Lavmælte kunnskapskatedraler. Norsk museumsarkitektur gjennom femti år

Ved tusenårsskiftet ble det bygd en ny fotgjengerbro over Thamsen i London. Den er teknisk avansert og har hatt visse problemer, men de skal nå være overvunnet.
Broen forbinder St. Pauls-katedralen på nordsiden av elven med det nye store kunstmuseet Tate Modern på sørbredden. Den elegante brokonstruksjonen skaper en direkte forbindelse fra Londons fremste severdighet gjennom mange sekler, den mektige kuppelkatedralen, til byens nye, og nå mye mer besøkte turistmål, avantgard-museet i en nedlagt kraftstasjon. Sammenknytningen av de to illustrerer et vaktskifte: Musene har tatt over etter katedralene. Det er der vår tids relikvier er samlet. Det er der mysteriene er gjemt. Det er dit de tilreisende valfarter. – Men gir de nye ”katedralene” noen svar?

Begrensede ambisjoner
Norge er ikke et land for store gester og himmelropende byggverk. Men vi har gjenreist Nidarosdomen; museumsanlegg på et tilsvarende nivå mangler vi.
I løpet av de siste årene har det funnet sted en museal opprustning av Nordens hovedsteder: Det oppsiktvekkende Kiasma-museet i Helsinki, den prektig bygningen for Moderna Museet og Arkitekturmuseet i Stockholm og i København utbyggingen av Nationalmuseet og Statens museum for kunst samt reisingen av det nye kunstmuseet Arken i utkanten av byen. Vår hovedstad har lite å vise til når det gjelder kultursatsinger i denne målestokken. Vi var heller ikke med da den store museumsbølgen feide over Europa på 1980-tallet og spennende museumsbygg ble reist i hver eneste mellomstor tysk by. Det er først med det nye Nasjonalmuseet for kunst at Oslo kan få en institusjon med tilstrekkelige ressurser og (forhåpentligvis) en ambisiøs arkitektur.

Norske museer er et mangfold av småsatsinger. Derfor har rammene vært knappe og ambisjonene begrensede også for museumsarkitekturen i Norge. Vi mangler internasjonale referanseverk, slik danskene har med kunstsenteret Louisiana og Aalborg kunstmuseum (tegnet av Alvar Aalto). Det er provinsbyen Bilbao og ikke hovedstaden Oslo som har fått verdens oppmerksomhet på grunn av et pirrende museumsbygg.

Men selvsagt har også museums-Norge sin arkitekturhistorie, og tross alt er det blitt reist byggverk av god kvalitet i løpet av de siste femti årene; museumsbygninger som speiler samfunnsendringer og illustrerer skiftende arkitekturidealer. Det er denne arkitekturhistorien som her skal antydes. Dette blir ikke en balansert beretning der alle museumstyper og samtlige landsdeler er representert. Det blir heller ikke redegjort for hvordan bygningene er organisert og hvorledes arkitektur og formidlingsstrategi spiller sammen. I stedet rettes oppmerksomheten mot de museumsbygninger som står frem som vesentlige arkitekturverk.
Samfunnet har brukt store beløp på reise museumsbygg. Hvordan har investeringen blitt anvendt? Norsk Arkitekkturmuseum har fått i oppdrag fra Norsk museumsutvikling å skrive en rapport om norsk museumsarkitektur der ti bygninger fra 1990-tallet blir vurdert, arkitektonisk og funksjonelt. Rapporten, som skrives av arkitekt Hege Maria Erikson, munner ut i generelle råd for fremtidige byggherrer av museumsanlegg. Denne artikkel er mye mer kortfattet, henter eksempler fra en lengre periode og har samtidig et smalere fokus. Til sammen vil de to tekstene kunne gi et mer utfyllende bilde av nyere norsk museumsarkitektur.

Lovende start i hovedstaden
Naturlig nok var det boligbygging og gjenreising av nedbrente byer som ble prioritert i de første etterkrigsårene. Men på 1960-tallet var det kulturbyggenes tur, og viktige institusjoner fikk tydelige bygninger som fortsatt preger norsk museumsliv.

