Tilbake til Bjørvika

En stealt-jagerfly som har nødlandet i Oslo havn? Eller en sfinks med forlabbene ute i vannet? – Operaen ser slett ikke ut som en bygning. I alle fall ikke av det slaget vi et vant til. Hus har liknet på hus og stort sett vært rektangulære og hatt loddrette vegger, uansett hva slags stilart de har vært bygget i. Men den nye operaen tilhører en annen kategori. Den gjemmer seg under skråflater og er mer som en landskapsform. Har mennesket begynt å imitere naturen? Eller minner operaen oss om at også landskapet, og ikke bare bygningene, er formet av mennesket? Ikke fullstendig selvsagt, de store landskapsdragene er der fortsatt. Men de opprinnelige trekkene er blitt mindre tydelige etter hvert som mennesket bygger, sprenger, fyller ut og planter til. Og det er i særlig grad sant i Bjørvika. Operaens hvite marmorås ligger på det mest mennskeomformede sted i Norge.

Ikke bare er dette byområdet fullstendig preget av menneskers aktivitet, det er også ganske fersk byggegrunn. For tusen år siden var kystlinjen annerledes. Bjørvika var en bred bukt som strakte seg adskillig lenger inn i landet og nådde helt opp til Enerhaugen. Siden har landet hevet seg og masser er blitt fylt ut i havet. Lange brygger strekker seg nå ut i havnebassenget og tetter igjen det meste av det som i middelalderen var en lun vik, et naturlig sted for en handelsplass og etter hvert en by.

Oslofjorden trenger seg dypt inn i landet, og den som kommer sjøveien når til slutt frem til et vennlig og skjermet sted. Oslos store landskapsrom er blitt sammenliknet med et stort amfiteater rammet inn av åser og vendt mot sør. Gulvet i dette rommet er langt fra flatt, det bølger og deles opp av høydedrag. Én markant åsrygg strekker seg sørover og deler det store landskapsrommet i to. Langs den kom folk kommet ridende, forbi den middelalderske steinkirken som vi nå kaller Gamle Aker kirke, ned Akersgata og videre ut til festningen ytterst der neset kaster seg i fjorden.

Byen oppstår
Øst for denne høyderyggen videt Bjørvika seg ut i en romslig halvsirkel. Det var godt med ferskvann her. Tre vannveier munnet ut i bukta: Alna, Hovinbekken og Frysja (Akerselva) – og mellom de to første, på flatene under Ekeberget, ble byen anlagt.

Til å begynne med var det var en beskjeden by med noen få tømmerhus. Men den vokste raskt etter at kong Harald Hardråde tok sete her på midten av tusentallet. På 1100-tallet ble de opprinnelige trekirkene erstattet av større kirker bygget i stein. Det ble ganske mange kirker etter hvert: Korskirken og kirker viet til Maria og helgnene Laurentius, Clemens, Nikolai og Hallvard. Like utenfor byen lå Nonneseter kloster og fransickanerklosteret, og rett ut i fjorden, på Hovedøya, holdt cistersienserne til, så det kirkelige nærværet var sterkt.
Det var to maktsentre: Kongen ytterst på neset ved Alnas utløp og biskopen noen hundre meter lenger mot nord. Monarken holdt til i en borg og hadde et imponerende kapell, Mariakirken. Bispesetet lå ved siden av byens hovedkirke, den 65 m lange St. Hallvard-katedralen. Mellom kongens og bispens residenser gikk byens to hovedgater, Østre og Vestre strete kranset av lave laftede hus. Langs strandkanten lå sjøbodene tett i tett.

Byen var på sitt største på 1300-tallet under kong Håkon 5. Magnusson. Siden kom det uår med pest, bybranner og økonomiske nedgangstider. Det var derfor en redusert by som kong Kristian 4. besluttet å flytte etter bybrannen i 1624. Kongen flyttet ikke byen så langt, bare til den andre siden av Bjørvika der den fikk en rasjonell byplan, en effektiv havn og dessuten kunne beskyttes av Akershus festning.

Middelalderens Oslo på østsiden av Bjørvika hadde ingen regelmessig byplan. Den nye byen, Christiania på vestsiden, var regulert etter tidens prinsipper med en ruteplan bestående av tre langgater i øst-vest retning og seks tverrgater. I dag kaller vi denne delen av hovedstaden ”Kvadraturen,” og vi sier at det er en renessanseplan, men egentlig er griden mer universell enn som så. Den ble benyttet av antikkens grekere da de anla nye byer og det samme skjedde i Nord-Amerika i nybyggertiden der. Rutenettet er greit å ty til når byer skal anlegges raskt og rasjonelt. Mot nord og vest ble Christiania beskyttet av en bymur formet som et kvart sirkelslag med utstikkende bastioner. I sør lå festningen. Terrenget skrådde ned mot havnen i øst. Altså var også den nye byen vendt mot Bjørvika.

På 1700-tallet ble Christiania et viktig senter for trelasteksport. På nordsiden av Bjørvika, ved Vaterland og Grønland ble arealer vunnet inn ved oppfylling og disse ble benyttet til lagertomter for planker og bord fra sager i byens omland. Det er på disse bordtomtene ved Akerselvas utløp at Operaen nå er reist.

Den store ekspansjonen
Byen vokste jevn og trutt, men det store spranget fremover skyldtes løsrivelsen fra Danmark i 1814. Christiania ble hovedstad og en rekke institusjonelle bygninger måtte reises. Den viktigste var Slottet, statsoverhodets residens. Til å begynne med var det i Kvadraturen kongen bodde når han var i byen. Bernt Anker hadde testamentert sin romslige bolig, Paléet i Prinsens gate, til offentlig bruk. I den første tiden var det her kongen holdt til.

Kong Karl Johan ville at hans nye residens skulle være godt synlig og ligge på Bellevue-høyden. Dette høydedraget lå i landlige omgivelser et stykke vest for bykjernen. Stedsvalget fikk store følger for byutviklingen. Langs den nye hovedgaten opp til Slottet ble sentrale institusjoner plassert: Stortinget som åpnet i 1866 og Universitetet i 1854, noen få år etter Slottet stod ferdig. Dermed var det tydelig at byens sentrum igjen i ferd med å forskyves vestover.

Den nye hovedgaten var en stortenkt løsning som ettertiden har vært takknemlig for, men ikke alle i samtiden var like begeistret. Johan Sebastian Welhaven spør i 1837: Byen kan spadsere ut i Løkkerne og til Slottet, men hva vil den der? Christiania er en Søstad, og en Delphin skal ikke tragte efter at boltre seg i kløvermark.”

Nå ble ikke alle de sentrale bygningene reist i kløvermarkene der i vest. Børsen, Norges Bank og Christiania Theater (som alle ble tegnet av tidens dominerende arkitekt, Christian Heinrich Grosch) ble bygget i det gamle bysenteret ved Akershus festning. Dessverre ble teateret herjet av brann i 1890-årene og så erstattet av Nationaltheatret i Studenterlunden. Det åpnet i 1899. Dermed ble Karl Johan-områdets dominans enda tydeligere, særlig som underholdningssenter. Der lå fornøyelsesstedet Tivoli, og siden har kinoene og andre teatre blitt bygget nær byens hovedgate. Men lenge klarte Kvadraturen å beholde sin forrang som forretningssenter. Kanskje var det fordi Børsen lå her at de store bankene reiste prangende hovedkvarterer ved Rådhusgata. Store skipsrederier etablerte seg også med imponerende bygninger i dette strøket. Kristian 4s by ved Bjørvika, Kvadraturen har vært vårt CBD – Central Business District – frem til ganske nylig.

Langt på vei skyldtes dette at Bjørvika var byens havn. Welhaven hadde rett i at Christiania var en ”Søstad”. I løpet av 1800-tallet økte havnetrafikken sterkt, og i 1870-årene ble Bergen passert som landets største eksportby. Dette gjorde at havnen måtte bygges kraftig ut. I 1846 ekspanderte den rundt Akershusneset, og det første bryggeanlegget på vestsiden av festningen ble anlagt. Tre år senere stod den første steinkaia i Pipervika klar. – Men fortsatt var det Bjørvika som var sentrum for havnelivet. Her ble Oslo Havnelagers mektige bygning reist i 1916. Med 32 000 m2 gulvflate fordelt på ni etasjer var det et av Europas største byggverk, og samtidig en av Norges første betongbygninger. Kontrasten var stor til dets forgjenger litt lenger inne i vika, det elegante toetasjes Stenpakkhuset fra 1850. Og mellom dem markerte myndighetene sitt nærvær i 1896 ved å oppføre Kristiania Sjøtoldsted i nyrenessanse etter tegninger av arkitekt Adolf Schirmer.

Havna gjorde Bjørvika til selve innfallsporten til byen. Denne funksjonen ble ytterligere forsterket da Norges første jernbanelinje, hovedbanen mellom Chistiania og Eisvoll, ble åpnet i 1854. ”Jernbanegaarden” ble bygget innerst i vika, ”i Havnens umiddelbare Nærhed, samt i en kort Afstand fra Toldboden, Pakhuserne og Byens Centrum.” Dermed ble Bjørvika byens definitive knutepunkt, en rolle som stedet fortsatt har. Men samtidig ble jernbanesporet en barriere som kuttet forbindelsen til de nære byområdene mot nord. – Den moderne tid var kommet til Bjørvika, med grensesprengende nyvinninger og tilhørende ulemper. Transport ble stikkordet for mye av den utviklingen som kom til å prege den lune bukta der middelalderens Oslo oppstod.

Et revolusjonerende transportmiddel
Mer enn totusenetthundre år skiller Alexander den store og Napoleon. Den franske keiseren hadde kanoner og geværer, så våpenteknisk var hans arme mye mer avansert enn Alexanders. Men når det gjaldt landeveis transport, var de på samme nivå. Begge hærførene rykket frem til hest. Så, åtte år etter Napoleons død, skjedde et viktig gjennombrudd: Den første jernbane med dampmaskin som drivkraft ble åpnet mellom Liverpool og Manchester i 1829. Dette var en revolusjonerende begivenhet. I løpet av noen tiår ble et nett bygget ut som bandt sammen byer og nasjoner og strakte seg over kontinenter.

Den 8. august 1851 nådde den nye tid Christiania. Skolene hadde fri, og butikkene var stengt. Festkledde mennesker møtte frem for å se stadtholder Severin Løvenskiold ta det spadestikket som markerte at arbeidet med Norges første jernbanelinje var i gang.

En jernbanestasjon var et møte mellom arkitektens og ingeniørens verden. Arkitekten formgav en representativ bygning i en eller annen historisk stil. Den måtte inneholde venterom, ekspedisjon og noen kontorer. Den andre delen av stasjonsanlegget var en luftig toghall oppført i støpejern. Dette ble etter hvert til noen av tidens dristigste ingeniørarbeider. Tydeligst ser man denne kontrasten I St. Pancras Station som stod ferdig i London i 1876. Den møter byen med en imponerende hotell- og stasjonsbygning formet som et fransk middelalderpalass. Bakenfor ligger den store toghallen som spenner hele 243 fot, det lengste spennet i bygningshistorien til da.

Forholdene var enklere i Christiania. Men den sidestilte stasjonsbygningen Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno tegnet, lå langs nordsiden av sporet og var staselig nok. Den ble oppført i upusset tegl med tårnoppbygg på midten og kraftige gavlmotiver i hollandsk renessanse. Toghallen hadde et stort halvsirkelformet vindu i gavlen slik at man kunne titte inn på toget.

Etter et par tiår var stasjonen i Christiania for liten. Hovedbanen til Eidsvoll ble knyttet sammen med Kongsvingerbanen og forbundet videre med det svenske jernbanenettet. Dessuten besluttet Stortinget i 1871 å bygge Østfoldbanen. Det ble klart at det måtte bygges en ny stasjon.

Løsningen ble Østbanstasjonen, en stor U-formet bygning der den gamle stasjonsbygningen ble beholdt som fløy mot nord. Den nye bygningen, tegnet av Georg A. Bull, minnet om et renessansepalass, og hadde to hovedfasader. Den lengste og mest imponerende var mot havnen i sør, men den viktigste var mot vest hvor den avsluttet byens hovedakse. Kongens residens i den ene enden og porten inn til byen i den andre, det lot seg høre.

Men plassen foran stasjonsbygningen hadde en haltende form og var ikke særlig representativ. I 1913 tok ordfører Hieronymus Heyerdahl initiativet til å omforme Jernbanetorget. Kommunen kjøpte eiendommer i de tilstøtende gater og omregulerte torget slik at det ble en tilnærmet symmetrisk plass med Karl Johans gate som midtakse. To rederier reiste ambisiøse bygninger: Amerikalinjens prektige palé (1918) langs plassens sørside og DFDS-gården (1918), Karl Johans gate 1, trukket tilbake slik at det skulle bli mulig å utvide byens hovedgate. Det vellykkede resultatet av reguleringen av Jernbanetorget gjorde at Heyerdahl fikk mot til et enda dristigere initiativ: I 1915 lanserte han forslaget om å bygge byens rådhus i Pipervika. Det resulterte i at bystyret i 1950 flyttet fra Kommunegården (Gamle Logen) i Kvadraturen til det rådhuset vi har i dag.

