Hvordan bør elefanter oppføre seg i byen?

Dette blir ille. Sannsynligvis realiseres Nasjonalmuseets byggeplaner. Reguleringen ble vedtatt av Oslo bystyre 30. januar, og trolig sier Stortinget ja i løpet av våren. Dermed vil vi om noen år få et museumsbygg som er steintungt (fasadematerialet er stein), en utilnærmelig bastion med manglende henvendelse til omgivelsene. Det er landskapsarkitekt Nina Marie Andersen som advarer oss mot skandalen som er under oppseiling. Det skjer i årets første utgave av Arkitektnytt. Overskriften til artikkelen, ”Vestbanesåret”, understreker at bymiljøet rundt museet nå vil få dødsstøtet.

Men vil det nye museet bety drepen for strøket – eller vil det føre til en vitalisering? Og hva slags hus er dette? To faktorer er avgjørende: sikkerhet og størrelse. La oss ta sikkerheten først.

”Sikkerhet lenge leve”, skriver Andesen med tydelig ironi. Bakgrunnen er at Nasjonalmuseets takterrasse bare vil være tilgjengelig for dem som besøker museet. Operaen i Oslo og kulturhuset Plassen i Molde er derimot utformet slik at allmennheten kan passere helt opp på taket. Men kravet til sikkerhet er helt annerledes for et nasjonalmuseum som har Norges største kunstsamling og forvalter svært mange av høydepunktene i norsk kunsthistorie. Faren er ikke så stor for at noen bryter seg inn og stjeler kostymene i Operaen. Nasjonalmuseet er nødt til å ha kontroll på adkomsten til taket. Derfor må taket være et uteareal som tilhører museets indre verden, slik det er med den frodige hagen til Lousisana og det vakre gårdsrommet til Museum of Modern Art i New York. ”Sikkerhet lenge leve”. Innbruddet i Vestlandske kunstindustrimuseum for kort tid siden forklarer hvorfor Nasjonalmuseet, uten ironi, slutter seg til en slik formulering.

Men hva med Musée du quai Branly, det etnografiske museet i Paris? Der er det skapt en eksotisk park under og rundt bygget som man kan nyte uten å gå inn i museet. Dessuten kan de som passerer langs den trafikkerte gata ved Seinen, se inn til parken gjennom et åtte meter høyt stål- og glassgjerde. Parken er en flott attraksjon, en magisk verden som stenges på kveldstid. Men er dette museet et forbilde for hvordan museers interiør kan kommunisere med omverdenen? Selve utstillingslokalene, som befinner seg høyt oppe i enden av en lang rampe, får man uansett ikke noe blikk inn til.

Man kan altså gå opp på taket til en stor bygning (Operaen), eller under den (Quai Branly) eller gjennom den, slik James Stirling, på snedig vis, fikk til med tilbygget i Staatsgalerie i Stuttgart. Kanskje var det Stirlings eksempel som inspirerte Plan- og bygningsetaten til å kreve en ferdselsåre på tvers av Vestbanetomta, et krav som etaten siden klokelig frafalt.

Trolig må man akseptere at noen sentrale samfunnsfunksjoner krever stor plass i byen. For eksempel har jernbanestasjoner ofte brede sporområder som folk og kjøretøy må rundt. Slik har det vært i snart 140 år på Vestbanen, og det har vært til å leve med. På tilsvarende måte er det med andre elefanter i byen, som for eksempel de store museene. Centre Pompidou henvender seg bare til den skrå forplassen. Baksiden, langs Rue du Renard, er en 180 meter lang lukket vegg med fargeglade rør. Den henvender seg ikke til butikkene på den andre siden av gata, men det aksepterer man. Det store dyret er av et annet slag enn hverdagens hus. Lider bymiljøet i Beaubourg av dette? Har strøket fått dødsstøtet? De fleste mener at Centre Pompidou har vitalisert denne delen av Paris.   

Nasjonalmuseet vil bli en adskillig mer lavmælt og høflig elefant enn Pompidou. I utstillingsflate nærmer det seg sin franske kollega (17.000 m2 i Paris, 13.000 m2 i Oslo). Den legger seg rolig ned bak de to gamle stasjonsbygningene, og terrengstigningen gjør at en etasje skjules i bakkant. En av museets hovedinnganger er mot Dronning Mauds gate, og her er museets offentlig tilgjengelige bibliotek (Norges største kunstbibliotek) som de forbipasserende kan se inn til gjennom et 18 meter langt vindu.

Så til forplassen. Andersen forteller at her er ikke ”forholdet mellom rommet ute og inne tillagt stor betydning”. Det er riktigere å si at det er lagt stor vekt på interiørenes henvendelse til forplassen: Bokhandelen kan man titte inn til gjennom et 16 meter langt vindusfelt, like langt som vindusflaten der restauranten viser seg frem. Vindusfeltet i 2. etasje, til utstillingslokalenes midtrom, er hele 18,5 meter langt. Og til sist fasaden mot Dokkveien: Fire vinduer hvor man kan se inn til designavdelingen i 1. etasje, to vinduer til avdelingen for eldre kunst i 2. etasje. I tillegg får undervisningsavdelingen eksponert seg med en egen dør og et 21 meter langt vindusfelt. – Så helt utilnærmelig er vel denne bastionen ikke.

Det store museet må beskytte kunstverkene mot reelle farer som ødeleggende solstråler og skumle tyver. Ikke rart at det kan bli noe tilknappet mot omverdenen. Nasjonalmuseet er en komplisert maskin med nærmere tusen rom, og dessuten er det en stor, monumental, fellesskapsbygning, slik naboen Oslo Rådhus er det. Det har skatter mange vil se. Folk vil strømme til Det store museet, og de vil skjønne at museets fasader må være annerledes enn hverdagens byvev. Dette blir ikke ille.

Publisert i Arkitekt nr. 2 2013

 

Det er forskjell på butikker og museer

 Nedenstående tekst ble publisert i Morgenbladet 21. februar 2013. Siste avsnitt ble kuttet av redaksjonen.

Gaute Brochmann, redaktør av Arkitektnytt, brukte 8. februar sin faste plass i Morgenbladet til et voldsomt angrep på Nasjonalmuseets byggeplaner på Vestbanen, særlig museets forhold til sine omgivelser. Artikkelen er ledd tre i en kampanje fra Brochmanns side. I slutten av januar publiserte han et temanummer om Vestbaneprosjektet der landskapsarkitekt Nina Marie Andersen forklarte at museumsbygningen blir en steintung bastion med manglende henvendelse til omgivelsene. Bymiljøet rundt museet vil få dødsstøtet. Så fulgte bladets journalist Mette Svensen opp med et innlegg i Aftenposten 1. februar der hun gjentok det samme, og nå altså redaktøren selv med tilsvarende poenger i Morgenbladet.
            Arkitektnytt mener at det er merkelig at det ikke har vært mer debatt om Vestbaneprosjektet. Selv synes jeg det er merkeligere at Brochmann starter sin kampanje da Bystyret var i ferd med å vedta reguleringen og forsetter felttoget etter at vedtaket ble fattet den 30. januar. Hvis han virkelig mente at prosjektet burde endres, måtte han selv begynt debatten for lenge siden. Nå er det noe sent.
            Hva er det Brochmann & Co ønsker seg? Jo, et museum som åpner seg mot omverdenen og ”røper aktiviteten innenfor de tykke veggene.” Museet ”har knapt vinduer som tillater innsyn,” får vi vite. (Ordet knapt har da fått en ny betydning når man kan se inn i bygningen gjennom fem kjempevinduer, 16-21 meter lange, pluss fire vinduer som gir innsyn til designavdelingen i 1. etasje.)
            Hvorfor dette ønsket om innsyn og glass når klimakrav og sikkerhet gjør at museer har få funksjoner som egner seg til eksponering? Fasinasjonen ved transparens og opphevingen av skillet mellom inne og ute er et av modernismens kjennetegn. For eksempel kunne den kjente tysk-amerikanske arkitekten Mies van der Rohe tolke både en enebolig og et museum som avklarede glassbokser. Skjønt helt sånn var det ikke. Hans Neue Nationalgalerie i Berlin er avhengig av et stort podium med tradisjonelle utstillingssaler for å få vist kunstverkene.
            Brochmann & Co har forelsket seg i handlegatenes intense liv der vi trekkes mot shoppingtilbud og serveringssteder. Denne tvingende nødvendige eksponeringen gjør at disse virksomhetene ”bidrar til byrommet utenfor.” De som ikke er slik, blir utilnærmelige bastioner, som for eksempel Oslo Rådhus. Men har det vært et savn at Rådhuset ikke åpner seg mot omgivelsene? En forbipasserende kan heller ikke følge med på aktiviteten inne i Nationaltheatret og universitetsbygningene på Karl Johans gate.
            Det samme gjelder både Nasjonalgalleriet, British Museum og Prado. Europas historiske byer er en blanding av butikkenes åpenhet og mer lukkede offentlige bygninger. Det er rimelig at de store fellesskapsbygningene har fått lov til å fremstå som unntak fra den alminnelige byveven. Er det plagsomt med frittliggende monumentalbygg, kan man pakke dem inn med trivielle aktiviteter (Oslo konserthus og Olavshallen i Trondheim). Men banalt og uartikulert blir det.
            I motsetning til tidligere tiders lukkede museumsfasader har ikke Nasjonalmuseet vegger med pilastre og arkitraver. Her rytmiseres steinflaten av store og noe mindre vindusflater og noen inntrukne partier som skaper relieff. Kanskje blir flaten mer som et naturfenomen, en Akropolisklippe som bærer et lysende kunstens tempel, alabasthallen for skiftende utstillinger.
            Til sist: Etter Arkitektnytts temanummer utspant det seg en epostdiskusjon i seks ledd mellom redaktør Brochmann og meg. Der innrømmet Brochmann at landskapsarkitekt Andersens tekst innehold ”spissformuleringer”, (en måte å si at den har grove forenklinger) og at den burde vært merket som en ”kommentar”. Med tiårs fartstid selv som redaktør, vet jeg at man tråkker over streken ved å sitere fra en privat korrespondanse som aldri var ment å være offentlig. Men Brochmann har allerede innført denne praksisen. Og kanskje er det naturlig med den type grenseoverskridelser når man står for den samme transparens i museumsarkitekturen.