I hovedstadsområdet kom det opp to avgjørende kunstmuseer på 60-tallet: Munchmuseet (ferdig 1963, konkurranse 1954) og Henie Onstad-senteret på Høvikodden (1968, konk. 1962-64). Dessuten ble Norsk Sjøfartsmuseum bygget ut i etapper i løpet av 1960- og 70-tallet.

Konkurransen om Sjøfartsmuseet ble vunnet av Trond Eliassen og Birger Lambertz-Nilssen allerede i 1952, og denne seieren ble starten på en av de viktigste karrierer i norsk etterkrigsarkitektur. Sjøfartsmuseet er et meget gjennomført og gedigent verk. Materialbruken og detaljeringen er inspirert av arkitektenes læremester, Knut Knutsen, men bygningens formale motiv springer ut av stedlige forhold: Trekanten fra Framhuset er gjentatt i den nye skipshallen og benyttet videre i planen for hovedbygningen, i montre og belegg. Bygningens spiss blir en baug som stikker ut mot sjøen. En robust materialvirkning balanseres mot en formal disiplin der motiver gjentas og varieres. Det eneste man kan beklage er at restauranten, av sparehensyn, ble henvist til en mezzanin og ikke fikk nyte godt av utsikten fra toppetasjen slik planen var.

Munchmuseet er, i følge Christian Norberg-Schulz i Norges kunsthistorie, ”en stillferdig bakgrunn for Munchs uttrykksmettede kunst”. Med et klart bevegelsesmønster og naturmaterialer i de utfyllende elementene, ble bygningen en tilforlatelig, hjemlig versjon av tidens klassisisme i modernismens drakt. Dette var Mies van der Rohe på norsk. (Og Munchmuseet fungerer dessuten langt bedre enn den internasjonale stjernearkitektens Nasjonalgalleri i Berlin). Arkitektene Gunnar Fougner og Einar Myklebust skapte et kunstens tempel som man viste utenlandske gjester med en viss stolthet.

Kunstsenteret på Høvikodden var også et stort sprang fremover. Jon Eikvar og Svein-Erik Engebretsens bygning introduserte en organisk arkitektur som følger landskapets bevegelser. De fem fritt formede salene er tydelige volumer og peker som fingre ut fra en håndflate. En samlende, horisontal takskive tar i mot de besøkende og avtegner seg i planen som en arm over kontorfløyen. Sven Erik Dysthes spesialtegnede og tidstypiske møbler bidro til et følelse av å være på høyden internasjonalt. Shipping-penger og Hollywood glamour sørget for flukt over en traurig norsk hverdag.

Begge de to siste bygningene har siden fått tilbygg tegnet av de opprinnelige arkitektene. Det har gitt økt sikkerhet, bedre arbeidsforhold og nye tilbud for de besøkende. Men dessverre har det ikke resultert i ny arkitektur på samme kvalitetsnivå som det bygningene opprinnelig hadde. Vi mangler danskenes kulturnivå som gjør at en hver utvidelse av Louisiana fremstår som en videre kultivering av den opprinnelige ideen. Av de tre tidlige museene ved Oslo er det nå bare Sjøfartmuseet som fortsatt imponerer som et helstøpt verk.

Urban og rural tilpasing
Ikke det spektakulære, men det lavmælte. Ikke solitær bravur, men kultivert underordning. Fire museumsbygg fra 1960- og 70-tallet, alle beliggende utenfor Oslo, viser at norske kardinaldyder kan resultere i glimrende arkitektur.

I mange år malte Henrik Sørensen i Telemark om høsten og i Holmsbu om sommeren. Det er utgangspunktet for to små, men meget tiltalende museumsbygninger som malerens sønn, professor Sven Oluf Sørensen, har tatt initiativet til. Det eldste av de to, Holmsbu billedgalleri (1971), er det fineste, men det tjue år yngre billedgalleriet i Smørklepp i Vinje har også mange av de samme kvalitetene. Begge bygningene er tegnet av arkitekt Bjart Mohr.

Man kommer til Holmsbu billedgalleri ved vandre på en sti som er lagt følsomt inn i et skrånende skogsterreng. Gjemt bak trærne skimter man en basal arkitektur: Tre kubiske volumer som er noe forskjøvet i forhold til hverandre. Utvendig består veggene av grove granittblokker, inne er veggene hvitmalte og glatte. Blikket ut gjennom glassfeltene knytter sammen malerens motiver og bildene på veggene. Holmsbu billedgalleri har ikke raffinerte feinschmecker-detaljer, men utstråler en inderlighet som rører.

I 1955 brant store deler av Bryggen i Bergen. Arkeolgiske undersøkelser på branntomten gav rike funn. Dette er bakgrunnen for Bryggens Museum (1976) som ble reist etter en generøs gave fra skipsreder Erling Dekke Ness. Bryggen Museum glemmes ofte når de viktige byggverkene fra etterkrigstiden regnes opp. Dette er en klar forsømmelse. Museets sandblåste og rødbrune betongflater står godt til Nordenfjeldske fasader samtidig som bygningens proporsjoner og vertikalitet harmonerer med Mariakirken rett bak. Bryggen Museum viser at eksponerte betongflater godt kan oppleves som humane og gli inn i et historisk miljø.

Fjorten år tidligere ble det reist et annet museumsbygg i Bergen som hører til tidens vakreste. Bergens sjøfartsmuseum (1962) ligger på Nygårdshøyden med universitets- og museumsbygg som naboer. Sjøfartsmuseets rektangulære museumsbygning har en utstikkende kontorfløy som balanserer mot tårnet til det eldre Historisk museum. De to bygningene smelter sammen i et hjørne og slik virker miljøet nesten selvgrodd. Eksteriøret domineres av et stort samlende skråtak og lukkede, nesten vindusløse steinvegger. Fasadene er forblendet med jernholdige steinslag som antyder alderens patina. Interiørene er åpne og luftige; hvitmalte vegger og eikegulv. De store glasspartiene mot atriet stemmer med tidens modernistiske holding.
Med Bergens sjøfartsmuseum skapte arkitekt Per Grieg en kultivert hybrid som kombinerer storlinjet enkelhet med forbausende formale sammenstillinger. Noen av det samme kan sies om Nordenfjeldske Kuntsindustrimuseum (1968) i Trondheim tegnet av Herman Krag. Begge museene er blandingsprodukter. Også i Trondheim er en modernistisk grunnholdning ikke til hinder for et stort valmet tak. Vinduene sitter i vegglivet slik de gjør hos nabobygget til Katedralskolen fra 1700-tallet. Den modultilpassede og fleksible planens rutenett fremvises på en diskret måte som avtrappinger i bygningens spisse hjørne mellom Erling Skakkes gate og Munkegata.

Gledelig tilvekst på nittitallet
Å reise en ny museumsbygning er en sjelden mulighet til å realisere et viktig offentlig byggverk der tidens ambisjoner og skaperkraft kan bli synlig. Derfor er det trist når vi ikke får et resultat som er på høyde med situasjonen. Bygningene trenger ikke å være dårlige, snarere alminnelige, slik at de fyller en med likegyldighet isteden for stolthet. Rogaland kunstmuseum i Stavanger og Norsk Teknisk Museum i Oslo er slike anledninger som ikke er grepet. Dermed har jeg ikke sagt noe om institusjonene og deres virksomhet, bare kommentert de bygningene de holder til i.

Samfunnet må ville ha de beste løsningene. Er det et uttrykk for manglende ambisjoner når kunsten flytter inn i ledige lokaler isteden for å bygge nytt? Eksemplet Museet for Samtidskunst kan få en til å tro det, men det trenger selvsagt ikke være slik. Verneverdige bygninger kan tilføre unike kvaliteter og gi en motstand som gjør at arkitektene må strekke seg litt lenger. Men er de økonomiske rammer for trange, slik man mistenker dem for å ha vært da Katedralskolen i Kristiansand og Lysverksbygningen i Bergen ble bygget om til kunstmuseer, blir ikke resultatet fullgodt.