Nettet samles
Østbanestasjonen i Bjørvika og Vestbanestasjonen i Pipervika. I hovedstaden var det to
inngangsporter til landets jernbanenett. Bare et pussig spor for godstrafikk over Rådhusplassen og rundt Akershus festning knyttet de to stasjonene sammen. Gevinsten ved å la alle jernbanelinjene løpe inn til én stasjon, var opplagt. Det trengtes en togtunnel under Oslo sentrum, og Østbanestasjonen måtte erstattes av en Sentralstasjon.

I 1947 vant John Engh og Peer Qvam konkurransen om den nye stasjonen. Det var opplagt at den gamle bygningen skulle rives. Årene gikk og det dro ut med bygging. I mellomtiden endret stemningen seg. På 1970-tallet hadde bevaringstanken vokst seg sterk, og det ble umulig å fjerne den gamle stasjonen. Arkitektene Engh og Seip, som hadde jobben, foreslo at Østbanestasjonen burde være inngangen til den nye anlegget, men det ville ikke NSBs ledelse. Isteden vanskjøttet de den gamle praktbygningen og brukte den som parkeringshus. Det var først da vinter-OL på Lillehammer nærmet seg, og NSB forsto at togreisen fra hovedstaden til olympiabyen måtte starte på en verdig måte; at NSB bestemte seg for å restaurere Østbanehallen og la den bli avgangshall for for OL-togene.

Siden 1994 har altså landets viktigste jernbanestasjon hatt to hovedadkomster fra vest: Østbanehallen rett i Karl Johan aksen og den nye vestibylehallen til Oslo S ved siden av. Sistnevnte har sin inngang på en høyereliggende plass, en nødløsning som oppsto fordi togtunnelen stiger opp der.

En ny stasjonsbygning, den fjerde, stod klar til åpning av Gardermoen høsten 1998. Flytoget fikk sitt tilbygg, en elegant boks med stor glassvegg og en tynn takskive båret av en stålkonstruksjon. Bygningen, som er tegnet av NSB Eiendoms Arkitektkontor ved Ivar Lykke og Marius Wormdal, legger seg forsiktig inntil Østbanebygningens langfasade mot sjøen og respekterer den gamle bygningens gesims. Det er en bygning som er både kultivert og dristig og som tilfører stasjonsanlegget en sårt tiltrengt følelse av å være på høyde med sin tid.

Arkitektkonkurransen i 1947 gav oss også et annet transportnett: John Enghs opprinnelige partner, Peer Qvam, fikk i oppdrag å tegne stasjonene til T-banen. Utbyggingen av de vestlige baner startet i 1890 da det først vognsettet kjørte ut fra Majorstuen på vei nordover mot Besserud ved Holmenkollen. Rett etter annen verdenskrig startet utbyggingen av drabantbyene nord og øst i Oslo. De fikk forbindelse til sentrum ved hjelp av T-banelinjer som gikk ned til Jernbanetorget.

Situasjonen var altså parallell for T-banen og jernbanen: Begge transportsystemene stoppet opp øst og vest for Oslo sentrum. En tunnel i to etasjer ordnet begges behov og styrket Bjørvikas funksjon som det store knutepunktet. Denne knutepunktfunksjonen oppsto fordi byens havn lå her. Havnen var inngangsporten til byen og landet. Så kom jernbanen og T-banen og til slutt det hurtige flytoget til hovedflyplasssen, den nye porten til Norge.

Bilbyen
På slutten av 1800-tallet oppstod enda et nytt transportmiddel. Det var ikke bundet til skinnegang, slik toget var, men skulle få plass på veier og gater som andre rullende kjøretøy. Det kunne oppnå stor hastighet og hadde derfor et problematisk forhold til den eksisterende bybebyggelsen.

Bilen krevde nye løsninger. Allerede i 1922 lanserte Le Corbusier sin drastiske plan Une Ville Comtemporaine der han forslo å rive store deler av Paris og erstatte den historiske bebyggelsen med frittliggende høyhus. Mellom skyskraperne suste bilene avgårde på motorveier. Nå var det urealistisk å rive sentrum av Paris, men krigens herjinger skapte nye muligheter. Le Corbusiers plan fra 1945 for den bombede franske byen Saint-Dié viste en ny sentrumskjerne med viktige offentlige bygninger på et hevet, noe forblåst fotgjengertorg. Under kunne biltrafikken bevege seg uforstyrret. Nesten tjue år senere foreslo arkitekt Håkon Mjelva en tilsvarende løsning for Bjørvika. Terrenget fallet fra Domkirken mot Jernbanetorget. Mjelva lot derfor et fotgjengerplatå starte ved Kirkegata og strekke seg østover. For oss er det interessant at han plasserte en ny operabygning nøyaktig der den nå er bygd.

Mjelva forslo sitt platå oppå de store trafikkanleggene som da var underveis i Bjørvika. De har følgende bakgrunn: Da bilsalget ble frigjort i 1960, økte antall biler i Norge drastisk. Noe måtte gjøres. Boligområdene måtte avlastes ved at trafikken ble kanalisert til hovedårer med stor kapasitet. En trafikkanalyse for Oslo i 1966 foreslo et komplett ringveisystem med radialer. Riktignok hadde Oslo allerede et ringgatesystem planlagt av Harald Hals på slutten av 1920-tallet. Det bestod av velregulerte gater som bandt sammen byen fra Frogner plass i vest til Finnmarksgata på Østkanten.

De nye trafikkårene lot vente på seg og ble endret underveis. Hausmannsringen ble til Ibsenringen og kom nærmere sentrumskjernen. Den ble gjennomført med flere tunneler og ble mer skånsom mot den eksisterende byen. Siden er det blitt harselert med de løsningene som ble foreslått i 1966, men de representerte tidens fornuft. Den sammenhengende trafikkplanen for Oslo var et pionerarbeid i norsk sammenheng. Ute i verden var de mange byer som gjennomførte tilsvarende løsninger på den tiden. Men av trafikkanalysens forslag ble bare gjennomført i Bjørvika. En bymotorvei ble anlagt fra Børsen til Bispegården med en arm nordover til Lakkegata. Det hele ble koblet sammen ved hjelp av en trafikkmaskin i to plan kalt Bispelokket, ferdig i 1971. – Dermed var det etablert en ny barriere i Bjørvika. Motorveien la seg ved siden av jernbanesporene og kvalte fullstedig den vika som hadde gitt opphav til byen.

Tunnel, park og opera
På 1980-tallet så man at dette ikke var en god løsning. Oslo måtte gjenerobre sitt forhold til sjøen. Trafikksystemet måtte tenkes på nytt. Akers Mekaniske Verksted var på vei ut. Sentrale havneområder kunne få nye funksjoner. En avgjørende hendelse ble en internasjonal idékonkurranse i 1982, ”Byen og fjorden - Oslo mot år 2000.” Den hadde som formål å åpne byen mot fjorden og tok for seg hele strekningen fra Frognerstranda til Akerselva.

Konkurransen ble startskuddet for forvandring av Akers Mek til Aker Brygge. Takket være midlene fra bompengeringen ble trafikken fjernet fra Rådhusgata og ført ned i ny tunnel fra Børsen til Aker Brygge. Christiania torg ble gjennomført med fontene, og Rådhusplassen ble bilfri. Erfaringen fra konkurransen ble videreført i en kommunedelplan for Bjørvika i 1988. I den var det tegnet inn et lite grønt område ved lokomotivhallen og ruinen etter Mariakirke. Dette ble spiren til Middelalderparken. Bøkene til arkeolog Erik Schia med livaktige illustrasjoner av Karl-Fredrik Keller hadde førte til økt kunnskap om historien der Oslo hadde oppstått. På midten av 1990-tallet kom middelalderfestivalen med ridderturnering, og siden har Øya-festivalen festet Middelalderparken i den folkelige bevissthet.

Kommunedelplanen foreslo også en biltunnel gjennom Ekebergåsen, men lot den munne ut langt inne i Bispevika der den knyttet seg til den halvdelen av motorveisystemet som var tenkt å være igjen i Bjørvika. Heldigvis ble Ekebergtunellen senere bygget i sin nåværende ytre trasé, noe som muliggjorde en sammenhengende Bjørvikatunnel fra Festningstunnelen til Ekebergtunnelen. I 1992 gav Stortinget en ekstrabevilgning for å planlegge Bjørvika-tunnelen under fjorden.

I 1995 kom ”Byutvikling og bymiljø. Kommunedelplan for Indre Oslo.” Her ble det for første gang lansert en helhetlig løsning for Bjørvika med et komplett tunnelsystem som åpner opp for et mye større byutviklingspotensialet. I denne utredingen fins en tegning som viser operaen plassert i Bjørvika, nær Østbanestasjonen. Denne tanken ble styrket i en rapport som kom året etter. Bakgrunnen var at Telenor var på flyttefot, og oslopolitikerne ville vise at bedriftens hovedkontor kunne få plass i Bjørvika. I rapporten ”Telenor og byutvikling på Nyland” viser en perspektivtegning, laget av Lunde & Løvseth, på en overbevisende måte operaen mellom Prinsens gates forlengelse og fjorden, rett ved plassrommet foran Østbanestasjonens sjøside. Tegningen, som ble vist til kulturminister Åse Kleveland, gav troverdighet til Bjørvika som opera-alternativ.

En ny utreding i 1998, ”Byutvikling i Bjørvika – Bispevika. En analyse av potensialet for verdiskapning, ” var et avgjørende arbeid som Statsbygg og Plan- og Bygningsetaten stod bak. Her ble det anvist ny tomt for operaen, anonymisert ”en større nasjonal kulturinstitusjon”. Skulle man bygge den der Lunde & Løvseth hadde foreslått, måtte motorveien fjernes først. Nå pekte rapporten ut en tomt som var uavhengig av dagens og fremtidens veisystem: Et kvartal lenger mot sør, halvveis ut i fjorden og mellom senketunnelen og Bispelokket. Nå var det funnet en tomt for operaen og dermed kunne den bli en motor for byutviklingen i Oslos mest mishandlede bydel. Vestbanetomta var ikke attraktiv lenger etter at Riksantikvaren fredet stasjonsbygningene. Det var derfor ikke så merkelig at Stortinget i 1999 bestemte seg for at den nye operaen skulle bygges i Bjørvika.

Men hvordan skulle selve bydelen se ut? Parallelt med opera-konkurransen ble fire ulike arkitektteam bedt om å levere inn forslag til utformingen av Bjørvika. I slutten av år 2000 forelå evalueringen av de fire parallelloppdragene. Evalueringsgruppen (bestående av Statens vegvesen, NSB Eiendom, Plan- og Bygningsetaten og Statsbygg) likte best forslaget til Gruppe 1 (AHO/LPO m.fl.). Det bearbeidet de videre til et femte, omforent forslag som ble lagt frem for bystyret. Politikerne vedtok så dette samt en tilleggsliste med 36 punkter, inneholdende stort og smått. Viktigst var det at de også ønsket at Søreng-utstikkeren og Grønlia skulle tas med i planen.

I 2003 stadfestet Miljøverndepartementet den juridisk bindende reguleringsplanen og dermed er de store trekkene i den ny bydelen på plass. Den vil bestå av fire deler med hvert sitt særtrekk: Bjørvika (med opera, en utvidelse av sentrum), Bispevika (med boliger og næring), Sørenga-utstikkeren og Grønlia (hovedsakelig med boliger) og Middelalder-parken (med museum). Sju allmenninger på tvers skal binde sammen den eksisterende byen med fjorden, og hanepromenaden gir tilgang langs fjorden. Siktlinjene fra kulturminnene skal tas vare på.

Det fins tre hovednøkler til den store miløforbedringen som skjer i Bjørvika. Én er tunnelen under fjorden som gjør det mulig å fjerne bymotorveien. En annen er bestemmelsen om et infrastrukturfond for gater, plasser og teknisk anlegg. Alle utbyggerne i Bjørvika må betale et bidrag til utviklingen av fellesanleggene. Dette er Victor Normanns verk. Den tredje nøkkelen er operaen, et stort arkitekturverk av internasjonal klasse. En magnet som vil trekke folk ned mot Akerselvas utløp. En attraksjon som vil være med på å dreie byens tyngdepunkt tilbake til Bjørvika, der det hele startet for tusen år siden.

Til sist: Opera-origami og plassgulv
Sfinks eller jagerfly. Hvorfor ser operaen ut som den gjør? Eller for å spørre mer generelt: Hvordan blir arkitektur til? Hvordan bestemmer arkitekten bygningens form? Selvsagt fins det mange svar, det er mange faktorer som virker inn: Tomten og omgivelsene, lover og reguleringer, byggherrens ambisjonsnivå og prosjektets økonomiske rammer, tilgjengelig byggeteknikk og hva som er en fornuftig organisering av byggeoppgaven.
Men i tillegg kommer noe annet: Bevisste eller ubevisste forestillinger om hvordan et hus skal se ut. For eksempel har arven fra antikken vært normdannende. Selv i Grünerløkkas leiegårder fra slutten av 1800-tallet og 1920-tallets bankpalasser, merkes ekkoet fra Roma og Hellas. Via renessansen har impulsene spredd seg nordover og kommet helt opp til våre breddegrader. Tempelgavler og doriske søyler tilhører en grammatikk som også mange generasjoner norske arkitekter er blitt lært opp i.

Men i vår tid fins det også andre formingsidealer. Den abstrakte kunstens frie former fikk avgjørende innflytelse på moderne arkitektur. Under strukturalismen på 1960- og 70-tallet rådde systemtankegangen. Bygningene ble sett på som additive byggesett som kunne endres over tid når nye behov oppstod. – Men Snøhetta er et arkitektkontor som har vokst frem fra en annet rot.

”Hva vil fremtiden bringe? Hva kommer? (…) Hvem kommer?”, står det i lederen for nr. 5/1988 av tidsskriftet Byggekunst. Nummeret var et temahefte med tittelen ”En ny generasjon” der 20 unge norske arkitektkontorer ble presentert. Lederen sluttet slik: ”Fra rekken av dagens unge vil morgendagens betydelige arkitekter stige frem. Kanskje er noen av dem med i dette heftet.”
Dette var året før Snøhetta vant konkurransen om biblioteket i Alexandria. I 1988 hadde de knapt bygget noe. De hadde heller ikke seiret i noen arkitektkonkurranse, men i løpet av kort tid hadde kontoret fått en 2. premie, en 3. premie og et innkjøp i tre ulike konkurranser. Det var klart de hadde et potensial.

I den innledende artikkelen til heftet gjøres det oppmerksom på at til tross for gruppens urnorske navn, har den sin oppmerksomhet rettet mot den internasjonale utviklingen. Allerede ved starten av kontoret orienterte Snøhetta seg mot den store arenaen. Dessuten: Vi skal dessuten merke oss at kontoret het Snøhetta Arkitektur. Landskap og bestod av både arkitekter og landskapsarkitekter. De fortalte at de var inspirert av den amerikanske gruppen SITE og Land Art-bevegelsen. Dette doble ståstedet, i arkitekturens verden og i en kunstnerisk fortolkning av landskapet, har gitt Snøhetta en annen formingsbase en mange andre.

Arkitekturen som en landskapsform med et billedskapende potensial, det er det vi ser når vi undersøker Snøhettas tidlige prosjekter. Allerede i 1986 deltok Snøhetta i konkurransen om Norsk vegmuseum på Øyer med et prosjekt med assosiativ kraft: Et skrevende tårn bar en bro over Mjøsa, og dette brotårnet ble selve symbolet for museet. Året etter deltok Snøhetta i konkurransen om badehus og konserthus ved Aker brygge. Deres prosjekt var en bygning som hadde store traverskraner og var plassert ute i havnebassenget, til dels under vannoverflaten. Prosjektet fikk en til å tenke på skipsverft og synkende skip. Og så i 1989 får Snøhettas sitt store gjennombrudd med seieren i den viktige internasjonale konkurransen om biblioteket i Alexandria. Det prosjektet har en hovedform som er storslått og lettfattelig: Et mektig sirkelslage med en geometrisk klarhet som er beslektet med de storladne byggverkene fra Egypts oldtid.

Den eldste arkitekturavhandlingen vi kjenner er De architectura libri decem av romeren Vitruvius. Der fremholdes det at god arkitektur har tre aspekter: firmitas (konstruktiv styrke), utilitas (nytte) og venustas (skjønnhet). At firmitas er helt avgjørende for at bygningen skal være robust, sier seg selv. Men ofte har konstruksjonen er større funksjon enn som så, den gir bygningen disiplinerende ro og verdighet. Den kan dessuten raffineres, som i en gotisk katedral, slik at dens linjespill blir en meget stor del av selve skjønnhetsopplevelsen.

For Snøhetta spiller vanligvis konstruksjonen ikke en slik rolle. Det er byggverkets overordnede form som er det viktigste. I et konkurranseprosjekt tidlig på 1990-tallet, for et kongressenter i den japanske byen Nara, tar de utgangspunkt i tomtas uregelmessige form. De klipper ut et ark med samme form og bretter og folder arket. Inspirasjonen er den gamle japanske kunstarten origami, papirbretting. Operaen i Oslo er beslektet med Nara-prosjektet. Den bruker hele tomta, behandler den som en foldet flate – og gir den så tilbake til byens befolkning. Dette siste aspektet blir tydelig hvis vi sammenligner tradisjonell operaarkitektur.

Storparten av Europas operahus er bygget på 1800-tallet og består av faste elementer. Overdådige fasader som signaliserer kunstartens festivitas. Et mylder av rom bak scenen (verksteder, garderober, sidescener osv), maskineriet som skal til for å produsere forestillingen. Selve salen, et akustisk instrument. Pluss pausearealene og publikums vei inn til salen.

Etter hvert ble trappeanlegget den mest ekstravagante delen av publikumsarealene. Trappen var bred, den delte seg i to og sikksakket seg oppover på en kunstferdig måte. Den var publikums scene der den besøkende ble sett og tok del i et sosialt spill. I en moderne operabygning som den i Bjørvika, vil en slik publikumstrapp virke noe gammelmodig. Det Snøhetta har gitt oss isteden er et stort og kunstnerisk utformet plassgulv, en gave til byens befolkning. En sosial scene som ikke bare er forbeholdt operagjestene, men som kan benyttes av alle.

Og den brukes! Siden åpningen av operaen har folk valfartet til Bjørvika. De har strømmet inn i vestibylen og fylt spisestedene til bristepunktet. Ikke minst har de vandret på taket, Oslos største kunstverk. De har tatt fatt på marmorgulvets stigning og merket hvordan landskapsrommet gradvis åpner seg og de får et helt nytt utsyn over byen. Det virker som det alltid er folk, mange folk, på operataket. De kommer for å ta del i en stor kulturell begivenhet: At Oslo har fått et stykke nyskapende arkitektur av verdensklasse – og at vi alle har blitt rikere.

Operaen har fått et gjennomslag som ingen kunne drømme om. Bygningen har blitt et felleseie, et verk som alle nordmenn har et forhold til, og et særegent byggverk som blir lagt merke til i fjernliggende verdensdeler. Denne suksessen ser nå ut til også å gi uttelling på den politiske arena. Etter noen få måneder gjør operaens popularitet at politikerne plutselig våger å lansere planer om det ene viktige kulturbygg etter det andre i Oslo sentrum. Kanskje har de endelig skjønt at dette er vårt gyldne øyeblikk? At oljerikdommen gir oss muligheter til å etterlate oss betydelige kulturelle verk som mange fremtidige generasjoner vil nyte godt av. Også av den grunn skal vi være takknemlige for operahuset i Bjørvika.

Publisert som første kapitel i boken Operaen høsten 2008

Dokk Holm og demokratiet

Erling Dokk Holm foreslår at arkitektkonkurranser avgjøres ved folkeavstemninger. Det mener han vil gi avgjørelsene økt legitimitet. Dette har med demokrati å gjøre. De som ikke er enige med ham, synes at demokrati er en dårlig ide, i følge overskriften på hans innlegg i DN 12.12.2008. Slik tar han avstand fra sine opponenter ved å tillegge dem helt håpløse holdninger.

Selv om jeg er av dem som mener at arkitektkonkurranser er viktige nok, så må det være mange sektorer og samfunnsforhold som har behov for en tilsvarende legitimering. Derfor vil det eneste logiske være at Dokk Holm foreslår at vi innfører en styringsform med jevnlige referenda. Til nå har vi begrenset oss til de helt store ting: kongedømme, EU-tilslutning, og i den andre enden av skalaen polutsalg og kommunesammenslåinger. Det kan være interessant å diskutere om vi skal endre det norske demokrati i retning av økt bruk av referendum. – Men det er merkelig at sveitserne ikke har kommet på å avgjøre sine arkitektkonkurranser på den måten. Kanskje de med all sin erfaring om hva som egner seg til folkeavstemning, har funnet at arkitektkonkurranser ikke er et slikt felt.

Hvordan operaen skulle utformes ble avgjort på tradisjonelt vis av en jury i en åpen internasjonal konkurranse. Etter at bygningen ble innviet har publikumsrespons vært overveldende og 800.000 har valfartet til Bjørvika og gått på taket. Savner Operaen legitimitet i den norske befolkning fordi det var en jury som, etter et omfattende arbeid, fant frem til vinnerprosjektet?

For Dokk Holm fins det bare ett unntak fra regelen om folkeavstemning. Det er når spørsmålene folk må ta stilling til er for teknisk avanserte. Derfor er det selvsagt greit for ”folk flest” å avgjøre om et museumsprosjekt vil komme til å fungere godt eller ikke. Eller: Å se bortenfor en del åpenbare svakheter som et prosjekt har for å oppdage at her er et utviklingspotensial som gjør at det kan bli glimrende, at dette prosjektet bør seire og at feil kan korrigeres. Det er ikke manglende tro på demokratiet som gjør at arkitektkonkurranser i Norge – og resten av verden – ikke avgjøres ved folkeavstemning.

”Jeg skjønner at Rygh og Grønvold mener at folket er ute av stand til å ta gode valg,” skrive Dokk Holm. Dette er velkjent debatteknikk og en meningløs uttalelse. Selvsagt tar han og jeg og alle andre gode avgjørelser hver dag, og noen mindre heldige. Kvaliteten på våre avgjørelser henger ofte sammen med hvor mye tid vi har brukt, hvor grundig vi har hatt anledning til å jobbe med saken. Jeg vet at jurymedlemmene i en arkitektkonkurranse, både fagfolkene og legfolkene, vil ha et helt annet fundament for sin vurdering enn jeg vil ha som utenforstående.

Det er også normal debatteknikk når Dokk Holm beskylder Per Rygh og undertegnede for å gå ” i skyttegravene og forsvare det eksisterende system nærmest på autopilot.” Selv trenger han ikke forholde seg til de problemstillingene som særlig Per Rygh tar opp: Arkitektkonkurranser av dette slaget er regulert av ufravikelige felleseuropeiske bestemmelser som også er nedfelt i norsk lov og forskrifter. Og: ”Det vil neppe finnes seriøse arkitektbedrifter som vil delta i en konkurranse basert på et så tilfeldig og uforutsigelig grunnlag.” Derfor ville det ikke blitt noen deltagelse av internasjonale stjernearkitekter på konkurransene i Bjørvika om Dokk Holms forslag hadde blitt fulgt.

Det virker som forslaget til Dokk Holm er en flyvetanke han har fått rett før han satte seg til PCen for i hu og hast skrive sin kommentarartikkel for Dagens Næringsliv. Å gjøre forslaget til et spørsmål om å videreutvikle ”kanskje verdens mest utviklede demokrati” er å kle på et skrøpelig og lite gjennomtenk forslag i altfor pretensiøse gevanter.


Publisert i dagens Næringsliv 17. desember 2008 i forkortet utgave

Den muntre Erling Dokk Holm

”Einar (Førde) på alle kanaler”, het det en gang da NRK utvidet radiotilbudet. Lørdag 29. november hadde Erling Dokk Holm riktignok bare to lengre kommentarartikler i oslopressen den dagen (i Dagbladets Magasinet og på Etter Børs i DN) – men kanskje var det nok? Det må være anstrengende å mene noe på trykk så ofte som Dokk Holm gjør. Det kan gå ut over kvaliteten, over tiden til refleksjon og research.

En kommentarartikkel kan befinne seg et sted mellom kunnskapsformidling og underholdning, og i dagens medieverden øker skribentens markedsverdi om han fremfører nye og oppsiktsvekkende synspunkter. Men leseren blir i tvil om han bare fleiper – er dette et revynummer eller er det et alvorlig ment innlegg i samfunnsdebatten? Fortjener artikkelen å bli diskutert eller bør man bare humrende overse den: ”Han er da morsom denne Dokk Holm.”

”La folket kåre vinnerne” var overskriften på Erling Dokk Holms artikkelen i Dagens Næringsliv. Det dreier seg om arkitektkonkurransene for Deichmanske bibliotek og Munchmuseet i Bjørvika. Oslo kommune burde latt juryene velge ut fem til ti prosjekter og så lagt dem ut til folkeavstemming, hevder Dokk Holm. Han forteller ikke hvor alminnelig han mener denne nye ordningen bør være. Bør alle arkitektkonkurranser heretter avgjøres ved hjelp av folkeavstemning? Resultatet av de to Bjørvika-konkurransene skal selvsagt behandles på normalt demokratisk vis i Byutviklingskomiteen og Bystyret, men Erling Dokk Holm stoler ikke på vårt representative demokrati, det er folkeavstemming som gjelder. Det gir debatt og engasjement.

Men hvorfor skal bare arkitekturfeltet bli velsignet med ordninger som skaper slikt engasjement? Bør det ikke også gjelde offentlige utsmykkingsoppdrag? Og kanskje burde Nasjonalmuseet la sin innkjøpskomite begrense seg til å innstille på hvilke kunstverk museet skal kjøpe inn, og så kan publikum stemme inn dem de liker best?

At juryen i en arkitektkonkurranse kårer én vinner, dersom de mener at ett av forslagene er bedre enn de andre, er et hevdvunnet prinsipp som er avgjørende for arkitektene som yrkesgruppe. Det hadde blitt skrint med deltagelse fra internasjonale topparkitekter om Bent Stilluf Karlsen ikke hadde gitt seg på sitt opprinnelige forslag om at juryene skulle kåre fire likestilte vinnere i hver av konkurransene. Og Dokk Holms forslag om folkeavstemming hadde vakt internasjonal munterhet. – Men munterhet var vel det du var ute etter, Erling Dokk Holm?

Publisert i Dagens Næringsliv tidlig i desember 2008

Fellesskap og utbyggingsselskap

En kort stund i midten av juni hadde de medias oppmerksomhet: Fire forslag til ny sentralbanestasjon i hovedstaden. De var svært forskjellige og så noe rare ut alle sammen, men ett av dem var altså det seirende utkastet: Omtrent sånn skal landets største jernbanestasjon se ut om noen år.

Så flyttet oppmerksomheten seg til andre ting. Det ble ingen diskusjon om resultatet eller prosessen som hadde ledet frem til de fargesprakende bildene i avisene. Kanskje var det forståelig? Byen er full av byggekraner og hver uke lanseres nye, store byggeprosjekter. Dessuten: Få gråter om nåværende Oslo S rives, det er glimrende om den erstattes av noe som er vakrere og mer hensiktsmessig. Men var det ikke en bedre jernbanestasjon vi skulle få og ikke en masse nye butikkarealer og kontortårn?

Jo, blir vi forklart. Det er næringsdelen som finansierer stasjonen, dermed skal ikke stasjonen belaste offentlige budsjetter og skattebetalerne. Så er vel alt i orden? Bortsett fra at stasjonsprosjektet illustrerer at grensen mellom offentlighetens ansvar og næringsinteressenes utfoldelse har forskjøvet seg.

Konkurransen om nye Oslo S ble arrangert av Rom Eiendom AS som er NSBs eiendomsforvalter. Dette er et selskap, som i likhet med private utbyggere, skal sørge for størst mulig utbytte på sine eiendommer, og det var lett å se at avkastningen på arealene ved Oslo S kunne økes. Staten vil ikke gi NSB de nødvendige midler. Derfor må store næringsarealer ved Oslo S øke avkastningen til Rom Eiendom – og dessuten gi oss en ny stasjon. Konkurransen om nye Oslo S ble, helt korrekt, oppfattet som et stort kommersielt byggeprosjekt mer enn løsningen av en viktig felleskapsoppgave. – Det trengte ikke være sånn.

Vi husker alle køene utenfor den store verkstedbygningen på Fornebu sommeren 2000. Alle ville se konkurranseprosjektene for operaen i Bjørvika. Der og da startet operasuksessen. Befolkningen fikk et innblikk i det som skjedde, og det skapte engasjement. Operaen ble vår. Vinnerprosjektet ble funnet ved hjelp av en åpen internasjonal konkurranse, og publikum ble invitert med i prosessen. Det er slik vi også tror det vil være når Nasjonalmuseets store nybygg på Vestbanetomta skal få sin form. Gjelder dette bare store kulturbygg? Nei, det kan like gjerne gjelde store transportbygg. Det var åpen konkurranse om nasjonens nye hovedflyplass, riktignok på Hurum, et stedsvalg som ble droppet. Men konkurransen gjorde at man fant frem til et arkitektteam (de som vant 2. premien) som så fikk oppdraget med å prosjektere flyplassen på Gardermoen.

Det fins strenge EU-regler for offentlig anskaffelse, derfor har aldri arkitekter konkurrert så mye som nå. Oppdrag av en viss størrelse må utlyses på et felles europeisk marked. Rom Eiendom trenger tydeligvis ikke følge de normale spillereglene, de strenge anskaffelsesreglene ikke gjelder på Norges mest offentlige sted. Derfor var det bare fire firmaer som, etter en prekvalifisering, ble bedt om å sende inn forslag til nye Oslo S.

Utbygging av Oslo S viser det offentliges tilbaketrekning og et halvoffentlig utbyggingsselskaps førende rolle. Noe tilsvarende ser en nå når Oslo kommune skal reise sine mest prestisjefulle kulturbygg på flere generasjoner: Munchmuseet og Deichmans hovedbibliotek ved siden av operaen. Der er det Hav Eiendom AS kjører løpet. De eier tomta, og de arrangerer konkurransen. Inntil 20 arkitektteam skal konkurrere, halvparten prekvalifiserte, de andre inviterte. Hav Eiendom ønsker at internasjonalt ledende arkitekter skal delta, men vil stjernearkitektene være med når juryen ikke skal kåre én klar vinner, men bare finne frem til fire likestilte prosjekter? Disse prosjektene skal så prises av hver sin utbygger, og på grunnlag av dette skal kommunen bestemme seg for en vinner.

Det naturlige hadde vært at kommunen selv arrangerte konkurransen, at en faglig jury plukket ut én vinner og at utbyggerne i ettertid konkurrerte om reise det seirende prosjektet til en gunstigst mulig pris. Isteden har grunneieren Hav Eiendom kunnet diktere konkurranseopplegget for å forplikte Oslo kommune til en rask beslutning.

Hovederfaringen i forbindelse med utbyggingen av Oslo S og Munchmuseet/Deichman er at det offentlige har satt seg på sidelinjen og latt utbyggingselskapene ta føringen. Hvorfor må vi akseptere kontortårn og kjøpesentre for å få ny hovedjernbanestasjon? Hvorfor er det ikke et offentlig ansvar å finansiere et så viktig offentlig bygg? Hvorfor er det utbyggingsselskapene og ikke det offentlige som styrer utviklingen av Bjørvika? Hvorfor blir ikke viktige offentlige byggeoppgaver løst som åpne arkitektkonkurranser der unge og uprøvde arkitekter kom få komme opp og bevise sin dyktighet? Da Snøhetta vant konkurransen om biblioteket i Alexandria, var de uerfarne og hadde ikke kunnet prekvalifiert seg til dagens norske konkurranser. Skal vi få frem flere talentfulle norske arkitekter, må veien frem være åpen for flest mulig, og det offentlige må gjenerobre initiativet når våre felles omgivelser skal få sin form.

Publisert i Aftenposten 14. juli 2008

Åse og Peter. Norsk Forms hederspris

2003-09-03

Statsråd, mine damer og herrer.

Alt går så fort. Årene raser av gårde. Vi som var med sommeren 93 da Norsk Form og Arkitekturmuseet flyttet inn her i Kongens gate, husker forventningene fra den gang – og for oss er dette ikke lenge siden. – Men ti år har altså gått.

Tidens akselrerende hastighet fikk man klart illustrert da Oslo, for et par år siden, fylte tusen år – bare 50 år etter at byen hadde markert sitt 900 årsjubileum. Det er ved slike anledninger har skjønner at det går fortere og fortere.

Norsk Form har nå gått til den motsatte ytterlighet: to tiårsmarkeringer i løpet av 9 måneder! Det er som tiden fryses, man holde fast på jubileet og nyter stunden. Og det er ikke så dumt for det er ikke så sikkert at vi alle får være med på 20 årsfeiringen.

Dessuten: Det er grunn til å feire. Ingen andre kulturinstitusjoner har i løpet av så kort tid klart å etablere seg i mediebildet og blitt en del av den offentlige bevissthet. Ingen annen kulturinstitusjon har vel heller fra myndighetenes side blitt sett på med slik velvilje og gitt så gode vekstvilkår. Velvilje forplikter og Norsk Form har tatt godt vare på sine muligheter.

I løpet av den korte tiden som har gått, har også Norsk Form fått sin historie og blitt gitt en pregning av markante personer. De to som skal hedres i dag, er selve portalfigurene som rammer inn inngangen til institusjonens første periode.

Åse Kleveland og Peter Butenschøn har hatt ulike og utfyllende roller. Den ene var ministeren med den store tanken og handlekraft og som frontet prosjektet og fikk aksept i regjering og Storting. Og siden sørget for vekstmuligheter til det nyfødte barnet.

Den andre var den notatskrivende rådgiveren som ble direktør, idégiver, medieprofil og institusjonens fremste aktivum.

Både Åse Kleveland og Peter Butenschøn har hatt utrolig allsidige karrierer. De var kjente personer før de kom til Norsk Form. Begge to er samfunnslemmer som hadde bygget opp omfattende kontaktnett og erfart hvordan Norge funker. Derfor er de svært anvendelige og det er typisk at de nå begge leder viktige institusjoner på felt som de ikke har jobbet på tidligere.

La meg også nevne et annet fellestrekk: begge er svært verbale. De hører med blant Norges fremste talere. De som tror at bildene har tatt over, skal merke seg at mye av gjennomslagskraften til Åse og Peter skyldes deres evne til å kunne overbevise med ord.

Da Åse Kleveland sluttet som kulturminister, var det dem som trodde at det også var over for med Norsk Form. Var ikke dette prosjektet for tett identifisert med en enkelt ministeren? Nei da. Norsk Form var trygt forankret i det departementale byråkrati og hadde en positiv aura som kommende ministere også ville ha en del av. Og nå ser vi at Norsk Form klarer seg godt også uten Peter. Med Brit Fougner som ny og samtidig erfaren direktør og en stor stab av kunnskapsrike medarbeidere tar Norsk Form fatt på Stage two.

For det er et hamskifte som skjer. En flytting som innebærer en omstilling til nye muligheter og plenty med problemer. Og et nytt samboerskap Og kanskje en fornyet identitet.

- To make a difference, sier man på engelsk. Det skal gjerne syns at vi har vært her. Åse Kleveland og Peter Butenschøn er to slike personer som har satt spor etter seg. Og det tydeligste spor i deres yrkeskarrierer er uten tvil fremveksten av Norsk Form .

Norsk Form står ved en terskel, ved inngangen til en ny fase i institusjonens liv. Nettopp da er det grunn til å være seg sin historie bevisst og hylle sine helter. Men hvordan skal man hedre et slikt superpar? Det vet ikke dere, og det vet ikke jeg. Men snart skal det skje.

Tale ved åpningen av Arkitekturmuseet 6. mars 2008

Deres majesteter, eksellenser, arkitekturvenner

Mulighetene er der. Vi skal bare se dem og gripe dem.

200-års jubiléet for Christian Heinrich Grosch fødsel i 2001 var en gyllen mulighet.
En gyldig grunn til å fokusere på en viktig bidragsgiver til nasjonens identitet.
På mannen som gav skikkelse til den gjenfødte nasjon etter 1814 – han måtte feires.

Den andre muligheten var Sverre Fehn. Endelig hadde Norge én arkitekt i den ypperste verdensklasse – han måtte brukes. Det var lett å spå at kombinasjonen av disse to ville gi et usedvanlig resultat. En illustrasjon på byggekunstens muligheter - og gi oss det idéelle arkitekturmuseum.

Men først måtte det være et grunnlag, noen måtte ha gjort et forarbeid. Og det hadde arkitektene stått for. Både gjennom sitt skapende arbeid og ved at Norske Arkitekters Landsforbund i 1975 opprettet museet og i mange år bar institusjonen frem alene.

I denne pionertiden var Elisabeth Seips 13-årige innsats som direktør helt avgjørende.
Viktig var også kulturminister Åse Kleveland som i 1993 sørget for at Norsk Arkitekturmuseum og det omskapte Norsk Form fikk egne lokaler i Kongens gate 4, bare et steinkast herfra.

Men vi ville videre.
I 1997 gikk styret i Norsk Arkitekturmuseum til Sverre Fehn og spurte om han ville innpasse arkitekturmuseum i den eldste Norges Bank bygningen i Oslo. Og nå, 11 år senere er vi samlet for å markere at et helt usannsynlig mirakel har funnet sted.

Reisen mellom de to årstallene har vært en berg-og-dalbaneferd med mange nesten-havarier. Dette kan man lese mer detaljert om i Statsbyggs ferdigmelding som foreligger i dag. La meg her bare takke de gode hjelperne som støttet oss underveis.

