Arkitekturens veivisere

 

I løpet av noen få tiår har det blitt mye lettere å få oversikt over de viktigste bygningene i de fem største norske byene. Nå fins det arkitekturguider for både Oslo (1984/2008), Trondheim (1999), Kristiansand (2002), Bergen (2008) og Stavanger (2013). Dermed har vi fått såpass mange guider at det kan være nyttig å se på utgivelsene samlet, få frem fellestrekk som hører sjangeren til og peke på hva som skiller bøkene fra hverandre.

Kartguidene er guidebøkenes lillebror. Selv har jeg prøvd meg i sjangeren med Oslo arkitektkart, utgitt sammen med Inger Simers Moe. Storebroren, det største formatet, er Nikolaus Pevsners The Buildings of England; en bokserie som startet i 1945 og nå er oppe i 46 bind. Disse tekstbaserte bøkene med få illustrasjoner videreføres og ajourholdes i dag av en hel armé av britiske arkitekturhistorikere. 

Her i Norge startet det egentlig på 70-tallet. Da utga BAF Bergen. En arkitekturguide (1970), et stiftet hefte på 40 sider med opplysninger om 123 bygninger, på både engelsk og norsk. I 1983 fikk den sin fortsettelse ved utgivelsen av BAF-GUIDE 1970-1983, produsert av Dag Rognlien i Arkitektnytt. Som et vedlegg til bladet hadde Rognlien allerede i 1971 utgitt Kartguide over arkitektur i Oslo-området trykket i blått. Ny utgave fulgte i 1976, begge ganger sto Are Telje for utvelgelsen av bygningene.

OAF var én av flere initiativtagere til den første osloguiden, Oslo en arkitekturguide (1984), skrevet av Pål Henry Engh og Arne Gunnarsjaa. Foreningen har imidlertid ikke hatt noe å gjøre med Arkitektur i Oslo. En veiviser til byens bygningsmiljø, forfattet av Ole Daniel Bruun, som kom første gang i 1999 og i ny versjon i 2008. Ellers har det alltid vært NALs lokalforeninger som er drivkraften og den faglige garantisten for arkitekturguidene. Ofte trengs det i tillegg en tung samarbeidspartner for at en guidebok skal bli til virkelighet. I Kristiansand var det kommunen (ved Kulturdirektøren), og i Bergen sto Bergens Tidende for utgivelsen.

En guidebok må ha hendig format for å få plass i en jakkelomme. De korte presentasjonene av byggverkene må inneholde foto, standardiserte fakta og det må være kart slik at man kan finne bygningene. Pluss en beskrivende tekst, som kan variere i lengde og informasjonsdybde. Til de skrinneste hører omtalen av bygning nr. 489 i bergensguiden: ”Frisk nykommer i et av Bergens mest kjente eneboligstrøk.”

            Byens størrelse har selvsagt betydning for hvor mange hus som kommer med: 125 i Kristiansand, 280 i Trondheim og 492 i Bergen. Den eldste osloguiden har tatt med 718 bygninger. Den nyeste har 648 innførsler, men i virkeligheten er langt flere med. For eksempel kan det under ett nummer, som nr. 554, Leiegårder ved Niels Juels gate, gjennomgås hele 18 enkeltbygninger. Og la det være sagt med en gang: Ole Daniel Bruuns Arkitektur i Oslo. En veiviser til byens bygningsmiljø er helt overlegen når det gjelder informasjonsmengde. Her aner man Kunnskapsforlagets ressurser og skattekisten Oslo byleksikon som en tilleggskilde.

            Det er to ulike måter å ordne en arkitekturguide på: kronologisk eller geografisk. Engh og Gunnarsjaas osloguide er ordnet geografisk. Ved å starte i sentrum og bevege seg skrittvis utover i periferien forklares det også hvordan byen har vokst. Dessuten oppdager man  bygninger som ligger nær hverandre, uansett når de er fra. Min favoritt blant arkitekturguidene er ellers den vakre og ryddige Guide till Göteborgs arkitektur fra 2006. Den er også ordnet geografisk, og redaktør Claes Caldenby opplyser at den første osloguiden var inspirasjonskilde. Den geografiske ordningen anerkjenner at en guidebok er noe man vandrer med. Vandringen i bylandskapet er vel så viktig som tidsreisen.

            Ole Daniel Bruuns osloguide, derimot, er kronologisk ordnet. Da kan det være vanskelig å finne en bygning hvis man er usikker på når den er fra. Når guidebøkene for Kristiansand, Trondheim og Bergen likevel fungerer greit med sin kronologiske fremstilling, skyldes det at stoffmengden i disse er så mye mindre enn i Ole Daniel Bruuns bok. Man ser det også ved å sammenligne for eksempel med Berlin. The Architectural Guide fra 2006. Den er en glimrende historiebok, bygningene er kronologisk ordnet og de mellomlange bygningsbeskrivelsene er informative og poengterte. Er siktemålet å få frem de historiske hovedlinjene, trenger man ikke være heldekkende. Derfor er det er langt færre bygninger i berlinguiden enn i Bruuns bok, hvor preget blir mer leksikalsk.

Så til høstens tilvekst. Den heter Stavanger arkitekturguide på tittelsiden og Arkitekturguide for Sør-Rogaland 1975-2010 på omslaget. Den er geografisk ordnet, men mangler Engh/Gunnarsjaas innledende tekster som forklarer det særpregede ved de ulike byområdene. Boken dekker bare de siste 35 årene, da det allerede fins en enkel guide fra 1975. Men hvem har den for hånden? De tre innledende tekstene (om Norwegian Wood, Jåttavågen og Bygg for fremtiden) er for tilfeldige til å gi et samlende perspektiv på den arkitektoniske blomstringen som Stavanger-området har opplevd siden da. Boken har en proff layout, og vi blir kjent med 137 bygninger, blant annet takket være Rolf Skjelstads gode prosjektbeskrivelser, som gjør dette til en nyttig bok. Stavanger arkitektforening skal ha honnør for det krafttaket som en slik bok er.

 

Publisert i Arkitektur N 7-2013

 

Slottsplass med fartshump

Slottsplassen er åpnet og enkelte er kritiske til asfalten under det tynne gruslaget. Men det er andre sider ved den nye Slottsplassen som er vel så diskutable.

Også ved dette regjeringsskiftet fikk vi det tradisjonelle bildet av ferske, mørkkledde ministre på linje foran Slottet. Sperringene ble midlertidig åpnet slik at familiemedlemmer og tilhengere kunne komme inn på Slottsplassen og hylle de nye blå-blå statsrådene.

            Det var et etterlengtet fornyelsesarbeid som startet rett etter 17. mai i år. I generasjoner har hvert eneste kraftig regnskyll ført grusen ned til Universitetet, og det har vært pinlig med de mange ødelagte skiferhellene på fortauene.

            Den Slottsplassen vi er vant til er et kompromiss med en langvarig utviklingshistorie. Slottsarkitekt Linstow rammet inn sin rektangulære paradeplass med doble alleer. Etter hans tid ble plassen regnet som altfor stor og øde. Trekantformede plener ble anlagt på de nedre hjørnene, og dermed ble plassen redusert til en trakt. Den romantiske parken hadde trengt seg inn og utydeliggjort det stramme, klassisistiske rektangelet.

            I 1992 ble fem arkitektgrupper invitert til en lukket konkurranse (kalt idédugnad) om fornyelse av Slottsplassen. Lunde & Løvseth / Hindhamar-Sundt-Thomassen vant med et forslag der tverrgående steinstriper knytter sammen plenfeltene på siden med midtpartiet som ble foreslått steinbelagt. Det var en besnærende enkel måte å tydeliggjøre størrelsen på Linstows opprinnelige slottsplass.

            Når Slottsplassen nå, to tiår senere, endelig utbedres, er det uten de ambisjonene som Lunde & Løvseth hadde. Tanken om å styrke forbindelsen til den opprinnelige Slottsplassen er borte. Nå er fokus i første rekke på dreneringen av plassen og å forhindre at grusen vaskes bort. Og det er strålende hvis disse problemene nå er løst. Det valgte belegget (et lite grusbelegg oppå en slags asfalt med den samme grusen), overlater jeg til andre å diskutere. Det kan være vel så viktig å merke seg:

            Parken vinner over plassen. Det er parkens løsninger som er styrende. Fortauene i Slottsbakken og langs plassen er borte, de bare antydes ved en steinbelagt renne som skiller randsonen fra selve plassen. Grusen er den samme som nå benyttes på alle fornyede gangveier i parken. Det har vært liten interesse for å artikulere plassen som noe annet enn gangveiene.