Det er også lett å se at arkitektkontoret LPO har slitt med altfor lave takhøyder og begrensede ambisjoner da Stenersenmuseet fikk plass i tidligere Club 7 i Oslo. Høyere mål
og romsligere økonomi ga andre muligheter da de samme arkitektene tegnet Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst (åpnet 1993). Dette museet kan være en passelig start på en oversikt over noen av de mange fine museumsbyggene som ble reist på 1990-tallet.

Det er langt mellom de store donatorer og private museumsbyggere i Norge. Men la oss håpe at flere følger i sporene etter Sonja Henie, Niels Onstad, Sven Oluf Sørensen og Hans Astrup. Ofte blir giverne værende. Sonja Henies medaljesamling fins på Høvikodden, og det er en flytende overgang mellom museet og næringsvirksomheten ved Grev Wedels plass. Men det trenger ikke å være en ulempe. Historien om skøytedronningen Sonja har vært et trekkplaster for Høvikodden og Astrup har latt museet ekspandere inn i tilstøtende forretningslokaler.

Bygningen på hjørnet av Dronningens gate og Myntgata er særegen og kompleks; den står frem som et viktig punkt i bydelen. Museet markerer seg med en monumental inngang i enden av Revierstedet. Publikumsrommene er varierte og godt løst. På flere vis er Astrup Fearnley Museet en av de mest vellykkede tilvekstene til norsk museumsliv på en god stund.

Samtidig som en privat mesén bygde kunstmuseum i Oslo reiste staten et tilsvarende byggverk på Lillehammer. Som en del av den kulturelle opprustningen til vinterolympiaden i ’94 fikk Lillehammer bys malerisamling (1992) et større tilbygg tegnet av Snøhetta. Den opprinnelige bygningen var i naturbetong og skapt av Erling Viksjø på 60-tallet. Viksjøs bygning er rektangulær, Snøhettas er stort sett kledd i sibirsk lerk og har en bølgende fasade ut mot torget. Museets hovedrom er spennende og som skulpturelt blikkfang fungerer bygningen utmerket, men det forblir problematisk å henge bilder på en skrånende utstillingsvegg.

I Trondheim var kravet til underordning adskillig strengere da Erkebispegården ble gjenoppbygget etter brann. Det var magasinbygningene som brant i 1983. Etter samarbeidsproblemer med den danske arkitekten som vant en konkurransen i 1992, ble oppgaven fullført av nestoren blant Trondheims-arkitektene, Nils Henrik Eggen. Anlegget var ferdig til Trondheims tusenårsjubileum i 1997. To av de fire bygningene rundt gårdsrommet er eldre og murt i stein. De nye bygningene mot øst og sør har gråbrune teglfasader og dessuten en annen detaljering. Vi ser at disse fløyene er nye, men de har den samme massivitet og tilsvarende proporsjoner. Bygningene er beslektet med norsk tegltradisjon på 60-tallet og det er greit. Et anlegget som skal være ”tidløst” trenger ikke fange opp de siste trender. Utstillingen, som viser arkeologiske funn, skulpturer og bygningsdeler er anrettet meget elegant.
Om den gjenoppbygde Erkebispegården viser kontinuiteten i norsk samtidsarkitektur, så kan det samme også sies om naturinformasjonspaviljongen (1996) ved Fetsund lenser. Tømmerfløtingen på Glomma er museets hovedtema, mens det nye utstillingsbygget presenterer det rike dyre- og naturlivet i deltaområdet der elva renner ut i Øyeren. I en periode der abstraherende, horisontalt listverk har blitt en plagsom mote, fremstår utstillingsbygningen med lengre historiske aner. Kraftige trekonstuksjoner og enkel detaljering gir bygningen en klar rytme og en overbevisende styrke. Vegglivet trekkes inn i visse partier slik at det skapes ulike overgangssoner mellom inne og ute. Variasjonen hos de utfyllende elementene antyder at bygningen kan endres over tid. Utstillingspaviljongen er det viktigste byggverket fra det unge arkitektkontoret Askim & Lantto.