- Leif Engh, viseformann i styret, en viktig drivkraft og rådgiver som betalte for Sverre Fehns opprinnelige skisseprosjekt.
- Rune Slagstad, Fehn-venn og nasjonal strateg som henvendte seg til Jens Ulltveit-Moe og dermed utløste den store donasjonen på 37,5 millioner kroner. Gaven som gjorde at staten ikke kunne nekte å ta sin del.
- Og ikke minst Ulltveit-Moe. Uten hans sjenerøse gave hadde ikke vår drøm blitt til virkelighet.

Viktige støttespillere i kampen har vært
- Arkitektmuseets Venneforening ved formann Ole Fredrik Stoveland.
- Stiftelsen Arkitekturmuseet ved dets leder Ketil Moe.
- Norske Arkitekters Landsforbund med presidentene Gudmund Stokke og Jannike Hovland.
- Groschselskapets styre ved Gordon Hølmebakk, Anne-Lise Seip, Kaare Norum, Siri Munthe, Thomas Willoch, Ingebjørg Hage og Gunnar Stålsett.



Videre vil jeg takke:
- Jøran Lindvall, direktør for det svenske arkitekturmuseet for hans utredning for Norsk kulturråd som begrunnet en styrking av arkitekturmuseet.
- Ellen Horn, kulturministeren som gav oss adgang til Bankplassen 3 og lot Sverre Fehn bli engasjert som arkitekt.
- Martin Dietrichson som har ledet Sverre Fehns arkitektkontor og loset det kompliserte prosjektet i havn på en fremragende måte.

I Nasjonalmuseets store og profesjonelle stab er det mange som burde takkes, jeg må begrense meg til to:
- Eva Madshus, min nærmeste medarbeider gjennom tiår. Hun gjør alltid en monumental innsats. Denne gangen har hun vært ansvarlig for åpningsutstillingen om Sverre Fehn.
- Tone Wilse som har gjort en fabelaktig arbeid, blant annet som organisator av dette åpningsarrangementet

Jeg vil også nevne vår byggherre, Statsbygg, som har forstått at dette har vært en spesiell oppgave og har hatt ambisjonen om at arkitekturmuseet skulle bli et kvalitetsbygg.
Og Riksantikvaren som vi har hatt en spenningfylt, men givende samarbeid med. Dette har bidratt vesentlig til å heve kvaliteten på bygningen.

Kunsthistorikeren Anne Grete Ljøsne har vist at tanken om et arkitekturmuseum i Norge er nesten hundre år gammel. Jens Thiis arbeidet i 1919 for at Universitetets laboratoriebygning kunne ”gi rom for et arkitekturmuseum som vi snart må få.” På 1930-tallet bygget Harald Hals opp en stor samling som han så som grunnstammen i ”et norsk arkitektur- og bygningsmuseum.” På 1960-tallet var Bjørn Sverre Pedersen og Arno Berg viktige aktører.

Derfor er det resultatet av flere generasjoner arbeid og en stor frivillig innsats som i dag krones med seier. Arbeidet har i de siste 11 årene vært konsentrert om realiseringen av Sverre Fehn-prosjektet på Bankplassen.

Fehns prosjekt er et helhetlig prosjekt. Det er skreddersøm, et gesamtkunstverk der alle deler som studiesal, magasin, bibliotek, undervisningsrom, utstillingsarealer - og kontorer - er blitt omsorgsfullt løst i henhold til det program som hele tiden har ligget fast.

Det er all mulig grunn til å ta det for gitt at huset nå vil få en bruk som samsvarer med de planer som er lagt for det. For vi har fått et bygg som forplikter. Derfor må vi tro at dette stedet, om ikke så lenge, får en bemanning som gjør det mulig fylle det med den faglige service som brukerne forventer. Her skal de møte de som bærer kunnskapen om norsk byggekunst.

Til sist, til deg Sverre Fehn.
De store talenter er muligheter som nasjonen får. Vi skal bare se dem og sette dem i arbeid.
Et gjennomgangstema i din karriere har vært at du har utformet det ene oppsiktsvekkende prosjektet etter det andre, men at bare et fåtall er blitt til bygget virkelighet.
Prosjektene er muligheter du har gitt oss som ikke har blitt grepet.
Tenk hvor rike vi hadde vært om dine planer for Bergverksmueum på Røros, Informasjonssenteret ved vikinggravene i Borre, Helleristningsmuseet i Borge, Krematoriet i Larvik og Kapellet på Nordkapp hadde blitt til virkelighet. Eller om dine dristige planer for museet på Tullinløkka var blitt bygget. Tenk hva svenskene kunne fått om de hadde realisert ditt forslag for Wasaskipmuseet. Eller danskene om ditt førsteprisprosjekt for utvidelsen av Det kongelige Teater i København, Teaterfuglen, hadde blitt bygget.

Isteden har dine urealiserte prosjekter utvidet arkitekturens mentale rom, vist oss mulighetenes spennvidde. Du har vært lærer for generasjoner av arkitektstudenter og vært en ambassadør for norsk arkitektur i utlandet. Det gror i dine fotspor, mange unge arkitekter skaper verk som blir lagt merke til internasjonalt.

Den norske paviljongen på verdensutstillingen i Brussel i 1958 var norsk arkitekturs internasjonale gjennombrudd. Nå avrundes din karriere med et annet utstillingsrom, Ulltveit-Moe paviljongen. Forskerne vil komme til å legge mye arbeid i å sammenligne disse to byggverkene. Her skal vi begrense oss til å takke, for ditt utrolige livsverk som utstillingen innenfor gir oss høydepunkter fra. Og for den mulighet som du nå har gitt norsk arkitektur. Nå gjenstår forpliktelsen til å gripe den, bruke den.

Berlin skifter ham

Vil man være orientert om utviklingen i dagens arkitektur, er et besøk i Berlin nødvendig.

Berlin er ingen gammel by; den er cirka to hundre år yngre enn Oslo. Lenge var det heller ingen stor by. Den ble en viktig metropol lenge etter Paris og London.

På begynnelsen av 1800-tallet skapte mesterarkitekten Karl Friedrich Schinkel en rekke byggverk som hører til arkitekturhistoriens fremste og omformet dermed den prøysiske hovedstaden til en av de mest elegante europeiske byer. Han tegnet Vakthuset, Det gamle museet og Slottsbroen; edle, klassisistiske byggverk som ligger til byens hovedgate Unter den Linden og fortsatt preger vårt bilde av Berlin.

I 1871 ble Berlin rikshovedstad. Nå het herskeren keiser og de offisielle byggverkene ble mer pompøse. Mellomkrigstidens modernisme fikk en brå slutt da Hitler kom til makten i 1931. Selv var han en meget ambisiøs byggherre. Hans gigantiske planer for «Germania», som Berlin skulle hete, innbefattet en fem kilometer lang nord-syd akse som skulle ende i en folkehall som kunne romme 180 000 tilskuere. Når vi i dag trer ut av den nyoppussede Riksdagen, kan vi tenke på at denne store bygningen ville blitt liggende som en dukkestue ved siden av Hitlers kjempehall. En grunn til at tyskerne nå forholder seg så fritt og moderne til den gamle riksdagsbygningen, kan være at de vil ut av historiens lange skygger. Skjønt helt fraværende er ikke de nazistiske byggherrer; et par av hitlertidens offisielle bygninger er nå tatt i bruk som departementskontorer.

I etterkrigstidens delte Berlin ble det reist en del viktige byggverk. Mies van der Rohes nasjonalgalleri i stål og glass fra 1960-tallet er en uhyre elegant bygning, og like ved finner man to bygninger av Hans Scharoun, Det prøysiske statsbibliotek og Filharmonien. Begge har meget opplevelsesrike interiører. Samtidig reiste kommunistregimet i Øst-Berlin stalinistiske fasader langs den brede Karl-Marx Strasse. Det var en bakstreversk arkitektur, men i dag kan en se at den har sine kvaliteter.

Etter murens fall i 1989 og gjenforeningen av de to tyske riker, har byggeaktiviteten vært intens. Store internasjonale selskaper legger sine hovedseter til Berlin, og byens hovedstadsfunksjon gjorde at statens styringsverk fikk stort behov for arealer. I flommen av bygninger som reises i Berlin, er det tre eksempler som peker seg ut: Riksdagen og bebyggelsen rundt den, den enorme bygningsmassen ved Potsdamer Platz - og til sist den mest merkverdige - det jødiske museet sør for sentrum.

Riksdagen er en nybarokk bygning fra 1894 som ligger like ved Brandenburger Tor. Den ble påtent i 1933 og siden skadet under krigen. I 1960-årene ble den satt i stand på en klumpete måte. Etter gjenforeningen vant den engelske arkitekten Norman Foster konkurransen om å fornye bygningen. Han har gitt Riksdagen en høyreist glasskuppel med en speildekket trakt i midten. Den leder dagslyset ned til de folkevalgte. De besøkende nyter utsikten fra ramper som snor seg oppover i en spiralbevegelse. Symbolikken er enkel og klar. Folket er over de folkevalgte og kan skue ned på parlamentarikerne. Det er folket som har utsynet til byen og landet.

Et annet utblikk over byen får man fra Info Box, en treetasjes, rødmalt, utstillingsbygning på søyler. Den forteller om de store forandringene som Berlin gjennomgår og man skuer ut over Potsdamer Platz der bygningene tårner seg opp. Sony reiser sitt europeiske hovedkvarter, og et datterselskap av Daimler Benz bygger ut den største biten. Mange internasjonalt kjente arkitekter bidrar. Ikke alt er blitt mesterverker, men mye er meget imponerende. Richard Rogers har formet noen ekspressive bygninger; kontorer nederst og terraserte boliger ovenpå. Den tysk-amerikanske arkitekten Helmut Jahn har samlet Sonys bygninger rundt et torv som er dekket av en stor teltkonstruksjon. Italieneren Renzo Piano har tegnet mange bygninger av varierende format som bindes sammen av en ytterkledning bestående av nyskapende, gule, keramiske fliser. Området inneholder kontorer, kinoer, spillekasino, butikker og boliger. Det yrer av folk, og det ser ut til at man her i løpet av noen få år har klart å skape en gigantisk bydel med gode urbane kvaliteter.
Adskillig merkeligere er det jødiske museet ved Lindenstrasse. Det ligger inntil en stor barokkbygning fra 1700-tallet som på 1960-tallet ble innredet som bymuseum for Berlin. I hagen ved siden av er det nå reist en metallkledd sikksakk-formet bygning tegnet av den polskfødte Daniel Liebeskind. Vinduene ser ut som striper, eller kloremerker. Vi skjønner at bygningen befinner seg fjernt fra all normalitet.

Inngangen er via den gamle bygningen, ned en trapp til kjelleren under Liebeskinds museum. Her nede møter vi tre kryssende korridorer. Den ene ender i et 22 meter høyt betongtårn, holocaust tårnet, og skal altså minne oss om jødendes skjebne under siste verdenskrig. Den andre slutter med et gløtt ut til en hage med 49 betongbokser og skal symbolisere jødenes hjemløshet siden de ble fordrevet fra Israel. Den tredje korridorer leder fra den gamle bygningen og opp i den nye og står for kontinuiteten som tross alt også fins i jødenes historie. Ovenpå krysses bygningens forvridde form av en serie med «tomrom», en svartmalt akse som den besøkende må over på sin vandring gjennom bygningen.

Foreløpig er ikke utstillingene på plass, og guidene fremviser i dag bare Liebeskinds bygning. Frank Gehrys Guggenheim museum i Bilbao fungerer faktisk utmerket, det skal bli spennende å vende tilbake til Berlin om noen år å se om utstillingsobjektene kommer til orde i Daniel Libeskinds smerteskrik av en bygning.

Publisert i Dagens Næringsliv 4. februar 2000

Københavns kulturelle opprustning

En times flytur og vi er i Nordens eneste storby der de kulturelle og arkitektoniske ambisjoner er store.

Danskene er med! Ikke bare i EU, men også i verdens kulturelle bevissthet. I Danmark fins gamle museer og arkitektoniske mesterverk som hører til Europas viktige kulturskatter. Det er nok å minne om nyklassissmens høydepunkter fra første halvdel av 1800-tallet: Bindelsbøls museum for Thorvaldsen pluss C. F. Hansens verdige Tinghus og den nå praktfullt restaurerte Vor Frues kirke, ikke langt fra Strøget.

På slutten av 1800-tallet ble de viktigste kulturelle institusjonene i København reist. Mange av disse har nå blitt sterkt rustet opp. Danskene vet at det er nødvendig å investere i sin kulturelle kapital og at de fortsatt må produsere byggverk av ypperste internasjonale klasse om nasjonen også i fremtiden skal bli regnet som en viktig medspiller i det internasjonale fellesskap.

