Ombygging i Vika - muligheter og farer

Aftenposten Aften bringer mandag 14. mai bilder av et fornyet Vika. Ruseløkkveien skal bli gågate og avisen sammenligner den lille gatestubben med ”alle gågaters mor”, Strøget i København. Det virker noe overdrevet. Det danske forbildet strekker seg helt fra Rådhusetplassen til Kongens Nytorv. Dette gateløpet er en historisk ferdselsåre med en utrolig variert bebyggelse, flere plassrom og et yrende folkeliv. Det er som å si at Oslo Plaza minner om Empire State Building. Og det er for så vidt riktig, bortsett fra at målestokken og kvaliteten er helt annerledes.

Dessuten foreslås det at noen fasader skal bygges om, og det kan det være god grunn til, men ikke i et slikt omfang som Thomas Thiis-Evensen og Storebrand Eiendom legger opp til. For selv forhatte perioder som 1960- og 70-tallet rommer verdier som det er grunn til å ta vare på.

Men la oss først tegne et historisk bakgrunnsbilde. Da konkurransen om Oslo Rådhus ble gjennomført i 1917, innbefattet den også reguleringen av hele Pipervika, men kommunen valgte å vente med Vestre Vika til etter krigen. Selve rådhusreguleringen stod Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson for. De trakk opp byplanen og formet teglfasadene som rammer inn Rådhuset rundt Fridtjof Nansens plass. Det ble et helhetlig og tradisjonelt bybilde med en variert funkisbebyggelse av høy kvalitet langs Stortingsgata.

Fra slutten av 1950-årene til innpå 70-tallet ble den andre halvdelen av Pipervika bebygd. Her ble det liten helhet, men heldigvis noen få gode bygninger. Storebrand reiste et særmerket kontorbygg med krumme fasader, og det er heldigvis intakt. Verre har det gått med betongelementhuset til Norcem i Håkon den 7. gate og det elegante, Arne Jacobsen-inspirerte bygget som SAS reiste i Ruseløkkveien. Begge disse to bygningene har blitt sterkt vandalisert ved ufølsomme om- og tilbygginger i de siste årene. Denne forsimpling gjør at man nå må være på vakt når det lanseres nye ombyggingsplaner i Vika.

Gjennomgående må man likevel kunne si at arkitekturen i etterkrigsdelen av Vika er svakere enn i mellomkrigsbebyggelsen rundt Rådhuset. For eksempel er Munkedamsveien 17-19 med sine monotone betongelementer langt fra noe høydepunkt i norsk arkitektur på 60-tallet. Den har et klart forbedringspotensiale. Her må det være greit med Thiis-Evensens endringslyst.
Annerledes stiller det seg med Vika-terrassen. Den er et orginalt arbeid, et resultatet av en nasjonal arkitektkonkurranse og hedret med Sundts premie for god arkitektur. Jeg kan ikke forstå annet enn at våre vernemyndigheter er nødt til å stoppe det drastiske overgrepet som Thiis-Evensens her lanserer. Det er historieløst å bygge om et viktig eksempel på norsk 60-tallsarkitektur bare fordi mange nå er mer glade i glass enn i betong. Det samme gjelder den foreslåtte baldakinen foran Konserthusets inngang. Konserthuset er et kvalitetsbygg dags forskjønnere ikke må få lov til å tukle med!

Thiis-Evensen er på sikrere grunn når han påpeker at plassen foran Konserthuset ikke er særlig vellykket. Den mangler en innramming som gir den en klar definisjon. Den forståtte kollonaden på venstre side er ikke ulik den Konsethusets arkitekt Gösta H:son Åberg selv la opp til i sitt vinnerutkast i konkurransen i 1957. Men det er vel viktig å huske forslaget fra arkitektene Terje Foss og Jens Petter Askim i 1993 da Stenersenmuseet skulle inn i sokkelbygget under Konserthuset forplass. Foss og Askim ville dengang at inngangspartiet til det nye museet ble flyttet opp på plassen. Dette bør man nå ta på alvor. Ombyggingsplanene for Vika kan gi Stenersenmuseet en helt ny synlighet. Med Vika kino på den ene siden og Stenersenmuseet på den andre, vil Konserthuset få en livlig forplass som vil være et kulturelt tyngepunkt i byen.

Publisert i Aftenposten i 2007