Slottsplass med fartshump

Slottsplassen er åpnet og enkelte er kritiske til asfalten under det tynne gruslaget. Men det er andre sider ved den nye Slottsplassen som er vel så diskutable.

Også ved dette regjeringsskiftet fikk vi det tradisjonelle bildet av ferske, mørkkledde ministre på linje foran Slottet. Sperringene ble midlertidig åpnet slik at familiemedlemmer og tilhengere kunne komme inn på Slottsplassen og hylle de nye blå-blå statsrådene.

            Det var et etterlengtet fornyelsesarbeid som startet rett etter 17. mai i år. I generasjoner har hvert eneste kraftig regnskyll ført grusen ned til Universitetet, og det har vært pinlig med de mange ødelagte skiferhellene på fortauene.

            Den Slottsplassen vi er vant til er et kompromiss med en langvarig utviklingshistorie. Slottsarkitekt Linstow rammet inn sin rektangulære paradeplass med doble alleer. Etter hans tid ble plassen regnet som altfor stor og øde. Trekantformede plener ble anlagt på de nedre hjørnene, og dermed ble plassen redusert til en trakt. Den romantiske parken hadde trengt seg inn og utydeliggjort det stramme, klassisistiske rektangelet.

            I 1992 ble fem arkitektgrupper invitert til en lukket konkurranse (kalt idédugnad) om fornyelse av Slottsplassen. Lunde & Løvseth / Hindhamar-Sundt-Thomassen vant med et forslag der tverrgående steinstriper knytter sammen plenfeltene på siden med midtpartiet som ble foreslått steinbelagt. Det var en besnærende enkel måte å tydeliggjøre størrelsen på Linstows opprinnelige slottsplass.

            Når Slottsplassen nå, to tiår senere, endelig utbedres, er det uten de ambisjonene som Lunde & Løvseth hadde. Tanken om å styrke forbindelsen til den opprinnelige Slottsplassen er borte. Nå er fokus i første rekke på dreneringen av plassen og å forhindre at grusen vaskes bort. Og det er strålende hvis disse problemene nå er løst. Det valgte belegget (et lite grusbelegg oppå en slags asfalt med den samme grusen), overlater jeg til andre å diskutere. Det kan være vel så viktig å merke seg:

            Parken vinner over plassen. Det er parkens løsninger som er styrende. Fortauene i Slottsbakken og langs plassen er borte, de bare antydes ved en steinbelagt renne som skiller randsonen fra selve plassen. Grusen er den samme som nå benyttes på alle fornyede gangveier i parken. Det har vært liten interesse for å artikulere plassen som noe annet enn gangveiene.

            Men den mest drastiske konsekvens av fornyelsen er at Karl Johans gate forkortes. Byens hovedgate skulle være forbindelseslinjen mellom byen og kongen i sitt slott. Nå kuttes denne strengen av et bredt steinbelagt fortau nede ved Frederiks gate. Det rammer inn Slottsparken og isolerer parken fra byen. Når noen trenger seg inn på dette territoriet, som for eksempel et gjestende statsoverhode, må kortesjen over denne fartshumpen før de svarte bilene tar fatt på den grusbelagte bakken opp til Kongen. Det er i alle fall en måte å fortelle at i Norge er det fotgjengeren som er sjef.

 Publisert i Aftenposten 30. oktober 2013