I løpet av 1990-tallet ble det gjennomført en serie store arkitektkonkurranser, og i de fleste tilfeller har det resultert i byggverk av meget godt merke. Nasjonalmuseet gjennomgikk en langvarig ombygging og åpnet i 1992 med nye utstillingsarealer og en høyloftet inngangshall. Arken, det nye museet for moderne kunst, og Glyptotekets tilbygg var klare da København var europeisk kulturhovedstad i 1996, og etterpå har mer kommet til: Tilbyggene til Statens museum for kunst og Det kongelige bibliotek i henholdsvis 1998 og 1999 og så det nye Dansk Design museum i fjor.

Det blir seks store satsinger i løpet av syv år! Og det skulle vært to til. Konkurransen om Det kongelige teater ble som kjent vunnet av Sverre Fehn i 1996, men druknet i den offentlige debatt. Henning Larsens seirende konkurranseutkast for nytt konserthus ved siden av Det kongelige bibliotek ser det heller ikke ut til å bli noe av. Til tross for disse to forlisene kan man vi ikke annet enn å misunne danskene for deres vilje til å prioritere kulturfeltet. Mens denne storstilte danske innsatsen fant sted, fortalte Jagland det norske folk at ny opera i Oslo måtte vente til vi hadde skaffet oss flere sykehussenger.

Nasjonalmuseet er Danmarks kulturhistoriske hovedmuseum med en utrolig vidtfavnede samling av gjenstander fra Danmark og fjerntliggende sivilasjoner. Et utvalg av disse kan man se i elegante montre i utstillingssaler som dekker hele 10 000 kvadratmeter. Museet holder til i Prinsens Palais, arveprinsens slott fra 1744. De to største kunstmuseene er i bygninger som ble reist på slutten av 1800-tallet. Disse har nå begge to fått viktige tilbygg.

Dersom man går nordover fra Kongens Nytorv og krysser gjennom Rosenborgs praktfulle hagenalegg, kommer man til Statens museum for kunst. Det ligger ved vollene som omga byen frem til midten av 1800-tallet. Vilhelm Dahlrups nyrenessansebygning fra 1896 er langstrakt og i to etasjer. En ny fløy ligger parallelt med den gamle, men på baksiden. Nytt og gammelt er holdt fra hverandre og forbundet med glasstak og gangbroer. Løsningen er klar og generøs. Kontakten med parken er fin, men det har blitt forholdsvis mye sirkulasjonsplass og bare to nye etasjer til å vise kunst.

Glyptoteket ligger ut mot H. C. Andersens bulevard og rett bak Tivoli. Det ble gitt av bryggeren Carl Jacobsen (han med Carlsberg) og bygd ut i to etapper. Den første ble tegnet av Vilhelm Dahlerup, samme arkitekt som tegnet Statens museum for kunst. Glyptoteket er et fantastisk sted. Skulptursamlingene er i overdådig utsmykkede rom og palmene under den store glasskuppelen gir assosiasjoner til mer sydlige breddegrader. I et av gårdsrommene har den kjente danske arkitekten Henning Larsen innredet noen saler for franske impresjonister. Det har skjedd ved at et eget «hus» med skrånende vegger er satt inn i et gammelt gårdsrom. Spalten mellom nytt og gammelt er benyttet til å slippe inn dagslys og gi rom for en trapp som snor seg oppover. Det er meget elegant gjort. Et glimrende museum (med en bunnsolid økonomi) har fått et tilbygg som er av ypperste internasjonale klasse.

Det nyeste store kulturbygget i København er «Den sorte diamant», tilbygget til Det kongelige bibliotek. Det ligger på Slottsholmen, rett bak Christiansborg.Tilbygget er en stor, rektangulær bygning med skjeve sider. På midten er fasadens svarte plater erstattet av glass. Innenfor er bygningens volum delt i to av et atrium med bølgende balkongbrystninger, og i dette store rommet tar rullende fortau den besøkende oppover i etasjene og inn i den eldre bygningen. Den sorte diamant er en frittliggende skulptur som er godt synlig ved havnekanten. Den er moteriktig i sin skjevhet, men likevel befriende godt gjennomført og vel verdt et besøk.

Kan man si det samme om Arken, den nye museet for moderne kunst? Det ligger i Ishøi ved Køge bukt sør for København og er vanskellig tilgjengelig (tog pluss buss). Bygningen er oppsiktvekkende nok, men dens skipsmetaforer med stikkende former og røffe overflater overbeviser ikke. Dra heller nordover til Humlebæk og besøk Louisiana, bygd ut i etapper siden midten av 1950-tallet. Det er vanskelig, noe sted i verden, å finne et mer vellykket kunstsenter enn Louisiana der landskapsbehandling, følsom arkitektur og ypperlige kunstverk klinker sammen. Nå har de planer om en ny fløy for arkitektur og design.

I løpet av det siste tiåret har nivåforskjellen på kulturinstitusjonene i København og Oslo økt dramatisk. Det skal bli godt å få opera i Bjørvika og et stort nasjonalt kunstmuseum på Tullinløkka og nabokvartalet, men det skal mye mer til om vi skal henge med i den kulturelle opprustning som skjer i Europa nå. Forblir vi utenfor EU må vi investere intenst om vi ikke skal forbli på et mentalt sidespor.

Publisert i Dagens Næringsliv 2000

Arkitekturens Rio de Janeiro

Et fantasieggende landskap og en spennende bygningsarv vi ikke kjenner. Rio de Janeiro har mye å by på.

To år etter at portugiserne hadde nådde frem til kysten av Brasil, seilte oppdageren Amerigo Vespucci videre sørover og kom til en bukt. Fordi han trodde den var munningen til en stor elv, og det var januar måned i 1502, kalte han bukta «Januar-elva», eller Rio de Janeiro. Oppdagelsen av det naturskjønne stedet - med lange sandstrender, tropisk vegetasjon og dramatiske fjelltopper - førte ikke umiddelbart til en portugisisk bosetning. Først etter at franske calvinister hadde etablert seg der for å få praktisere sin religionsform i frihet, våknet potugiserne til dåd. Franskmennene ble nedkjempet og Rio fikk sin offisielle grunnleggelse i 1567.

Det er ikke så mye igjen av den eldste bosetning. De viktigste minnesmerkene er barokk-kirker som ofte ble plassert på høydene. Den best bevarte er klosterkirken Sao Bento. Dens interiør gløder med overdådig utskårede trevegger belagt med gull. Denne rikdommen skyldes at det ble oppdaget gull i distriktet Minas Gerais i 1693. Som nærmeste havneby blir Rio en viktig gjennomgangsby. Byen vokste sterkt og i 1763 ble den hovedstad i kolonien Brasil.

Den neste vekstimpulsen skyldtes Napoleon. I 1808 flyktet den portugisiske kongefamilien og 1.500 adelsmenn fra de fremrykkende franske troppene og seilte til Brasil. Nå ble Rio de Janeiro hovedstad i hele det portugisiske imperium. Rio fikk en sofistikert overklasse og ble den mest europeiserte by på det amerikanske kontinent. Den nye selvbevisstheten førte til at Brasil rev seg løs fra moderlandet i 1822.

På 1800-tallet opplevde Brasil ny fremgang. Kaffeplantasjene brakte ny rikdom og fornuftige herskere, som Pedro 2., gav vekstmuligheter. Hans sommerpalass i Petropolis er et minnesmerke fra den tiden. Før vi forlater 1800-tallet bør vi gjøre oppmerksom på en perle av et restaurantlokale i byens sentrum: Confeitaria Colombo fra 1894, et høyloftet rom i Art Nouveau med store belgiske speil og utsmykkende detaljer i jacaranda-tre og italiensk marmor.

19930-tallet ble en ny gyllen tid. Det internasjonale jetset oppdaget Rio. Hollywoodstjernene og millionærene spilte på byens casinoer og bodde på luksushotellene langs strendene på Ipanema og Leblon og særlig Copacabana.Takket være tunneler gjennom fjelltoppene ble disse strendene knyttet til den gamle bykjernen. Byen fikk sitt rike innslag av Art Deco-byggverk, men det viktigste resultatet av denne stilarten ble den kjempemessige figuren som ble reist på den vel 700 meter høye fjelltoppen Corcovado - Kristus med utstrakte armer som favner byens befolkning og de mange innvandrene som kom på den tiden.

I den gamle bykjernen var fornyelsesprosessen hårdhendt. Høyden der den opprinnelige byen hadde ligget, ble sprengt bort for å gi rom for byens nye hovedgate, Rio Branco-avenyen. Her ble det meste av de statlige institusjonene anlagt, og det var på denne tiden Le Corbusier besøkte Rio og på avgjørende måte påvirket utviklingen av brasiliansk arkitektur.

Den moderne arkitekturens store frontfigur ble i 1929 invitert til Rio de Janeiro for å utarbeide en generalplan for byen. Han foreslo en viadukt i form av en langstrakt boligblokk med motorvei på taket som skulle slynge seg gjennom det kuperte landskapet. Det var fullstendig urealistisk, men likevel en fantasieggende ide som sto i stil med Rios storslåtte landskapsrom.

I 1936 var han tilbake for å omarbeide planen. Da ble han bedt om å skissere på Helse- og utdanningsdepartementets nye bygning i Rio Branco-avenyen. Den ble så fullført av de brasilianske arkitektene Lucio Costa og Oscar Niemeyer. Resultatet er et av den moderne arkitekturs mesterverk. En høyreist kontorblokk er hevet opp på 10 meter høye granittsøyler. Ved siden av ligger en lavblokk med en takhave utformet av Roberto Burle Marx - en av de viktigste fornyerne av havekunsten. Interiørene er intakt og meget imponerende.

1960 blir et vannskille. Riktignok er det på denne tiden Museet for moderne kunst i Flamengoparken (med Burle Marx som landskapsarkitekt) blir til, men likevel kan det ikke benektes at Rio havner i en bakevje. Brasilia, den nye hovedstaden, anlegges høyt oppe på savannen langt inne i landet. Teamet Costa, Burle Marx, og ikke minst Niemeyer, preger utformingen av den nye byen. Sao Paulo i sør blir en driftig og kjempestor by - ca 20 millioner innbyggere mot Rios 4-5 millioner.

En av de få viktige nye bygningene i Rio-området et Museet for moderne kunst i Nitteroi på den andre siden av bukta. Det er formet som en flyvende tallerken eller en stor sopp. Det er en storslått gest i en praktfull landskapssituasjon, men det er ikke spesielt gunstig med krumme vegger i en museumsbygning. Og kanskje viser den en viss mangel på fornyelse når arkitekten er den nå 94-årige Oscar Niemeyer.

Likevel vil alltid Rio være en av verdens viktigste byer. Den har et landskapsrom med en skjønnhet som den er alene om. Den har de fantastiske strendene og stupbratte fjelltopper. Den har 605 favelas, selvbygde slumområder, der det bor 1,1 millioner mennesker. Men det fins også gamle, vakre bygninger og modernistiske høydepunkter. Sammen med byens tetthet, intensitet og livsglede blir dette et møte som virker befriende på en nordboer.

Publisert i Dagens Næringsliv i 2000

Fra Sverige til Kristiania. Bjercke og Eliassen og Oslo Rådhus

Begge de to viktigste utkastene i konkurransen om nytt rådhus i Kristiania var basert på svenske forbilder. Arneberg og Poulsson var inspirert av Carl Westman, Bjercke og Eliassen av Ragnar Østberg. Den største offentlige bygningen i årene etter unionsbruddet i 1905 trakk sterke veksler på svensk arkitektur.


Det var en meget viktig arkitektkonkurranse, den viktigste på mange år. Norges hovedstad skulle få en stor, symbolladet bygning, og denne monumentalbygningen ville bli brennpunktet for en ny, sentral bydel. København hadde tatt i bruk nytt rådhus i 1905, og Stockholm var i ferd med å bygge sitt. Nå var det Kristianias tur til å uttrykke byens økte betydning. Kommunens administrasjon ville bli samlet, og de folkevalgte skulle endelig få verdige lokaler hvor de kunne ta i mot prominente gjester.

På St. Hallvard-dagen, den 15. mai 1915, lanserte byens nettopp avgåtte ordfører, advokat Hieronymus Heyerdahl, sin storslagne plan: Kristianias lenge savnede rådhus burde ligge i Pipervika og ikke på Hammersborg, der det allerede hadde vært avholdt to arkitektkonkurranser om saken. Nei, det var bedre å sanere slumområdet Pipervika som lå så skjemmende nær byens praktgate, Karl Johan. Da kunne rådhuset bygges på Pipervikshøyden, 13 meter over havet, og dermed få utsikt til havnen og innseilingen til byen. Heyerdahl hadde bedt reguleringssjef Hjalmar Torp utarbeide en reguleringsplan, og Torp overlot arbeidet til arkitekt Oscar Hoff. Ved hjelp av en situasjonsplan og en modell illustrerte Hoff en mulig løsning: En adkomstgate i forlengelse av Universitetsgaten ledet rett opp mot det lille høydedraget der rådhuset kronet.

