og
kompliserte. Det hadde én problematisk side: Nesten alltid var det svenske og
danske arkitekter som vant, både på vår hjemmebane og når det ble arrangert
tilsvarende konkurranser i våre naboland. Var vi ikke gode nok?
I 1957 vant
svenskene to konkurranser i Vestre Vika ved Oslo Rådhus. Göteborg-arkitektene
Rune Lund og Alf Valentin seiret i konkurransen om administrasjonsbygg for
Storebrand, og Gösta H:son Åberg fra Stockholm gjorde det samme da det gjaldt
Konserthuset i Oslo. Det var velfortjente seire. Storebrand var regulert med en
H-formet plan og fikk i stedet konkave fasader som manifesterte forsikringsselskapets
”betydning innenfor norsk næringsliv og forretningsverdenen.” Konserthusets
tomt var en håpløs bakgård. Åberg reddet situasjonen ved å løfte musikkhuset opp
på søyler og gi det inngang fra den høyereliggende Ruseløkkveien. Tolv år
senere var det stockholmsarkitekten Jan Lundin som vant klart i konkurransen om
SAS-hotellet i Oslo. Fortsatt er hotellet et av hovedstadens få elegante
høyhus.
De danske seirene
var også betydningsfulle. Knud Munchs prosjekt fra 1969 ga oss Grieghallen som
er høyt elsket. Universitetsanlegg på Dragvoll (Henning Larsen, konkurranse
1968) møtes i dag ikke med samme kjærlighet, men var viktig for utviklingen av
strukturalismen i Norge. Det er også grunn til å nevne konkurransen i 1963 om
Karl Johan kvartalet i Oslo. Håkon Mjelva og danske Erik Møller fikk begge
annenpremie, det ikke ble delt ut noen førstepremie. Møller var den eneste som
foreslo å bevare den gamle fasaderekken og la dermed grunnen for den løsningen
som ble valgt.
Det må også
nevnes at danskene har vært sykehusmestre: Haukeland sykehus (1960),
Radiumhospitalet og Ahus, (begge i 2000). Men i 1994 var det Niels Torp som
introdusert helt nye tanker (sykehuset som en del av byen) med sitt seirende
utviklingsprosjekt for regionsykehus i Trondheim i 1994.
De siste
konkurransene bringer oss til den nye tid hvor anskaffelsesreglene gjelder. Men
før vi tar fatt på hva som har skjedd etter det vannskillet, kan det være grunn
til å se hvordan norske arkitekter har hevdet seg på den internasjonale
arenaen. Sverre Fehns seier i konkurransen om Nordisk paviljong i
Biennale-parken i Venezia (1958) var en strålende enkeltbegivenhet som ga oss
et stykke arkitektur av ypperste merke. Det skulle gå nesten to tiår før neste
nordiske seier: Ola Steen og Kollbrun Ragnarsdottir med Nordens hus på Færøyene
i 1977. I dag får bygningen ikke så mye oppmerksomhet, men vi som var så
heldige å oppleve huset rett etter åpningen i 1983, kan bevitne at det har høy
kvalitet.
Så løsnet det
virkelig på 1980-tallet: Niels Torp fornyet kontorbygget som bygningstype med
prosjektene for SAS-hovedkvarteret i Stockholm (konkurranse 1985) og British
Airways-hovedkvarteret (1989). Men den største triumfen var uten tvil Snøhettas
seier i UNESCO-konkurransen om Biblioteket i Alexandria (1989). De unge,
uerfarne arkitektene ble verdensstjerner, og det skulle bli flere viktige
internasjonale seire.
Vi skal heller
ikke glemme to viktige norske seiere på bortebane som dessverre ikke ble til
bygd virkelighet: Helge Hjertholms første premie i en åpen internasjonal idékonkurranse
om en ”Evangelisk –luthersk kirke i et moderne boligkvarter” (1961) i Danmark
og Sverre Fehns i en invitert internasjonal konkurranse om utvidelse av Den
Kongelige Teater i København (1996).
Den
europeiske utfordringen
Innføringen av ”Lov om offentlige anskaffelser” i 1994 gjorde at
de nordiske konkurransene forsvant. Nå ble de offentlige konkurransene enten
norske eller europeiske, avhengig av hvor stort oppdraget var. De europeiske har
gitt både norske og utenlandske seire. Konkurransene om de største kulturelle
fellesbyggene har uten tvil vært Operaen (Snøhetta, 1999) og Nasjonalmuseet
(Kleihues + Schuwerk, 2010). Altså 1-1 mellom Norge og Europa. Men tar vi med
de andre sentrale kulturbyggene, blir statistikken ikke så gunstig.
De norske
seirene, inkludert Operaen, har vært fem i alt: Veksthus på Tøyen (Stein
Halvorsen, 1998), Konserthus i Stavanger (Ratio, 2003), Kunsthøgskolen i Bergen
(Snøhetta, 2005) og Deichmanske bibliotek (Lund Hagem/Atelier Oslo, 2009).
Det har vært
syv viktige utenlandske seire på dette feltet, medregnet Nasjonalmuseet: Teater
og konserthus i Kristiansand (ALA Architects, 2005), Holmenkollbakken (Julien
de Smedt, 2007), Teater og jazzhus i Molde (3xN, 2007), Aust-Agder
kulturhistoriske senter i Arendal (David Chipperfield med Div. A Arkitekter, 2007),
Konserthus og bibliotek i Bodø (DRDH, 2008) og Munchmuset (Juan Herreros, 2009).
