Mer Munch

Riksantikvaren vil frede Vikingskiphuset med vikingskipene og arkitekt Arne Korsmos hjem inkludert sitteputene rundt den nedsenkede peisen. Hvorfor da ikke frede Nasjonalgalleriets Munch-sal med bildene på veggen, spør Sjur Harby. Svaret har han fått tidligere av Riksantikvaren og andre: Korsmos sitteputer er spesialtegnet til sitt rom. Vikingskiphusets krumme hvelv forsterker skipenes linjespill, rommet er formet for skipene. Med Munch-salen forholder det seg annerledes. Den er formet som de andre utstillingssalene i Nasjonalgalleriet.
Sjur Harby hevdet i Dagbladet 15.juli, at ”Munchrommet fungerer fordi det er planlagt ned til minste detalj” og (12.8.) at Munch-salen ble skreddersydd for sitt formål. De fleste skreddere vil nok mene at det ikke er skreddersøm når størrelse og detaljutforming er gitt.

Tradisjonelle kunstmuseer har saler med en hvis nøytralitet. Fokus er på verkene, og de kan flyttes dit museumsledelsen finner det mest meningsfullt. Derfor spurt jeg Harby om han kjenner til andre steder i verden hvor det er fredet en bestemt montering av bilder i museumssaler. Det hadde vært fint om han svarte på det, og da hjelper ikke å komme trekkende med Vikingskiphuset.

Til sist må jeg med tristhet konstatere på nytt: Sjur Harby er uinteressert i at nybygget på Vestbanen gir anledning til en mye mer omfattende presentasjon av Nasjonalmuseets rikholdige samling av Edvard Munchs verker enn det som har vært mulig i Nasjonalgalleriet. Dersom fokus er på Munch og hans kunst må da dette være et hovedanliggende.

Publisert i Dagbladet 16. august 2011