Heyerdahls forslag vakte begeistring i pressen og blant politikerne. Det hjalp nok at han også hadde grep om økonomien. Han foreslo at kommunen skulle selge sine eiendommer på Hammersborg for å bidra til finansieringen av det nye bygget. Dessuten hadde Heyerdahl henvendt seg til byens ledende borgere og bedt dem støtte prosjektet økonomisk, og det resulterte i løfter om 1,1 millioner kroner. Og i begeistringen som fulgte lanseringen av forslaget, kom det inn ytterligere 750 000 kroner. Nå virket det sannsynlig at Kristiania skulle klare å reise et rådhus til byens 300-årsjubileum i 1924. Bygningen kunne bli et samlende symbol og tydeliggjøre de store fremskritt som hadde skjedd i de siste årene.

Rådhuskonkurransen gikk over to runder. Den første runden, i 1915-1916, var en idékonkurranse der det kom inn 44 forslag. Seks av deltakerne ble invitert til å bearbeide sine utkast og levere dem på Kommunegården (Gamle Logen) innen den 15. februar 1918. De arkitektene som var med i runde to var Berner og Berner, August Nielsen (medarbeider Harald Sund), Kristofer Lange, Lorentz Harboe Ree, Bjercke og Eliassen pluss Arneberg og Poulsson.

Hovedkonkurrentene
I andre konkurranserunde ble det klart at to ut prosjekter skilte seg ut. “Efter at ha gjennemgaat de 6 indkomne konkurransearbeider, (...) er vi kommet til det resultat at valget staar mellem “Dag” og “Hvælv og Bjelke””, skriver juryen i sin kritikk. Sistnevnte prosjekt var en bearbeidelse av ”Piperviksporten” fra første runde og var forfattet av Andreas Hesselberg Bjercke og Georg Eliassen. Det andre forslaget, ”Dag,” het ”Vaar” i første runde. Opphavsmennene var Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson. I siste konkurranserunde fremla de også varianten ”Columbi egg”, og det var med den de til slutt vant.

I første konkurranserunde satte Arneberg og Poulsson et kraftig rådhustårn i enden av Universitetsgatens forlengelse. Selve rådhuset lå litt lenger mot øst. Med varianten ”Columbi egg” introduserte de en halvsikelformet plass og lot selve rådhusbygningen bli endepunktet for adkomstgaten. Det var denne enkle og storlinjede løsningen de vant på. Selve bygningens utforming skulle siden endre seg. Den ble bearbeidet igjen og igjen etter som årene gikk og tidens stiloppfatning skiftet. Men de grunnleggende trekkene ble funnet allerede i 1918, og de ser vi fortsatt: Roald Amundsens gate leder frem til Rådhuset, som på bysiden er omgitt av den halvsirkelformede Fridtjof Nansens plass.

Bjercke og Eliassens forslag var helt annerledes. Man kan si det var mer romantisk, mer uregelmessig, mer tilpasset de stedlige forhold. Arkitektene tok utgangspunkt i et eksisterende gateløp, Filosofgangen. Denne gata startet ved Stortingsgaten, like foran Nationalteatret, og skrådde sørover, utenom Pipervikshøyden, mot Pipervikas tradisjonelle sentrum, Tordenskiolds plass, med sjøheltens statue. Bjercke og Eliassen brola gata i forseggjorte mønstre og gjorde den bredere, slik at den ble en “torvgate med vakkert bøiet kontur”. Dermed ble det god utsikt mot fjorden. Det ble skapt et sammenhengende drag fra byens hovedgate, Karl Johans gate med Studenterlunden, ned til honnørbryggen vis à vis Tordenskiolds plass og en stor, tverrstilt rådhusplass mot havna.

Den langstrakte plassen var avgrenset av Vestbanebygningen i vest og en foreslått operabygning i øst foran Akershus-murene. Denne eiendommen ved Kontraskjæret kjøpt brødrene Hannevig i 1916, og Christoffer Hannevig erklærte i 1917 at han ville bygge en opera der. Derfor hadde flere av konkurransedeltagerne innarbeidet Hannevigs operaplaner i reguleringen av rådhusområdet. (Men som kjent gikk det annerledes. Skipsreder Hannevig ble slått konkurs i 1921, og seks år senere ble funksjonalismens pionerverk, restaurant Skansen, reist på denne tomten.)

Bjercke og Eliassens rådhusplass tok opp retningene til Filosofgangen og Vestbanestasjonens front, og plassen ble derfor liggende på skrå i forhold til Karl Johans gate og sentrums rutenett. Slik overførte Bjercke og Eliassen Pipervikas uregelmessigheter til det nye sentrumsområdet.

I likhet med de andre konkurransedeltakerne plasserte også Bjecke og Eliassen rådhuset på Pipervikshøyden. Bygningen markerte seg med et massivt tårn på hjørnet ut mot den brede gågaten. En rampe ledet opp til rådhusets forplass, borggården, som ble rammet inn av en lavere L-formet sekundærbebyggelse. Det var som å komme opp til et slott på en høyde, der stall-liknende bygninger dannet en forplass. Deres rådhusprosjekt skilte klart mellom administrasjon og representasjon. Den representative rådhusdelen var symmetrisk, mens kontorfløyene rundt borggården var assymmtriske og evnet å tilpasse seg det uregelmessige gatenettet.

De fire arkitektene – Arneberg, Poulsson, Bjercke og Eliassen – var jevngamle; i 1918 var de mellom 35 og 38 år gamle og ved starten av sine karrierer. De fire vennene hadde utgjorde to par som nylig åpnet sine praksiser i Kristiania. Tre av dem hadde først gått på Den kongelige Tegneskolen i Kristiania og hatt Herman Major Schirmer som lærer. Siden ble de alle utdannet ved Kungliga Tekniska Högskolan i Stockholm i perioden 1903-1906. De kom fra det samme faglige miljøet, men etter studietiden arbeidet de for ulike ledende svenske arkitekter. Arnstein Arneberg var hos Gustaf Lindgren (1903-1906) og Magnus Poulsson hos Carl Westman (1905-1909). De to andre var betrodde assistenter hos Ragnar Østberg og arbeidet på Stockholm Stadshus i en avgjørende fase, Georg Eliassen i 1906-14 og Andreas H. Bjercke i årene 1906-1910.

For Bjercke og Eliassen må det ha vært en stor fordel å ha vært Østbergs nære og betrodde medarbeidere i lang tid. Mer enn noen andre norske arkitekter var de innforstått med planleggingen av et stort rådhus. De kjente funksjonene ut og inn, og de var drillet i formspråket til en av tidens ledende arkitekter, en mann som dessuten skulle sitte i juryen for konkurransen.

Når man i dag besøker Stockholm Stadshus er det vanskelig ikke å bli blendet av bygningens sjarme. Også samtiden visste at det var et mesterverk Østberg var i ferd med å reise. Det er derfor ikke å undres over at Bjercke og Eliassen forslag i rådhuskonkurransen låner flere trekk fra forbildet i Stockholm. Der går man først inn i et gårdsrom og så inn til store representasjonsrommene. Bjercke og Eliassen har den samme romsekvensen. Dessuten er de fem nisjene på sjøsiden i deres rådhusprosjekt nesten en kopi av Østbergs inngangsfasade. I likhet med Østberg har de plassert et massivt tårn på det ene hjørnet av rådhuset, men i motsetning til Stockholms Stadshus vender deres tårn innover mot byen.

Skjevt og massivt
I to tidlige eneboliger, Villa Pauli (1905) og Villa Bonnier (1909), løser Ragnar Østberg noen planproblemer ved å la enkelte av interiørveggene gå på skrå i forhold til bygningens hovedform. I Villa Geber (1911) blir hele gårdsrommet en rombe. Denne interessen hos Østberg for det uregelmessige skal skrive seg fra hans oppmålinger av eldre bebyggelse, for eksempel Leckö slott fra middelalderen. En som ble influert av Østbergs raffinerte skjevheter var Gunnar Asplund. Hos ham resulterte denne inspirasjonen i mesterverket Villa Snellmann (1918), en bygning som ble en viktig impuls for Gudolf Blakstad og Herman Munthe-Kaas da de tegnet Haugesund rådhus. Bjercke og Eliassen kjente uten tvil meget godt til de utstuderte forskyvninger og kontrollerte overraskelser som man finner i planen til Stockholms stadshus. Men de benyttet denne kunnskapen bare da de utformet torvgatens krumme løp og rådhusets sekundærbebyggelse.

Det var i årene 1904-1905 at det ble avholdt en arkitektkonkurranse i to runder om nytt rådhus (dvs. tinghus) på Eldkvarntomten i Stockholm. Vinner ble Ragnar Østberg. Hans viktigste motstander var Carl Westman. Etter en del viderverdigheter ble det besluttet at tomten skulle brukes til å reise et stadshus (dvs. rådhus), som skulle tegnes av Østberg, mens Westmann ble bedt om å utforme et tinghus på en annen tomt i nærheten.

Andreas Bjercke og Georg Eliassen satte Carl Westman nesten like høyt som Ragnar Østberg, men det var en annen samtidig norsk arkitekt som kjente Westman enda bedre og som hadde en legning og en erfaring som gjorde at han var helt innforlivet med Westmans arkitektur. Det var Magnus Poulsson. Han fant i Carl Westman sitt ideal og gjorde alt han kunne for å få arbeide for ham. Det kompakte i Westmans arkitektur stemte godt med det uttrykket Poulsson søkte. Det er derfor ikke forbausende at Arneberg og Poulssons første utkast i konkurransen om nytt rådhus i Kristiania (1916) har klare likhetstrekk med Westmans tinghus i Stockholm.

Men egentlig går linjen lenger bakover i tiden. Ved århundreskiftet var det et internasjonalt fenomen at arkitektene søkte tilbake til de nasjonale røtter. I Sverige førte det til at Vadstena slott med sin massive sluttethet ble en viktig inspirasjonskilde. Både for Ragnar Østberg og Carl Westman. Men kanskje særlig for Westman. Sammenligner vi Vadstena slott med Westmans tinghus i Stockholm og Arneberg og Poulssons rådhusprosjekt for Kristiania, er det lett å se likhetene. Ikke bare fasadenes tyngde, men også tårnhattene er ganske tilsvarende.

De norske arkitektene som var utdannet i Stockholm regnet svensk arkitektur som del av en felles nordisk arkitekturarv som også hadde gyldighet for Norge. Derfor kunne et svensk slott være en relevant inspirasjonskilde når man lette etter et nasjonalt uttrykk etter at unionen med Sverige var oppløst.

Planene for rådhus i Norges hovedstad hadde fortsatt en lang utviklingsperiode foran seg. På slutten av den modningsprosessen skulle modernismen melde sin ankomst. Funksjonalismens ønske om rene, geometriske volumer ble forløsende for Arneberg og Poulsson. Og deres konsentrerte løsning lot seg lettere transformere enn Bjercke og Eliassens romantiske forslag.

Publisert i Arkitektur i Norge. Årbok 2003

Litteratur:
“Nyt Raadhus i Kristiania”, Arkitektur og dekorativ Kunst, 1915, s. 81-92
“Kristiania Raadhus. Juryens kritik”, Arkitektur og dekorativ Kunst, 1916/5
“Kristiania Raadhus. Juryens kritik”, Arkitektur og dekorativ Kunst, 1918, s. 78-91, 96-108, 110-117, 125-134, 142-150, 158-167
Cornell, Elias, Stockholms Stadshus, Stockholm 1992
Grønvold, Ulf, ”Det store huset innerst i Viken”, Det store løftet, Oslo 2000
Wrede, Stuart, The Architecture of Erik Gunnar Asplund, Boston 1980

Fehn og de andre. En introduksjon til norsk samtidsarkitektur

På 1930-tallet hadde både Finland, Sverige og Danmark internasjonale arkitekturstjerner. Norge fikk aldri noen Alvar Aalto, Gunnar Asplund eller Arne Jacobsen. I mellomkrigstiden ble det riktignok skapt funksjonalistske byggverk av høy kvalitet også i Norge. Men Ove Bang, Lars Backer, Per Grieg eller Arne Korsmo ble dessverre lite kjent utover landets grenser.

I etterkrigstiden har Norden frembrakt betydelige arkitekter som har høstet stor internasjonal anerkjennelse: Reima Piätile og Juha Leiviskä fra Finland, Sigurd Lewerentz og Ralph Erskine fra Sverige, Jørn Utzon og Henning Larsen fra Danmark. I denne perioden har Norge hatt Sverre Fehn, vår første arkitekt av internasjonal betydning, og Christian Norberg-Schulz (1926-2000), en av de vesentligste arkitekturteoretikere etter annen verdenskrig.

