Løskrutt fra Harby

De kraftige formuleringene sitter løst hos Sjur Harby (Dagbladet 15.juli), men substansen i hans argumentasjon er lite overbevisende. Å flytte Munch-maleriene fra Nasjonalgalleriet til Nasjonalmuseets kommende bygning på Vestbanen er å rasere Munch-salen og blir hærverk mot selveste verdensarven – intet mindre.

Han kommer med slike kraftsatser i stedet for å svare på mitt prinsipielle spørsmål om det er vanlig andre steder i verden å frede en bestemt montering av bilder i museumssaler.

Vi får høre at ”Munchrommet fungere fordi det er planlagt ned til minste detalj.” Dette til tross for salens størrelse (et gjenbygget gårdsrom) og veggenes utforming (som i resten av museet) var gitt. Det som gjensto var opphengingen av maleriene, og den dokumentasjon vi har, tyder på at Munch overhodet ikke var involvert i monteringen, og viste lite interesse for den. Likevel opphøyer Harby Munch-salen til et ”autentisk stedsminne etter Edvard Munch.”

Sjur Harby er uinteressert i at nybygget på Vestbanen gir anledning til en mye mer omfattende presentasjon av Nasjonalmuseets rikholdige samling av Edvard Munchs verker enn det som har vært mulig i Nasjonalgalleriet. Harby er så sikker i sin sak at han er nødt til å tvile på motivene hos dem som motsier ham. Selv får jeg høre at jeg lar politiske hensyn overskygge fagmannen i meg. En slik retorikk er til å leve med.

Publisert i Dagbladet 9. august 2011