Telenor: Dynamikk og fornuft

Det viser seg gang på gang, og det bekreftes når de gjeveste arkitekturprisene deles ut: De vakreste bygningene reises av det offentlige. Ingen byggherre står for så mange kvalitetsbygninger som utskjelte Statsbygg. Næringslivets arkitektoniske ambisjoner er dessverre begrensede.

Derfor er det grunn til å sette kryss i margen for Telenor. En norsk bedrift i en krevende og fremtidsrettet bransje har reist et gigantisk hovedkvarter av høy internasjonal klasse. Det er et byggverk som har blitt mottatt med begeistring i en rekke av verdens ledende arkitekturtidsskrifter og som i januar 2004 ble hedret med en høythengende amerikansk arkitekturpris. Den amerikanske arkitektforeningen (AIA) utpekte 16 byggverk som de beste i 2003 der amerikanske arkitekter medvirket og Telenor var en av disse vinnerne.
Telenors hovedkvarter utstråler et optimistisk selvbilde. Her brukes arkitekturen bevisst for å vise at bedriften er moderne, avansert og på høyde med de beste. Og bygningen skal hjelpe firmaet til å bli enda bedre. Telenors nye hovedkvarter på Fornebu er uten tvil et av de største byggeprosjekter i Norge fra de siste tiårene. Det er også det mest ambisiøse – og vellykkede – som vi sett fra en fra en privat, norsk byggherre på svært lenge.

Telenors hovedsete fortjener oppmerksomhet av flere grunner. Den formale løsningen er frapperende – et storlinjet grep som er komplekst og samtidig lesbart og enkelt. Bygningen er resultatet av en nyskapende måte å organisere arbeidet på. Derfor må bygningen sees mot en bakgrunn, vi bør minne oss om hvordan denne bygningstypen har vært løst tidligere.
Men la oss starte med stedet. Telenors anlegg er plassert inn i omgivelser som har stor kulturhistorisk og arkitektonisk interesse. Å bygge på Fornebu er å legge seg inn i et favnede, vennlig kystlandskap og bli nabo med en viktig det av vår felles historiske arv.


Stedet: Fornebu
Da Telenor lanserte ideen om å bygge sitt nye hovedsete på Fornebu, vakte det ikke allmenn begeistring. Det var de som hevdet at firmaet burde vise samfunnsansvar ved å bygge i Bjørvika, havneområdet ved Oslo sentalbanestasjon som skal kvitte seg med en ødeleggende bymotorvei og bli forvandlet til en attraktiv, sentrumsnær bydel. Som kjent skal staten finansiere den nye, storslåtte operabygningen ved bryggekanten. Men en opera skaper ingen bydel, og kulturpalasset må for all del ikke bli liggende alene i lang tid. Et stort prosjekt som Telenors hovedsete ville være en motor som ga fart til utbyggingen og sørget for at den nye bydelen ble en realitet.

Men kritikerne tok feil. Reguleringen av Bjørvika gikk for langsomt. Telenors tomtebehov var for stort, det ville kvalt bydelen og forhindret den variasjon i funksjon og visuell karakter som et sentrumsområde bør ha for at det skal være attraktivt. Telenors ledelse hadde valget mellom trange forhold i uavklart sentrumsområde eller en byggeklar og generøs tomt på vakre Fornebu. Det var et enkelt valg.

Natten til den 8. oktober 1998 åpnet den nye hovedflyplassen på Gardermoen. Etter flere tiår med utredninger, stortingsdebatter og en arkitektkonkurranse om flyplassanlegg på Hurum, ble den langvarige byggesaken avsluttet med et meget heldig resultat. Et stor satsing (24 milliarder med infrastruktur) har gitt Norge et samferdselsmessig løft. Den nye hovedflyplassen er porten til Norge, og den er en introduksjon som formidler bildet av en kompetent og moderne nasjon med et visst særpreg.

I en sen oktobernatt tok altså Gardermoen over stafettpinnen. Fornebu var ferdig med sin vel femtiårige etappe som landets hovedflyplass. Den ble stengt og store arealer like utenfor Oslos vestre grense var ledige for ny bruk. Men til hva? Før vi ser nærmere på hvordan Telenors nye hovedsete fikk sin form ved den østre enden av den nedlagt flyplassen, skal vi ta en titt på hva slags sted Fornebu er.

Lave, skogbevokste øyer som beskytter en buktende kyststripe med lune viker og utstikkende nes. Den frodige og småkuperte kyststrekningen vest for hovedstaden har alltid vært et attraktivt område å slå seg ned i. Rett vest for Oslo sentrum strekker halvøya Bygdøy seg mot sør. Deretter følger en enda større halvøy, Snarøya eller Fornebulandet. Den er omgitt av Lysakerfjorden i øst og Holtekilen i vest.

Den frodige halvøya Forbulandet har hatt betydelige gårder, som Fornebu hovedgård og Oxenøen Bruk, pluss noen mindre plasser. Lysaker elva renner ut i Lysakerfjorden, og ved den ble det etablert en mølle allerede på 1700-tallet. Flyplassen åpnet rett for siste verdenskrig, og siden kom det en rekke bedrifter og næringsvirksomhet knyttet til den, pluss ganske mange boliger. Men stedets sentrale plass i norsk kultur- og arkitekturhistorie skyldes er noe ganske annet. Og den historien starter med den samferdselsmessige revolusjon som begynte på midten av 1800-tallet og som noen tiår senere også påvirket utviklingen av områdene vest for hovedstaden.

