Hva er det med Munch-salen?

I løpet av de siste ukene har jeg vært involvert i en avisdebatt om Munch-salen i Nasjonalgalleriet. Den har vært med Sjur Harby og foregått i Dagbladet. Til nå har det vært tre innlegg fra begge parter og vi får håpe det er nok. Det er vel grenser for hvor mye spalteplass en avis vil gi denne saken.
Men hva har det hele dreid seg om? Hvorfor er det så viktig for motstanderne av flyttingen til Vestbanen å frede Munch-salen? Det er som om Nasjonalgalleriets tradisjonsrike bygning er blitt destillert ned til ett rom, den mest berømte salen der Edvard Munchs hovedverk henger. I alle fall den må få være hellig og urørlig! Denne salen med dens bilder må fredes.

Men egentlig er det en stedfortredende debatt, for det er vanskelig å tenke en fredet Munch-sal i en bygning som brukes til noe helt annet. Derfor blir fredningsargumentet en brekkstang for å bevare Nasjonalgalleriet som det er: Vårt hovedmuseum for eldre kunst. Carl I. Hagen kan riktignok tenke seg at det kommunale Munchmuseet flytter inn og at Staten lar Edvard Munchs hovedverk forbli i Munch-salen. For Nasjonalmuseet ville det være en merkelig løsning, at museet som prøver å presentere et mest mulig heldekkende bilde av norsk kunst, dropper vår viktigste kunstner gjennom tidene. Forslaget viser at Hagen ikke er en ”flyttemotstander,” han vil bare stoppe Lambda-planene i Bjørvika.

De ordentlige ”flyttemotstanderne” vil ha et nytt museum for samtidskunst på Vestbanen og Nasjonalgalleriet som det er. Skjønt det er ikke helt riktig. Forslaget til Erik Collett og Frederik Torp innebærer ganske drastiske inngrep i den gamle bygningen, blant annet en ny inngang fra Tullinløkka inn i sokkeletasjen. Dermed får de til brukbare adkomstforhold for bevegelseshemmede. Selv vil jeg føye til behovet for et helt nytt mottak for kunst og varer. Dagens løsning hvor store kunstverk bæres inn hoveddøra, er latterlig og sikkerhetsmessig uforsvarlig. Derfor er det ikke snakk om redde dagens Nasjonalgalleri, men å innstille seg på ganske store endringer i fornyelsen som trolig vil komme i årene 2018-2021.

Så er det spørsmål om hva huset skal brukes til. Som ansatt i Nasjonalmuseet er det et offentlig ordskifte jeg ikke kan delta i. Men at det må bli en bruk som stemmer med bygningen betydning og posisjon i norsk kulturhistorie bør være opplagt.

Publisert i Arkitektnytt nettutgave