Modellene og historieskrivingen -- en kommentar til Modelling Time, redigert av Mari Hvattum og Mari Lending.

Norsk arkitekturhistorie er ukjent land, et terreng ytterst få har begitt seg ut i. Selvsagt er de opplagte toppene funnet og de klare hovedtrekkene beskrevet, men det er mye igjen. Derfor beveger nesten hver ekspedisjon seg inn i områder som aldri har vært kartlagt. Og sjansen for oppdagelser er store, det meste er jomfruelig mark.

 Slik er det også med Hals-samlingen, det materialet av modeller og plansjer som Harald Hals tok vare på. Selv vi som gjennom et par tiår har besøkt samlingen med en viss hyppighet, og hatt ansvaret for å flytte den fra Hovedøya til Oslo sentrum (det var kunsthistorikeren Bente Solbakken ved Nasjonalmuseet som sto for den bragden) har ikke hatt tid og overskudd til å trenge ordentlig inn i den, forstå dens tilblivelse og bakgrunnen for dens ulike bestanddeler. Derfor er det storartet at Mari Lending og Mari Hvattum ved AHO har ledet et forskningsprosjekt der mye relevant arkivmateriale er funnet. Resultatet er at vi nå kjenner «Den permanente samlingen».

Dette er en vandreutstilling om norsk samtidsarkitektur med plansjer og modeller, som den sentrale arkitekten Georg Eliassen tok initiativet til i 1925. Ordet «permanent» har her samme betydning som «stående» i uttrykket «en stående armé», altså noen som er parate til å bli sendt ut på kort varsel. Samlingen var ikke «permanent» i betydningen uforanderlig. Den ble stadig oppdatert med nye byggverk. Utstillingen skulle presentere norsk samtidsarkitektur og måtte stadig suppleres med det nyeste. 

Disse utstillingene ble vist i en tiårsperiode. Første gang i 1929 (Brussel) og til sist i 1939 (New York). Utstillingens største aktivum er uten tvil modellene. Opprinnelig skal det ha vært hele hundre av dem. I den nyutkomne boken Modelling Time. The Permanent Collection 1925–2014, skrevet av Lending og Hvattum, vises fotografier av 32 modeller (Model Portraits), så samlingen har blitt redusert etter som årene har gått.

Det store arbeidet som de to professorene ved AHO, og deres studenter, har utført er et viktig nybrottsarbeid. Vi har nå fått ny, detaljert kunnskap om utstillingene og modellene. Neste skritt er spørsmålet om dette også endrer vår forståelse av norsk arkitektur på 1920- og 30-tallet. Og her kan nok utenforstående vurdere annerledes enn de som har vært involvert i prosjektet.

Rewriting Norwegian Modernism

Forfatterne forteller at, takket være studien av Den permanente samlingen, stiger nye helter opp og utfordrer den etablerte kanon. Sentrale arkitekter blir perifere og perifere prosjekter blir sentrale. De forteller at glimrende arkitekter som Eindride Slaatto, Ole Øvergaard og Arne Pedersen har blitt oversett av ettertiden og forblitt i utkanten av den etablerte historiefremstillingen. Når man nå ser materialet i Den permanente samlingen, stiger de tre frem som sentrale figurer, de blir skjøvet tilbake til midten av arkitekturarenaen.  

Men nesten alle bygningene som presenteres er allerede kjent fra publikasjoner, særlig Byggekunst. Der fins det dessuten et enda bredere utvalg enn det vi, i alle fall via boken, blir kjent med. De tre oversette arkitektene har heller ikke vært skjøvet fullstendig ut i periferien. De har fått solide artikler i Norsk kunstnerleksikon. Tore Brantenberg har skrevet om Ole Øvergaards boligarkitektur og kunsthistorikeren Mathilde Sprovin om hans sykehusarkitektur, blant annet i Arkitekturårboka (2007). I 1999 publiserte Elisabeth Seip og kunsthistorikeren Ivar Stav artikler om Arne Pedersens arbeider. Eindride Slaatto (Nils Slaattos far) er nok den som er minst behandlet. Han flyttet til Valdres, fikk personlige problemer og forsvant tidlig ut av norsk arkitekturhistorie.

