Er det synd på Regjeringen?

Dagbladets journalist Mari Sand Malm velger en merkelig vinkling i sin reportasje 16. august. Hun spør Mona Pahle Bjerke og Nicolai Strøm Olsen om Stein Erik Hagen bruker Canica-samlingen som et pressmiddel for at Nasjonalmuseet skal få beholde Nasjonalgalleriet. Noe de bekrefter. Strøm Olsen føler med regjeringen som er kommet i en ekstremt ubehagelig situasjon.

De burde være opptatt av hva som skal skje med Hagens unike kunstsamling. Den er bygd opp for å tette hullene i museets samling, gi et nytt blikk på utviklingen av norsk billedkunst på 1900-tallet og sette den inn i et nordisk perspektiv.

            

Hagens samling er på hele 2000 verk. Det er selvsagt umulig for Nasjonalmuseet å vise alle. Men det er opplagt en nødløsning når museets ledelse vil begrense seg til å plukke noen høydepunkter. Det er ikke plass på Vestbanen til det kulturhistoriske løftet som det vil bli om en vesentlig del av Canica-samlingen presenteres der. Og verken Hagen eller Nasjonalmuseets ledelse ønsker at Canica-samlingen skal fortrenge museets egen samling.

Hagens samling kan selvsagt fordeles på ulike museer i Norge og Skandinavia, men da har vi gått glipp av den økte betydning  Nasjonalmuseet kan få om det blir tilført en vesentlig del av Canica-samlingen. Den kan man bare få om Nasjonalmuseets utstillingsareal blir økt. Det naturlige svar vil være at Nasjonalgalleriet fortsatt disponeres av Nasjonalmuseet.

Mange har pekt på denne løsningen. Løsningen blir ikke dårlig fordi en riking også er enig i den. En riking som gjerne vil gi nasjonen en av de største kunstgaver den kan få.

Innlegget kom ikke på trykk i Dagbladet