Jærmuseet (1995, 1. byggetrinn) ved Nærbø, tegnet av HWH og Einar Myklebust, kombinerer ideer fra strukturalismen med senere mer figurative impulser. Anlegget er en additiv arkitektur som muliggjør etappevis utbygging. Bygningskroppene er av ulik størrelse, men har samme geometriske utgangspunkt, nemlig sekskanter som er strukket ut langs en midtakse. Den langstrakte formen og bruken av rullesteinsmurer gir assosiasjoner til jærhus. Solgrånet trepanel fører tankene til den viktige jærarkitekten Per Line og dermed aner vi linjen tilbake til Knut Knutsen og norsk arkitektur rett etter siste krig. Runde tresøyler grenes opp og skaper et karakterfullt interiør.

I samme fylke finner en et annet viktig museumbygg fra de sist årene: Norsk Oljemuseum (1999) i Stavanger. Museet har en fantastisk plassering på en utstikker i havnen og er vendt mot den livlige båttrafikken og virksomheten på Rosenberg verft. Museet består av tre deler: En steinkledd blokk med inngangsparti og administrasjon, et åpent utstillingsrom med en bølget og hellende glassvegg og ute i sjøen tre sylinderformede installasjoner. Det er en ”forståelig” bygning som nesten i tegneserieform forklarer hvordan land (steindelen), kysten (glassveggen) og oljeaktiviteten i Nordsjøen er knyttet sammen. Man kan si at bygningen blir en ”talende kulisse” og det er ikke uproblematisk om arkitekturen allment skulle utvikle seg i den retning. Men her virker resultatet meget overbevisende. Arkitektene Lunde & Løvseth har skapt et godt fungerende byggverk som kommuniserer med et bredt publikum.

Fehnmuseene
Sverre Fehn inntar en spesiell posisjon i norsk arkitektur. For første gang har vi en arkitekt som regnes blant tidens fremste. Og han er særlig interessert i utstillinger og museer! Ja, man kan si at det er spesielt på dette feltet han har fått realisere sine ideer. Det er derfor naturlig å avslutte denne gjennomgangen av norsk museumsarkitektur gjennom 50 år ved å minne om Sverre Fehns innsats.

Hans engasjement strekker seg over hele den perioden som beskrives i denne artikkelen. Starten på hans karriere var seieren i 1949 i konkurransen om nytt museumsbygg på Maihaugen. Fehn og Geir Grung samarbeidet om prosjektet og det ferdige byggverket var hovedsakelig Grungs. Senere ombygginger gjør at det i dag ikke er så lett å se restene av denne første museumsbygningen.

Så fulgte Norges paviljong (1958) på verdensutstillingen i Brussel og den permanente nordiske utstillingspaviljongen (1962) i Biennaleparken i Venezia. Dette er byggverk i verdensklasse, og særlig Venezia-paviljongen anvendes i dag som et referanseverk i faglitteraturen. Måten sollyset filtreres og bringes ned i utstillingsrommet på regnes som banebrytende.

Fehns posisjon som en av samtidens viktigste arkitekter, hviler vel så mye på hans prosjekter som hans oppførte byggverk. Etter Hedmark museum på 60-tallet, og skandaleoppslagene i Dagbladet i forbindelse med Skådalen døveskole på midten av 1970-tallet, fulgte en lang tørkeperiode uten nye oppdrag. Den ble så avløst en meget sterk serie med museumsbygninger fra begynnelsen av 90-tallet og frem til i dag: Norsk Bremuseum (1991) i Fjærland, Aukrust-senteret (1996) i Alvdal, Ivar Aasen-tunet (2000) i Ørsta og Norsk museum for fotografi Preus Fotomuseum (2001) i Horten. I mellom Hedmark museum og de fire nye Fehn-museene ligger en perlerad med museumsprosjekter: Tullinløkka (1972) i Oslo, Bergverksmuseet (1979) på Røros, Wasaskipmuseet (1982) i Stockholm pluss et kunstgalleri (1988) på Verdens Ende. Senere har det kommet flere: Informasjonssenter (1993) ved Borre Nasjonalpark i Vestfold, Helleristningssenter (1993) i Borge i Østfold og Vassdragsmuseum (1995) i Suldal.

