Arkitekturens veivisere

 

I løpet av noen få tiår har det blitt mye lettere å få oversikt over de viktigste bygningene i de fem største norske byene. Nå fins det arkitekturguider for både Oslo (1984/2008), Trondheim (1999), Kristiansand (2002), Bergen (2008) og Stavanger (2013). Dermed har vi fått såpass mange guider at det kan være nyttig å se på utgivelsene samlet, få frem fellestrekk som hører sjangeren til og peke på hva som skiller bøkene fra hverandre.

Kartguidene er guidebøkenes lillebror. Selv har jeg prøvd meg i sjangeren med Oslo arkitektkart, utgitt sammen med Inger Simers Moe. Storebroren, det største formatet, er Nikolaus Pevsners The Buildings of England; en bokserie som startet i 1945 og nå er oppe i 46 bind. Disse tekstbaserte bøkene med få illustrasjoner videreføres og ajourholdes i dag av en hel armé av britiske arkitekturhistorikere. 

Her i Norge startet det egentlig på 70-tallet. Da utga BAF Bergen. En arkitekturguide (1970), et stiftet hefte på 40 sider med opplysninger om 123 bygninger, på både engelsk og norsk. I 1983 fikk den sin fortsettelse ved utgivelsen av BAF-GUIDE 1970-1983, produsert av Dag Rognlien i Arkitektnytt. Som et vedlegg til bladet hadde Rognlien allerede i 1971 utgitt Kartguide over arkitektur i Oslo-området trykket i blått. Ny utgave fulgte i 1976, begge ganger sto Are Telje for utvelgelsen av bygningene.

OAF var én av flere initiativtagere til den første osloguiden, Oslo en arkitekturguide (1984), skrevet av Pål Henry Engh og Arne Gunnarsjaa. Foreningen har imidlertid ikke hatt noe å gjøre med Arkitektur i Oslo. En veiviser til byens bygningsmiljø, forfattet av Ole Daniel Bruun, som kom første gang i 1999 og i ny versjon i 2008. Ellers har det alltid vært NALs lokalforeninger som er drivkraften og den faglige garantisten for arkitekturguidene. Ofte trengs det i tillegg en tung samarbeidspartner for at en guidebok skal bli til virkelighet. I Kristiansand var det kommunen (ved Kulturdirektøren), og i Bergen sto Bergens Tidende for utgivelsen.

En guidebok må ha hendig format for å få plass i en jakkelomme. De korte presentasjonene av byggverkene må inneholde foto, standardiserte fakta og det må være kart slik at man kan finne bygningene. Pluss en beskrivende tekst, som kan variere i lengde og informasjonsdybde. Til de skrinneste hører omtalen av bygning nr. 489 i bergensguiden: ”Frisk nykommer i et av Bergens mest kjente eneboligstrøk.”

            Byens størrelse har selvsagt betydning for hvor mange hus som kommer med: 125 i Kristiansand, 280 i Trondheim og 492 i Bergen. Den eldste osloguiden har tatt med 718 bygninger. Den nyeste har 648 innførsler, men i virkeligheten er langt flere med. For eksempel kan det under ett nummer, som nr. 554, Leiegårder ved Niels Juels gate, gjennomgås hele 18 enkeltbygninger. Og la det være sagt med en gang: Ole Daniel Bruuns Arkitektur i Oslo. En veiviser til byens bygningsmiljø er helt overlegen når det gjelder informasjonsmengde. Her aner man Kunnskapsforlagets ressurser og skattekisten Oslo byleksikon som en tilleggskilde.

            Det er to ulike måter å ordne en arkitekturguide på: kronologisk eller geografisk. Engh og Gunnarsjaas osloguide er ordnet geografisk. Ved å starte i sentrum og bevege seg skrittvis utover i periferien forklares det også hvordan byen har vokst. Dessuten oppdager man  bygninger som ligger nær hverandre, uansett når de er fra. Min favoritt blant arkitekturguidene er ellers den vakre og ryddige Guide till Göteborgs arkitektur fra 2006. Den er også ordnet geografisk, og redaktør Claes Caldenby opplyser at den første osloguiden var inspirasjonskilde. Den geografiske ordningen anerkjenner at en guidebok er noe man vandrer med. Vandringen i bylandskapet er vel så viktig som tidsreisen.

            Ole Daniel Bruuns osloguide, derimot, er kronologisk ordnet. Da kan det være vanskelig å finne en bygning hvis man er usikker på når den er fra. Når guidebøkene for Kristiansand, Trondheim og Bergen likevel fungerer greit med sin kronologiske fremstilling, skyldes det at stoffmengden i disse er så mye mindre enn i Ole Daniel Bruuns bok. Man ser det også ved å sammenligne for eksempel med Berlin. The Architectural Guide fra 2006. Den er en glimrende historiebok, bygningene er kronologisk ordnet og de mellomlange bygningsbeskrivelsene er informative og poengterte. Er siktemålet å få frem de historiske hovedlinjene, trenger man ikke være heldekkende. Derfor er det er langt færre bygninger i berlinguiden enn i Bruuns bok, hvor preget blir mer leksikalsk.

Så til høstens tilvekst. Den heter Stavanger arkitekturguide på tittelsiden og Arkitekturguide for Sør-Rogaland 1975-2010 på omslaget. Den er geografisk ordnet, men mangler Engh/Gunnarsjaas innledende tekster som forklarer det særpregede ved de ulike byområdene. Boken dekker bare de siste 35 årene, da det allerede fins en enkel guide fra 1975. Men hvem har den for hånden? De tre innledende tekstene (om Norwegian Wood, Jåttavågen og Bygg for fremtiden) er for tilfeldige til å gi et samlende perspektiv på den arkitektoniske blomstringen som Stavanger-området har opplevd siden da. Boken har en proff layout, og vi blir kjent med 137 bygninger, blant annet takket være Rolf Skjelstads gode prosjektbeskrivelser, som gjør dette til en nyttig bok. Stavanger arkitektforening skal ha honnør for det krafttaket som en slik bok er.

 

Publisert i Arkitektur N 7-2013