Det var med åpningen av Drammensbanen i 1872 at bosetningen i området vest for Lysakerelva skjøt fart. Etter at jernbanen var anlagt ble det greit å bo her og arbeide i hovedstaden. Noen eiendommer på Lagåsen ble utparselert på slutten av 1880-årene, og i løpet av de to neste tiårene ble høydedraget bebygd. Forretningsfolk, politikere, intellektuelle og kunstnere bygde seg hus der ute.

Nasjonalhelten Fridtjof Nansen flyttet i 1890 inn i sitt nybygde Godthåb nede ved fjorden og bygde senere det borgaktige Polhøgda i sørhellingen av Lagåsen der utsikten var god. Blant malerne var Otto Sinding først ute i 1890, så fulgte Gerhard Munthe, Eilif Petersen og Erik Werenskiold. Her bodde historikeren og utenriksministeren Halvdan Koht, skipsreder Anton Fredrik Klaveness og mesénen Axel Heiberg. Rasmus Meyer hadde tenkt å slå seg ned her med landets største private malerisamling. Penger, kunst og fremtidstro blandet seg på Lysaker og skapte et enestående miljø.

På Lysaker ble samtiden mytisk. Da Erik Werenskiold illusterte Snorre, brukte han naboen Fridtjof Nansen som modell for Olav Tryggvason. Norges sagatid ble ett med nasjonens nåtidige heltetid. Lysaker var et sted der det ble tenkt ambisiøse tanker om en ny storhetstid for nasjonen og at kunsten skulle spille en stor rolle i denne gjenfødselsen.

To av Norges viktigste arkitekter er sterkt knyttet til Lysaker og Fornebu-området. Arnstein Arneberg vokste opp på Lysaker, og etter studietiden kjøpte han huset Svingen, Fridtjof Nansens vei 9 hvor han bodde fra 1919 til 1923. Magnus Poulsson flyttet inn i sitt hus Gullia i Skogsvingen 2 i 1919 og bodde der frem til 1940. På den frodige halvøya tegnet de to arkitektene dessuten en rekke hus for sine slektninger, venner og klienter.

Arneberg tegnet ni hus på Fornebu-området. Karistova (1907) for utenriksminister Halvdan Koht er i nasjonalromantisk stil mens Munkebakken (1911) er et herskapelig anlegg med nyrenessanse trekk. Både intimt og samtidig storslått er fabrikkeier Halvdan Mustads hus Hareløkken (1911). Huset hadde en praktfull allé som strakte seg fra hagefasaden og ned til stranden. De forseggjorte interiørene inneholder mange stilimpulser, blant annet historiserende ornamentikk og mer moderne og geometrisk forenklede former inspirert av wienerjugend.

Det var 1. juli 1939 at Fornebu lufthavn ble åpnet. Under krigen ble flyplassen sterkt utvidet av okkupasjonsmakten. Etter krigen økte flytrafikken kraftig, og det ble behov for stadige utbygginger og forbedringer. Den langstrakte og platekledde ekspedisjonsbygningen ble reist i 1963 og påbygget en fjerde etasje i 1983. Mange husker med glede det store vinduet i ekspedisjonsbygningen. Det gav et pirrende utsyn til flyene ute på rullebanen, og på veggflaten rundt vinduet var det figurer tegnet av Kai Fjell.

Vekstsmertene ble etter hvert store. Nabolagets beboere klaget over flystøyen, og de begrensede arealene gjorde det umulig å anlegge to parallelle rullebaner. Verdifulle arkitekturverk ble også ofret. To betydelige anlegg, Storeøen og verkseiers Juuls Villa Høvde (1922), ble revet i 1978 i forbindelse med utvidelsen av flyplassens østvest rullebane. Halvdan Mustads bolig Hareløkken fikk den heller ikke godt. Den praktfulle villaen ble etter hvert liggende som et forsømt fremmedlegeme ved innkjøringen til Fornebu flyplass. Det er først nå etter at Telenors hovedkvarter er reist at dette vakre huset igjen har kommet til sin rett.


Oppgaven: Kontorpalasset
Det blir stadig færre bønder, og industrien flytter til lavkostland. Snart er vi kontorfolk alle sammen. Hvordan kontorarbeidet skal organiseres og hvilke bygningsmessige uttrykk det skal få, er derfor ikke noe lite samfunnsspørsmål. Det er også et spørsmål som man stadig finner nye svar på.

På 1930-tallet ble det vanlig i USA med digre kontorrom. Pultene ble ordnet i rasjonelle rader med lik avstand mellom arbeidsplassene. 1950-tallets anonyme rasterfasader gav et sant bilde av tidens disiplinerende byråkratisk virkelighet som bekjempet individualitet og fantasiflukt. 1960-tallets kontorlandskap – åpne, store horisontale rom hvor grupperingen kunne skje friere – ble heller ikke en populær løsning i Norge. De fleste fortrakk fortsatt å arbeide i cellekontorer.

Central Beheer, et nederlandsk forsikringsselskap, åpnet i 1972 et oppsiktsvekkende kontorbygg som fikk stor internasjonal oppmerksomhet. Det er en kompleks bygningen satt sammen av moduler på 3 x 3 m som gav spennende romdannelser og muliggjorde utrolig mange måter å sette sammen arbeidsplassene på. Det var nyskapende, men ikke så lett å kopiere. Da var det greiere med kombikontoret som kom fra Sverige på 1980-tallet. Kontorblokker med cellekontorer fikk et disponibelt fellesareal på midten, og slike blokker ble etter hvert knyttet sammen med glassoverdekkede arealer.

Telenors kontorbygg på Fornebu tilhører en sjanger som vi kan kalle ”Det store kontorpalasset i frie, landlige omgivelser”. Det er selve hangarskipet innen kontorflåten. En stor bedrift får utfolde seg i parkmessige omgivelser. Utviklingen av denne bygningstypen er en spennende historie.

Bedriftene har ikke vært så store i Norge. Derfor er nesten alle private bygninger i Oslo sentrum utleiebyninger, de enkelte bedriftene markerer seg ikke i bybildet med store og vakre administrasjonsbygninger. Men for cirka hundre år siden hadde bankene fått nok finansielle muskler til at de kunne bygge palasslignende bygninger i Kvadraturen. Christiania Handelsbank markerte seg i 1898 med en stor bygning i Prinsens gate 9 i nyrenessanse stil. Centralbanken bygde først en imponerende bygning i Tollbugata 20 i 1900, og 16 år senere en enda større en Kirkegata 14-16. Det flotteste bankpalasset i Oslo sentrum er Den Norske Creditbank på hjørnet av Kirkegata og Kongens gate. Rundt første verdenskrig har også rederiene gått vokst seg store og bygget monumentalbygg på sentrale tomter. For eksempel blir Den norske Amerikalinje og DFDS liggende like ved hverandre på Jernbanetorget.

Norsk Hydros hovedkvarter (1960), tegnet av Erling Viksjø, representerte noe nytt. Norges største bedrift viste seg frem med et 14 etasjes modernistisk høybygg i Bygdøy allé og raget godt over den tradisjonelle bebyggelsen. Til gjengjeld fikk byens befolkning en stor gave: Hydro åpnet tomten som en offentlig tilgjengelig park. Dermed markerer Hydrobygget også overgangen til det som er neste utviklingstrinn: Det store kontorpalasset som ligger i landlige omgivelser. Denne løsningen henger nok sammen med modernismens forestillingsverden der den tradisjonelle bygaten ble ansett for å være en avleggs løsning som skulle erstattes av frittliggende blokker i parkmessige omgivelser. Dessuten var det praktiske fordeler. Det var vanskelig å få plass til en stor kontorbygning inne i bykjernen, og når bedriften ekspanderte var det problematisk å bygge på. En frittliggende bygning har ikke slike begrensninger.

Det første fullblods eksempelet innen denne sjangeren er Det norske Veritas hovedsete på Høvik. På en stor (300 mål) og naturskjønn tomt ved Oslofjorden ble det på midten av 1970-tallet reist kontor- og laboratoriebygg. Den store bygningsmassen hadde arkitektene Lund & Slaatto gitt en artikulert oppdeling og på en vakker måte passet den inn i landskapet. Eiendommen hadde tilhørt Høvik Verk og restene av det gamle industrianlegget ble inkorporert i Veritas-senteret. 200 mål av eiendommen ble åpnet til publikum som en offentlig park. Veritas-anlegget var også viktig fordi det var det første full utviklede strukturalistiske kontorprosjektet i Norge. Den modulbestemte bygningen hadde en klar konstruktiv logikk. Bygningen var et byggesystem og selv arbeidsplassen var innpasset i modulsystemet.

På slutten av 1970-tallet kom også et annet stort kontoranlegg som ble plassert i åpne omgivelser, nemlig Statoils hovedkvarter mellom Sandnes og Stavanger. I Rogaland var det viktig å lede presset bort fra Stavangers sårbare sentrum. Derfor ble Statoils bygning plassert på et utbyggingsfelt på Forus-sletta, og der er det knapt noen pastoral idyll. Men i likhet med Veritas var det snakk om et stort anlegg satt sammen av mindre enheter, de er begge disiplinerte strukturer med muligheter for knoppskyting etter hvert som nye behov melder seg. Statoils hovedkvarter var tegnet av arkitektkontoret AROS/HRTB.

Før vi går videre i utviklingen av kontorbygget, må vi ta med oss de forbedringene som skjedde med bruken av et viktig byggemateriale: glass. Første byggetrinn av Universitetsanlegget på Dragvoll sør for Trondheim ble tegnet av den kjente danske arkitekten Henning Larsen og åpnet i 1979. Det er også et strukturalistisk prosjekt, denne gang formet som bykvartaler. De glassoverdekkede gatene ble banebrytende. Fra prosjekt til prosjekt forbedret man nå de tekniske løsingene for å konstruere store glassoverdekkede rom. Royal Garden Hotell (1984) i Trondheim, tegnet av CFKL, er et eksempel.

På denne tiden (1983) ble kontorbygget for Noiseless reist på Hallagerbakken i Oslo. Det består av tre massive, kvadratiske kontorblokker med kombikontorer som ble knyttet sammen med et halvklimatisert og høyloftet glassrom. Dette var en kontortype som fikk mange avleggere på den tiden.

Neste utviklingstrinn var SAS hovedkvarter i Solna (konkurranse 1984) utenfor Stockholm. I likhet med Noiseless-bygget var også det tegnet av Niels Torp. Kombikontoret var kontorblokker med et disponibelt fellesareal på midten. I SAS-bygget lot Torp cellekontorene kjede seg sammen til lange bånd som slynger seg slik at svært ulike mellomrom oppstår. Den digre SAS-bygningen inneholder et et rommessige hierarki som gir de ansatte mange ulike tilknytningsnivåer: det individuelle kontoret, kjøkkenet der gruppen møtes, og det U-formede ”enkelthuset” som ligger til en opplevelsesrik, glassoverdekket gate. Torp har senere foredlet dette konseptet med hovedsete for British Airways (1998) ved Heathrow utenfor London.

I denne utviklingshistorien skal vi heller ikke glemme Helge Hjertholms vinnerprosjekt i konkurransen (1984) om Norsk Hydros kontorbygg på Sandsli ved Bergen. Det var tenkt som et tilnærmet halvsirkelformet anlegg der kontorfløyene ble bundet sammen av glassoverdekkede arealer. Men kan si at Hjertholms prosjekt formalt forgrep trekk ved Telenor-anlegget og at det hadde en viss likhet med den ene halvparten kontorbygget som senere skulle komme på Fornebu.




Konkurransen
Da Telenor hadde besluttet å samle store deler av sin virksomhet og bygge et hovedkvarter, ble det i 1997 gjennomført en arkitektkonkurranse som å finne frem til den beste løsningen. Arkitektkontorene ble bedt om å melde seg, og syv grupperinger ble invitert til å delta i en parallelloppdragskonkurranse.

De konkurrerende teamene bestod av ledende arkitektkontorer fra Sverige, Danmark, England, USA og Norge:

- HUS Sivilarkitekter MNAL, NBBJ Architects
- Lund Hagem Arkitekter AS, Wingårdh Arkitektkontor AB, Gullik Gulliksen landskapsarkitekter AS
- Arkitekter MAA Nielsen, Nielsen & Nielsen AS
- Snøhetta AS, Calvert & Clark AS, Jarmund/Vigsnæs AS, Richard Rogers Partnership
- Tegnestuen Vandkunsten
- Telje-Torp-Aasen Arkitektkontor AS, ØKAW Arkitektkontor AS
- Niels Torp AS Arkitekter MNAL

Telenor oppnevnte tre ulike fagutvalg som skulle vurdere ulike aspekter ved prosjektene. Et utvalg tok for seg bruksverdi, arbeidsmiljø og effektivitet og et annet vurderte prosjektene ut fra økonomi og kostnader. Det tredje utvalget hadde som sitt felt ”arkitektur, estetikk og miljø”. Dette utvalget ble ledet av Åse Kleveland, Telenors estetiske rådgiver og hadde ellers som medlemmer Ellen-Birgitte Strømø, miljørådgiver i Telenor samt tre arkitekter: Ole Fredrik Stoveland, Øyvind Gromholt og professor Karl Otto Ellefsen. Man må kunne si at det var dette utvalget som dro det tyngste lasset når det gjaldt å vurdere de konkurrerende forslagene.

Evalueringsutvalget for arkitektur konkluderte enstemmig med at ingen av de innleverte utkastene gav et tilfredsstillende grunnlag for valg av utbyggingskonsept for Telenors nye hovedkvarter. Utvalget foreslo derfor tre at prosjektene ble bearbeidet videre i en ny konkurranserunde. De tre prosjektene var tegnet av HUS/NBBJ, Vandkunsten og Telje-Torp-Aasen/ØKAW. Byggeherren valgte å la Niels Torp erstatte Vandkunsten i runde to.

Niels Torp foreslo at Telenors hovedkvarter skulle bestå av en desentralisert bebyggelse fordel på tre grupperinger. Kontorkvartaler ble satt sammen ”landsbyer” som var fint plassert i terrenget. Det gav en levende og varierende bebyggelse som fikk en noe oppløst karakter. Prosjektet var ledig og udogmatisk, men manglet konseptuel klarhet og arkitektonisk styrke.

Det sentrale element i forslaget fra Telje-Torp-Aasen/ØKAW er et kileformet parkbelte (Telenortorget) som strekker seg fra en rundkjøring i vest til et Expo-senter like ved strandlinjen i øst. Fra denne adkomstplassen strekker kontorfløyene seg mot nord og sør. De består av glassgater som binder sammen kontorbyggene. Juryen kritiserte arkitektene fordi kontorfløyene ble svært lange og fordi den arkitektoniske bearbeidelsen var tatt svært kort.