I løpet av de to siste desennier har norsk arkitektur opplevd en klar kvalitetsmessig stigning. Aldri har norsk arkitektur blitt møtt med større interesse i utlandet enn nå. Aldri har det vært så mange unge, lovende talenter. Toppen har blitt bredere, og mange arkitektkontorer er nå i stand til å skape førsteklasses byggverk - når anledningen byr seg.

MesterneDet var kraftfulle arkitektkull som ble utdannet rett etter annen verdenskrig. Krigen hadde tynnet ut i rekkene, og et generasjonsskifte tvang seg frem. De arkitektene som etablerte seg i disse årene, kom til å dominere norsk arkitektur i mange tiår, ja et par er fortsatt aktive. De viktigste i denne generasjonen er Sverre Fehn, Christian Norberg-Schulz og Lund & Slaatto. Det er absolutt mulig å si at de har stått for beslektede idealer og til sammen har lagt et fundament for dagens norske arkitektur.

Fehn er, uten tvil, Norges mest originale arkitektbegavelse noensinne. Kjell Lund, og hans avdøde kollega Nils Slaatto, har hatt en større kvalitetsproduksjon enn noen andre. Det er tydelige forskjeller på Fehn og Lund & Slaatto. De har til dels stått for ulike arkitektursyn, men når man i dag ser tilbake på deres virke, blir en sterkest slått av det de har felles: De har vektlagt det konstruktive, vært opptatt av naturmaterialenes iboende skjønnhet og utprøvd vesentlige arkitektoniske problemstillinger i egne arbeider. Det samme alvor gjennomsyrer også Christian Norberg-Schulz som i hele etterkrigstiden har preget norske arkitekter med sine vurderinger og teoribygging.

Fehns oppstigning til berømmelsens tinder kom sent og har vært bratt. Av de som har mottatt Pritzker Price, var han den minst kjente på forhånd. I 1981 inkluderte Peter Cook Sverre Fehn[i] i en viktig serie artikler i Architectural Review om “Unappreciated architects”. To år senere utgav forlaget Rizzolli i New York den første boken om Sverre Fehn.[ii]

Det endelige gjennombruddet for Sverre Fehn kom i 1997. Han vant konkurransen om Det kongelige teater i København[iii], ble tildelt Pritzker Price og fikk Heinrich Tessenow medaljen i gull. Dessuten åpnet en større internasjonal vandreutstilling av hans arbeider i Basilica Palladiana i Vicenza og samtidig utkom boken med Fehns samlede oevre.[iv]

I en tid hvor sann originalitet er sjelden, har Fehn vist stor selvstendighet: Hans verbale uttrykksform er meget poetisk[v], og hans naive skisser er den dyktige tegners raske nedtegnelser. Hans utgangspunkt var Mies van der Rohe, men allerede i konkurranseprosjektet for krematorium ved Larvik (1950) blir hans modernisme ladet med symbolikk: Anlegg formes som en lang mur, en overgangen fra liv til død. Tilsvarende djerve, enkle grep finner en også i Den norske paviljongen på verdensutstillingen i Brussel[vi] (1958) og den nordiske paviljongen i Biennaleparken i Venezia[vii] (1962). Hedmarksmuseet på Hamar[viii] (1969), som må regnes som Fehns hovedverk, er en dristig og meget talende sammenstilling av middelalderske ruiner og vår tids materialer. Byggverkenes forhold til landskapet er et hovedtema hos Fehn. I et prosjekt for kunstgalleri ved Verdens Ende[ix] (1988) forsvinner bygningen som flate terrasser bak bergknausene, men oftest ligger bygningene som bevisste menneskeverk i naturen.[x]

Landskapsforståelse har også vært et hovedtema for Christian Norberg-Schulz. Han har vært opptatt av «stedets ånd» og hva det vil si å bo, skrevet vakkert om skogen og snevær og arbeidet med landskapsanalyse. CNS’ arbeid med omgivelsesforståelse har vært et viktig for norske arkitekter. Dessuten er dette et bidrag til et kjerneområde i norsk selvforståelse. Kulturhistorikeren Nina Witoszek har hevdet at “norsk natur ble så emosjonelt og ideologisk ladet på 1800-tallet at nordmenn aldri siden har kunnet se den løsrevet fra identitet og nasjon”.[xi]

Lund & Slaatto[xii]tegnet på 1960-tallet kompakte bygninger ofte formet som kuber eller pyramider. På 1970-tallet utviklet de en strukturalistisk arbeidsform som ble nyansert på 1980-tallet slik at den evnet å tilpasse seg ulike oppgaver og miljøer. De har vært med på å fornye norsk trearkitektur og deres kirkearkitektur rager meget høyt. Vernebygget på Hamar er kontorets viktigste verk fra de siste årene, en original løsning der skråvinkelen mellom ruinen og museumslåven utnyttes til et spennende spill i glassflatene. Et beskyttende telt over fortidens rester blir til en gjennomlyst glasskatedral fra vår tid.

EtterfølgerneFra 1971 til 1995 var Sverre Fehn professor ved Arkitekthøgskolen i Oslo (AHO) og øvet som pedagog stor innflytelse over en hel generasjon norske arkitekter. På det politiserte 1970-tallet kom andre ting i forgrunnen, men på 1980-tallet ble forståelsen for Fehn større.

Arne Henriksen (f. 1944) har vært et viktig bindeledd mellom Fehn og de yngre arkitektene. Også Henriksen var i noen år professor ved AHO. Før det var han ansatt ved NSBs (Jernbaneverket)s arkitektkontor. Hans virke der resulterte i en serie stasjonsbygninger som har vunnet internasjonale priser, og Henriksen har uten tvil fornyet norsk jernbanearkitektur. I sine stasjonsbygninger legger han vekt på det konstruktive og er inspirert av Sverre Fehn arkitektur[xiii]. Unge arkitekter, som Jan Olav Jensen og Carl-Viggo Hølmebakk, søkte til NSBs arkitektkontor for å arbeide sammen med Henriksen

Jan Olav Jensen (f. 1959) ble først lagt merke til da han og hans medstudent Per Christian Brynhildsen tegnet et leprahospital i Lasur i India[xiv] i 1984. Anlegget er blitt belønnet med Aga Kahn Award for Architecture. Da Jensen var ansatt ved NSBs arkitektkontor, tegnet han en garasje for 42 tonns truck ved Rolvsøy godsterminal[xv] i Østfold (1989) som var et overbevisende stykke design: I det åpne landskapet blir den lille, ovale garasjen et fast figur.
Carl-Viggo Hølmebakk (f. 1958) har tegnet noen få, men vesentlige byggverk. Et arbeidsrom for hans forlegger-far[xvi] (1991) og, i enda sterkere grad, et uthus (verksted og lagerrom) i foreldrenes hage (1995) har fått internasjonal oppmerksomhet. Det siste er en 6,5 m høy frittstående sylinder murt i 1½ stein tegl. Inn i sylinderen er to etasjer hengt opp i to krumme trebjelker. Hølmebakks sylinderformede uthus[xvii] og Jensens ovale garasje, er to små, praktiske byggverk som pga sin konstruktive forfining og geometriske klarhet, har blitt stående som to enigmatiske figurene fra de siste tiårene.

Hølmebakks sommerhus ved Risør[xviii] (1997) er igjen et lite byggverk som har fått stor og velfortjent oppmerksomhet. Det fleksible konstruksjonssystemet med kvadratiske søyler er styrt av en underliggende grid, men viker for å spare furutrærne. Hytta kjennetegnes av en intens innlevelse i stedets topografi.

Reiselivsprosjektet i Oppland og Sogn og Fjordane[xix] (1997) er turisttiltak langs norske fjellveier hvor en har prøvd å «forklare det omliggende landskap». Carl-Viggo Hølmebakk[xx] har designet noen sirkulære utkikksplattformer mens Jan Olav Jensen og hans partner Børre Skodvin har hatt flere og mer varierte oppgaver: sikksakk-formede rekkverk langs et dramatisk fossefall, laftede informasjonsvegger, rasteplasser med skånsomt innpassede gangveier, utstillingssystem, utemøbler og toalettanlegg. Til de senere arbeidene til Jensen & Skodvin hører også en teglvilla i Oslo[xxi], installasjoner for markparkering ved Oslos nye hovedflyplass[xxii] og Mortensrud kirke[xxiii] (2002), en av de viktigste nye arkitekturverkene i Oslo.

Knut Hjeltnes kan også, til en viss grad, sies å bygge videre på tradisjonen fra Sverre Fehn. Hans eneboliger i Oslo-området er svært gjennomarbeidede, preget av naturmaterialer og viser god terrengforståelse.

Utenfor Oslomiljøet, men med de samme idealene, finner en Hilde Haga (f. 1964) og Rune Grov (f. 1957) i Stavanger. Det viktigste arbeidet til Haga og Grov til nå, Nordisk Kunstnersenter (1997) i Fjaler[xxiv]. Rune Grov uttaler: «Vi leser Norberg-Schulz’ tekster. St Hallvard kirke av Lund & Slaatto er en av våre favorittbygninger og Fehn er vårt forbindelsledd til Asplund og den store arkitekturen.» [xxv]

Internasjonalt og samtidig
Selv om det er vanskelig for norske arkitekter å være upåvirket av Fehn og den tradisjon som er utviklet i etterkrigstiden, er selvsagt den internasjonale arkitekturutvikling en vel så stor inspirasjonskilde. I Norge, som i mange andre land, søker mange unge arkitekter etter en arkitektur med et kraftfullt uttrykk der en benytter få virkemidler.

Kristin Jarmund startet sin karriere med å gå tilbake til modernismens røtter på 1920-tallet. Noen av hennes arbeider har rektangulære elementer med sterke farger og fasader komponert som malerier av Piet Mondrian. Hun er en elegant designer, og hennes senere arbeider har et mer samtidig uttrykk der glass- og lysvirkninger kombineres på en effektfull måte.

70°N Tromsø har oppnådd rike romvirkninger innenfor kubiske bygningsvolumer. Fritidsboligen til partner Gisle Løkken er en glassboks satt inn i et spektakulært nordnorsk landskap. Jarmund / Vigsnæs har en ganske mangfoldig produksjon plassert i svært ulike omgivelser – fra arktiske Svaldbard til fritidsboliger i sydlige Norge. Deres ombygging av Vestkantbadet[xxvi] i Oslo er minimalistisk og raffinert. Helen & Hard holder til i Stavanger på sørvestkysten. Deres viltre og kontrastfulle arkitektur kan sees som et svar på byens sammensatte bebyggelse. De sentrale partnerne i Space Group har arbeidet med Rem Kolhaus i OMA og deres mest berømte prosjekt, et større kultursenter i Oslo, springer ut av dette samarbeid. Deres seirende prosjekt i konkurransen om fergeterminal i Tromsø er løfterikt.

Det mest internasjonale og suksessrike unge norske arkitektkontoret er uten tvil Snøhetta. Da de vant den viktige konkurransen om biblioteket i Alexandrina [xxvii] i 1989, hadde de nesten ikke bygget noe. Siden har kontoret vunnet viktige internasjonale konkurranser som William Turner[xxviii] senteret i Maregate, England, den nasjonale opera i Oslo, som nå er under bygging, og er nylig blitt tildelt oppdraget for et fredsmuseum på World Trade Center tomten i New York.

Publisert på engelsk i Architecture + Urbanism november 2004

[i] Peter Cook, “Trees and horizon. The Architecture of Sverre Fehn”, Architectural Review August 1981

[ii] Per Olaf Fjeld, Sverre Fehn. The Thought of Construction. (New York, 1983)

[iii] A+U 1-1999, page 157-165

[iv] Gennaro Postiglione, Christian Norberg-Schulz, Sverre Fehn (1997)

[v] A+U 1-1999, page 167-171

[vi] A+U 1-1999, page 33-39 brussel

[vii] A+U 1-1999, page 20-31

[viii] A+U 1-1998, page 106-141, A+U 1-1999, page 45-59

[ix] A+U 1-1999, page 10-13

[x] A+U 1-1999, page 75-91, A+U 1-1999, page 61-73

[xi] Nina Witoszek, page 44, Norske naturmytologier (Oslo, 1998)

[xii] Ulf Grønvold, Lund & Slaatto (Oslo, 1988)

[xiii] Architectural Review February 1995

[xiv] A+U 4-1998, page 104-123

[xv] Architectural Review January 1997

[xvi] A+U 12-1997, page 16-21

[xvii] A+U 12-1997, page 22-31

[xviii] A+U 12-1997, page 42-55

[xix] A+U 9-1999, page 96-133

[xx] A+U 12-1997, page 36-41

[xxi] A+U 9-1999, page 148-163

[xxii] A+U 9-1999, page 134-147

[xxiii] A+U 8-2002, side 92-103

[xxiv] Architectural Review April 1998

[xxv] Arkitekten i samtale med forfatteren

[xxvi] A+U 2-2002, page 76-81

[xxvii] A+U 11-2001, side 24-30

[xxviii] A+U 2-2002, page 3-6