            Men den mest drastiske konsekvens av fornyelsen er at Karl Johans gate forkortes. Byens hovedgate skulle være forbindelseslinjen mellom byen og kongen i sitt slott. Nå kuttes denne strengen av et bredt steinbelagt fortau nede ved Frederiks gate. Det rammer inn Slottsparken og isolerer parken fra byen. Når noen trenger seg inn på dette territoriet, som for eksempel et gjestende statsoverhode, må kortesjen over denne fartshumpen før de svarte bilene tar fatt på den grusbelagte bakken opp til Kongen. Det er i alle fall en måte å fortelle at i Norge er det fotgjengeren som er sjef.

 Publisert i Aftenposten 30. oktober 2013

Norge i Stockholm

NAL har adresse i Josefines gate, rett bak Slottet, i den bydelen der det er tett med ambassader, nesten alle i gamle, store villaer. Det er den enkleste løsningen når de på død og liv skal være i den eldre, sentrale delen av Oslo vest. Det fins noen få bygninger i den norske hovedstaden som er utformet for å være ambassader, som den sveitsiske, svenske og amerikanske. Sistnevnte er uten tvil et betydelig arkitekturverk, og det er nok av andre eksempler til at dette er en bygningstype som langt fra er uinteressant. Rem Koolhaas fikk for eksempel Mies van der Rohe prisen i 2005 for den nederlandske ambassaden i Berlin.

            Norge satser for tiden ganske ambisiøst på å presentere nasjonen med nye ambassadebygg i utlandet. Kristin Jarmunds i Katmandu, Nepal (2008/2012) er flaggskipet; ambassadørens residens i Sofia, Bulgaria (Per Martin Landfald + N1 Arkitekter i 2009) har en elegant og kompakt løsning og Arne Henriksens prosjekt for Teheran ser lovende ut. Likevel er det vanskelig å overgå den norske ambassaden i Stockholm, Knut Knutsens mesterverk fra mer enn seksti år tilbake. Det har å gjøre med dens inderlighet og usnobbete eleganse, en uovertruffen landskapsforståelse og de gjennomarbeidete detaljene.

            Den boken som nå har kommet om stockholmsambassaden er på 128 sider. 77 av disse sidene er rene billedsider. Derfor er dette i første rekke er en billedbok der Espen Grønlis fotografier er det bærende element. Men hvordan er de vakre rommene knyttet sammen? Riktignok fins selvsagt husets plantegning i en rekke andre publikasjoner, men det er vel ikke grunn god nok til å droppe den her? Det er ikke bare arkitekter som vil bli skuffet over den mangelen.

            Forlegger og kunsthistoriker Ole Rikard Høisæther skriver om ambassaden som arkitekturverk mens den UD-ansatte kunsthistorikeren Kathrine Lund tar for seg interiøret og kunsten. Det blir mye om kunsten, hvert maleri får sin omtale. Lund er ambisiøs og operer med noter. Men dessverre blir vektingen mellom de to forfatterne så ulik. For arkitekturverket må være bokens fokus. Det er Knutsens verk som gjør at vi er opptatt av ambassaden i Stockholm, ikke bildene på veggene. Dessverre har Høisæther intet nytt å fortelle om huset, det er en velkjent standardberetning vi får høre.

            I utstillingskatalogen Brytninger. Norsk arkitektur 1945-65 (Nasjonalmuseet 2010) drøftet redaktør Espen Johnsen begrepet ”Det organiske” og satte ambassaden inn i et arkitekturideologisk perspektiv som er fraværende i Høisæthers tekst. I Arkitekturmuseets årbok for 1997 skrev Ingvar Mikkelsen artikkelen ”Knut Knutsen og hans storverk i Stockholm.” Det er en innlevd studie av husets komposisjon og romorganisering, en forståelse som man ikke finner i den nye boken. Trolig er ikke forfatterne kjent med disse tekstene. I alle fall har de ikke tatt dem med på bibliografilisten.

 

Bokanmeldelse i Arkitektur N 6-2013

Høyblokken: Forsker på glattisen

Christian Sørhaug ved Telemarksforskning vil (15. september i Aftenposten) rive Høyblokken for at vi skal få «en levende tid». En tid som ikke er låst inne i bevaringsnevroser. Vi bør være mer opptatt av hva vi taper ved bevaring. «Vil det bli plass for til fremtidens innovasjon i en tid hvor vi dyrker fortidens bragder?» Det kan bli ille: «Man blir tvunget inn i dialog med fortiden – enten man vil det eller ei.» Forskeren har en oppfordring: «Kommende generasjoner bør begynne å si ifra.» (Men kanskje det er forståelig at de ufødte ennå ikke har grepet ordet.)

 Sørhaug er redd frysingen av fortiden skal forhindre at han får se hvordan et annet regjeringskvartal kan se ut. Frykten er fullstendig ubegrunnet. Alt tyder på at vi vil få et helt annet regjeringskvartal enn det vi har hatt, selv om vi bevarer Høyblokken. Konsekvensvalgutredningen foreslår et gigantisk, nytt regjeringsbygg. Grubbegata stenges og blir byggetomt. Regjeringsbyggene R4 og S-blokken rives. Hovedbrannstasjonen fraflyttes delvis og bygges til. Hammersborg torg bygges igjen. Den sammenhengende regjeringsbebyggelsen vil også forsyne seg av tomta til OBOS-hovedkontoret og nabohusene der. 

Det er altså dette kjempemessige regjeringsbygget fra vår tid som fullstendig vil dominere kvartalet. Det er ingen grunn til å være redd for at dagens kreativitet blir stoppet hvis vi bevarer Høyblokken. Min bekymring er snarer refleksjonsnivået ved Telemarksforskning, og at Aftenpostens verdifulle kronikkplass brukes på slikt sludder.

Innlegg i Aftenposten 17. september 2013

 

Kjell Lund: Å bygge det varige i en rastløs tid

Kjell Lunds bortgang markerer avslutningen av en epoke. Med ham har vi mistet den siste av de «fire store» i norsk etterkrigsarkitektur. Christian Norberg-Schulz i 2000, Nils Slaatto i 2001, Sverre Fehn i 2009 – og nå Kjell Lund. De var alle født på 1920-tallet og dominerte norsk arkitektur i førti– femti år. Norberg-Schulz var en historiker og teoretiker av internasjonalt format og den som mer enn noen annen preget norske arkitekters virkelighetsoppfatning. Fehn skapte utsøkte byggverk og ble tidenes mest anerkjente norske arkitekt. Men det var de to partnerne Kjell Lund og Nils Slaatto som klarte å kombinere kvantitet og kvalitet. Ingen andre norske arkitekter har hatt en så stor og mangefasettert produksjon på et tilsvarende høyt nivå.

 Kraftfulle kjerner

To ulike ordensprinsipper preget Lund og Slaattos arkitektur: Først en søken etter det tidløse, en arkitektonisk kjerne med en konsentrert uttrykkskraft. Så utviklingen av et formalt formspråk som skulle gjøre det mulig å skape tilpasningsdyktige byggverk og løse komplekse oppgaver.

Til den første fasen hører de klare geometriske figurene. Rua gård ved Hønefoss (1962) og Hurdal herredshus (1968) med store pyramideformede tak. Så kubene: Chateau Neuf (1970), en solid hjørnestein ved grøntaksen fra universitetet på Blindern. Eidsvåg kirke i Bergen (1985), en hvit, solfylt eske. Og ikke minst St. Hallvard kloster på Enerhaugen (1966), en mursteinskloss med et sylinderformet kirkerom og en hengende kuppel. Sirkelen i kvadratet hører til de sakrale ursymbolene, og her har disse grunnfigurene blitt til et av de mest fortettede og meningstunge rom i Norge. Rommets innerste kjerne er en massiv blokk, et støpt alter på et sirkulært podium. Men i vestibylen på Nic. Waals barnepsykiatriske institutt (1968) er kuben blitt hul, den er et beskyttende lekerom for utsatte barn.

 Artikulerte strukturer

Etter hvert ble det motsatte synssettet dominerende. Det holdt ikke med klare fikspunkter. I en verden i stadig endring trengte man en åpen og fleksibel arkitektur. Strukturalisme ble det kalt. Arkitekturen ble et byggesett, et skjelett der innmaten kunne forandres når nye behov oppsto. 

Veritas-senteret på Høvik (1976) er norsk strukturalismes heroiske høydepunkt. En vakkert modulert bygningsmasse på en naturskjønn tomt. En fleksibel bygning med en klar struktur. Men skulle tankegangen benyttes i en urban og historisk sammenheng, måtte skjelettet «kles på» slik at det kunne tale med nabohusene. Derfor får Norges Banks hovedsete (1987) en fornem ytterfrakk i granitt og kobber. Bygningens organisering er frapperende klar, likevel klarer den å inkorporere eldre bygninger i det store bykvartalet. Detaljeringen og materialrikdommen er på et nivå som ingen andre moderne bygninger i Norge har kommet i nærheten av. Som en bonus ble Bankplassen omskapt til et av våre vakreste byrom.