Konkurranseprosjektet til HUS/NBBJ hadde mottoet ”Nuovi-Uffizi”. En grunn til det var at Bjørn C. Sørum nylig hadde besøkt Firenze. En annen grunn for valget var man hadde skaffet seg et motto med flere bunner. Uffizi er i dag kjent som et verdens viktigste kunstmuseer. Men opprinnelig var dette bygningskomplekset senteret for Medici familiens handelsvirksomhet. (Uffizi er samme ordet som office på engelsk.) Fra byens sentrale plassrom, Piazza della Signoria, ble det på 1560-tallet skåret en gate gjennom den eksisterende bebyggelsen helt ned til elven Arno, og Palazzo degli Uffizi ble anlagt på begge sider av gaten. I enden, ved Arno, ble fløyene bundet sammen i de øvre etasjene ved hjelp av innebygd bro.

Ved å kalle sitt konkurranseprosjekt for det nye Uffizi antyder arkitektene at Telenor er en ambisiøs og internasjonal bedrift, slik medicienes handelsvirksomhet var. Mottoet peker også på at prosjektet skal være en nyskapende arbeidsplass, ”det nye kontoret”. Dessuten er det visse formale likheter mellom renessansepalasset i Firenze og kontorbygget på Fornebu. Uffizi har to lange hovedfløyer som er vendt mot hverandre. Langs gaten løper det en bred, statselig korridor som gir adkomst til de bakenforliggende salene. Disse har ulik størrelse og har en noe frittvoksende karakter. Det er de to korridorene og deres vakre fasader som skaper den imponerende orden som anlegget har. Dessuten er de to langstrakte fløyene forbundet på tvers. Vi skal se at alle disse trekkene er å finne igjen også i det nye Uffizi.

I sin generelle omtale en prosjektene i konkurransefase 1 uttaler juryen at ”Anlegget skal bidra til å profilere Telenor. Det må altså helt eller delvis ha et særpreg som skiller det fra mange av dagens anonyme næringsområder.” Denne formuleringen er en nøkkel til hvorfor prosjektet Nuovi-Uffizi til slutt ble foretrukket. De andre prosjektene var for alminnelige. De representerte noe vi hadde sett før. De ville ikke gi Telenor en klar identitet.

Samtidig fantes det betydelig skepsis i juryen. Sitatet ovenfor fortsetter som følger: ”Samtidig må man unngå arkitektkoniske uttrykk som er for sterkt preget av tidsmessige trender. Et selskap som alltid må befinne seg i forkant av utviklingen må ikke om få år fremstå med et hovedkvarter som minner om gårsdagens motestrømninger.”

I den individuelle omtalen av Nuovi-Uffizi heter det blant annet: ”Utkastet er ekspressivt og skulpturelt formet og representerer ved sitt helhetsgrep en dynamikk og dimensjoner som stiller spørsmål ved prosjektets troverdighet.” Og noe senere: ”Målt i forhold til tidsrammer og økonomi i moderne norsk kontorbyggeri kan en stille spørsmål ved prosjektets troverdighet.” (…) ”Arkitekturen må i langt sterkere grad speile åpenhet og fleksibilitet gjennom et mer tidløst preg og tidløse kvaliteter.”

Manglende troverdighet er altså et nøkkelbegrep for juryen. Er dette et overfladisk, motepreget prosjekt? En frapperende form, et stykke ”styling” uten substans og feste i norsk virkelighet?

I runde 2 ble juryen fullstendig overvunnet. De innvendingene den hadde i første runde hadde arkitektene gitt beroligende svar på. Konstruksjonssystemet var klarlagt, den ekspressive utformingen var nedtonet og det var mer detaljert redegjort for kontorenhetene. I runde 2 var den kvalitetsmessige avstand mellom Uffizi-Nuovi og de to konkurrerende prosjekter udiskutabel. Juryen anbefalte at Uffizi-Nuovi som grunnlag for Telenors utbygging på Fornebu: ”Prosjektet kan gi Telenor en klar og sterk arkitektonisk profil og har funksjonelt sett en utmerket organisering som er tilpasset Telenors behov.”


Arkitektene
Mange arkitekter og andre fagfolk deltok i utformingen av Nuovi-Uffizi-prosjektet og siden i byggingen av Telenor hovedkvarter på Fornebu. Disse er alle listet opp ved presentasjonen av bygget i tidsskriftet Byggekunst nr. 1 2003. I vår sammenheng er det riktig å fremheve to av arkitektene som særlig viktige, spesielt i den avgjørende konkurransefasen da bygningens idégrunnlag ble utformet og hovedtrekkene i løsningen funnet. De to er Bjørn Sørum og Peter Pran.

Bjørn Cappelen Sørum (f. 1947) tok sin diplomeksamen ved arkitektavdelingen på NTH i 1973 og arbeidet siden ved forskjellige arkitektkontorer i Trondheim, blant annet ved trondheimskontoret til Narud-Stokke-Wiig. Etter oppføringen av den store Forenede-bygningen i Trondheim fikk kontoret lite å gjøre. Det førte til at Sørum og to av hans kolleger etablerte firmaet HUS sivilarkitekter MNAL i 1992. Firmaet gjorde det godt i en rekke konkurranser og vokste raskt slik at det var 23 ansatte i 1996.

Da Telenor ba arkitekter melde seg til prekvalifisering for Fornebu-konkurransen, ønsket HUS å forsterke sitt team ved å invitere med den mest anerkjente utenlandsbaserte norske arkitekt, Peter Pran. Sørum hadde truffet ham på en studietur til USA i 1995.
Peter Pran (f. 1935) ble utdannet til arkitekt i Oslo, men dro i 1963, bare tre år etter eksamen, til Chicago og hvor han fikk arbeid hos Mies van der Rohe, en tysk-amerikansk arkitekt som uten tvil er en av de viktigste i det 20. århundre. Siden har Pran arbeidet ved en rekke amerikanske arkitektkontorer. Noen av disse er blant USAs største, som SOM, Ellerbe Beck og NBBJ hvor han er ansatt i dag. I disse firmaene har han hatt rollen som kontorets ledende designer. I tillegg til sin arkitektpraksis har Pran undervist og vært professor ved ulike arkitekthøyskoler i USA. Det er publisert flere bøker om Prans arbeider.

Peter Pran hadde lenge hatt et ønske om å bygge i sitt gamle fedreland. Da han var ansatt på Ellerbe Beckets New York kontor deltok han i 1988, sammen med Platou arkitektkontor i Oslo, i en konkurranse om Schibsted gruppens hovedsete i Akersgata i Oslo. Siden var han, sammen med Medplan, med på å vinne konkurransen om nytt Rikshospital i Oslo. Men denne bygningen fikk nok en endelig form som er noe fjernt fra Prans idealer.

Høsten 1997 dro Bjørn C. Sørum og Lars Christian Koren Hauge fra HUS over til Seattle hvor NBBJ er basert. Noen dager etter kom også Jan Støring. Han arbeidet hos Per Knudsen Arkitektkontor i Trondheim som HUS hadde invitert med som sine medarbeidere.

Frem til møtet i Seattle hadde de norske og amerikanske arkitektene jobbet hver for seg. Nå skulle de samkjøre sine ideer og komme frem til et felles prosjekt. Det ble et møte mellom ulike tradisjoner og holdninger. Amerikanerne la vekt på de formale kvaliteter, en skulpturell og slående design som ville være imageskapende. Nordmennene synes dette kunne bli ”skohorn-arkitektur”, at funksjonen skulle presses inn i en valgt form. Deres utgangspunkt var tomteforståelse og organisasjonsprinsipper. Når Telenors hovedkvarter har fått den sterke kvalitet som det har, så skyldes det langt på vei møtet mellom to ulike kulturer, mellom norsk fornuft og dristig amerikansk formingsglede. Det ble avtalt at amerikanerne og nordmennene skulle dele opphavsretten til prosjektet likt. På norsk side var fordelingen mellom HUS og Per Knudsen henholdsvis 39 og 11%.

Det var fire forfattere til Nuovi-Uffizi: Scott W. Wyatt og Peter C. Pran fra NBBJ pluss Lars Christian Koren Hauge og Bjørn C. Sørum fra HUS sivilarkitekter MNAL. Sørum var prosjektansvarlig og Pran designansvarlig. De fire var selvsagt ikke alene. I fase 1 er det listet 30 medarbeidere, i fase 2 hele 41.

I gjennomføringsfasen bidro enda flere. Det vil være riktig å nevne sivilarkitekt MNAL Erik A. Lind, som overtok rollen som prosjektansvarlig, da Peter Pran og Bjørn C. Sørum trappet ned sitt engasjement i prosjektet. Landskapsarkitekt Alf Haukland gjorde en avgjørende innsats for utformingen av utomhusanleggene.


Strukturen
Utviklingen av et nytt byggverk er en blanding av analyser, lagrede bilder og sammenfattende organiseringsprinsipper. Statoils forskningssenter på Rotvoll kjente trondheimsarkitektene i HUS godt. Det stod ferdig i 1993 og ble tegnet av Per Knudsens Arkitektkontor i samarbeid med Voll arkitekter og Selberg Arkitekter. Statoil-bygget har en krum vestibyle med glassfasade som knytter sammen kontorfløyene som stikker ut i det åpne landskapet. I forenklet form er det nesten som man ser halvparten av Telenor-bygget på Fornebu.

Men vel så viktig som slike inspirasjonskilder er arkitektenes evne til å abstrahere og forstå bygningers organisasjonsprinsipper. Og som nevnt, var arkitektene bak Nuovi-Uffizi opptatt av hva de kunne lære av et gammelt palass i Firenze.

Palazzo degli Uffizi i Firenze domineres av to rette og parallelle renessansefasader. De tilsvarende hovedelementene i Nuovi-Uffizi er to lange og krumme fløyer som er noe forskjøvet i forhold til hverandre. I den vestre enden skyter den sørlige hovedfløyen lengst frem og danner dermed en vegg for en forplass med adkomst, gjesteparkering drosjeholdeplass og nedkjøring til parkeringsdekkene.

Mellom de to sidefløyene ligger en frittliggende bygningskropp. Det inneholder både et internt læringssenteret og et utadrettet besøkssenter, så det her de nyankomne skal henvende seg. Det er den nordlige hovedfløyen som strekker seg lengst mot øst. I denne enden av torget er det utsikten som dominerer. Vi ser mot Oslo sentrum og Nordstrand i det fjerne, tar inn strandens buktninger nedfor oss og ser herskapelige Villa Hareløkken som nå ligger åpent, men likevel visuelt forankret ved den ytterste sidefløyen mot sydøst. Det er lenge siden fabrikkeier Halvdan Mustads bolig har ligget så bekvemt som den gjør nå.

