Hvordan bør elefanter oppføre seg i byen?

Dette blir ille. Sannsynligvis realiseres Nasjonalmuseets byggeplaner. Reguleringen ble vedtatt av Oslo bystyre 30. januar, og trolig sier Stortinget ja i løpet av våren. Dermed vil vi om noen år få et museumsbygg som er steintungt (fasadematerialet er stein), en utilnærmelig bastion med manglende henvendelse til omgivelsene. Det er landskapsarkitekt Nina Marie Andersen som advarer oss mot skandalen som er under oppseiling. Det skjer i årets første utgave av Arkitektnytt. Overskriften til artikkelen, ”Vestbanesåret”, understreker at bymiljøet rundt museet nå vil få dødsstøtet.

Men vil det nye museet bety drepen for strøket – eller vil det føre til en vitalisering? Og hva slags hus er dette? To faktorer er avgjørende: sikkerhet og størrelse. La oss ta sikkerheten først.

”Sikkerhet lenge leve”, skriver Andesen med tydelig ironi. Bakgrunnen er at Nasjonalmuseets takterrasse bare vil være tilgjengelig for dem som besøker museet. Operaen i Oslo og kulturhuset Plassen i Molde er derimot utformet slik at allmennheten kan passere helt opp på taket. Men kravet til sikkerhet er helt annerledes for et nasjonalmuseum som har Norges største kunstsamling og forvalter svært mange av høydepunktene i norsk kunsthistorie. Faren er ikke så stor for at noen bryter seg inn og stjeler kostymene i Operaen. Nasjonalmuseet er nødt til å ha kontroll på adkomsten til taket. Derfor må taket være et uteareal som tilhører museets indre verden, slik det er med den frodige hagen til Lousisana og det vakre gårdsrommet til Museum of Modern Art i New York. ”Sikkerhet lenge leve”. Innbruddet i Vestlandske kunstindustrimuseum for kort tid siden forklarer hvorfor Nasjonalmuseet, uten ironi, slutter seg til en slik formulering.

Men hva med Musée du quai Branly, det etnografiske museet i Paris? Der er det skapt en eksotisk park under og rundt bygget som man kan nyte uten å gå inn i museet. Dessuten kan de som passerer langs den trafikkerte gata ved Seinen, se inn til parken gjennom et åtte meter høyt stål- og glassgjerde. Parken er en flott attraksjon, en magisk verden som stenges på kveldstid. Men er dette museet et forbilde for hvordan museers interiør kan kommunisere med omverdenen? Selve utstillingslokalene, som befinner seg høyt oppe i enden av en lang rampe, får man uansett ikke noe blikk inn til.

Man kan altså gå opp på taket til en stor bygning (Operaen), eller under den (Quai Branly) eller gjennom den, slik James Stirling, på snedig vis, fikk til med tilbygget i Staatsgalerie i Stuttgart. Kanskje var det Stirlings eksempel som inspirerte Plan- og bygningsetaten til å kreve en ferdselsåre på tvers av Vestbanetomta, et krav som etaten siden klokelig frafalt.

Trolig må man akseptere at noen sentrale samfunnsfunksjoner krever stor plass i byen. For eksempel har jernbanestasjoner ofte brede sporområder som folk og kjøretøy må rundt. Slik har det vært i snart 140 år på Vestbanen, og det har vært til å leve med. På tilsvarende måte er det med andre elefanter i byen, som for eksempel de store museene. Centre Pompidou henvender seg bare til den skrå forplassen. Baksiden, langs Rue du Renard, er en 180 meter lang lukket vegg med fargeglade rør. Den henvender seg ikke til butikkene på den andre siden av gata, men det aksepterer man. Det store dyret er av et annet slag enn hverdagens hus. Lider bymiljøet i Beaubourg av dette? Har strøket fått dødsstøtet? De fleste mener at Centre Pompidou har vitalisert denne delen av Paris.   

Nasjonalmuseet vil bli en adskillig mer lavmælt og høflig elefant enn Pompidou. I utstillingsflate nærmer det seg sin franske kollega (17.000 m2 i Paris, 13.000 m2 i Oslo). Den legger seg rolig ned bak de to gamle stasjonsbygningene, og terrengstigningen gjør at en etasje skjules i bakkant. En av museets hovedinnganger er mot Dronning Mauds gate, og her er museets offentlig tilgjengelige bibliotek (Norges største kunstbibliotek) som de forbipasserende kan se inn til gjennom et 18 meter langt vindu.

Så til forplassen. Andersen forteller at her er ikke ”forholdet mellom rommet ute og inne tillagt stor betydning”. Det er riktigere å si at det er lagt stor vekt på interiørenes henvendelse til forplassen: Bokhandelen kan man titte inn til gjennom et 16 meter langt vindusfelt, like langt som vindusflaten der restauranten viser seg frem. Vindusfeltet i 2. etasje, til utstillingslokalenes midtrom, er hele 18,5 meter langt. Og til sist fasaden mot Dokkveien: Fire vinduer hvor man kan se inn til designavdelingen i 1. etasje, to vinduer til avdelingen for eldre kunst i 2. etasje. I tillegg får undervisningsavdelingen eksponert seg med en egen dør og et 21 meter langt vindusfelt. – Så helt utilnærmelig er vel denne bastionen ikke.

Det store museet må beskytte kunstverkene mot reelle farer som ødeleggende solstråler og skumle tyver. Ikke rart at det kan bli noe tilknappet mot omverdenen. Nasjonalmuseet er en komplisert maskin med nærmere tusen rom, og dessuten er det en stor, monumental, fellesskapsbygning, slik naboen Oslo Rådhus er det. Det har skatter mange vil se. Folk vil strømme til Det store museet, og de vil skjønne at museets fasader må være annerledes enn hverdagens byvev. Dette blir ikke ille.

Publisert i Arkitekt nr. 2 2013