 

Har Tønsberg råd til å miste Elevhjemmet?

 

Hører Søsterhjemmet i Tønsberg til de viktigste arkitekturverkene i Norge fra det 20. århundre? Selvsagt ikke. Men våre bymiljøer ville bli svært utvannede om vi bare lot toppverkene overleve. Og Søsterhjemmet er en vakker bygning med interessante historiske og kulturelle røtter som må tillegges stor vekt. Tønsberg må ha et stort overskudd av kulturminner om man vurderer å rive dette byggverket.

Ved siden av språket er det våre fysiske omgivelser som tydeligst gir oss identitet. Bygningene er ikke bare rammene om våre liv, de gir også stabilitet. Bygningene kalles den tredje huden. Innerst er kroppen, så klærne og til sist husene. Husene er ikke bare praktiske innretninger, de er en del av oss, de er med på å definere oss. Man kan også si av husene er den store historieboka, og vi befinner oss midt i den. Bygningene gir direkte kontakt med tidligere generasjoners livsform og levemåte. Selvsagt skal man føye til nye ark i historieboka, men man skal tenke seg godt om før man river ark ut av boka. Stedet blir kulturelt fattigere når dets historiske sjikt tynnes ut.

Elevhjemmet i Tønsberg handler om mennesker og byggverk. Navnene til to person finner vi over hovedinngangen, ”Halfdan og Ragnhild Wilhelmsens elevhjem” står det skrevet med gullskrift. Donatoren var altså en av distriktets sentrale næringslivsmenn, og byens myndigheter kalte i takknemlighet gaten der huset ligger opp etter ham: Halfdan Wilhelmsens allé. – Kan man kutte et slikt historisk bånd? Den forgylte dedikasjon gjør Søsterhjemmet til et minnemonument, hvem fjerner et minnemonument? Dessuten handler det om en yrkesgruppe og om kvinnehistorie. Sykepleierne som hadde vist Wilhelmsens slik omsorg og som han ville takke. Kan man rive huset og fjerne takken?

Og til sist er det arkitekten og arkitekturen. Wilhelmsen engasjerte en av tidens beste norske fagmenn: Otto Leegaard Scheen. Sammen med sin kollega Otto V. Juell tegnet han blant annet Vinmonopolets fabrikkbygning på Hasle i Oslo, uten tvil norsk funksjonalismes fremste industribygning. I deres omfattende produksjon er det også verd å peke på at de tegnet Industrigata 40 i Oslo, en av mellomkrigstidens fineste forretningsgårder.

I en artikkel i Norsk Arkitekturmuseums årbok for 1997 skriver kunsthistorikeren Thurid Vold: ”Elevhjemmet ved Fylkessykehuset i Tønsberg fra 1927 er i en enkel og nøktern nyklassisisme med assosiasjoner til engelske villaer i Georgian Style.” For egen del vil jeg føye til at det er velproporsjonert og har en imponerende verdighet. Det er opplagt et vernevernig hus. Og det kan ikke være vanskelig å finne en bruk som vil passe huset og derved sørge for at det fortsatt vil være en del av Tønsbergs bygningsarv. Å rive det er meningsløst og kortsiktig.

Publisert i Tønsberg Blad 20. februar 2013

 

Et museum må få være noe annet

Et moderne norsk munnhell sier: ”Når vedtaket er fattet begynner debatten.” Den 30. januar vedtok bystyret reguleringsplanen for Nasjonalmuseet på Vestbanen. Dagen etter hadde Aftenposten en kritisk debattartikkel av Mette Svendsen. Hun bygget på et innlegg i bladet Arkitektnytt der landskapsarkitekt Nina Marie Andersen er skeptisk til museets forhold til sine omgivelser. De to etterlyser større vindusflater, offentlig adkomst til taket og mer grønt.

