To mennesker i en villa fra tidlig på 1970-tallet. En romslig sydvendt hage like ved Holmenkollbanen. En vegetasjonsrike skråning med en innholdsrik historie. Et kultivert byggverk med et raffinert interiør.
Det fins hus som forandrer arkitekturhistorien. De har noe som ingen har sett før – og derfor gir de utviklingen en ny retning. Slike bygninger er det ikke så mange av, og det ville bli en tynn arkitekturhistorie om man bare berette om dem. Heller enn ensidig å dyrke det grensesprengende bør vi se byggekunstens bredde, og gi honnør til forfining av tidens uttrykk.
Den eneboligen på Slemdal som presenteres her, tilhører denne kategorien. Den fortjener oppmerksomhet fordi hus og hage går opp i en høyere enhet og fordi resultatet er uhyre raffinert. Dessuten knytter huset historie sammen viktige aktører i norsk arkitektur og samfunnsliv.
Huset i Heyerdahlsvei 6 på Slemdal i Oslo er tegnet av arkitekt Bjart Mohr. I hele sin arkitektparksis har han drevet et ettmannskontor og har derfor hatt en begrenset produksjon. Men den er gjennomgående av høy kvalitet. I en artikkel i tidsskriftet Byggekunst for 13 år siden [i] ble hans karriere risset opp og hans to hovedverk gjennomgått. De er begge billedgallerier og ligger i henholdsvis Holmsbu og på Vinje. Begge galleriene er hovedsakelig viet til Henrik Sørensens kunst og byggherre er malerens sønn, Sven Oluf Sørensen. Holmsbu billedgalleri er belønnet med vår høyeste arkitekturpris, Anton Christian Houens fond diplom, og er etter min mening en av perlene i norsk arkitektur etter 1945.
Billedgalleriet på Hurumlandet ble ferdig i 1971, og på den tiden ble også enebolig til Bjart Mohr og hans hustru Anne Marie Backer Mohr bygget. Det er all mulig grunn til å nevne Anne Marie Backer Mohr. Hun er selv et skapende menneske og en av våre mest anerkjente keramikere. Dessuten er eiendommen hennes morsarv.
Historien
Tomten på Slemdal ligger i denne skogdekte skråningen av Holmenkollåsen som opprinnelig var utmark under Riis hovedgård. Da Holmenkollbanen ble anlagt i 1898, ble stedet plutselig knyttet tettere til Oslo sentrum, og området langs linjen ble et attraktivt boligområde. Tomtene var opprinnelig romslige, ofte 4-5 mål. Dermed ble bebyggelsen spredd oppover åsen og passasjerunderlaget for banen ble fordelt over en lengre strekning.
Noen tomter var enda større. Hele 21 mål var den eiendommen som den tyske ambassør, prinsen av Wied, skaffet seg. Her bygde han seg et staselig hus hvor han bodde frem til første verdenskrig. Deretter kjøpte fabrikkeier Ole Mustad huset i 1919, kalte det Skoghøy og bodde der til sin død noen år etter annen verdenskrig. Mustad hadde tysk kone som het Dora, og hun brakte med seg en tysk gartner. I felleskap foredlet de natureiendommen og forvandlet den til et parkanlegg. Grantrærne ble felt og ofte erstattet med løvtrær. Det ble anlagt koksfyrte drivhus, tennisbane og et basseng foran huset. Fra et naturlig oppkomme ble det anordnet en bekk med en japansk bro over.
Mustad benyttet Arnestein Arneberg ved flere ombygginger av huset. Den siste av disse ble utført av hans unge assistent Lars Backer. Og slik gikk det til at den fremadstormende Lars Backer ble kjent med en av Ole Mustads seks døtre, Elsa. Det endte med ekteskap mellom de to i 1921. Bryllupsfesten ble avholdt i Mustads hus på Slemdal, og noen få år senere bygget Lars
Backer sitt eget hus i Ekornveien noen få hundre meter mot nord.
I likhet med sin mor, giftet Lars Backers yngste datter, Anne Marie, seg med en arkitekt. Det er her Bjart Mohr kommer inn. Det ble hans oppgave å stykke ut den store tomten etter Ole Mustads død i 1954. Det var nemlig bestemt at eiendommen ved loddtrekning skulle fordeles mellom de åtte barnebarna. Anne Marie og Bjart fikk den søndre delen av eiendommen der drivhusene hadde ligget.