Langfasadene til Palazzo degli Uffizi er bundet sammen med en innebygd bro. Fra læringssenteret går det en glassbro over mot de krumme hovedfløyene i nord og syd. Broforbindelsen i Firenze knytter sammen to lange korridorer. Denne H-formen er palassets organisatoriske hovedstruktur. Vi finner samme prinsippet på Fornebu. Hver av de to hovedfløyene har en skrå glassvegg mot torget. Slik oppstår det en mellomsone, et luftig rom, mellom selve kontorbygget og dets ytterhud mot torget. I dette rommet bindes hele anlegget i hop med et ”svalgang” i 2. etasje. I arkitektkonkurransen var HUS/NBBJ de eneste som hadde med et slikt sammenbindende nivå som knytter sammen hele anlegget. Dette fortrinnet var en av grunnende til at de vant.

Det er et viktig prinsipp at det bare er slike langsgående kommunikasjonsårene i 2. etasje. Folk i de andre etasjene må hit for å bevege seg rundt i anlegget. Det et også i denne etasjen vi finner glassbroene på tvers gjennom læringssenteret. Vi ser at bevegelsesmønsterets hierarki er svært klart og at H-figuren gjentas som organisasjonsprinsipp.

Fra hver av de to hovedfløyene forgrener det seg fire sidefløyer. Teknisk er disse fløyene som egne hus med eget teknisk anlegg. Hver sidefløy består av et atrium omgitt av seks arbeidssoner. Atriets to langsider er forskjellige. Arbeidssonene på den ene siden av atriet er satt sammen til en L. Veggene i L-en er kledd med travertin. Det ene benet i L-en ligger langs hovedfløyen, det andre benet strekker seg bakover. På den andre siden av atriet er to av arbeidssonene frittstående bygningskropper som kledd i grønt glass og aluminiumkasetter. Disse ”kontorhusene” nås via broer over atriet. Og dermed er vi ved de ytterste grenene i det organisasjonsdiagrammet som arkitektene bak Nuovi-Uffizi har illustert med en konseptuel tegning som minner om et tre.


Torg og dimensjoner
Øst-vest landingsstripa på Fornebu fulgte tidligere en høyderygg av kalkskiffer. Torget, plassrommet som er midtpunktet for Telenors hovedkvarter, ligger på dette høydedraget mens sidefløyene strekker seg ut på begge sider der daldragene er cirka 7 meter lavere. Sidefløyenes takprofil er krum og følger terrengets fall. Dette betyr både at de to hovedfløyene som omkranser torget kan være relativt lave og at mye av bygningsmassen skyves ned i daldragene.
Det betyr også at man ankommer omtrent midtveis opp i bygningen når man går inn fra torget. Man befinner seg da i 3. etasje. Beveger man seg videre inn i en av sidefløyene, ser man at gulvet i atriet ligger to etasjer under oss.

Under torget er det to etasjer med parkeringsplasser for de ansatte. Derfra kan de ikke gå direkte inn i kontorbyggene, men må ta trapp eller heis opp til torget. Dette er viktig. Torget er anleggets viktigste trekk, dets samlende element. Derfor skal de ansatte ankomme på torget, det er da de er fremme.

Torget er stort. De to krumme fløyene omslutter et rom på cirka 250 meters lengde. Tenker vi oss Telenor-bygget plassert i Oslo sentrum, vil den sørlige fløyen strekke seg opp til Ruseløkkveien mens den nordlige fløyen nesten når frem til Stortinget. Selve Telenortorget er like stort som avstanden fra Nasjonaltheatret T-banenedgang til Rosenkrantzgata. Teletorget er altså på størrelse med Oslos ”storstue”.

Telenors gigantiske dimensjoner har selvsagt å gjøre med de store antall arbeidsplasser som er samlet her. Hos SAS i Stockholm er det plass til 1500 arbeidsplasser, og British Airways hovedkvarter utenfor London rommer 2700 ansatte. Telenor er mer enn dobbelt så stor: 6000 arbeidsplasser! Også i internasjonal sammenheng er Telenor et meget stort anlegg. Men antall arbeidsplasser og kvadratmetre er en ting. Hadde man valgt et oppløst kontoranlegg, slik de to andre konkurrentene i fase 2 foreslo, ville virkningen vært en helt annen. Det er viljen vil å skape en helhetlig storform som gjør at Telenors hovedkvarter nå oppleves som en fattbar figur og man kan ta inn over seg at dette er et stort og selvbevisst firma.

Torget er belagt med steinheller og grus. Sirkler med beplantning (hekker og espalierte trær) langs glassveggene myker opp rommet. En åpning i 1. etasje midtveis i hver av de to hovedfløyene slipper igjennom syklister og gående på tvers av plassen.

De to langstrakte og omfavnende sidevegger av glass er ulike: den nordlige skrår innover, den sørlige utover – og dessuten er de som nevnt forskjøvet i forhold til hverandre. Linespillets dynamikk forsterkes av de forbausende utsagnene med rød skrift som farer langs gesimsen på nordveggen.

Denne installasjonen av den viktige amerikanske kunstneren Jenny Holzer hører med i det mest ambisiøse utsmykkingsprogram som noen privat byggherre her i landet har gitt seg kast med. På selve plassrommet møter vi 65 fargerike pilarer av den franske kunstneren Daniel Buren. De er med på å befolke det store Telenortorget som er en god lenger enn Rådhusplassen i Oslo. En så gigantisk plass kan være et glimrende sted for konserter og store arrangementer, men det er ikke hovedhensikten med Telenortorget. I likhet med Rådhusplassen er det vanskelig å fylle det med urbant folkeliv, og man må se det mer som et landskapsrom. Og som en symbolsk gest: Her er ambisjonene store. Herfra kan verden erobres!


Arbeid
I juryens begrunnelse for tildelingen av AIA honor awards, og de begeistrede anmeldelsene i utenlandsk fagpresse, fokuseres det på Telenors arbeidsmiljø. ”There is a wonderful informality about the composition that encourages creative thinking and discussion,” heter det i AIA-juryens begrunnelse.

For Telenor har bygningen bare vært en del av en nødvendig fornyelsesprosess der organiseringen av arbeidet har stått i fokus. I programmet for konkurransen ba byggherren om arbeidssoner som kunne være åpne eller deles opp i cellekontorer. Det ble spesifisert at fordelingen mellom cellekontorer og åpne arbeidsplasser skulle være 50/50. Senere har Telenor besluttet at åpne løsninger er å foretrekke og derfor er det nå nesten ingen cellekontorer i anlegget. Dessuten er sidefløyene utformet slik at to eller fire arbeidssoner kan slås sammen. Dette gir økt fleksibilitet.

Siden SAS-hovedkvarteret på 80-tallet har vi fått laptop, mobiltelefon, internett, og all annen elektronikk som har muliggjort det papirløse kontor og den nomadiske medarbeider som ofte er ute hos kunder eller jobber i kortvarige team. Det er denne nye virkeligheten Telenors hovedkontor er designet for. Derfor kan hele 50 medarbeidere være hjemmehørende på hver arbeidssone. Alle arbeidssoner er brutt opp av et barkjøkken for kaffepauser og glassbokser for møter og skjermede ”stille rom”.


Arkitektur
Lysaker og Fornebulandet var stedet for de store prosjekter. Det var fra Godthåb Fridtjof Nansen la ut på den ferden som skulle ta ham over innlandsisen på Grønland. Her var kunstnere som følte et ansvar for nasjonens utvikling og som ville prege dens fremtid. Her bodde historikeren Halvdan Koht som fremstilte norgeshistorien som en arena der nye klasser etter hvert fikk sin rettmessige plass. Her levde industriherrer var med på å modernisere nasjonen.

Telenor har restaurert Halvdan Mustads Villa Hareløkken og benytter det nå til representasjonsoppgaver. Dermed er firmaet blitt knyttet til et norsk industrieventyr med røtter hundre år tilbake i tid, og til den optimistiske arven som Lysakermiljøet har etterlatt oss. Mustads produksjon spredde seg til mange land og hadde en internasjonal karakter. Det har i sannhet Telenors virksomhet også.

En hver tid har sine utfordringer, og nye svar må finnes. Telenors hovedkvarter er annerledes enn Norsk Hydros bygning i Bygdøy allé og Statoils hovedsete på Forus. Vår tenkning om arbeidets organisering og hvordan medarbeidernes skaperkraft skal utløses, fører til nye løsninger. Telenor har valgt et dristig svar på dette problemet, en løsning som internasjonalt regnes som nyskapende. Vi skal være stolte over at dette er et felt der norske arkitekter også tidligere har vært langt fremme.

Når et stort antall arbeidsplasser skal føyes sammen, hender det ofte at den samlede formen ikke blir helt tilfredsstillende. Det kan være nyttig å sammenligne Telenor-bygget med SAS hovedkvarteret. Sistnevnte er en innadvendt bygning med en vakker glassoverdekket gate som anleggets hovednerve. På begge sider stikker det ut sidefløyer med kontorarbeidsplasser. Skjærer man over glassgaten på langs og trekker de to delene fra hverandre, får man en figur som likner på Telenors hovedkvarter. Utsidene med kontorfløyene gir et ganske urolig bilde både for Telenor og SASs del. Men Telenor har sitt torg, det store favnende og åpne uterommet. Dette er anleggets kjerne. Telenor er blitt et sted, ikke bare en bygning.

Vi har sett at de to viktigste konkurrentene i fase 2 foreslo ganske oppløste anlegg. Mange norske kontoranlegg er slik i dag. Det kan gi en menneskelig målestokk, men samtidig blir det utydelig som form. Også her overbeviser Telenors hovedkvarter. Det får ikke sin tydelighet ved å være minimalistisk, men ved å være dynamisk. Man kan godt si at dette er en internasjonal motetrend. Men her er det en ytre form som omslutter et glimrende organisert anlegg. Dessuten: Kan det tenkes en fremtid der det dynamiske og ekspansive er trekk som Telenor ikke vil ønske å assosiere seg med?

Publisert i Arkitektur i Norge. Årbok 2006