De fleste prosjekter glemmes fort. De er tankespinn, tynn luft. Interessen samles som det som blir bygget virkelighet. Slik er det ikke med Fehns prosjekter. De er alle del i en viktig ideutvikling som arkitekter i Norge og resten av verden studerer med stor interesse. Fehns museumsprosjekt for Wasaskipet er mye ”virkeligere” og mer levende i arkitekters bevissthet enn 99% av de museumsbygninger som er nevnt i denne artikkelen. Derfor er det ikke helt riktig når jeg i begynnelsen av artikkelen hevdet at vi ikke har internasjonale referanseprosjekter i Norge: Alle Fehns museumsbygg blir publisert internasjonalt og følges nøye. Men berømmelsen er hovedsakelig i arkitektkretser. Det vi mangler er viktige museumsinstitusjoner med viktige samlinger som synliggjør sin betydning med arkitektur av internasjonal klasse.

Fehns hovedverk er et museum: Hedmarkmuseet på Domkirkeodden på Hamar. Det er omdiskutert i museumskretser i Norge. Det er ikke plass til å gå inn på den diskusjonen her. Vi kan heller ta oss tid til å drøfte hans to viktige utstillingprosjekter på Høvikodden, Middelalderkunst (1972) og De kinesiske terrakotta-soldatene (1985), eller utstillingen av middelaldersk kirkekunst i Historisk Museum. Vi vil begrense oss til å hevde at i alle disse eksemplene viser Fehn sin orginalitet som tenker og overlegenhet som formgiver.
Derfor er det med de største forventninger vi ser frem til at Norsk Arkitekturmuseum, kanskje i 2005, flytter til den første Norges Bank-bygningen i Oslo. Den ble som kjent tegnet av Christian Heinrich Grosch og var en del av nasjonsbyggingen etter unionsbruddet i 1814. I sommer besluttet regjeringen at bygningen skal få et tilbygg tegnet av Sverre Fehn. Vi har tro på at denne sammenstillingen av 1800-tallets klassisisisme og vår tids modernisme på en meningsfull måte skal tydeliggjøre arkitekturens muligheter og bli en verdifullt tilvekst til norsk museumsarkitektur.

Publisert i Museumsnytt 5/6-2001

Litteratur
Norberg-Schulz, Christian, ”Fra gjenreisning til omverdenskrise. Norsk arkitektur 1945—75.” Norges kunsthistorie. Bind 7, Oslo 1983

Norberg-Schulz, Christian og Postiglione, Gennaro, Sverre Fehn. Samlede arbeider, Oslo 1997
Egede-Nissen, Hans, Sverre Fehns utstillingsarkitektur. Hovedfagsoppgave i kunsthistorie. UiO, 1995.
Sauge, Birgitte, Fra temple til teater? Neue Staatsgallerie Stuttgart. Städtisces Museum Mönchengladbach. Hovedfagsoppgave i kunsthistorie. UiB, 1988.
Falch, Frank, Fra Bankfurt til Frankfurt eller tendenser innen nyere tysk museumsarkitektur. Hovedfagsoppgave i kunsthistorie, UiB, 1994.
Grønvold, Ulf, ”Less is Mohr”, Byggekunst 6/1992, (Holmsbu billedgalleri og Vinje billedgalleri)
Grønvold, Ulf, ”Ny ramme om Munchs kunst”, Dagbladet 25.1.1994, (Utvidelsen av Munchmuseet)
Grønvold, Ulf, ”Høvikoddens nye letthet”, Dagbladet 10.2.1994, (Utvidelsen av Kunstsenteret på Høvikodden),
Grønvold, Ulf, ”I hybridenes dager”, Byggekunst 7/1991, (Sjøfartsmuseet i Bergen og Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum)
Grønvold, Ulf, ”Sanselig oljemuseum”, Dagens Næringsliv 20.5.1999, (Norsk Oljemuseum)

Byggekunst 4/1993, (Lillehammer bys malerisamling)
Byggekunst 7/1997, (Fetsund lenser, Naturinformasjonssenteret)
Byggekunst 2/1998, (Erkebispegården i Trondheim)
Byggekunst 1/2000 (Norsk Oljemuseum)
Byggekunst 1/2001 (Ivar Aasen-tunet)