Nationaltheatret som urban bølle

Nationaltheatret har fått en egoistisk og enøyd «visjon»: byens mest sentrale strøk skal maltrakteres slik at teatret får bedre utfoldelsesmuligheter. Arne Reisegg Myklestad, partner og «urban planner» i arkitektfirmaet Dark, har lansert skrekkvisjonen. Teatret vil ta over hele bykvartalet. På tre sider av bygningen er det krumme former som hever og senker seg, riktig et skateparadis blir det. Ibsen og Bjørnson skal fortsatt stå på hver sin sokkel, men ikke lenger på samme nivå! Den ene dikteren havner nede i dypet ved den nye hovedinngangen.

Myklestad mener stedet i dag «tilbyr lite til omgivelsene». Si det til osloborgere som går over teaterets harmoniske forplass, passerer uteserveringen og musikkpaviljongen, følger gangveien som gjentar kuppelens bue mens de beundrer Holbergstatuen og de velpleide bedene. Dette er et sivilisert europeisk bymiljø.

            

I 1838 la slottsarkitekt Linstow frem en plan for byens utvidelse, fra Christiania til den nye kongeboligen. Midtveis i den nye bebyggelsen skulle det være en sentral plass med viktige nye samfunnsinstitusjoner. Bare den ene halvdelen, den med universitetet, ble fullført. Men i respekt for Linstows plan ga Henrik Bull Nationaltheatrets fasade mot Karl Johans gate en tempelgavl som svar på universitets midtparti.

På 1970- og 80-tallet utformet Lund og Slaatto Studenterlunden og haven langs Nationaltheatret. De viktigste elementene i det sentrale parkdraget ble lagt langs én akse parallelt med byens hovedgate. Det skapte en befriende orden. Darks krumme former undergraver sporene etter Linstows byplan og svekker Lund og Slaattos ordensprinsipper. Dette er en kulturløs motearkitektur med en geometri som er helt ufølsom for stedets historie og egenart.

Publisert som leserinnlegg i Aftenposten 11. september 2017