Huset
Huset til Anne Marie og Bjart er i én etasje og strekker seg i øst-vest retning. Helt mot øst ligger to gutterom. Så kommer inngangspartiet og stuen der dobbel takhøyde gir plass for et øvre nivå. Dette er en mer tilbaketrukket del av stua. Her kan man nyte den praktfulle utsikten over fjorden eller fordype seg i bøker som der er rikelig her oppe. De fleste finner man på et smalere parti som fortsetter i vinkel som et bokgalleri langs to av veggene. Oppholdsrommene har en avslappet eleganse. Moderne møbelklassikere fra Danmark og Sverige er kombinert med tohundre år gamle arvestykker.
Spisestuen er en mellomsone. Den kan inkluderes i stua eller skilles fra den med en skyvedør. Store glasspartier kan åpnes. Utenfor er den skjermede delen av hagen dekket og skifer og tregulvene. Inne er takhøyden lav og intim.
Under husets midtparti er det sprengt ut en underetasje for Anne Maries verksted. Mellom midtpartiet og et tverrstilt svømmebasseng helt mot vest er huset bygget på pilarer slik at røttene til en stor blodbøk og en mektig furu like ved kan utvikle seg fritt. I denne delen av huset er foreldrenes og datterens soverom.
Huset har flatt tak og er en komposisjon av rektangulære volumer. Den lange, rette inngangsfløyen bindes sammen av en soveromskorridor hvor det er rikelig med skapplass. Denne fløyen er huset ryggrad mens stua og svømmebassenget strekker seg sørover mot sol og utsikt. Huset er bygd inntil en liten knause og sprengsteinen derfra er benyttet i steinmurene. Utvendig er huset kledd med stående trepanel som er beiset mørkebrunt.
Hage
Når man ankommer huset blir man møtt av en vidtfavnende blodbøk like bortenfor inngangen. Den fungerer som et fondmotiv og inviterer til en spasertur rundt huset. To espalier har en nesten japansk karakter, men i første rekke skjermer de mot innblikk fra nord. Mot vest tar en hellelagt sti oss gjennom den tette vegetasjonen. Breiner, mengder av kornblomster, liljekonvall og akkeleier. Hvitveis og gulveis. Blomstene hører til på stedet. I hagen ordnes det slik at det stedlige vekstene kan få komme til si rett. De tuktede plenpartiene blir kontraster som gjør at det naturgitte blir tydeligere. I de lave murrestene etter drivhusene er det krydderhage, og i skråningen mot sør har frukttrærne sitt revier.
Dyreliv hører også med i Edens hage. En gang slo en elgfamilie seg til på terrassen og flere ganger har hjort søkt hit ned. Fuglelivet er rikt i de store trekronene. Kanskje føler de at de blir satt pris på. Fuglebadet ved terrassen har to nivåer slik at det passer både for store og små.
Å elske frem en hage krever tid og innlevelse. Det fordrer en holdning og en kjennskap til hva som har vært gjort andre steder. Husets beboere erkjenner klart sine forbilder: Hageanlegget rundt den keiserlige villaen Katsura i Kyoto i Japan. Og Louisiana kunstsenter i Danmark. Sammenstillingen av de to er ikke tilfeldig. Jørgen Bo og Vilhelm Wohlert, som tegnet Louisiana, kjente godt japansk byggetradisjon. Det er på 1950-tallet at første del av Louisiana ble tegnet. Det er denne tiden som Lisbet Balslev Jørgensen kaller ”Den siste guldalder”[ii]. Arkitekturen hadde kommet frem til et universelt formspråk. Den hadde destillert lærdommen fra eldre byggetradisjoner og tok inn vår tids mye muligheter. Modernismen hadde nådd frem til en selvfølgelighet som den hvilte i. Møbler, gjenstander, hus og hage – omgivelsene som helhet ble dyrket frem og det ble nådd resultater som vi, fra vårt mer forvirrede ståsted, har grunn til å se på med misunnelse. Bjart Mohrs viktigste arbeider ble til tjuve år etter 50-tallet. Og som nordmann bruker han tyngre virkemidler enn sine danske kolleger – solide steinmurer i Holmsbu og svartbeisede volumer på Slemdal – men innlevelsen og kvaliteten er den samme.
[i] Grønvold, Ulf, "Less is Mohr", Byggekunst 6/1992, side 376-383
[ii] Jørgensen, Lisbeth Balslev, Den siste guldalder. Danmark i 1950’erne, København 2004
Publisert i Arkitektur i Norge. Årbok 2005
2005-07-04
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar