Operainnpakking

Det er uklokt å ikke oppføre de to forslåtte bygningene foran operaen. Ødslige opera-omgivelser er det verste vi kan få.

Aftenposten Aften har bestemt seg. De to planlagte bygningene foran operaen må forhindres. I en kommentarartikkel av journalist Hanne Waaler Lier og en leder pluss helsides oppslag den 30.6 og 1.7. slås det fast at den nye operaen vil bli ”innemurt”. Åpne flater er det største gode, for da kan viktige bygninger sees på langt hold. – Er det virkelig så enkelt? Kanskje er det snarere slik at politikerne påfører byen stor skade om de følger Aftenpostens endimensjonale råd og hindrer et naturlig byliv helt frem til operaen.

Først ble det reist én mur. Aftenpostens leder slår fast at Olav Thons Hotel Opera ”har gjort sitt for å lage en barriere mellom by og havn”. Hva er dette for noe tull? Hotelltomten skulle altså ikke vært bebygd. Og nå vil avisen forhindre bebyggelse også på den andre siden av Nyland allé. Hvor store åpne arealer skal man ha rundt operaen? Hotellet er ikke en barriere, men starten på byutviklingen i Bjørvika. Olav Thon skal roses for at han før noen andre torde satse på dette stedet. Det han bør kritiseres for er at Opera-hotellet ikke har bedre arkitektonisk kvalitet og ikke tilfører området mer urbant liv.

Og nå kommer altså mur nummer to. Aftenpostens leder hevder at de to foreslåtte bygningene ”vil danne en effektiv mur mellom operaen og byen”. Hvilken mur? Jeg kan skjønne at de nye bygningene vil ta sikten fra opera-hotellet og at Olav Thon derfor gjerne vil betale for å bli kvitt dem, men det er ikke så viktig for oss andre. Planleggerne har vært opptatt av at man ser operaen når man kommer fra Karl Johan og runder Østbanehjørnet. Fra utgangen til Gardermobanen ser man over operaplatået og ut mot Hovedøya. Og langt oppe i Kvadraturen ser man operaen i enden av Rådhusgata. Hvor er den effektive muren?

I en kommentar sier Olav Thon at ”Vi må for all del hindre at operaen blir like håpløst innesperret som Konserthuset”. Dette er selvsagt en helt urimelig sammenligning. Konserthustomten er en bakgård, et restareal etter at kommunen hadde solgt unna de attraktive delene for næringslivet. Operaen ligger derimot på det mest fordelaktige og friest eksponerte stedet i Bjørvika. I likhet med Sydney operaen er den en skulpturell form som vender seg mot det åpne havnebassenget. I bakkant bør den være forankret i den nye bydelens tette urbane liv. Fra landsiden får vi se den som spennende gløtt og så åpenbarer den seg for oss etter hvert som vi kommer nærmere.

Selv arbeider jeg i Oslo sentrum og ofte går jeg fordi Det norske Teatret i Kristian 4s gate. Jeg ser inn gjennom vinduspartiet og blir minnet om skuespill jeg burde ha sett. Teatret ligger ikke spesielt monumentalt til, men nyter godt av å være omgitt av byens puls. Hadde vi revet all bebyggelse i kvartalene omkring, hadde teaterkvartalet fått en bedre eksponering og blitt synlig på lang lei. Men for både byen og teatret hadde det vært en dårlig løsning.
Det som er viktig er å gjøre Bjørvika til en ordentlig by, et sted med byens tetthet og intensitet. Olav Thons hotell bidrar ikke til det. Det gjør heller ikke kontorbygget Oslo Atrium som kom etterpå og la seg ved siden av hotellet. I en ordentlig by er det opplevelsesrikt og spennende å spasere gatelangs. Der passerer man butikker og restauranter, mens kontorer er henvist til etasjene høyere oppe. Dette fikk vi til på Aker Brygge, får vi det til i Bjørvika? Foreløpig ser det ikke slik ut. Politikerne har til nå gitt oss to bygninger som bare rommer én funksjon hver. Og Nyland allé er blitt regulert i en bredde og er tiltenkt en trafikkmengde som gjør den til stedet kraftigste barriere.

Formen på de foreslåtte bygningene må finstuderes; muligens skal de kappes litt av slik at operaens hovedinngang blir bedre synlig. Men det avgjørende er at politikerne sørger for at den nye bebyggelsen ikke bare inneholder kontorlokaler men også aktiviteter som gjør at vi opplever noe når vi vandrer frem mot den nye operaen.

Publisert i Dagens Næringsliv i juli 2005.