Neste test ble Stavangers uregelmessige gateløp. Svaret ble en mer kompleks geometri som brøt bygningsmassen ned slik at Sølvberget (1987), byens store kulturhus, klarte å tilpasse seg den eldre trehusbebyggelsens skala. Også denne bygningen har blitt stående som et høydepunkt i nyere norsk arkitektur.

Den samme konstruktive klarhet som preget Lund og Slaattos store arbeider på 1970-tallet, finner man i deres trearkitektur allerede på begynnelsen av 60-tallet. Med intens energi utforsket de hvordan ulike stolpekonstruksjoners logikk både kan gi fasaden en fast rytme og samtidig muliggjøre et variert uttrykk. Også deres trearkitektur er et sentralt bidrag til utviklingen av norsk byggekunst. Spesielt viktig ble Ålhytta, som arkitekt Jon Haug ved kontoret utviklet til en stor salgssuksess.  

 Sentralt og sakralt

På 1970-tallet gjorde T-banens gravarbeider langs Karl Johan det naturlig å vurdere utformingen av dette sentrale byområdet på nytt. Lund og Slaatto fikk i oppdrag å utforme Studenterlunden og arealet langs Nationaltheatret frem til T-banenedgangene. Det ble noen nederlag. Den foreslåtte glasskuppelen kom aldri, og nå fjernes serveringsstedet Saras telt. Begge deler er fornuftig. Sørgeligere er det «Moltemyra» ved Nationaltheatret mistet sine forfinede og demonterbare parasoller (designer Bjørn A. Larsen). Uansett ligger Lund og Slaattos plan, med fontener, vegetasjon og brolegging fast som en varig ordning av nasjonens mest sentrale uterom.

            Det siste høydepunktet i Kjell Lunds karriere ble Vernebygget over Domkirkeruinene på Hamar (1998). I utgangspunktet en praktisk innretning for å beskytte middelalderske murbuer, men resultatet ble en stål- og glasskonstruksjon som gir et beåndet ekko av middelalderkatedralen som sto der. Vakre St. Magnus kirke på Lillestrøm (1991) er herjet ille med av byens vietnamesiskdominerte menighet. Det forhindrer ikke at Kjell Lund er vår tids viktigste fornyeren av norsk sakralarkitektur. Derfor er det på sin plass at han fredag 30. august ble bisatt fra St. Hallvard på Enerhaugen, hans hovedverk.

            Kjell Lund kunne blitt så mangt. «Her kommer guttemusikken» og mange andre sanger fra 50-tallet viser bredden i hans talent. La oss være glad for at han valgte å tegne hus.

Kronikk i Aftenposten 30. august 2013 

Regjeringens synser-par

Det er et trist syn å se Stoltenberg-regjeringen i full oppløsning noen få uker før stortingsvalget. To sentrale regjeringspolitikere, olje- og energiminister Ola Borten Moe og Morten Søberg, statssekretær i Finansdepartementet skriver en kronikk i Aftenposten 25. juli om regjeringskvartalets skjebne, en sak der regjeringen langt fra har konkludert. Altså er dette private meningsytringer fra de to herrer som dermed får rikelig anledning til å fremvise sin hang til floskler og sitt svake kunnskapsnivå. Og at forståelsen for kulturvern er dårlig forankret i dagens politiske ledelse.

”Få Høyesterett opp i dagen!” er artikkelens overskrift. Høyesterett er en integrert del av et bykvartal, og nå mener de to at resten av kvartalet skal rives for å lage en park med statuer av eidsvollsmennene. Dette fullstendig urealistiske og utrolig kostbare forslaget vil bare føre til at Høyesteretts bakside, som aldri var ment å være synlig, nå blir eksponert. Ideen sier noe om den løse og uforpliktende synsing Borten Moe og Søberg bedriver. Deres sentrale posisjoner har bare gitt dem overmot, ikke innsikt.

Nidarosdomen er en Rolls-Royce og Høyblokken en Lada, i følge de to politikerne. Høyblokken ble aldri en katedral, skriver de to. Heldigvis ikke, da hadde den vært ubrukelig for regjeringen. Poenget er at de to byggverkene er de mest ambisiøse satsingene i hver sin tidsalder. I likhet med Nidarosdomen er Høyblokken et overdådig utsmykket byggverk av tidens ledende kunstnere. Man river ikke et slikt krafttak fra den tidlige etterkrigstid. Borten Moe og Søberg er slumsete i sin argumentasjon og sauser sammen Høyblokken med de andre utbyggingstrinnene som ingen kjemper for å redde. Å bevare Høyblokken hindrer oss ikke å bygge et nytt og tidsmessig regjeringskvartal. Konseptvalgutrederne har anvist plass for en gigantisk bygningsstruktur langs Grubbegata.

Nidarosdomen var på midten av 1800-tallet langt på vei en ruin. Det var dens posisjon som kroningskirke som reddet den. Og at den tyskfødte arkitekt Heinrich Ernst Schirmer fant de formuleringene som overbeviste Stortinget om kirken historiske verdi. La oss håpe at de politikerne som etter stortingsvalget skal avgjøre Høyblokkens skjebne har en annen kulturell tyngde enn Borten Moe og Søberg.

 

Publisert i Aftenposten 27. juli 2013

Det er forskjell på Y-blokken og Høyblokken

De fleste inntar en prinsipiell holdning når man går til forhandlingsbordet. Likevel vet man at ikke alt er like viktig. Man aner fort hva som kan bli et samlende kompromiss. Slik er det også med regjeringskvartalet. Høyblokken er langt viktigere enn Y-blokken.

 Det et par gode grunner til at Y-blokken ligger svakere an. Den ene har å gjøre med sikkerhet. En av armene til Y-blokken ligger oppå lokket og er derfor sårbar for bombeangrep nedenfra. Dessuten må det innrømmes at Trefoldighetskirken og Deichman vil ha godt av å ligge noe mer fritt enn de gjør i dag. Utredernes forslag om skjære løs kunsten og gjenbruke den i et nytt regjeringsbygg er vanvittig i Høyblokken. Men i Y-blokken lar det seg lettere forsvare. Der er det mindre av den, og Picassos store arbeid på endegavlen har en klar avgrensning og er derfor mer frittstående.

 Med Høyblokken stiller det seg annerledes. Den høyreiste bygningen er origo i regjeringskomplekset og ligger der inngangen til det opprinnelige regjeringsbygget skulle vært. Derfor er det forståelig at dette huset i lang tid har vært statsministerens arbeidssted. Det er Høyblokken som er det overdådig utsmykkede tidsdokumentet. Selvsagt kan man finne bruksmessige mangler ved en snart 60 år gammel kontorbygning, på samme måte som Henrik Bulls 110 år gamle steinbygning slett ikke er et tidsmessig arbeidssted og har sikkerhetsmessige problemer. Men fordi de representerer vesentlige historiske og kulturelle verdier, er vi nødt til å ta vare på dem begge to. Y-blokken kan ofres, ikke Høyblokken.

 

Publisert i Aftenposten 17. juli 2013

Dag Hol i Frihetstårnet

Det kjennes godt å få tømt seg. Få ut alt gørret. Slik Dag Hol fikk anledning til på kronikkplass i Aftenposten onsdag 10. juli. Setter man sammen alle godbitene hans, så blir det et ganske heftig dikt, hør bare:

Brutale, stygge, skjemmende, brutalistisk, mastodontiske, sosialrealistiske og brutale, tristessen, ørkesløsheten og det menneskefiendtlige i det kommunistiske Øst-Europa og Sovjetunionen, stygg miljøkriminalitet, fremmedgjør og virker brutale på publikum, den fremmedgjorte kunst og arkitektur, denne epoken har vært preget av store fascistiske og kommunistiske ideologier, totalitære krefter, tviholder på sitt brutale kunstsyn.

Og dermed skulle det være klart at Dag Hol ikke liker regjeringsbygget og vil ha det revet. Hva som bør komme isteden har han også klare oppfatninger om: bobleaktige bygninger med et vannspeil og hengende hager pluss et nytt høyhus som skal kalles ”Frihetstårnet” og det skal skape gjenklang verden over. – Aldri har kronikkplass i Aftenposten vært brukt til et mer avklarende innlegg

Publisert i Aftenposten 12. juli 2013

Høyblokken: Regnmesternes bomskudd

Konseptvalgutredningen for fremtidig regjeringskvartal er regnemesternes begrunnelse for de holdningene som statsråd Aasrud flagget bare få måneder etter Breiviks udåd. Ta for eksempel hvordan utrederne vurderer den eldste delen av regjeringskvartalet og Høyblokka.   

Riksantikvaren har satt begge i verneklasse 1. Utrederne setter verneverdien av Høyblokka lavere fordi den «fremstår som sterkt skadet». Men et annet sted i rapporten medgir de at de konstruktive delene og utsmykningene ikke har fått alvorlige skader. Og selvsagt kan de lette fasadeelementene erstattes. Likevel er utredernes slumsete formulering med på besegle Høyblokkas skjebne.