Lending og Hvattum forteller at til nå har historien blitt fortalt ved hjelp av enkle  motsetningspar som skjuler mer enn de forklarer. Flere studier av mellomkrigstidens arkitektur har vært gjennomført de siste par tiår, og vi trenger en ny, oppdatert forståelse av hvordan norsk arkitektur utviklet seg i denne perioden. Men vil den komme som en følge av denne studien av Den permanente samlingen?

            

I boken skriver forfatterne at samlingen «shows Backer’s sumptuously classical Villa Larsen to be as «modern» as the iconic Skansen, and Nils Reiersen’s grand neo-classical Deichmanske Library to be a contemporary of the ultra-modernist Hotel Continental, shown as it was originally conceived with vibrant colours».

            

Om Hotel Continental hadde vært «ultramodern» dersom listene hadde blitt malt røde, er jeg ikke så sikker på. (For meg er det et større tap at Dagligstuen har mistet sin doble takhøyde.) Det er selvfølgelig ingen overraskelse at Deichman og Continental ble ferdige samtidig, selv om de har så ulikt stiluttrykk. Konkurransen for Deichman var i 1920–21, og flere har påpekt, blant annet Jens Christian Eldal (i Kunstnerleksikonet) at biblioteket «var noe foreldet da det sto ferdig i 1933 etter en lang og problemfylt byggetid».

            

Det er riktig at Villa Larsen var «moderne» da det var ferdig i 1925, men den hadde ikke vært moderne om den hadde blitt bygd noen få år senere. Lars Backers tre modernistiske pionerarbeider, Skansen, Ekebergrestauranten og Horngården, åpnet i årene 1927-1930. Så fulgte Stockholmsutstillingen sommeren 1930, og etter dette er funksjonalismen nesten enerådende, bortsett fra noen forsinkede prosjekter som Deichman og Haugesund rådhus. Dette er det store bildet.

 

Problemet med 1925

Til sist litt om dateringen av restaurant Skansen. På side 67 i boken står det:  «… historians like Christian Norberg-Schulz would speak of the ruptures between national romanticism and 1920s classicism; a dialectics resolved by the heroic breakthrough of modernism dated with Jencks-like precision to 1925 – the year Lars Backer presented the design for the Skansen restaurant (1927).»

            

Det oppgis ingen kilder, men vi kan gjette hva det siktes til. Charles Jencks presise datering må være hans berømte setning i boken  The Language of Post-Modern Architecture (1977): «Modern Architecture died in St Louis, Missouri on July 15, at 3:32 p.m. (or thereabouts) when the infamous Pruitt-Igoe scheme, or rather several of its slab blocks, where given the final coup de grace by dynamite.»

            

Når det gjelder Norberg-Schulz, vil jeg anta at det menes hans bidrag i Norges kunsthistorie (1983) bind 6. På side 48 skriver han: «Backers betydning som foregangsmann skyldes først og fremst at han allerede i 1925 prosjekterte Nordens første moderne bygning, restaurant Skansen i Oslo, som ble tatt i bruk i 1927.»

            

Her er det to feil. For det første: Det er forskjell på å prosjektere i 1925, slik CNS skriver, og presented i 1925, slik Hvattum og Lending sier at han skriver. Dessuten: Tegninger av Skansen ble publisert i 1926, ikke i 1925.

I Aftenposten 23. april 1926 opplyses det at Schous Bryggeri skal bygge «et stort moderne friluftsetablissement paa Veterinærtomten.» Direktør Oppegaard forteller at arkitekt Lars Backer er gitt i oppdrag å utarbeide forslaget. Teksten er illustrert med en pennetegning som viser en tom parkskråning, «den mot Tordenskjolds plas vendende del av Veterinærtomten.»

