Oslos gylne anledning

Nå er Oslos gylne øyeblikk. Det lanseres ikke mange store byggeplaner lenger. Nesten overalt er det slutt med dristige nye kulturbygg. Verdensøkonomien er i tilbakegang og byggeaktiviteten sterkt redusert. – Men i Oslo er det planer, i Oslo bygges det. Astrup Fearnleys kunstmuseum på Tjuvholmen, Veksthuset på Tøyen, Nasjonalmuseet på Vestbanen pluss Deichmanske bibliotek, Munch/Stenersen-museeet, og trolig Universitetets kulturhistoriske museum, i Bjørvika, alt skal reises i løpet av noen få år.

Internasjonalt er dette er en unik situasjon som gjør Oslo til den nye hotte europeiske byen, det er her det skjer. Derfor får Oslo nå en oppmerksomhet i internasjonale medier som vi aldri har fått tidligere. For eksempel ble resultatet av konkurransen om Munchmuseet presentert i 30 utenlandske tidsskrifter.

Selvsagt var det Operaen som innledet den nye tidsalder. Bygningen har blitt en enestående suksess. Alle nordmenn har et forhold til den, og snart har alle har vandret på operataket. Internasjonalt er reaksjonen like overveldende. Mies van der Rohe prisen, EUs offisielle arkitekturpris, er bekreftelsen på at Operaen var det beste nye byggverket i Europa i 2008. Utenlandske journalister kom til Oslo, lot seg begeistre av Operaen og oppdaget at byen var i forvandling.

I denne situasjonen diskuteres vinnerutkastet for Munchmuseet. Er det for langt, og særlig: Er det noen meter for høyt? Selv tror jeg ikke det. Jeg tror det er riktig at museet ruver så pass som det gjør i de foreliggende planene. Så veldig høyt er det jo ikke, 57 m, under halvparten av Plaza hotellet. Men la oss ta en omvei om et annet byggverk som i sin tid var vel så omstridt: Oslo Rådhus.

Oslo sentrums møte med fjorden er ved to bukter, Pipervika og Bjørvika, som er atskilt ved hjelp av en høyderygg, Akershusneset. Sett fra fjorden er det ikke tvil om hva som er Pipervikas samlende symbolbygning: Rådhuset med sine to mektige tårn. I Bjørvika er bildet mye mer uklart. Postgirobygget (111 m) er nesten like høyt som Plaza hotel. Det er planer om enda høyere bygg til erstatning for Postens lavbygg i Biskop Gunnerus gate. Og så kommer Barcode (67 m). Hvordan kan kulturbyggene hevde seg i denne kommersielle verdenen? Operaen kompenserer for en relativt beskjeden høyde med sin oppsiktvekkende landskapsform, men den løsningen kan ikke bli normdannende for andre.

Den 15. november 1923 fattet bystyret prinsippavgjørelsen om å reise Rådhuset. Prosjektet var noe annerledes, og mindre, enn det som til slutt ble reist. Likevel var størrelsen et stort stridsspørsmål. Munchmuseet vil bli 9 m lavere enn Rådhuset. Museet vil få en ganske moderat høyde i Bjørvika-sammenheng, men ved at det er trukket frem mot fjorden får det likevel prominens. Hamsunsenteret er en vertikal som rager opp over bebyggelsen på Hamarøy. Kanskje er det på sin plass at museet til vår største billedkunstner også står frem med tydelighet? I mange tiår var det snakk om at Munch burde få et vesentlig utsmykkingsoppdrag i Oslo Rådhus. Slik ble det aldri. Derfor er det en lykkelig tilfeldighet hvis hans museum blir et monumentalbygg i Bjørvika slik Rådhuset er i Pipervika.

Til sist tilbake til unntaksbyen Oslo, en by som er inne i et hamskifte, en endringsprosess som blir lagt merke til internasjonalt. Vi ligger lengst mot nord og utenfor EU. Vi er få, og det er ikke opplagt at verden skal være opptatt av oss. Den har ikke vært det i særlig grad. Oslo har vært en by som har vært forbeholdt de spesielt interesserte – og norske arkitekter. I mellomkrigstiden tegnet den viktige tyske arkitekten Eric Mendelson et kontorbygg her, og på 1950-tallet kom den amerikanske ambassaden av Eero Saarinen. Begge er bygninger som regnes med i norsk arkitekturhistorie. Men så mange flere utenlandske bidrag ble det ikke, ikke før nå. Nå blir det Astrup Fearnley Museum ved den italienske mesterarkitekten Renzo Piano, og vi vil få ny og elegant Homenkollbakke tegnet av dansk-belgiske Julian de Smedt. Og for noen få år siden ble triste Bislett stadion erstattet av et mye mer funsjonelt og vakrere anlegg tegnet av danske C. F. Møller. Ser vi bort fra Plaza hotel (som er tegnet av det svenske arkitektkontoret White), så har vi vært heldige med det de utenlandske arkitektene har tilført Oslo sentrum. Og nå kan vi få et kneisende Munchmuseum tegnet av Juan Herreros. Han ble invitert til konkurransen fordi han er en av Spanias fremste arkitekter. Vi bør møte ham med tillitt. I Oslos gylne øyeblikk kan hans bidrag bli et av de viktigste.

Publiseret i Aftenposten 26. august 2009