Utrederne er derimot villig til å sluke kameler for å redde regjeringskvartalets eldste del. De skriver: «G-blokka har derimot stor verneverdi, og verneverdien er trolig (!!) høyere enn de totale negative effektene på andre områder». Det de mener er at den ikke oppfyller kravet om 20 m avstand til bilene i Akersgata, at den har vansker med å oppfylle kravet om universell utforming og slett ikke har effektive og fleksible kontorarealer. Men man trenger bare kulturell innsikt for å skjønne at den må bevares. Likevel regner utrederne i vei, og kommer til at det er billigere å gjenbruke den enn å bygge nytt. Men river man den den gamle steinbygningen må utnyttelsen kunne økes og bebyggelsesmønstret endres.

Lønner det seg å rive Høyblokka? Utrederne skriver: «Inkluderer man usikkerhet i kostnadene kan det heller ikke her med sikkerhet konkluderes med at det lønner seg å erstatte Høyblokka og Y-blokka med nybygg.» Og da blir det igjen et spørsmål om å se bygningers kulturelle og historiske verdi.

Også kunsten prissettes. Utrederne sier det koster 2–5 mill. kroner å skjære ut kunsten i Høyblokka, pluss 2–4 mill. i Y-blokka, og deretter gjenbruke den i et nybygg. Men verkene er av 50-tallets ledende norske kunstnere og Picasso og gravert inn i Høyblokkas hud. Skjærer man ut kunsten blir den hjemløs. Å la disse verkene prege et nytt regjeringskvartal 70 år etter at de ble skapt, er meningsløst.

Trolig er Henrik Bulls steinfasader mer populære enn Erling Viksjøs naturbetong. Men begge bygningene er overdådig utsmykket og det ypperste innen hver sin periode. Henrik Bulls bygning får et forsterket meningsinnhold om vi også tar vare på neste utviklingstrinn: Høyblokka. Det kan bli en skjebnens ironi om en borgelig regjering etter valget redder et hovedverk fra sosialdemokratiets gylne periode mens dagens rød-grønne regjering nå har fremskaffet begrunnelsen for å skrote det. 

 

Publisert i Dagbladet 10. juli 2013

Høyblokken: Det striden dreier seg om

Tidligere departementsråd Anne Kari Lande Hasle gir oss 2. juli en lidelseshistorie om hvor ille det var å jobbe i regjeringskvartalet. Derfor vil hun rive alt har blitt bygd etter krigen og erstatte det med et moderne og hensiktsmessig regjeringskvartal.

Det er en konstruert konflikt. Alt tyder på at mindre verdifulle bygninger som R4 og S-bokken vil bli revet. Striden dreier seg om Høyblokken og Y-blokken. Forfatterne av regjeringens konseptvalgutredning tar det for gitt at hvis disse bygningene skal bevares, så vil de få tidmessige interiører på samme nivå som de nye kontorbyggene som skal reises.  

Var Regjeringskvartalet er arkitektonisk virvar? Kanskje er det riktigere å si at regjeringsanlegget har hatt en langvarig og komplisert tilblivelseshistorie som forteller mye om Norge som nasjon. Det har vært grandiose planer som ble amputert og perioder med varierende ambisjoner. Men Høyblokken representerer sinnbildet på en ambisiøs ny giv i den tidlige etterkrigstiden, et overdådig utsmykket byggverk som det vil være fullstendig vanvittig å skrote. Heller enn et gigantisk nytt regjeringskompleks fra én periode bør fremtidens byråkrater få gode arbeidsforhold i en bygningsmasse som forteller om en historisk utvikling.

 

Publisert i Aftenposten 4. juli 2013

 

Harald Hals og hans boliggrend

Denne boken har to store kvaliteter: Den presenterer oss for et fint boligområde som er lite kjent, og den minner oss om at vi ennå ikke har fått en monografi om den viktige arkitekten som tegnet disse husene.

Men først litt om navnet på boligområdet. Det fins to steder i Oslo vest som kalles, eller har vært kalt, Det engelske kvarter. Det ene var fra 1886, en palasslignende boligbebyggelse beslektet med to andre samtidige leiegårdskomplekser, Viktoria Terrasse og bebyggelsen rundt Sehesteds plass. Dette engelske kvarteret lå ved Solli plass og ble revet i 1965 for å bli erstattet av Ind-Eks-Huset, noe som mange har sørget over. Det andre boligområdet med samme navn, og som denne boken presenterer, er en boliggrend ved Halvdan Svartes gate oppført i årene 1911-14.

I Oslo byleksikon er det en artikkel om Det engelske kvarter, men der er det bare boligkomplekset ved Solli plass det er snakk om. Vår mest omfattende og nyeste arkitekturguide i hovedstaden, Arkitektur i Oslo av Ole Daniel Bruun, kaller husgruppen i Halvdan Svartes gate for ”Heiabyen”. I innledningen til boken som omtales her, skriver redaktørene at ”anlegget en tid ble kalt ’Heia-byen’ og senere ’Det engelske kvarter’, eller oftere ’Rundingen’ blant beboerne”. Redaktørene foretrekker tydeligvis navnet ”Det engelske kvarter”, selv om de vanlige oppslagsverkene fortsatt reserverer den betegnelsen på det nedrevne boligkomplekset.

Det er snakk om 23 boliger: To rekker med fire eller tre enheter og tre dobbelthus. Husene ligger rundt en trekantet felles plen. Nesten alle husene er i upusset rød tegl. Mansardtakene bretter seg rundt huskroppene og gjør dem intime. Alle detaljer i tre er malt hvite, de lyser opp og bringer inn en viss letthet og eleganse. Boligene har sitt individuelle preg, samtidig som de uten tvil er del av et sivilisert fellesskap.

Selv bodde jeg i fem år like ved Bedford Park i London, verdens første ”garden suburb”, som ble bygget mellom 1875 og 1886. Disse tre hundre londonhusene er både et av startpunktene for hagebybebyggelsen, og Det engelske kvarters fjerne stamfar. Den norske slektningen ble tegnet av den unge Harald Hals og var hans første realiserte arbeid etter at han kom tilbake fra USA i 1910.  Og det er nok riktig at anene er vel så mye amerikanske som engelske. Dette omtaler Truls Aslaksby godt i sin artikkel i boken, men dessverre har fotografiet på side 10 fått gal billedtekst under ombrekkingen og dermed glipper et viktig poeng. 

Aslaksby, Nils Morten Udgaard og Ingvar Mikkelsen har skrevet solide artikler om Hals og hans boliggrend. Linjene trekkes videre til hans langvarige og avgjørende innsats for utviklingen av hovedstaden. Udgaard er en av bokens tre redaktører. De to andre er Jan G. Digerud og Knut Vadseth. De er alle beboere i boliggrenda. Det er både en styrke og en svakhet. Det hadde ikke blitt bok uten deres entusiasme og store innsats for å markere husenes hundreårsjubileum. Men deres fokus er på å presentere det vakre, lille boligområdet de bor i. På bildet på side 79 hilser de oss med hevede glass under et grillparty. De har nok ant at bokprosjektet kunne bli noe smalt, og derfor bringer de inn en god del stoff om Hals. Men det fører til at man blir halvmett. ”Bokens ambisjon er ikke å gi et fullstendig bilde av Harald Hals’ virke i og for Oslo; det utestår til den biografien som ennå ikke er skrevet”, sier de tre redaktørene i forordet til boken. De har rett i det, noen må ta den utfordringen. Andre bør skrive en bredere fremstilling av hagebybevegelsens nedslag i Norge.

I mellomtiden får vi glede oss over at vi nå er blitt gjort grundig oppmerksomme på Det engelske kvarter, ikke minst takket være bokens mange vakre fotografier som nok er tatt av redaktør og fotograf Vadseth. Jan Digeruds prinsippdiagrammer, som forklarer bebyggelsesmønstret, er nyttige. Hans portrett av Harald Hals greier jeg ikke å bli like begeistret for.
 

Jan G. Digerud, Nils Morten Udgaard og Knut Vadseth (red.):

Harald Hals og Det engelske kvarter
Orfeus 2012
96 sider

Publisert i Arkitektur N nr. 4 2013

 

Samtidskunstens skeive rammer

Det er all mulig grunn til å takke Hans Rasmus Astrup for hans sjenerøsitet. Han har gitt Oslo et visningssted for ledende internasjonal samtidskunst, og en bygning tegnet av en av vår tids sentrale arkitekter. Det er en begivenhet som markerer et taktskifte for norsk kulturliv. Det nye museet kobler oss mer direkte til den internasjonale utviklingen. Derfor lå det forventning i luften da museet åpnet sist høst. Museet var en sensasjon, og publikumstilstrømningen må ha overskredet alle prognoser. Folk har kommet i tusenvis for å se uvant kunst som evner å sjokkere og tøye komfortgrensene – og for å oppleve en oppsiktvekkende bygning.  