Den 24. september 1926 skriver Aftenposten på avisens forside om Schou-skansen ved Akershus festning: «Saken gik i orden i bystyret igaaraftes.» Men teksten beskriver og tegningene viser, det som vi er vant til å kalle Det tidlige utkastet, en enetasjes bygning formet som et kvart sirkelslag. Artikkelen opplyser at «anbudsindbydelser er utgaat til en række av byens entreprenører.» Den ikoniske restaurant Skansen, som vi kjenner, åpnet i mai året etter, så her har det gått utrolig fort, både å ombestemme seg og å bygge. Dette er en historie som må graves frem.

Det hadde styrket boken til Lending og Hvattum om de hadde begrenset seg til å redegjøre for Den permanente samlingen og overlatt til andre å vurdere hvilken betydning deres arbeid får når mellomkrigstidens norske arkitekturhistorie skrives på nytt. Når det gjelder CNS, så får fremtidig forskning vise om han har rett om når prosjekteringen av Skansen startet. Og så får vi tilgi at han aldri anerkjente at Edvard Heiberg, med sin egen bolig i Lyngby nord for København, var den første i Norden som fikk oppført en bygning i den nye funksjonalistiske stilen, tre år før Lars Backers restaurant Skansen.

Publisert i Arkitektnytt 11-2014

Oslo, sted for sted

Tidlig på 1930-tallet kom boken Det nye Oslo, en billedbok med relativt korte tekster som gir et interessant tidsbilde av byen i det den er i ferd med å gjennomgå et hamskifte. Vel femti år senere, i 1987, skrev Peter Butenschøn og Tone Lindheim boken Det nye Oslo. Idéer og prosjekter for bykjernen. Boken forteller ikke om en forvandling som har funnet sted, men presenterer jappetidens mange og storslåtte byggeprosjekter. Det meste ble gjennomført, men ikke alltid slik som perspektivtegningene viser. Uansett er også den boken et viktig tidsvitne.

Den nye osloboken fra Peter Butenschøn tar også pulsen på sin tid, men gjør det innen en mye mer ambisiøs ramme. Han skildrer Oslos historiske utvikling ved å ta for seg 19 steder i byen. De er ordnet kronologisk etter når de fikk sin form. Først kommer Gamlebyen og til sist dagens utbygging i Bjørvika. Boken har ikke kart som viser plasseringen av omtalte gater og størrelsen på de ulike områdene. Det hadde vært en fordel, men vi skjønner at forfatter og forlag har villet signalisere at dette ikke er en guidebok. Dette er en samling essays som ledsages av sjenerøse fotografier over en eller to sider. 22 historiske fotos med korte billedtekster og 70 tatt av Sigurd Fandango. Hans bilder har høy kvalitet og er stemningsmettede. Gyllent kveldssol faller på husveggene. Vi får ingen opplysninger om hvilke hus og gateløp vi ser. Fandangos bilder er med som et selvstendig kunstnerisk bidrag. De er der ikke for å illustrere tekstens poenger. Det ser en tydeligst ved starten av kapittelet om Kvadraturen. Teksten gir en inngående skildring av Waisenhuset i Kongens gate, men bildet ved siden av viser inngangspartiet til Creditbanken.

Boken er fri for fotnoter og har et språk som gjør den henvender seg til et bredt publikum. Av og til kan teksten bli malende og ordrik. Her er en smakebit fra et avsnitt om lørdagsmarkedet under Nylandsbrua på Grønland:

”Det er trengsel av folk fra tidlig morgen, bak bord og klesstativer, unge menn på huk bak plastduker dekket til med varer, grupper av menn i lav samtale, mange kvinner, noen tildekkede, som tålmodig skyver barnevogner gjennom den seige mengden. De lange neonrørene i brotaket kaster fremdeles grelt hvitt lys ned over all aktiviteten – komfyrer og kjøleskap mellom et par nakne trær, en pc-butikk med aktive skjermer på rekke og rad, telefoner og annen elektronikk i et virvar av ledninger, overstoppede stoler, kjøkkenutstyr og en uendelighet av sminkesaker og billige smykker, nytt og gammelt, nips og alt du kan trenge til boligen.”

