Det vil være en skamplett på denne regjeringen om den vedtar å rive høyblokka

Arkitekt Ulf Grønvold står i morgenlyset og betrakter Høyblokka med et interessert blikk. I dagene etter 22. juli var trærne langs allèen foran inngangen irrgrønne, flagget på halv stang og fasaden på Høyblokka full av åpne sår. Nå er trærne nakne, flagget gått til topps, mens Høyblokka er hvit som snø, pakket inn hvit duk.

– Vet du hva den minner meg om når jeg ser den? Christo! Han kunstneren som pakket inn alt mulig, bygninger, trær... Du ser jo tingene mye tydeligere når de er pakket inn. Du ser dem liksom på nytt.

– Det ligner jo også en bandasje?

– Ja, det er jo mye nærmere virkeligheten. Blokka er jo bandasjert. Den er såret, sier Grønvold, som nettopp er blitt hentet ut fra sitt kontor i Nasjonalmuseet for kunst. Sammen har vi vandret forbi Tinghuset, der Anders Behring Breivik igjen skal stille i fengslingsmøte mandag som kommer. Grønvold er nok mer opptatt av foredraget han skal holde for sine kolleger i Arktitektforeningen neste uke. Der er stemningen amper når de hører statsråd Rigmor Aasrud si at hun ikke kan utelukke å rive Høyblokka.

– Det som virker forbausende er at hver gang hun uttaler seg, så virker det som om hun allerede har bestemt seg. Det er veldig rart når det pågår utredninger. Et perspektiv på dette er at å rive Høyblokken, det er å fullføre det Breivik begynte på. Han kom halvveis, nå gjør staten resten. Det syns jeg er helt absurd.

– Nå argumenterer du med følelser? Hva med det arkitektoniske?

– Følelser, det er når man lar noen ansattes følelser få lov til å bestemme hva slags bygninger staten skal ha for all framtid. Det syns jeg er å la følelsene rå. Jeg syns ikke min argumentasjon er følelsesbasert, den er mer symbolsk. Å skulle fortsette en riving en terrorist har påbegynt, det syns jeg er helt galt. Men til det arkitektoniske, så representerer jo regjeringskvartalet en veldig sammensatt historie, som igjen er fortellingen om Norge. Man kan ikke fjerne den!
Grønvold viser fram historiske bilder han skal bruke i foredraget sitt, der det går tydelig fram at regjeringskvartalet har blitt til bit for bit. Først kom Finansdepartementet i 1904, og meningen var at en helt lik bygning skulle plasseres ved siden av med et midstykke slik at hele kvartalet dannet en H. Tiår og etter tiår gikk uten at man tok seg råd til det, men etter 2. verdenskrig begynte man å planlegge en høy blokk som skulle presses inn mellom tre sykehusbygninger som sto der fra før, Det militære hospital, Fødselsklinikken og Rikshospitalet. Disse ble revet etter hvert som Høyblokka reiste seg og sto ferdig i 1958. Bygget er tegnet av arkitekt Erling Viksjø, som har latt seg inspirere av modernismen og den kjente sveitsiske arkitekten Le Corbusier, som også tegnet FN-bygningen i New York.

– Du kan si at Høyblokka er i slekt med den internasjonalt kjente FN-bygningen, samtidig som Viksjø har lagt norsk elvegrus i støpen og så sandblåst den. Det jeg også syns er vakkert og viktig med Høyblokka, er at den utgjør midtstykket i selve regjeringskvartalets komposisjon, med Finansdepartementet og Y-blokka som et bein på hver side, som en slags nytolkning av den gamle H-en. Foran er et halvsirkelformet basseng, og fra hovedinngangen går den gamle allèen, som peker videre mot det nyere R4-bygget. Hvis man tar bort Høyblokka, som er sentrum i hele komposisjonen, så blir det jo meningsløst, hele greia! sier Grønvold opprørt.

– Dette er jo historien om hvordan Norge blir til! Det er pragmatisme og improvisasjon over mange tiår, det syns jeg er storveis! Vi er ikke landet for de helt store visjoner, men vi er landet for improvisasjon og det å være pragmatikere. Jeg syns det sier masse om Norge, og jeg syns det ville være veldig dumt og korttenkt å skulle ødelegge den historien. Det at noen departementsansatte akkurat nå har noen traumer, det kan ikke gripe inn i kulturhistorien med en sånn tyngde. Det fullstendig kulturløst å skulle tenke på rive Høyblokka. Det vil bli en skamplett på denne regjeringen, hvis de river den. Alt jeg har hørt til nå, er at konstruksjonen er i orden. Her er det bare å reparere. Bygget står jo der!

Arkitekt Grønvold syns heller ikke det bør telle med i vurderuingen at Høyblokka var åsted for grufulle hendelser, som at mennesker døde der inne.

– Opp gjennom tidene når et viktig bygg har blitt ødelagt av krigshandlinger eller ulykker, så har man jo alltid bygd opp igjen. Tårnet i Venezia, Campanilen, raste jo sammen, og ble bygd opp igjen rundt år 1900. Ingen tenker jo på det i dag! Under 1. verdenskrig var mange av stridighetene i Belgia. De historiske byene der ble ødelagt, og de ble også bygd opp igjen. Når fienden knuste noen historiske bygninger, så bygde man dem jo opp igjen. Det er den faste regelen helt fram til vår tid. Etter 2. verdenskrig kommer det et skifte. Da er det bare visse steder man prioriterer å bygge opp igjen. Det er kommet et slags ærlighetskrav, man skal liksom ikke jukse. Man skal uttrykke sin tid i stedet. Ja, det har skjedd mye galt i etterkrigstiden.

Intervjuet av Hanne Mauno. Publisert i Dagsavisen 11. november