Det er klart at åpningen av det norske markedet har gitt oss tilgang på
utenlandsk talent og en bedre offentlig arkitektur enn det vi ellers ville fått,
og det er det selvsagt grunn til å glede seg over. Men dette har også en
næringsside. Ønsker man at norsk arkitektur skal utvikles og blomstre, må man
legge forholdene til rette for det.
Per Rygh forklarer: ”Når antallet utlendingene som vinner
konkurranser i Norge er langt høyere enn før EØS-reglene kom, skyldes det selvsagt
at de er svært dyktige. Men også at de
får anledning til å delta i de begrensede konkurransene langt oftere enn
før. Særlig danske arkitektfirmaer har
stor gjennomslag i norske prekvalifiseringer. Dette står i sterk motsetning til
hvor sjelden norske firmaer får innpass i utenlandske konkurranser.
Denne skjevheten er selvsagt
uheldig. Grunnen til at det er slik, er
ganske sikkert at andre land opptrer mer ”skjermende” enn Norge gjør. De ønsker å prioritere landets egne firmaer,
og føler ikke at EØS-reglene er til hinder for det.”
Statsbygg
forverrer situasjonen
”Norge derimot, har tradisjon for å være ”flinkeste gutt i
klassen”, og viser unødig stor respekt for regelverket ved å tolke det på
strengest mulig måte. Eksempelvis
tildeler ofte Statsbygg oppdrag med nybygg eller tilbygg av våre ambassadebygg
i utlandet, til ”ikke-norske” firmaer.
Det er bemerkelsesverdig, når slike prosjekter i stor grad dreier seg om
å vise oss frem som en kulturnasjon på alle felt (eks. norske møbler og
malerier), mens arkitekturen glemmes. Etter vår mening er det opplagt at denne
praksisen er uheldig og unødvendig og at regelverket rommer unntak for denne
typer bygg.
Et annet alvorlig problem er den
praksis Statsbygg har lagt seg på i sin tolkning av anskaffelsesreglenes
forhandlingsbestemmelser.
Vi har vært vant til at vinneren av
en arkitektkonkurranse også blir tildelt byggeoppdraget. Men Statsbygg har
gjennom de siste årene etablert en praksis der de kårer tre likestilte
”vinnere”, og inviterer disse til forhandlinger om oppdraget. Utfallet kan da
lett bli at vinnerprosjektet blir ”valgt vekk”, til fordel for et kvalitativt
dårligere prosjekt. Riktignok har Statsbyggs forhandlinger ennå ikke resultert
i at juryens vinner ikke også fikk oppdraget. Poenget er at dette godt kan
skje. I tilfellet Livsvitenskapsbygget var det visstnok nære på. Det er også
vår bekymring at Statsbyggs praksis vil ha smitteeffekt overfor andre
byggherrer.
Selvsagt må det forhandles etter en
arkitektkonkurranse. Den modell NAL alltid har forfektet, og som til alle tider
har vært nærmest enerådende, er å forhandle ”sekvensielt”, ikke ”parallelt”. Det
innebærer helt enkelt at man kun forhandler med vinneren, og at forhandlinger
med nr. 2 eller 3 kun er aktuelt dersom man ikke kommer til enighet med
vinneren.”
-
Hvorfor har Statsbygg begynt med denne nye praksisen?
Per Rygh: ”De
svarer at den EØS-baserte Lov og Forskrift om offentlige anskaffelser pålegger
dem det. NAL har, med støtte av innkjøpsfaglig topp juridisk kompetanse, sterkt
hevdet at dette ikke er korrekt. Vår oppfatning er at Statsbygg benytter
”vikarierende momenter”. Det dette handler om er maktutøvelse og risikovegring.”
PER RYGH
f. 1949, Eks. NTH 1972
1973-1978 Blakstad
og Munthe-Kaas
1978-1985 Harald
Hille
1982-1984 Afags
første leder
1985-2000 NALs
fagsekretær
2000-2016 NAL
konkurranseleder
KONKURRANSENES ENDREDE RAMMER
1927 Første
regelverk om statlige anskaffelser
1978 Regler for statlige anskaffelser. Ingen Lov,
men en instruks. Dermed kunne ingen fremme
rettslige krav som følge av brudd på reglene. Ble også tatt i frivillig bruk av
kommuner og fylkeskommuner
1992 Norge blir med
i EØS. EØS-avtalen blir gjeldende fra
1994.
1994 ”Lov om offentlige anskaffelser” innføres.
Gjaldt både stat, kommuner, fylkeskommuner
og offentlige etater. Gjaldt bare for europeiske innkjøp over terskelverdi på
200.000 kr., ikke for nasjonale innkjøp under 200.000. Loven var delt i fire
ulike forskrifter, arkitekter var underlagt ”Tjenestekjøpsforskriften”.
1999 Lov og
forskrift om off. anskaffelser blir vedtatt.
2001 Først 1.7.2001
trer loven i kraft.
Kun 1
felles forskrift, ikke lenger 4 ulike.
2003 Klageorganet
KOFA blir etablert for å behandle klager på regelbrudd
2005 Kunngjøringsplikten
heves fra 200.000 ti 500.000 kr.
2007-2012 KOFA har
mandat til å ilegge gebyrer
I dag: Terskelverdi
for pliktig kunngjøring av nasjonale tjenestekjøp: Kr. 500.000
Terskelverdi for pliktig kunngjøring
av europeisk tjenestekjøp Kr. 1.750.000
Publisert i Arkitektnutt 10/2016