Det er ikke kunstverkene som er temaet for denne artikkelen, men bygningen. Hvor god er den som arkitekturverk? For å svare på det er det nødvendig å foreta en omgående bevegelse. Vi må starte med reguleringen av Tjuvholmen og prøve å få tak i hvordan prosjektet har utviklet seg.

Der siktlinjene møtes

I 2002 skulle Oslo urbanisere Tjuvholmen sør for Aker Brygge. Det ble avholdt en salgskonkurranse som Selvaag-gruppen og Niels Torp gikk seirende ut av. Deretter ble Torps forslag lagt til grunn for reguleringen.

Hans plan ble strukturert av to siktlinjer: Den ene er vandringen langs husrekken ved bryggekanten, byens klare avslutning mot sjøens livlighet med fritidsbåter, ferger og skogkledde øyer. Rådhusets mektige mursteinskube i nord og i sørenden, utsikten ut Oslofjorden, forbindelsen til Europa. Den andre linjen er den rette hovedgaten som starter ved Bryggetorget på Aker Brygge, passerer de to ”øyene” Odden (opprinnelig kalt Akerodden) og Holmen (Tjuvholmen), med hvert sitt plassrom, og ender på tuppen i sør.

Der møtes de to aksene i en spiss vinkel. I følge reguleringen skulle det innerste trekantformede kakestykket i denne vinkelen være en attraksjon, et sted hvor man kunne lære om vitenskap og oppdagelsesferder. Bygningen ble delt i to av et bredt trappeanlegg som ledet over til en frittliggende øy, kalt Skjæret, med en badestrand, grønne plener og et nedgravd kunstmuseum (tenkt som en filial av Louisiana) på yttersiden, det eneste byggverket på dette friområdet.

I 2004 var det en stor Renzo Piano-utstilling på Lousiana. Imponert over det de så tok Tjuvholmen KS (et datterselskap av Selvaag og Aspelin Ramm) kontakt med Piano og spurte om han ville utforme den ”ikoniske avslutningen” av Tjuvholmen. Etter et års betenkningstid svarte han ja. Kontrakten ble underskrevet i 2005, og i 2006 starter prosjekteringen. Narud Stokke Wiig ble norsk samarbeidspartner i 2007.

Fra Hans Rasmus Astrup kom det en forespørsel om hans museum kunne bli en del av utbyggingen. Det nedgravde museumsanlegget var for lite til å romme Astrup Fearnley, og Renzo Piano omregulerte den ”ikoniske avslutningen.” Museumsdelen kom opp av jorda og fikk en trekantformet plan. Den ble trukket over på innersiden av Skjæret og vokste i størrelse. Men det var ikke nok. Astrup Fearnley museet måtte få lokaler både på Skjæret og på selve Tjuvholmen. Renzo Piano lot så et krumt tak binde sammen alle delene av ”den ikoniske avslutningen”.

 

Kultur og kommers

Vi møter den på billetten: Arkitektens idéskisse av museet sett fra siden. Den har øyeblikkets friskhet og viser museet i konsentrert form. De enkle strekene og det dominerende bueslaget er som en signatur, kunstnerens håndtrekk som minner oss om at dette er et verk av en av vår tids store arkitekter, Renzo Piano.

Kilden i Kristiansand har sin bølgevegg. Den krumme takflaten er Astrup Fearnleys logo, et særtrekk som gir identitet. Sett fra Akershusstranda skiller museet seg på en effektiv måte ut fra Tjuvholmens brogede bygningsmasse. Det blir tydelig at kunstverdenen er en annen verden, forskjellig fra hverdagens trivialiteter med alle kontorer og leiligheter. Det er ikke bare takformen som gjør at Astrup Fearnley fremstår som annerledes. Det gjelder også plasseringen. Museet trer ut av rekken, det står ikke disiplinert sammen med alle de andre bygningene i den lange fasadeveggen langs bryggekanten.

Det må være en grunn til at noe blir utskilt og fremhevet, og man skjønner at et kunstmuseum er en viktig felleskapsbygning, men hva med kontorene til advokatfirmaet BAHR, som utgjør nesten halvparten av bygningsmassen under det krumme taket? Det kraftfulle logo-taket identifiserer altså ”den ikoniske avslutningen” som er en blanding av kultur og kommers.

Et splittet museum

Den delen av Astrup Fearnley som ligger ute på Skjæret er utstillingsrom for skiftende utstillinger. Den faste utstillingen og museets kontorer er på Tjuvholmen, i den andre delen av bygningskomplekset. Det betyr at publikum, etter å ha sett den ene utstillingsdelen, må ut i friluft og gå over broa til den andre bygningen for å se resten. Når man innreder museum i eldre, verneverdige bygninger kan man bli tvunget til en slik løsning. Men det er absolutt forbausende at oppdragsgiveren til et nybygd museum aksepterer to sett med billettsalg og publikumsgarderober. Riktignok er det bare cirka femti meter mellom de to publikumsinngangene, likevel er det opplagt fordyrende og upraktisk.

Under åpningen av Astrup Fearnley Museum sammenlignet Renzo Piano sitt norske museum med gjennombruddsverket, Centre Pompidou, 35 år tidligere. Til den engelske avisen The Guardian uttalte han: ”I see Astrup Fearnley as completing the cycle, almost coming back to the beginning. The Pompidou was a rebellion against the idea of a monumental gallery. We were the bad boys then. We didn’t want to make a mausoleum to art. Instead, we created a big piazza for the people, and here in Oslo we have returned to that idea.”

Når det gjelder utstillingsrommene er det vanskelig å se at Piano har vendt tilbake til starten på sin karriere. Utstillingssalene på Astrup Fearnley er så forskjellig fra Pompidou som det er mulig. Bygningen i Paris har en rektangulær plan der ståldragerne spenner 60 meter på tvers og skaper store, søylefrie arealer med en lengde på 166 meter. Dette gir en enestående frihet som (etter siste ombygging) brukes på to ulike måter. I femte etasje, der de skiftende utstillingene vises, bygges det hver gang nye rom tilpasset den enkelte utstillings behov. Her er det alle muligheter til å gi hvert utstillingstema sin scenografi med rom som er tilpasset det dramaturgiske grep som man ønsker å gi formidlingen.

I tredje og fjerde etasje vises verk fra den permanente samlingen. Her er layouten preget av permanens og klarhet. Det befriende grepet er ”hovedgaten”, den brede korridoren som går gjennom midten i hele husets lengde. På hver side av hovedgaten er det frittstående utstillingsrom. Rommene varierer noe i størrelse, men er alle nøytrale rektangler. Organiseringen skaper orden samtidig som romforløpet blir tilstrekkelig variert.    

Løsningen minner noe om Moderna Museet i Stockholm der en sjenerøs passasje langs museets ene fasade både gir kontakt med parken utenfor og gjør det mulig å hoppe over flere rom. I Stockholm er utstillingsrommene stort sett kvadrater av ulik størrelse som har pyramideformede tak med lanterner. (En løsning som John Soane introduserte i Dulwich Picture Gallery i 1817.)

Moderna Museet og Pompidou er store museer hvor man trolig ikke orker å fordype seg i alt. Da er en forståelig orden helt nødvendig. Man kan lett finne frem til de temaer som interesserer, resten kan man komme tilbake til en annen gang. Det er nødvendig med et ordnende sentralrom eller en gjennomgående ”hovedgate”. De gamle gigantmusene – Louvre, Victoria & Albert, Metropolitain osv – har ikke den samme klarhet. De er som egne verdener man dykker ned i og hvor det å gå seg bort er en del av den berusende opplevelsen. Mindre museer kan med fordel organiseres med en fast løype gjennom salene. Mitt favorittmuseum, Museum Calouste Gulbenkian i Lisboa, er på det viset. Astrup Fearnley er ikke større enn at det med fordel kunne vært lagt opp på samme måte.

Det kan også nevnes at Astrup Fearnleys kommende nabomuseum, Nasjonalmuseet på Vestbanen, har visse likhetstrekk med Pompidou. Det gjelder ikke bare størrelsen på utstillingsarealene. (17.000 m2 i Paris, 13.000 m2 i Oslo.) Nasjonalmuseets alabasthall for stiftende utstillinger er på 2.500 m2 og har en fleksibiliteten som tilsvarer toppetasjen i Pompidou. Som i Paris vises den faste samlingsutstillingen i tradisjonelle, rektangulære rom i de to etasjene nedenunder. Men til forskjell fra Pompidou er det ikke så lett å bygge om Nasjonalmuseets rom for samlingsutstillingene. I Paris er det den brede korridoren som gjør interiøret forståelig. Nasjonal referansepunkt er det store midtrommet i 2. etasje.

Det fins karaktersterke utstillingsrom som det er utfordrende å stille ut i. Sverre Fehns Nordiske paviljong i Venezia og hans Ulltveit-Moe paviljong i Arkitekturmuseet er eksempler på det. Men i begge tilfeller er rommene svært vakre og når utstilleren spiller på lag med rommet, kan resultatet bli fremragende.

Det er annerledes med Astrup Fearnley. Det er vanskelig å tro at disse salene er blitt til etter studier av hvordan optimale utstillingssaler bør være. Det virker snarere som utstillingsrommene er resultatet av ytre faktorer, av trekantformede bygningskropper og en krum, svært nærværende takflate. Det har gitt rom som er masete og ubehagelige, rom der kunstverkene har vansker med å komme til orde.

Et talende eksempel er selve høydepunktet i den forrige bygningen til Astrup Fearnley: Anselm Kiefers mektige bokhyller med blyprotokoller, et verk om de store oldtidssivilisasjonene mellom Eufrat og Tigris. Det befant seg tidligere i et lite, meditativt, kapellignende rom. Nå er verket blitt puslete utilpass i enden av en skjev utstillingssal. Det som tidligere var museets stolthet er nå nesten usynlig.

”Renzo Piano’s new Oslo art gallery is a strangely soulless place.” “The whole complex is strangely corporate, which comes as no surprise when it emerges that the biggest of the three buildings is in fact the six-storey office of a legal firm.”

Oliver Wainwright, arkitekturanmelderen i The Guardian treffer stemningen i Astrup Fearnley ganske godt. Når man skal kjøpe billett er man allerede på øverste nivå i første utstillingssal. Det er ingen vestibyle, et forberedelses- og venterom før man starter på kunstvandringen. Her detter man inn til kunst. Det er som man har kommet til et vellykket reklamebyrå som samler på samtidskunst.

Astrup Fearnley mangler generelle rom som lett lar seg endre. Dessuten er publikums vei gjennom museet til dels er labyrintisk, og rommenes overflater har verken en bearbeidet detaljering eller materialkvaliteter ut over det ordinære.

Fremtidsutsikter

Da Henie Onstad kunstsenter på Høvikodden åpnet i 1968, var det en kulturell begivenhet av tilsvarende format. Et museum for moderne kunst finansiert ved hjelp av private midler. Et høydepunkt innen norsk organisk arkitektur, og vårt Louisiana i naturskjønne omgivelser. Utsøkt detaljering og Sven Ivar Dystes møbelkunst. Siden gikk det nedover. Louisianas avslappende paviljongarkitektur lot seg lett utvide og ble rikere for hver utbygging. Høvikoddens tilbygg har vært skuffende.

Kanskje kan utviklingen bli motsatt for Astrup Fearnley? Arkitektonisk starter det langt fra på topp, men det kan bli bedre siden. Tenk om museet kan overta advokatkontorene om noen år. Da kan et merkverdig samboerskap avsluttes, og museet vil få arealer som vil være mer tjenlig.

 

Publisert i Arkitektur N

Hva mener Fredrik Torp?

I løpet av én uke har Fredrik Torp publisert to innlegg om Nasjonalmuseet, Nasjonalgalleriet og Vestbanen. Ett i Aftenposten 3. april og ett i Arkitektnytt nr. 3 i år. Sammenholder man de to innleggene, må man kunne si at Torp utviser stor fleksibilitet når det gjelder standpunkter og løsninger. Han mener at:

·         Kunstindustrimuseet enten skal være der det er i St. Olavsgate. Eller flytte til Norsk form i Hausmannsgata. (Skal Norsk Form bli et museum? Peter Butenschøn var sterkt i mot det, mener direktør Andreas Vaa Bermann og hans stab noe annet?)

·         Munchmuseet kan fortsatt være på Tøyen. Eller bli en del av Nasjonalmuseet og plasseres på Vestbanen. (Det eneste som ligger fast er at eldre kunst skal være i Nasjonalgalleriet og nyere kunst på Vestbanen.)

Dermed er det ganske forvirrede råd som Torp gir stortingspolitikerne som snart skal ta stilling til regjeringens proposisjon om vestbaneprosjektet.

En ting er i alle fall sikkert: Napper man ut utstillingsarealene for eldre kunst og design, må man også slanke de sjenerøse fellesarealene som prosjektet har i dag. Omprosjektering blir så omfattende at det må arrangeres en ny internasjonal arkitektkonkurranse.

Det er mulig at de kostnadene og forsinkelsene som dette vil medføre har liten interesse for Torp. Det viktigste er å få stanset realiseringen av det nåværende prosjektet. Men etter alt som har skjedd med Lambda, er det mulig at noen synes det er en fordel at politikerne klarer å fatte vedtak. At vi nå bruker denne gylne anledningen vi har til å realisere dette gjennomarbeidede museumsprosjektet på Vestbanen, et prosjekt som Torp tidligere har omtalt med stor anerkjennelse.

Publisert i Aftenposten

 

 

En arkitekturbloggers bekjennelse

Hvis en blogg er et sted med intens debatt og mange følgere, så er det ikke en blogg jeg har. Bare tre followers har meldt seg, og den eneste kommentaren jeg har fått er trolig fra et ungt menneske som skrev ”WOW” etter en av artiklene mine. Det var ikke mye, men det varmer, jeg tror det er positivt ment.
Mitt siktemål har fra første stund vært å skape et arkiv som gjorde det lett for folk å finne det jeg skriver og har skrevet. Nesten alt er trykt i ulike sammenhenger pluss noen taler og en to-tre tekster som er skapt direkte for bloggen. Noe er kort, det meste er for langt. Det er fagartikler, noe på engelsk, bokanmeldelser og nekrologer og ganske mye avisdebatt.
Noen finner dette interessant. Mer enn 25.000 har, på ulikt vis vært innom, og tilstrømningen har steget jevnt hvert år siden starten i 2008. Kanskje er det ikke så rart. Når det etter hvert er blitt lagt ut nitti tekster og man skriver om stadig flere emner, så er det flere sidehenvisninger å dukke opp på. Og omtaler man, direkte eller indirekte, et stort nok samfunnsfenomen, så blir det også flere visninger. Jeg skrev for eksempel en artikkel om Telenors nye hovedsete på Fornebu, og den arkitekturanmeldelsen har jeg scoret mye på. Men trolig er det firmaet og ikke bygningen folk søker etter.
http://omarkitektur.blogspot.no/2009/01/telenor-dynamikk-og-fornuft.html
Jeg flyter også på Erling Dokk Holm. En fyr jeg har kjent lenge og har mye sans for. Likevel hadde jeg to heftige angrep på ham for noen år siden. Og de artiklene er høyt opp på listen over mine mest besøkte. Igjen: Det er vel Dokk Holm folk i sin begeistring søker på, og så får de i tillegg mine ironiske attakker.
http://omarkitektur.blogspot.no/2009/01/den-muntre-erling-dokk-holm.html
http://omarkitektur.blogspot.no/2009/01/dokk-holm-og-demokratiet.html
Det har blitt en del krangler, hele 41 innslag ligger i kategorien Polemikk. Det kan være spesielle personer som jeg duellerer med, f. eks. Leif Maliks, Leif Anker, Martin Braathen, Bjørn Brøymer og nå sist Gaute Brochmann & Co.
http://omarkitektur.blogspot.no/2012/10/erling-viksj-og-syndefallet.html
http://omarkitektur.blogspot.no/2010/04/utstillingsrom-selvpresentasjon.html
http://omarkitektur.blogspot.no/2009/09/det-infantile-presteskap.html
http://omarkitektur.blogspot.no/2009/09/selv-infantile-museumsmedarbeidere-br.html
http://omarkitektur.blogspot.no/2009/01/oslo-pluss.html
http://omarkitektur.blogspot.no/2010/09/kritikeren-martin-braathen.html
http://omarkitektur.blogspot.no/2013/02/det-er-forskjell-pa-butikker-og-museer.html
Eller polemikken kan være knyttet til ting jeg forsvarer i en jobbsammenheng, (Nasjonalmuseet på Vestbanen og Munchsalen i Nasjonalgalleriet.) Det er blitt mye av den slags. Mest fornøyd er jeg med følgende kjappis:
http://omarkitektur.blogspot.no/2011/09/munch-salen-og-urinalet.html
Arkitektur er et svært offentlig emne. Bygningene skyter opp og folk mener noe om dem. Her er det mye å skrive om. Som for eksempel Lambda, Regjeringsblokka, en rivingssak i Tønsberg, vikingskipene på Bygdøy, Staten som byggherre m.m.
http://omarkitektur.blogspot.no/2012/11/et-utkikkstarn-for-munch.html
http://omarkitektur.blogspot.no/2012/07/maliks-viksj-og-bevaring.html
http://omarkitektur.blogspot.no/2013/02/har-tnsberg-rad-til-miste-elevhjemmet.html
http://omarkitektur.blogspot.no/2012/07/mener-staten-at-arkitektur-er-kunst.html
http://omarkitektur.blogspot.no/2010/03/skipene-er-det-viktigste.html
Likevel gleder det spesielt at mine mest besøkte tekster er oversiktsartiklene om norsk arkitektur. Det gir tro på at folk er ute etter kunnskap.
http://omarkitektur.blogspot.no/2009/01/fehn-og-de-andre-en-introduksjon-til.html
http://omarkitektur.blogspot.no/2010/04/80-years-of-norwegian-modernism.html
http://omarkitektur.blogspot.no/2010/04/den-lange-linjen-knut-knutsen-og.html
http://omarkitektur.blogspot.no/2009/01/lavmlte-kunnskapskatedraler-norsk.html
Til sist to tekster som skiller seg ut, et besøk hos frisøren og ikke minst en mer poetisk tekst om en morgenopplevelse på Nationaltheatret stasjon:
http://omarkitektur.blogspot.no/2011/08/min-frisr.html
http://omarkitektur.blogspot.no/2011/04/rasterbilder.htm
Tidligere publisert på Arkitektnytts nettside og på Tekstualitet

Betenkelig

Det er betenkelig hvis Nina Marie Andersen er behandlet dårlig av Arkitektnytts redaksjon. At redaksjonen presenterte hennes artikkel i nr. 1-2013 slik at synspunktene ble forvrengt. Det er sånn Andersens debattinnlegg (”Betenkelig ambisjonsnivå”) på bladets nettside må forstås. Der forsikrer hun at hun IKKE mener at ”bymiljøet rundt museet nå vil få dødsstøtet” om Nasjonalmuseet bygges som planlagt. Det får en til å stusse siden den forutgående artikkelen nettopp ble innledet med det retoriske spørsmålet: ”Er Forum Artis dødsstøtet for bylivet rundt det nye Nasjonalmuseet?”

Nå er det ofte slik at redaksjonen skriver ingressen, og derfor kan det være den som legger disse ordene i munnen hennes. Men jeg er ikke sikker. Varselropet i ingressen blir i fullt monn bekreftet av både overskrift og selve artikkelen. La oss ta den fikse overskriften første: ”Vestbanesåret” som alle skjønner bør leses som ”Vest-banesåret” og spiller på dødsrallingen i ingressen.

Det er en stemningsendring fra Andersens første artikkel til den andre. I den første var indignasjonsnivået høyt og varsellampene lyste, nå spør hun helt rolig om mine uttalelser varsler et lavt ambisjonsnivå på Nasjonalmuseets vegne. Det er det som i så fall er betenkelig. Trompetfanfarene er byttet ut med en hevet pekefinger.

Det hun ønsker å diskutere ”er hva museet bidrar med i utviklingen av området.” Svaret er opplagt. Museets fremste bidrag er å være strøkets største publikumsmagnet. Men er nå det sikkert? I alle fall har Andersen sine tvil. Hun skriver: ”At folk vil strømme til, er en påstand generert av stipulerte besøkstall og et brennende ønske fra byggherrens side.”

Nasjonalmuseet er hvert år Norges mest besøkte museum. Vil publikum slutte å være interessert i landets viktigste kunstsamling? På Vestbanen vil de kunne se dobbelt så mange kunstverk som de kan i dag. Dette blir Nordens største museum. Er det ikke realistisk å tro at det vil bli flere besøkende enn nå? I dag kommer det en halv million i året. Er det da bare feberfantasier å si at ”folk vil strømme til”?

Dessuten vil bydelen få en kvalitetsbygning som knytter seg til den lange linjen i europeisk museumsarkitektur. Den har ikke dekonstruerte eller flaksende, skulpturelle former. Den har ikke et offentlig tilgjengelig skråplanstak, som Operaen. Den er ikke trukket opp fra bakken slik at man kan legge en park under. Derimot åpner den seg med rause vindusflater til de funksjonene i museet hvor det er naturlig. På mange måter er det et museum innenfor den store tradisjonen i museumsarkitekturen. Salene ligger enfilade eller er ordnet rundt et gårdsrom. Nesten alle rommene er rektangulære. Og det er begrenset hvor mye bygningen åpner seg mot omgivelsene.

Men er dette godt nok i 2013? Andersen er klar på at Nasjonalmuseets forhold til omgivelsene er kritikkverdig. Andre vurderer det annerledes. I Klassekampen 2. februar uttalte Marianne Skjulhaug, instituttleder ved Institutt for urbanisme og landskap ved AHO: ”… en skal også huske på at ikke alle områder i byen trenger å være en interaksjon mellom inne og ute. Noen ganger kan det være fint å gå langs en lukket vegg. Og så kan det også være fint å ikke alltid bli utsatt for kommersielle impulser. Dette er ikke et forsvar for lukkede byrom alltid, men jeg tror at dette bygget kommer til å få en så flott materialitet at det forsvarer den lukkede fasaden.”

Berlin-Philharmonien var helt revolusjonerende da den åpnet på 1960-tallet. I stedet for en rektangulær sal med orkesteret i enden, plasserte Hans Scharoun musikerne i midten og publikum på terrasser rundt. Noen trodde da at alle konsertsaler i fortsettelsen ville bli som den i Berlin, men i dag bygges det like mange av begge slag.

Troen på det store paradigmeskifte og at tidligere tiders løsninger nå er forkastelige, banaliserer ordskiftet. Marianne Skjulhaugs uttalelse viser til en mer nyansert virkelighetsforståelse og at de faglige sannheter ikke er så opplagte som Andresen vil ha oss til å tro. Selv om kjendisene i dag skal ”by på seg selv” og vi dyrker ”åpenhet” på nesten alle samfunnsfelt, så er det ikke sikkert at alle museer nå bør invitere allmennheten opp på taket eller ”åpne seg mot omverdenen”. Det hemmelighetsfulle huset er fullt av skatter, det har sin attraktivitet uansett. Folk vet det.

Til sist: Andersens store trumfkort er det jødiske museet i Berlin. Hun skriver at der kan man ”besøke den nydelige hagen også uten å løse billett, skjønt man først må gjennom sikkerhetskontrollen.” Det må dreie seg om Der Garten des Exils. Den ligger utenfor sikksakk-bygningen til Daniel Libeskind og kan nås via en underjordisk korridor fra inngangspartiet. Hagen har smale passasjer mellom de 49 høye og smale betongpilarer som er plantebokser for hvert sitt tre. Betongpilarene står på skrå, syv rader med syv pilarer i hver rad. Betongpilarene er innenfor i et nedsenket kvadrat som folk utenfra kan se ned til.

Det er mange år siden jeg besøkte dette museet og derfor er det noe vanskelig å diskutere i detalj hvordan sikkerhetsspørsmålet er løst der. Men jeg har nå fått tak i landskapsarkitekten for det jødiske museet som forsikrer om at man må ha billett for å besøke Der Garten des Exils. Uansett er det tvilsomt om det blir en nydelig nedsenket ”hage” med betongpillarer utenfor Nasjonalmuseet på Vestbanen.

Publisert på Arkitektnytts nettside i mars 2013

Hvordan bør elefanter oppføre seg i byen?

Dette blir ille. Sannsynligvis realiseres Nasjonalmuseets byggeplaner. Reguleringen ble vedtatt av Oslo bystyre 30. januar, og trolig sier Stortinget ja i løpet av våren. Dermed vil vi om noen år få et museumsbygg som er steintungt (fasadematerialet er stein), en utilnærmelig bastion med manglende henvendelse til omgivelsene. Det er landskapsarkitekt Nina Marie Andersen som advarer oss mot skandalen som er under oppseiling. Det skjer i årets første utgave av Arkitektnytt. Overskriften til artikkelen, ”Vestbanesåret”, understreker at bymiljøet rundt museet nå vil få dødsstøtet.

Men vil det nye museet bety drepen for strøket – eller vil det føre til en vitalisering? Og hva slags hus er dette? To faktorer er avgjørende: sikkerhet og størrelse. La oss ta sikkerheten først.

”Sikkerhet lenge leve”, skriver Andesen med tydelig ironi. Bakgrunnen er at Nasjonalmuseets takterrasse bare vil være tilgjengelig for dem som besøker museet. Operaen i Oslo og kulturhuset Plassen i Molde er derimot utformet slik at allmennheten kan passere helt opp på taket. Men kravet til sikkerhet er helt annerledes for et nasjonalmuseum som har Norges største kunstsamling og forvalter svært mange av høydepunktene i norsk kunsthistorie. Faren er ikke så stor for at noen bryter seg inn og stjeler kostymene i Operaen. Nasjonalmuseet er nødt til å ha kontroll på adkomsten til taket. Derfor må taket være et uteareal som tilhører museets indre verden, slik det er med den frodige hagen til Lousisana og det vakre gårdsrommet til Museum of Modern Art i New York. ”Sikkerhet lenge leve”. Innbruddet i Vestlandske kunstindustrimuseum for kort tid siden forklarer hvorfor Nasjonalmuseet, uten ironi, slutter seg til en slik formulering.

