Dette blir ille. Sannsynligvis realiseres Nasjonalmuseets
byggeplaner. Reguleringen ble vedtatt av Oslo bystyre 30. januar, og trolig sier
Stortinget ja i løpet av våren. Dermed vil vi om noen år få et museumsbygg som er
steintungt (fasadematerialet er stein), en utilnærmelig bastion med manglende
henvendelse til omgivelsene. Det er landskapsarkitekt Nina Marie Andersen som
advarer oss mot skandalen som er under oppseiling. Det skjer i årets første utgave
av Arkitektnytt. Overskriften til
artikkelen, ”Vestbanesåret”, understreker at bymiljøet rundt museet nå vil få dødsstøtet.
Men vil det nye museet bety drepen for strøket –
eller vil det føre til en vitalisering? Og hva slags hus er dette? To faktorer
er avgjørende: sikkerhet og størrelse. La oss ta sikkerheten først.
”Sikkerhet lenge leve”, skriver Andesen med tydelig
ironi. Bakgrunnen er at Nasjonalmuseets takterrasse bare vil være tilgjengelig
for dem som besøker museet. Operaen i Oslo og kulturhuset Plassen i Molde er derimot
utformet slik at allmennheten kan passere helt opp på taket. Men kravet til
sikkerhet er helt annerledes for et nasjonalmuseum som har Norges største
kunstsamling og forvalter svært mange av høydepunktene i norsk kunsthistorie.
Faren er ikke så stor for at noen bryter seg inn og stjeler kostymene i
Operaen. Nasjonalmuseet er nødt til å ha kontroll på adkomsten til taket. Derfor
må taket være et uteareal som tilhører museets indre verden, slik det er med den
frodige hagen til Lousisana og det vakre gårdsrommet til Museum of Modern Art i
New York. ”Sikkerhet lenge leve”. Innbruddet i Vestlandske kunstindustrimuseum
for kort tid siden forklarer hvorfor Nasjonalmuseet, uten ironi, slutter seg
til en slik formulering.
Men hva med Musée du quai Branly, det etnografiske
museet i Paris? Der er det skapt en eksotisk park under og rundt bygget som man
kan nyte uten å gå inn i museet. Dessuten kan de som passerer langs den
trafikkerte gata ved Seinen, se inn til parken gjennom et åtte meter høyt stål-
og glassgjerde. Parken er en flott attraksjon, en magisk verden som stenges på
kveldstid. Men er dette museet et forbilde for hvordan museers interiør kan
kommunisere med omverdenen? Selve utstillingslokalene, som befinner seg høyt
oppe i enden av en lang rampe, får man uansett ikke noe blikk inn til.
Man kan altså gå opp på taket til en stor bygning
(Operaen), eller under den (Quai Branly) eller gjennom den, slik James Stirling,
på snedig vis, fikk til med tilbygget i Staatsgalerie i Stuttgart. Kanskje var
det Stirlings eksempel som inspirerte Plan- og bygningsetaten til å kreve en
ferdselsåre på tvers av Vestbanetomta, et krav som etaten siden klokelig
frafalt.
Trolig må man akseptere at noen sentrale
samfunnsfunksjoner krever stor plass i byen. For eksempel har jernbanestasjoner
ofte brede sporområder som folk og kjøretøy må rundt. Slik har det vært i snart
140 år på Vestbanen, og det har vært til å leve med. På tilsvarende måte er det
med andre elefanter i byen, som for eksempel de store museene. Centre Pompidou henvender
seg bare til den skrå forplassen. Baksiden, langs Rue du Renard, er en 180
meter lang lukket vegg med fargeglade rør. Den henvender seg ikke til butikkene
på den andre siden av gata, men det aksepterer man. Det store dyret er av et annet
slag enn hverdagens hus. Lider bymiljøet i Beaubourg av dette? Har strøket fått
dødsstøtet? De fleste mener at Centre Pompidou har vitalisert denne delen av
Paris.
Nasjonalmuseet vil bli en adskillig mer lavmælt og
høflig elefant enn Pompidou. I utstillingsflate nærmer det seg sin franske
kollega (17.000 m2 i Paris, 13.000 m2 i Oslo). Den legger seg rolig ned bak de
to gamle stasjonsbygningene, og terrengstigningen gjør at en etasje skjules i
bakkant. En av museets hovedinnganger er mot Dronning Mauds gate, og her er
museets offentlig tilgjengelige bibliotek (Norges største kunstbibliotek) som
de forbipasserende kan se inn til gjennom et 18 meter langt vindu.
Så til forplassen. Andersen forteller at her er ikke
”forholdet mellom rommet ute og inne tillagt stor betydning”. Det er riktigere
å si at det er lagt stor vekt på interiørenes henvendelse til forplassen:
Bokhandelen kan man titte inn til gjennom et 16 meter langt vindusfelt, like
langt som vindusflaten der restauranten viser seg frem. Vindusfeltet i 2.
etasje, til utstillingslokalenes midtrom, er hele 18,5 meter langt. Og til sist
fasaden mot Dokkveien: Fire vinduer hvor man kan se inn til designavdelingen i
1. etasje, to vinduer til avdelingen for eldre kunst i 2. etasje. I tillegg får
undervisningsavdelingen eksponert seg med en egen dør og et 21 meter langt
vindusfelt. – Så helt utilnærmelig er vel denne bastionen ikke.
Det store museet må beskytte kunstverkene mot reelle
farer som ødeleggende solstråler og skumle tyver. Ikke rart at det kan bli noe
tilknappet mot omverdenen. Nasjonalmuseet er en komplisert maskin med nærmere
tusen rom, og dessuten er det en stor, monumental, fellesskapsbygning, slik
naboen Oslo Rådhus er det. Det har skatter mange vil se. Folk vil strømme til
Det store museet, og de vil skjønne at museets fasader må være annerledes enn
hverdagens byvev. Dette blir ikke ille.
Publisert i Arkitekt nr. 2 2013
Publisert i Arkitekt nr. 2 2013