Nedenstående tekst ble publisert i Morgenbladet 21. februar 2013. Siste avsnitt ble kuttet av redaksjonen.
Gaute
Brochmann, redaktør av Arkitektnytt, brukte
8. februar sin faste plass i Morgenbladet
til et voldsomt angrep på Nasjonalmuseets byggeplaner på Vestbanen, særlig
museets forhold til sine omgivelser. Artikkelen er ledd tre i en kampanje fra
Brochmanns side. I slutten av januar publiserte han et temanummer om Vestbaneprosjektet
der landskapsarkitekt Nina Marie Andersen forklarte at museumsbygningen
blir en steintung bastion med manglende henvendelse til omgivelsene. Bymiljøet
rundt museet vil få dødsstøtet. Så fulgte bladets journalist Mette Svensen opp
med et innlegg i Aftenposten 1.
februar der hun gjentok det samme, og nå altså redaktøren selv med tilsvarende
poenger i Morgenbladet.
Arkitektnytt mener at det er merkelig at det ikke har vært mer debatt om Vestbaneprosjektet. Selv synes jeg det er merkeligere at Brochmann starter sin kampanje da Bystyret var i ferd med å vedta reguleringen og forsetter felttoget etter at vedtaket ble fattet den 30. januar. Hvis han virkelig mente at prosjektet burde endres, måtte han selv begynt debatten for lenge siden. Nå er det noe sent.
Hva er det Brochmann & Co ønsker seg? Jo, et museum som åpner seg mot omverdenen og ”røper aktiviteten innenfor de tykke veggene.” Museet ”har knapt vinduer som tillater innsyn,” får vi vite. (Ordet knapt har da fått en ny betydning når man kan se inn i bygningen gjennom fem kjempevinduer, 16-21 meter lange, pluss fire vinduer som gir innsyn til designavdelingen i 1. etasje.)
Hvorfor dette ønsket om innsyn og glass når klimakrav og sikkerhet gjør at museer har få funksjoner som egner seg til eksponering? Fasinasjonen ved transparens og opphevingen av skillet mellom inne og ute er et av modernismens kjennetegn. For eksempel kunne den kjente tysk-amerikanske arkitekten Mies van der Rohe tolke både en enebolig og et museum som avklarede glassbokser. Skjønt helt sånn var det ikke. Hans Neue Nationalgalerie i Berlin er avhengig av et stort podium med tradisjonelle utstillingssaler for å få vist kunstverkene.
Brochmann & Co har forelsket seg i handlegatenes intense liv der vi trekkes mot shoppingtilbud og serveringssteder. Denne tvingende nødvendige eksponeringen gjør at disse virksomhetene ”bidrar til byrommet utenfor.” De som ikke er slik, blir utilnærmelige bastioner, som for eksempel Oslo Rådhus. Men har det vært et savn at Rådhuset ikke åpner seg mot omgivelsene? En forbipasserende kan heller ikke følge med på aktiviteten inne i Nationaltheatret og universitetsbygningene på Karl Johans gate.
Det samme gjelder både Nasjonalgalleriet, British Museum og Prado. Europas historiske byer er en blanding av butikkenes åpenhet og mer lukkede offentlige bygninger. Det er rimelig at de store fellesskapsbygningene har fått lov til å fremstå som unntak fra den alminnelige byveven. Er det plagsomt med frittliggende monumentalbygg, kan man pakke dem inn med trivielle aktiviteter (Oslo konserthus og Olavshallen i Trondheim). Men banalt og uartikulert blir det.
I motsetning til tidligere tiders lukkede museumsfasader har ikke Nasjonalmuseet vegger med pilastre og arkitraver. Her rytmiseres steinflaten av store og noe mindre vindusflater og noen inntrukne partier som skaper relieff. Kanskje blir flaten mer som et naturfenomen, en Akropolisklippe som bærer et lysende kunstens tempel, alabasthallen for skiftende utstillinger.
