Minnemøte for Gordon Hølmebakk i Gyldendalhuset 25. januar
2018: Geir Mork, direktør i forlaget fra 1995 til 2015, forteller at det var
Gordon Hølmebakk som foreslo at Fehn skulle engasjeres til å omskape den gamle
bygningsmassen på vestsiden av Sehesteds plass. Og nå satt vi midt i dette
hovedverket i nyere norsk byggekunst. «Arkitektur var en av hans lidenskaper»,
fortalte Mork. Og Gordon hadde
insistert: «Fehn må få tegne det hele.»
Arkitektur og litteratur. Koblingen
mellom de to er problematisk. Bygninger lar seg ikke så lett gripe med ord, og
mange av de beste arkitektene har vært ordblinde. Trolig er det snakk om ulike
hjernehalvdeler og definitivt to separate kultursfærer. Men det fins broer
mellom dem.
Som at to av de tre barna til Inger
Sophie og Gordon Hølmebakk ble arkitekter. Beate professor på Arkitekthøgskolen.
Sammen med sin mann Per Tamsen, driver hun arkitektkontoret Manthey Kula som
har fått anerkjennelse for poetiske konstruksjoner i dramatiske norske
naturomgivelser. (I parentes: Manthey er morens pikenavn og Beates mellomnavn, Kula
et fordums slektsnavn hos Per)
Carl-Viggo, har, som kjent, en
mer omfattende produksjon, og nevnes med ærefrykt i informerte miljøer rundt om
på kloden. Hans berømmelse startet på midten av 1990-tallet. Utgangspunktet var
barndomshjemmet på Ullern der han omformet farens bibliotek og fikk bygd et
uthus i hagen, en sylinderformet konstruksjon murt opp i tegl. Disse små
tingene fikk internasjonal oppmerksomhet og havnet på forsiden av et ledende
japansk fagtidsskrift. Arkitektur og litteratur ble også knyttet sammen i 2002 med
arkitektkonkurransen om et publikumsbygg ved Bjerkebæk, Sigrid Undseths hjem på
Lillehammer. Carl-Viggo seiret, Beate fikk annenpremie.
Men egentlig var det Gordon som
først krysset grensen mellom de to fagfeltene. Det skjedde i 1986 da han
redigerte en samling tekster av Christian Norberg-Schulz, den mest skrivende av
alle norske arkitekter og leste rundt om i verden. Den vakre boken Et sted å være. Essays og artikler ble
etterfulgt ti år senere av Øye og hånd.
Essays og artikler. Ny rekke.
Den siste boken ble utgitt i
1997, det året Sverre Fehn fikk Pritzker-prisen, verdens mest høythengende
arkitekturpris. Da gikk jeg til Fehn og spurte om han ville tegne vårt
arkitekturmuseum, en utvidelse av den første Norges Bank-bygningen (skapt av
Christian Heinrich Grosch), et hus vi håpet å en gang få tak i.
Slik ble det. Vi fikk et hus som knyttet
sammen fortid og samtid, Fehns modernisme og klassisismen til Grosch. Oppskriften
på det ideelle arkitekturmuseet, mente vi.
Det var en strid som tok 11 år, og
i den kampen ble Gordon Hølmebakk og jeg kampfeller og venner. Sammen tok vi
initiativet til Groschselskapet som ble opprettet i 1999. Selskapets viktigste oppgave
har vært å dele ut Groschmedaljen som etablerte seg umiddelbart som Norges
viktigste arkitekturpris, en norsk Pritzker-pris. Som første prisvinner fikk Sverre
Fehn prisen i januar 2001, på 200 årsdagen for Grosch´fødsel. Utnevnelsen var
selvfølgelig en del av kampanjen for å få politisk gjennomslag for vårt
museumsprosjekt.
Da vi skulle sette sammen Groschselskapets
styre, gikk Gordon Hølmebakk og jeg sammen til universitetsrektor Kaare Norum, (Grosch
hadde jo tegnet universitetsbygningene på Karl Johan), til oslobispen Gunnar
Stålsett, (tallrike Grosch-kirker fins spredd over hele landet), til Statsbyggs
direktør Øivind Christoffersen (Grosch hadde også vært ansvarlig for statens
byggevirksomhet), pluss slottsforvalter Thomas Willoch, historieprofessor
Anne-Lise Seip og kunsthistoriker Siri Munthe. Alle sa ja. Det skyldtes uten
tvil Gordons kulturelle tyngde og spesielle vesen, alle ville være i et styre
sammen med ham.
Selv om det var litteratur som
var Gordon Hølmebakks gebet så han klart arkitekturens kulturelle og
samfunnsmessige betydning. Han forsto at Norge med Norberg-Schulz og Fehn hadde
to fremragende, internasjonale begavelser, og han ville gjerne medvirke til at
deres kvaliteter fikk manifestere seg.
Gordon Hølmebakks innsats var
viktig for at Arkitekturmuseet, det siste Fehn-verket, det som etterfulgte
Gyldendalhuset, ble til virkelighet. Gordon var et usedvanlig fint og kultivert
menneske, og jeg er dypt takknemlig for den tiden jeg fikk sammen med ham.
Publisert i Arkitektnytt 3-2018
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar