GORDON OG ARKITEKTUREN

Minnemøte for Gordon Hølmebakk i Gyldendalhuset 25. januar 2018: Geir Mork, direktør i forlaget fra 1995 til 2015, forteller at det var Gordon Hølmebakk som foreslo at Fehn skulle engasjeres til å omskape den gamle bygningsmassen på vestsiden av Sehesteds plass. Og nå satt vi midt i dette hovedverket i nyere norsk byggekunst. «Arkitektur var en av hans lidenskaper», fortalte Mork.  Og Gordon hadde insistert: «Fehn må få tegne det hele.»

Arkitektur og litteratur. Koblingen mellom de to er problematisk. Bygninger lar seg ikke så lett gripe med ord, og mange av de beste arkitektene har vært ordblinde. Trolig er det snakk om ulike hjernehalvdeler og definitivt to separate kultursfærer. Men det fins broer mellom dem.

Som at to av de tre barna til Inger Sophie og Gordon Hølmebakk ble arkitekter. Beate professor på Arkitekthøgskolen. Sammen med sin mann Per Tamsen, driver hun arkitektkontoret Manthey Kula som har fått anerkjennelse for poetiske konstruksjoner i dramatiske norske naturomgivelser. (I parentes: Manthey er morens pikenavn og Beates mellomnavn, Kula et fordums slektsnavn hos Per)

Carl-Viggo, har, som kjent, en mer omfattende produksjon, og nevnes med ærefrykt i informerte miljøer rundt om på kloden. Hans berømmelse startet på midten av 1990-tallet. Utgangspunktet var barndomshjemmet på Ullern der han omformet farens bibliotek og fikk bygd et uthus i hagen, en sylinderformet konstruksjon murt opp i tegl. Disse små tingene fikk internasjonal oppmerksomhet og havnet på forsiden av et ledende japansk fagtidsskrift. Arkitektur og litteratur ble også knyttet sammen i 2002 med arkitektkonkurransen om et publikumsbygg ved Bjerkebæk, Sigrid Undseths hjem på Lillehammer. Carl-Viggo seiret, Beate fikk annenpremie.

Men egentlig var det Gordon som først krysset grensen mellom de to fagfeltene. Det skjedde i 1986 da han redigerte en samling tekster av Christian Norberg-Schulz, den mest skrivende av alle norske arkitekter og leste rundt om i verden. Den vakre boken Et sted å være. Essays og artikler ble etterfulgt ti år senere av Øye og hånd. Essays og artikler. Ny rekke.

Den siste boken ble utgitt i 1997, det året Sverre Fehn fikk Pritzker-prisen, verdens mest høythengende arkitekturpris. Da gikk jeg til Fehn og spurte om han ville tegne vårt arkitekturmuseum, en utvidelse av den første Norges Bank-bygningen (skapt av Christian Heinrich Grosch), et hus vi håpet å en gang få tak i.

Slik ble det. Vi fikk et hus som knyttet sammen fortid og samtid, Fehns modernisme og klassisismen til Grosch. Oppskriften på det ideelle arkitekturmuseet, mente vi.  

Det var en strid som tok 11 år, og i den kampen ble Gordon Hølmebakk og jeg kampfeller og venner. Sammen tok vi initiativet til Groschselskapet som ble opprettet i 1999. Selskapets viktigste oppgave har vært å dele ut Groschmedaljen som etablerte seg umiddelbart som Norges viktigste arkitekturpris, en norsk Pritzker-pris. Som første prisvinner fikk Sverre Fehn prisen i januar 2001, på 200 årsdagen for Grosch´fødsel. Utnevnelsen var selvfølgelig en del av kampanjen for å få politisk gjennomslag for vårt museumsprosjekt.

Da vi skulle sette sammen Groschselskapets styre, gikk Gordon Hølmebakk og jeg sammen til universitetsrektor Kaare Norum, (Grosch hadde jo tegnet universitetsbygningene på Karl Johan), til oslobispen Gunnar Stålsett, (tallrike Grosch-kirker fins spredd over hele landet), til Statsbyggs direktør Øivind Christoffersen (Grosch hadde også vært ansvarlig for statens byggevirksomhet), pluss slottsforvalter Thomas Willoch, historieprofessor Anne-Lise Seip og kunsthistoriker Siri Munthe. Alle sa ja. Det skyldtes uten tvil Gordons kulturelle tyngde og spesielle vesen, alle ville være i et styre sammen med ham.

Selv om det var litteratur som var Gordon Hølmebakks gebet så han klart arkitekturens kulturelle og samfunnsmessige betydning. Han forsto at Norge med Norberg-Schulz og Fehn hadde to fremragende, internasjonale begavelser, og han ville gjerne medvirke til at deres kvaliteter fikk manifestere seg.

Gordon Hølmebakks innsats var viktig for at Arkitekturmuseet, det siste Fehn-verket, det som etterfulgte Gyldendalhuset, ble til virkelighet. Gordon var et usedvanlig fint og kultivert menneske, og jeg er dypt takknemlig for den tiden jeg fikk sammen med ham.

Publisert i Arkitektnytt 3-2018