Men hva med Musée du quai Branly, det etnografiske museet i Paris? Der er det skapt en eksotisk park under og rundt bygget som man kan nyte uten å gå inn i museet. Dessuten kan de som passerer langs den trafikkerte gata ved Seinen, se inn til parken gjennom et åtte meter høyt stål- og glassgjerde. Parken er en flott attraksjon, en magisk verden som stenges på kveldstid. Men er dette museet et forbilde for hvordan museers interiør kan kommunisere med omverdenen? Selve utstillingslokalene, som befinner seg høyt oppe i enden av en lang rampe, får man uansett ikke noe blikk inn til.

Man kan altså gå opp på taket til en stor bygning (Operaen), eller under den (Quai Branly) eller gjennom den, slik James Stirling, på snedig vis, fikk til med tilbygget i Staatsgalerie i Stuttgart. Kanskje var det Stirlings eksempel som inspirerte Plan- og bygningsetaten til å kreve en ferdselsåre på tvers av Vestbanetomta, et krav som etaten siden klokelig frafalt.

Trolig må man akseptere at noen sentrale samfunnsfunksjoner krever stor plass i byen. For eksempel har jernbanestasjoner ofte brede sporområder som folk og kjøretøy må rundt. Slik har det vært i snart 140 år på Vestbanen, og det har vært til å leve med. På tilsvarende måte er det med andre elefanter i byen, som for eksempel de store museene. Centre Pompidou henvender seg bare til den skrå forplassen. Baksiden, langs Rue du Renard, er en 180 meter lang lukket vegg med fargeglade rør. Den henvender seg ikke til butikkene på den andre siden av gata, men det aksepterer man. Det store dyret er av et annet slag enn hverdagens hus. Lider bymiljøet i Beaubourg av dette? Har strøket fått dødsstøtet? De fleste mener at Centre Pompidou har vitalisert denne delen av Paris.   

Nasjonalmuseet vil bli en adskillig mer lavmælt og høflig elefant enn Pompidou. I utstillingsflate nærmer det seg sin franske kollega (17.000 m2 i Paris, 13.000 m2 i Oslo). Den legger seg rolig ned bak de to gamle stasjonsbygningene, og terrengstigningen gjør at en etasje skjules i bakkant. En av museets hovedinnganger er mot Dronning Mauds gate, og her er museets offentlig tilgjengelige bibliotek (Norges største kunstbibliotek) som de forbipasserende kan se inn til gjennom et 18 meter langt vindu.

Så til forplassen. Andersen forteller at her er ikke ”forholdet mellom rommet ute og inne tillagt stor betydning”. Det er riktigere å si at det er lagt stor vekt på interiørenes henvendelse til forplassen: Bokhandelen kan man titte inn til gjennom et 16 meter langt vindusfelt, like langt som vindusflaten der restauranten viser seg frem. Vindusfeltet i 2. etasje, til utstillingslokalenes midtrom, er hele 18,5 meter langt. Og til sist fasaden mot Dokkveien: Fire vinduer hvor man kan se inn til designavdelingen i 1. etasje, to vinduer til avdelingen for eldre kunst i 2. etasje. I tillegg får undervisningsavdelingen eksponert seg med en egen dør og et 21 meter langt vindusfelt. – Så helt utilnærmelig er vel denne bastionen ikke.

Det store museet må beskytte kunstverkene mot reelle farer som ødeleggende solstråler og skumle tyver. Ikke rart at det kan bli noe tilknappet mot omverdenen. Nasjonalmuseet er en komplisert maskin med nærmere tusen rom, og dessuten er det en stor, monumental, fellesskapsbygning, slik naboen Oslo Rådhus er det. Det har skatter mange vil se. Folk vil strømme til Det store museet, og de vil skjønne at museets fasader må være annerledes enn hverdagens byvev. Dette blir ikke ille.

Publisert i Arkitekt nr. 2 2013

 

Det er forskjell på butikker og museer

 Nedenstående tekst ble publisert i Morgenbladet 21. februar 2013. Siste avsnitt ble kuttet av redaksjonen.

Gaute Brochmann, redaktør av Arkitektnytt, brukte 8. februar sin faste plass i Morgenbladet til et voldsomt angrep på Nasjonalmuseets byggeplaner på Vestbanen, særlig museets forhold til sine omgivelser. Artikkelen er ledd tre i en kampanje fra Brochmanns side. I slutten av januar publiserte han et temanummer om Vestbaneprosjektet der landskapsarkitekt Nina Marie Andersen forklarte at museumsbygningen blir en steintung bastion med manglende henvendelse til omgivelsene. Bymiljøet rundt museet vil få dødsstøtet. Så fulgte bladets journalist Mette Svensen opp med et innlegg i Aftenposten 1. februar der hun gjentok det samme, og nå altså redaktøren selv med tilsvarende poenger i Morgenbladet.
            Arkitektnytt mener at det er merkelig at det ikke har vært mer debatt om Vestbaneprosjektet. Selv synes jeg det er merkeligere at Brochmann starter sin kampanje da Bystyret var i ferd med å vedta reguleringen og forsetter felttoget etter at vedtaket ble fattet den 30. januar. Hvis han virkelig mente at prosjektet burde endres, måtte han selv begynt debatten for lenge siden. Nå er det noe sent.
            Hva er det Brochmann & Co ønsker seg? Jo, et museum som åpner seg mot omverdenen og ”røper aktiviteten innenfor de tykke veggene.” Museet ”har knapt vinduer som tillater innsyn,” får vi vite. (Ordet knapt har da fått en ny betydning når man kan se inn i bygningen gjennom fem kjempevinduer, 16-21 meter lange, pluss fire vinduer som gir innsyn til designavdelingen i 1. etasje.)
            Hvorfor dette ønsket om innsyn og glass når klimakrav og sikkerhet gjør at museer har få funksjoner som egner seg til eksponering? Fasinasjonen ved transparens og opphevingen av skillet mellom inne og ute er et av modernismens kjennetegn. For eksempel kunne den kjente tysk-amerikanske arkitekten Mies van der Rohe tolke både en enebolig og et museum som avklarede glassbokser. Skjønt helt sånn var det ikke. Hans Neue Nationalgalerie i Berlin er avhengig av et stort podium med tradisjonelle utstillingssaler for å få vist kunstverkene.
            Brochmann & Co har forelsket seg i handlegatenes intense liv der vi trekkes mot shoppingtilbud og serveringssteder. Denne tvingende nødvendige eksponeringen gjør at disse virksomhetene ”bidrar til byrommet utenfor.” De som ikke er slik, blir utilnærmelige bastioner, som for eksempel Oslo Rådhus. Men har det vært et savn at Rådhuset ikke åpner seg mot omgivelsene? En forbipasserende kan heller ikke følge med på aktiviteten inne i Nationaltheatret og universitetsbygningene på Karl Johans gate.
            Det samme gjelder både Nasjonalgalleriet, British Museum og Prado. Europas historiske byer er en blanding av butikkenes åpenhet og mer lukkede offentlige bygninger. Det er rimelig at de store fellesskapsbygningene har fått lov til å fremstå som unntak fra den alminnelige byveven. Er det plagsomt med frittliggende monumentalbygg, kan man pakke dem inn med trivielle aktiviteter (Oslo konserthus og Olavshallen i Trondheim). Men banalt og uartikulert blir det.
            I motsetning til tidligere tiders lukkede museumsfasader har ikke Nasjonalmuseet vegger med pilastre og arkitraver. Her rytmiseres steinflaten av store og noe mindre vindusflater og noen inntrukne partier som skaper relieff. Kanskje blir flaten mer som et naturfenomen, en Akropolisklippe som bærer et lysende kunstens tempel, alabasthallen for skiftende utstillinger.
            Til sist: Etter Arkitektnytts temanummer utspant det seg en epostdiskusjon i seks ledd mellom redaktør Brochmann og meg. Der innrømmet Brochmann at landskapsarkitekt Andersens tekst innehold ”spissformuleringer”, (en måte å si at den har grove forenklinger) og at den burde vært merket som en ”kommentar”. Med tiårs fartstid selv som redaktør, vet jeg at man tråkker over streken ved å sitere fra en privat korrespondanse som aldri var ment å være offentlig. Men Brochmann har allerede innført denne praksisen. Og kanskje er det naturlig med den type grenseoverskridelser når man står for den samme transparens i museumsarkitekturen.