Det er godt observert og godt skrevet, og disse passasjer overskygger ikke at boka er faktamettet, og den omfattende litteraturlisten bak i boka viser omfattende kildestudier. Det siterte avsnittet sier at Peter Butenschøn er vel så opptatt av menneskene i byene som av husene. Det gir boken opplagt en bredere appell.

Peter Butenschøn er en av norsk samtidsarkitekturs viktigste røster. Han vært en sentral samfunnsdebattant siden søttitallet, har hatt flere sentrale posisjoner enn noen andre i faget (Byggekunst, INBY, Kulturdepartementet, Norsk Form og KiO). Klokelig stikker han ikke under en stol at han har vært en aktør. Dessuten har hans slekt gjennom flere generasjoner preget byen (som banksjef, byplansjef, og sentrale arkitekter). Dette gir ham et unikt utkikkspunkt og innsikt i prosesser som ikke er så lett å overblikke. Kanskje gir det også noen bindinger? Selv har jeg problemer med å dele hans begeistring for Astrup Fearnley Museet. Og kanskje garderer han seg vel mye når hans sier om husene på Tjuvholmen: ”Arkitekturen er blitt solid og uttrykksfull, men ganske bastant og springende, med høy kvalitet i materialer og detaljer.”

Skarpest i sin kritikk er Butenschøn i siste kapittel der han gir en grundig gjennomgang av utbyggingen i Bjørvika. Han uttrykker undring over at Oslo Havn KF og Hav Eiendom AS har vært styrende i prosessen. Han er, med rette, dypt skeptisk til Bar Codes manglende bidrag på bakkeplan og den unaturlige bredden på Dronning Eufemias gate.

Peter  Butenschøn har gitt oss en kunnskapsmettet oslobok som er det en fest å lese. Den vil både kunne nå et stort publikum, og bli lest med utbytte av fagfolk.

Peter Butenschøn: Oslo. Steder i byen

Forlaget Press 2013

400 sider

 

 

 

 

Arkitekturens veivisere

 

I løpet av noen få tiår har det blitt mye lettere å få oversikt over de viktigste bygningene i de fem største norske byene. Nå fins det arkitekturguider for både Oslo (1984/2008), Trondheim (1999), Kristiansand (2002), Bergen (2008) og Stavanger (2013). Dermed har vi fått såpass mange guider at det kan være nyttig å se på utgivelsene samlet, få frem fellestrekk som hører sjangeren til og peke på hva som skiller bøkene fra hverandre.

Kartguidene er guidebøkenes lillebror. Selv har jeg prøvd meg i sjangeren med Oslo arkitektkart, utgitt sammen med Inger Simers Moe. Storebroren, det største formatet, er Nikolaus Pevsners The Buildings of England; en bokserie som startet i 1945 og nå er oppe i 46 bind. Disse tekstbaserte bøkene med få illustrasjoner videreføres og ajourholdes i dag av en hel armé av britiske arkitekturhistorikere. 

Her i Norge startet det egentlig på 70-tallet. Da utga BAF Bergen. En arkitekturguide (1970), et stiftet hefte på 40 sider med opplysninger om 123 bygninger, på både engelsk og norsk. I 1983 fikk den sin fortsettelse ved utgivelsen av BAF-GUIDE 1970-1983, produsert av Dag Rognlien i Arkitektnytt. Som et vedlegg til bladet hadde Rognlien allerede i 1971 utgitt Kartguide over arkitektur i Oslo-området trykket i blått. Ny utgave fulgte i 1976, begge ganger sto Are Telje for utvelgelsen av bygningene.

OAF var én av flere initiativtagere til den første osloguiden, Oslo en arkitekturguide (1984), skrevet av Pål Henry Engh og Arne Gunnarsjaa. Foreningen har imidlertid ikke hatt noe å gjøre med Arkitektur i Oslo. En veiviser til byens bygningsmiljø, forfattet av Ole Daniel Bruun, som kom første gang i 1999 og i ny versjon i 2008. Ellers har det alltid vært NALs lokalforeninger som er drivkraften og den faglige garantisten for arkitekturguidene. Ofte trengs det i tillegg en tung samarbeidspartner for at en guidebok skal bli til virkelighet. I Kristiansand var det kommunen (ved Kulturdirektøren), og i Bergen sto Bergens Tidende for utgivelsen.