Til sist: Etter Arkitektnytts temanummer utspant det seg en epostdiskusjon i seks ledd mellom redaktør Brochmann og meg. Der innrømmet Brochmann at landskapsarkitekt Andersens tekst innehold ”spissformuleringer”, (en måte å si at den har grove forenklinger) og at den burde vært merket som en ”kommentar”. Med tiårs fartstid selv som redaktør, vet jeg at man tråkker over streken ved å sitere fra en privat korrespondanse som aldri var ment å være offentlig. Men Brochmann har allerede innført denne praksisen. Og kanskje er det naturlig med den type grenseoverskridelser når man står for den samme transparens i museumsarkitekturen.
Arkitektnytt mener at det er merkelig at det ikke har vært mer debatt om Vestbaneprosjektet. Selv synes jeg det er merkeligere at Brochmann starter sin kampanje da Bystyret var i ferd med å vedta reguleringen og forsetter felttoget etter at vedtaket ble fattet den 30. januar. Hvis han virkelig mente at prosjektet burde endres, måtte han selv begynt debatten for lenge siden. Nå er det noe sent.
Hva er det Brochmann & Co ønsker seg? Jo, et museum som åpner seg mot omverdenen og ”røper aktiviteten innenfor de tykke veggene.” Museet ”har knapt vinduer som tillater innsyn,” får vi vite. (Ordet knapt har da fått en ny betydning når man kan se inn i bygningen gjennom fem kjempevinduer, 16-21 meter lange, pluss fire vinduer som gir innsyn til designavdelingen i 1. etasje.)
Hvorfor dette ønsket om innsyn og glass når klimakrav og sikkerhet gjør at museer har få funksjoner som egner seg til eksponering? Fasinasjonen ved transparens og opphevingen av skillet mellom inne og ute er et av modernismens kjennetegn. For eksempel kunne den kjente tysk-amerikanske arkitekten Mies van der Rohe tolke både en enebolig og et museum som avklarede glassbokser. Skjønt helt sånn var det ikke. Hans Neue Nationalgalerie i Berlin er avhengig av et stort podium med tradisjonelle utstillingssaler for å få vist kunstverkene.
Brochmann & Co har forelsket seg i handlegatenes intense liv der vi trekkes mot shoppingtilbud og serveringssteder. Denne tvingende nødvendige eksponeringen gjør at disse virksomhetene ”bidrar til byrommet utenfor.” De som ikke er slik, blir utilnærmelige bastioner, som for eksempel Oslo Rådhus. Men har det vært et savn at Rådhuset ikke åpner seg mot omgivelsene? En forbipasserende kan heller ikke følge med på aktiviteten inne i Nationaltheatret og universitetsbygningene på Karl Johans gate.
Det samme gjelder både Nasjonalgalleriet, British Museum og Prado. Europas historiske byer er en blanding av butikkenes åpenhet og mer lukkede offentlige bygninger. Det er rimelig at de store fellesskapsbygningene har fått lov til å fremstå som unntak fra den alminnelige byveven. Er det plagsomt med frittliggende monumentalbygg, kan man pakke dem inn med trivielle aktiviteter (Oslo konserthus og Olavshallen i Trondheim). Men banalt og uartikulert blir det.
I motsetning til tidligere tiders lukkede museumsfasader har ikke Nasjonalmuseet vegger med pilastre og arkitraver. Her rytmiseres steinflaten av store og noe mindre vindusflater og noen inntrukne partier som skaper relieff. Kanskje blir flaten mer som et naturfenomen, en Akropolisklippe som bærer et lysende kunstens tempel, alabasthallen for skiftende utstillinger.
Til sist: Etter Arkitektnytts temanummer utspant det seg en epostdiskusjon i seks ledd mellom redaktør Brochmann og meg. Der innrømmet Brochmann at landskapsarkitekt Andersens tekst innehold ”spissformuleringer”, (en måte å si at den har grove forenklinger) og at den burde vært merket som en ”kommentar”. Med tiårs fartstid selv som redaktør, vet jeg at man tråkker over streken ved å sitere fra en privat korrespondanse som aldri var ment å være offentlig. Men Brochmann har allerede innført denne praksisen. Og kanskje er det naturlig med den type grenseoverskridelser når man står for den samme transparens i museumsarkitekturen.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar