Kjell Lund: Å bygge det varige i en rastløs tid

Kjell Lunds bortgang markerer avslutningen av en epoke. Med ham har vi mistet den siste av de «fire store» i norsk etterkrigsarkitektur. Christian Norberg-Schulz i 2000, Nils Slaatto i 2001, Sverre Fehn i 2009 – og nå Kjell Lund. De var alle født på 1920-tallet og dominerte norsk arkitektur i førti– femti år. Norberg-Schulz var en historiker og teoretiker av internasjonalt format og den som mer enn noen annen preget norske arkitekters virkelighetsoppfatning. Fehn skapte utsøkte byggverk og ble tidenes mest anerkjente norske arkitekt. Men det var de to partnerne Kjell Lund og Nils Slaatto som klarte å kombinere kvantitet og kvalitet. Ingen andre norske arkitekter har hatt en så stor og mangefasettert produksjon på et tilsvarende høyt nivå.

 Kraftfulle kjerner

To ulike ordensprinsipper preget Lund og Slaattos arkitektur: Først en søken etter det tidløse, en arkitektonisk kjerne med en konsentrert uttrykkskraft. Så utviklingen av et formalt formspråk som skulle gjøre det mulig å skape tilpasningsdyktige byggverk og løse komplekse oppgaver.

Til den første fasen hører de klare geometriske figurene. Rua gård ved Hønefoss (1962) og Hurdal herredshus (1968) med store pyramideformede tak. Så kubene: Chateau Neuf (1970), en solid hjørnestein ved grøntaksen fra universitetet på Blindern. Eidsvåg kirke i Bergen (1985), en hvit, solfylt eske. Og ikke minst St. Hallvard kloster på Enerhaugen (1966), en mursteinskloss med et sylinderformet kirkerom og en hengende kuppel. Sirkelen i kvadratet hører til de sakrale ursymbolene, og her har disse grunnfigurene blitt til et av de mest fortettede og meningstunge rom i Norge. Rommets innerste kjerne er en massiv blokk, et støpt alter på et sirkulært podium. Men i vestibylen på Nic. Waals barnepsykiatriske institutt (1968) er kuben blitt hul, den er et beskyttende lekerom for utsatte barn.

 Artikulerte strukturer

Etter hvert ble det motsatte synssettet dominerende. Det holdt ikke med klare fikspunkter. I en verden i stadig endring trengte man en åpen og fleksibel arkitektur. Strukturalisme ble det kalt. Arkitekturen ble et byggesett, et skjelett der innmaten kunne forandres når nye behov oppsto. 

Veritas-senteret på Høvik (1976) er norsk strukturalismes heroiske høydepunkt. En vakkert modulert bygningsmasse på en naturskjønn tomt. En fleksibel bygning med en klar struktur. Men skulle tankegangen benyttes i en urban og historisk sammenheng, måtte skjelettet «kles på» slik at det kunne tale med nabohusene. Derfor får Norges Banks hovedsete (1987) en fornem ytterfrakk i granitt og kobber. Bygningens organisering er frapperende klar, likevel klarer den å inkorporere eldre bygninger i det store bykvartalet. Detaljeringen og materialrikdommen er på et nivå som ingen andre moderne bygninger i Norge har kommet i nærheten av. Som en bonus ble Bankplassen omskapt til et av våre vakreste byrom.

Neste test ble Stavangers uregelmessige gateløp. Svaret ble en mer kompleks geometri som brøt bygningsmassen ned slik at Sølvberget (1987), byens store kulturhus, klarte å tilpasse seg den eldre trehusbebyggelsens skala. Også denne bygningen har blitt stående som et høydepunkt i nyere norsk arkitektur.

Den samme konstruktive klarhet som preget Lund og Slaattos store arbeider på 1970-tallet, finner man i deres trearkitektur allerede på begynnelsen av 60-tallet. Med intens energi utforsket de hvordan ulike stolpekonstruksjoners logikk både kan gi fasaden en fast rytme og samtidig muliggjøre et variert uttrykk. Også deres trearkitektur er et sentralt bidrag til utviklingen av norsk byggekunst. Spesielt viktig ble Ålhytta, som arkitekt Jon Haug ved kontoret utviklet til en stor salgssuksess.  

 Sentralt og sakralt

På 1970-tallet gjorde T-banens gravarbeider langs Karl Johan det naturlig å vurdere utformingen av dette sentrale byområdet på nytt. Lund og Slaatto fikk i oppdrag å utforme Studenterlunden og arealet langs Nationaltheatret frem til T-banenedgangene. Det ble noen nederlag. Den foreslåtte glasskuppelen kom aldri, og nå fjernes serveringsstedet Saras telt. Begge deler er fornuftig. Sørgeligere er det «Moltemyra» ved Nationaltheatret mistet sine forfinede og demonterbare parasoller (designer Bjørn A. Larsen). Uansett ligger Lund og Slaattos plan, med fontener, vegetasjon og brolegging fast som en varig ordning av nasjonens mest sentrale uterom.

            Det siste høydepunktet i Kjell Lunds karriere ble Vernebygget over Domkirkeruinene på Hamar (1998). I utgangspunktet en praktisk innretning for å beskytte middelalderske murbuer, men resultatet ble en stål- og glasskonstruksjon som gir et beåndet ekko av middelalderkatedralen som sto der. Vakre St. Magnus kirke på Lillestrøm (1991) er herjet ille med av byens vietnamesiskdominerte menighet. Det forhindrer ikke at Kjell Lund er vår tids viktigste fornyeren av norsk sakralarkitektur. Derfor er det på sin plass at han fredag 30. august ble bisatt fra St. Hallvard på Enerhaugen, hans hovedverk.

            Kjell Lund kunne blitt så mangt. «Her kommer guttemusikken» og mange andre sanger fra 50-tallet viser bredden i hans talent. La oss være glad for at han valgte å tegne hus.

Kronikk i Aftenposten 30. august 2013