En guidebok må ha hendig format for å få plass i en jakkelomme. De korte presentasjonene av byggverkene må inneholde foto, standardiserte fakta og det må være kart slik at man kan finne bygningene. Pluss en beskrivende tekst, som kan variere i lengde og informasjonsdybde. Til de skrinneste hører omtalen av bygning nr. 489 i bergensguiden: ”Frisk nykommer i et av Bergens mest kjente eneboligstrøk.”

            Byens størrelse har selvsagt betydning for hvor mange hus som kommer med: 125 i Kristiansand, 280 i Trondheim og 492 i Bergen. Den eldste osloguiden har tatt med 718 bygninger. Den nyeste har 648 innførsler, men i virkeligheten er langt flere med. For eksempel kan det under ett nummer, som nr. 554, Leiegårder ved Niels Juels gate, gjennomgås hele 18 enkeltbygninger. Og la det være sagt med en gang: Ole Daniel Bruuns Arkitektur i Oslo. En veiviser til byens bygningsmiljø er helt overlegen når det gjelder informasjonsmengde. Her aner man Kunnskapsforlagets ressurser og skattekisten Oslo byleksikon som en tilleggskilde.

            Det er to ulike måter å ordne en arkitekturguide på: kronologisk eller geografisk. Engh og Gunnarsjaas osloguide er ordnet geografisk. Ved å starte i sentrum og bevege seg skrittvis utover i periferien forklares det også hvordan byen har vokst. Dessuten oppdager man  bygninger som ligger nær hverandre, uansett når de er fra. Min favoritt blant arkitekturguidene er ellers den vakre og ryddige Guide till Göteborgs arkitektur fra 2006. Den er også ordnet geografisk, og redaktør Claes Caldenby opplyser at den første osloguiden var inspirasjonskilde. Den geografiske ordningen anerkjenner at en guidebok er noe man vandrer med. Vandringen i bylandskapet er vel så viktig som tidsreisen.

            Ole Daniel Bruuns osloguide, derimot, er kronologisk ordnet. Da kan det være vanskelig å finne en bygning hvis man er usikker på når den er fra. Når guidebøkene for Kristiansand, Trondheim og Bergen likevel fungerer greit med sin kronologiske fremstilling, skyldes det at stoffmengden i disse er så mye mindre enn i Ole Daniel Bruuns bok. Man ser det også ved å sammenligne for eksempel med Berlin. The Architectural Guide fra 2006. Den er en glimrende historiebok, bygningene er kronologisk ordnet og de mellomlange bygningsbeskrivelsene er informative og poengterte. Er siktemålet å få frem de historiske hovedlinjene, trenger man ikke være heldekkende. Derfor er det er langt færre bygninger i berlinguiden enn i Bruuns bok, hvor preget blir mer leksikalsk.

Så til høstens tilvekst. Den heter Stavanger arkitekturguide på tittelsiden og Arkitekturguide for Sør-Rogaland 1975-2010 på omslaget. Den er geografisk ordnet, men mangler Engh/Gunnarsjaas innledende tekster som forklarer det særpregede ved de ulike byområdene. Boken dekker bare de siste 35 årene, da det allerede fins en enkel guide fra 1975. Men hvem har den for hånden? De tre innledende tekstene (om Norwegian Wood, Jåttavågen og Bygg for fremtiden) er for tilfeldige til å gi et samlende perspektiv på den arkitektoniske blomstringen som Stavanger-området har opplevd siden da. Boken har en proff layout, og vi blir kjent med 137 bygninger, blant annet takket være Rolf Skjelstads gode prosjektbeskrivelser, som gjør dette til en nyttig bok. Stavanger arkitektforening skal ha honnør for det krafttaket som en slik bok er.

 

Publisert i Arkitektur N 7-2013

 

Norge i Stockholm

NAL har adresse i Josefines gate, rett bak Slottet, i den bydelen der det er tett med ambassader, nesten alle i gamle, store villaer. Det er den enkleste løsningen når de på død og liv skal være i den eldre, sentrale delen av Oslo vest. Det fins noen få bygninger i den norske hovedstaden som er utformet for å være ambassader, som den sveitsiske, svenske og amerikanske. Sistnevnte er uten tvil et betydelig arkitekturverk, og det er nok av andre eksempler til at dette er en bygningstype som langt fra er uinteressant. Rem Koolhaas fikk for eksempel Mies van der Rohe prisen i 2005 for den nederlandske ambassaden i Berlin.

            Norge satser for tiden ganske ambisiøst på å presentere nasjonen med nye ambassadebygg i utlandet. Kristin Jarmunds i Katmandu, Nepal (2008/2012) er flaggskipet; ambassadørens residens i Sofia, Bulgaria (Per Martin Landfald + N1 Arkitekter i 2009) har en elegant og kompakt løsning og Arne Henriksens prosjekt for Teheran ser lovende ut. Likevel er det vanskelig å overgå den norske ambassaden i Stockholm, Knut Knutsens mesterverk fra mer enn seksti år tilbake. Det har å gjøre med dens inderlighet og usnobbete eleganse, en uovertruffen landskapsforståelse og de gjennomarbeidete detaljene.

            Den boken som nå har kommet om stockholmsambassaden er på 128 sider. 77 av disse sidene er rene billedsider. Derfor er dette i første rekke er en billedbok der Espen Grønlis fotografier er det bærende element. Men hvordan er de vakre rommene knyttet sammen? Riktignok fins selvsagt husets plantegning i en rekke andre publikasjoner, men det er vel ikke grunn god nok til å droppe den her? Det er ikke bare arkitekter som vil bli skuffet over den mangelen.

            Forlegger og kunsthistoriker Ole Rikard Høisæther skriver om ambassaden som arkitekturverk mens den UD-ansatte kunsthistorikeren Kathrine Lund tar for seg interiøret og kunsten. Det blir mye om kunsten, hvert maleri får sin omtale. Lund er ambisiøs og operer med noter. Men dessverre blir vektingen mellom de to forfatterne så ulik. For arkitekturverket må være bokens fokus. Det er Knutsens verk som gjør at vi er opptatt av ambassaden i Stockholm, ikke bildene på veggene. Dessverre har Høisæther intet nytt å fortelle om huset, det er en velkjent standardberetning vi får høre.

            I utstillingskatalogen Brytninger. Norsk arkitektur 1945-65 (Nasjonalmuseet 2010) drøftet redaktør Espen Johnsen begrepet ”Det organiske” og satte ambassaden inn i et arkitekturideologisk perspektiv som er fraværende i Høisæthers tekst. I Arkitekturmuseets årbok for 1997 skrev Ingvar Mikkelsen artikkelen ”Knut Knutsen og hans storverk i Stockholm.” Det er en innlevd studie av husets komposisjon og romorganisering, en forståelse som man ikke finner i den nye boken. Trolig er ikke forfatterne kjent med disse tekstene. I alle fall har de ikke tatt dem med på bibliografilisten.

 

Bokanmeldelse i Arkitektur N 6-2013

Gunnarsjaas Roma

De må ha gjort inntrykk, for jeg husker fortsatt Jens Dunkers 22 epistler fra Roma. De gikk som føljetong i Arkitektnytt fra 1967 til 1975, og var illustrert med hans glimrende pennetegninger. Vi gikk alle ut fra at dette var et forarbeid til en con amore guidebok, men slik gikk det ikke. Den pensjonerte slottsforvalteren var på slutten av sitt liv og måtte nøye seg med de kortfattede appetittvekkerne i Dag Rognliens viltre meldingsblad.

En annen norsk arkitekt som derimot sto løpet ut, er Birger Dahl – designer, møbelarkitekt og professor på SHKS. Hans bok fra 1994, Venezia. Et kulturhistorisk eventyr, er kunnskapsrik, i håndterlig format og illustrert med planer og perspektiver tegnet av forfatteren. Det er en kultivert bok som kunne blitt utgitt i en annen språkdrakt og vært beregnet for et internasjonalt publikum. Problemet er bare at det fins så mange bøker om Venezia allerede.

Det mangler heller ikke på bøker om Roma. Likevel kom det fire norske romabøker i 2009: Trond Berg Eriksens Roma. Verdensteater og kulturarv, Jan E. Hansens Roma. 42 steder som skapte historie, Thomas Thiis-Evensens Roma – Syv vandringer og Arne Gunnarsjaas Roma i små porsjoner.

Arne Gunnarsjaa har en fremtredende og særegen posisjon blant norske arkitekturforfattere. Jeg skal ikke påstå å ha en fullstendig oversikt over hans forfatterskap, men finner i min bokhylle Arkitekturleksikon (1999), Arkitekturhistorie. En kort innføring i byggekunsten, (2001), Arkitekturguide for Norge (2002) og Norsk arkitekturhistorie (2006), alle utgitt på Abstrakt forlag med layout og strektegninger av forfatteren. Arkitekturleksikonet er uten tvil den mest ambisiøse og har blitt et ofte sitert oppslagsverk. Det kom i revidert utgave i 2007, og kanskje forfatteren rekker å komme med enda en ajourført utgave.

Det er en form for leksikal kunnskapsformidling som er Gunnarsjaas sjanger; utlegging av faguttrykk og kortfattede, eksakte kunnskapsbrokker. Dette er et meget viktig arbeid, og vi er ham stor takk skyldig for at han har tatt den jobben. Av og til har man inntrykk av at bitene, bildene og informasjonen, er brikker som kan stokkes på ulikt vis og bli til en guidebok eller arkitekturhistorie. Men det er helt greit, for uansett har resultatet blitt svært nyttige bøker som bør kunne nå mange lesere.

Gunnarsjaas romabok beskriver åtte vandringer. De tre første, og vandring fem og seks, henger sammen og kan bli til to meget lange og innholdsrike spaserturer. Som et geografisk utgangspunkt starter han med en redegjørelse for hvordan byens entré – Piazza del Popolo – har fått sin form. Så følger alle tilleggene (”Tre ekstra godbiter”, ”Via Appia Antica”, ”Landsbyen Nemi”, en redegjørelse for de store landskapsdragene, pluss en gjennomgang av Romas historie og romersk byggeteknikk.) Det er et historieforløp som ender med barokken, og det tilfredsstiller vel de fleste, men dagens arkitekter hadde nok satt pris på om vår tid hadde vært representert med noe mer enn Pier Luigi Nervis sirkulære sportshall til olympiaden i 1960. Gunnarsjaa har også tatt med alt det praktiske (mat, drikke, hoteller og spisesteder) og dermed har det blitt, ikke bare en arkitekturguide, men en hendig, komplett og kunnskapsrik reisebok, uten unødig snakk.

Arne Gunnarsjaa
ROMA i små porsjoner. Arkitektur, plasser, historie, kultur, mat og vin
Abstrakt forlag 2009
92 sider

Publisert i Arkitektur N 7 2011

Bok om Arne Henriksen

Som ung mann dro Arne Henriksen til Frankrike for å utdanne seg til ingeniør, men han ble arkitekt og den store fornyer av norsk jernbanearkitektur, en innsats som har blitt belønnet med mange internasjonale og norske priser. Henriksen har vært professor ved Arkitekthøgskolen i Oslo, og har en allsidig praksis som spenner fra gigantiske byggverk som Norges Varemesse på Lillestrøm til hytter og små lehus. Han er en systematiker med sans for matematikk som legger vekt på konstruktiv klarhet. Samtidig er han en arkitekt med sterk forankring i kunstfeltet, atskillig sterkere enn det som vanlig i hans generasjon.

Dette er baksideteksten på boken om Arne Henriksen (skrevet av Ulf Grønvold) som lanseres 8. april 2010. Boken utgis av Pax forlag og inngår i serien Norske arkitekter.