Glass og kunst

Er det så sikkert at man skal se inn i offentlige bygninger? De forbipasserende kan ikke følge aktiviteten inne i Nationaltheatret, Universitetet på Karl Johans gate eller Nasjonalgalleriet. Kravet om store vindusflater tilhører modernismens kommersielle verden. Et museum må få lov til å være noe annet. Europas historiske byer er en blanding av butikkenes åpenhet og mer lukkede offentlige bygninger. For museer er hovedregelen at utstillingsarealene har få vinduer.

Nasjonalmuseets nybygg åpner seg der det kan: Designavdelingen har fire vinduer. To mindre og et kjempestort vindu til avdelingen for eldre kunst i 2. etasje. Et 21 m langt glassfelt til undervisningsrommene. Et 16 m langt vindu til bokhandelen og tilsvarende for restauranten. Et 18 m langt vindu til biblioteket. – Så helt utilnærmelig er museet ikke.

Alle på taket?

”Sikkerheten lenge leve”, skriver Andersen med tydelig ironi. Bakgrunnen er at Nasjonalmuseets takterrasse bare vil være tilgjengelig for dem som besøker museet. Operaen i Oslo er utformet slik at allmennheten kan spasere opp på taket. Men kravet til sikkerhet er helt annerledes for et nasjonalmuseum som har Norge største kunstsamling og forvalter svært mange av høydepunktene i norsk kunsthistorie. Derfor må Nasjonalmuseets tak være et uteareal som tilhører museets indre verden, slik det er med den frodige hagen til Lousiana og det vakre gårdsrommet til Museum of Modern Art i New York. ”Sikkerheten lenge leve.” Innbruddet i Vestlandske kunstindustrimuseum for kort tid siden forklarer hvorfor Nasjonalmuseet, uten ironi, slutter seg til en slik formulering. 

Jungel og død

Svendsen etterlyser ”en overraskende urskog” på museets forplass. Hva er koblingen til Nasjonalmuseet? Må skogen fortsatt være det mest dekkende bilde på Norge og det nasjonale? Det er lettere å forstå at Quai Branly, det etnografiske museet i Paris, har en jungel ved inngangen til sin institusjon. Nasjonalmuseets forplass er ikke tenkt som en skog eller en jungel, men en ”borggård”, en steinlagt urban plass åpen for kunstverk, uteservering og annen aktivitet.

Andersen hevder at Nasjonalmuseet vil gi bymiljøet et dødsstøt. Vil Aker Brygges mange butikker og serveringssteder lide ved å ha en nabo med en hovedsakelig innadvendt karakter, slik museer tradisjonelt alltid har hatt? Er de lukkede fasadene til British Museum en ulykke for bydelen Bloomsbury i London? Nasjonalmuseet, Norges klart mest besøkte museum, har skatter folk vil se, og de vil skjønne at museets fasader er annerledes enn hverdagens hus.

Publisert i noe forkortet utgave i Aftenposten 13. februar 2013.

 

Arne Takla 1925 – 2012

”Det var særlig i de første tiårene etter 1945 at norske arkitekter søkte til Danmark. Først kom de for å studere, siden for å arbeide i tegnestuene. Fra 1945 til 1948 tok akademiet i København inn en kvote på 8-10 norske studenter hvert år.”

Dette står det å lese i Byggekunst nr.1/ 1983, et hefte som hadde temaet ”Danmark-Norge” og var det første nummeret som vi, med ulike posisjoner, hadde ansvaret for. Temaet var inspirert av at vi begge hadde arbeidet for Arne Takla på Lillestrøm. Han tok eksamen på Kunstakademiet i København i 1952 og jobbet etterpå i en tid hos den viktige danske funksjonalistiske arkitekten Mogens Lassen. Dermed hadde Takla en direkte forbindelse til pionertiden på 1930-tallet, og vi ble lært opp til at det var dansk design som gjaldt. Man skulle ha Nilfisk støvsuger, Bang & Olufsen stereoanlegg, bestikk av Arne Jacobsen og helst møbler av Hans Wegner, Finn Juhl, Børge Mogensen, eller Kaare Klint. Pluss selvsagt en PH-lampe. 1950-tallet var den gylne tid i dansk arkitektur og design, og det var en gave å få del i denne kulturen ved å arbeide for Arne Takla. De norske studentene i Danmark hadde ofte også et annet utbytte av tiden i København. Mange av dem, inkludert Arne, kom tilbake med danske kone. Arne returnerte med Asta.

Takla var født og vokst opp på Lillestrøm, og etter først å ha jobbet noen år for Heiberg og Sandvig i Oslo, etablerte han sin arkitektpraksis i hjembyen på 1960-tallet. Lenge var han eneste arkitekt på stedet, og han kom til å sette sitt preg på byen. I hans omfattende produksjon av forretningsbygg, idrettsanlegg, villaer og offentlige bygninger er det noen som står frem spesielt viktige: Skedsmotun aldershjem (1968), Concordia-bygget (1970), Justisbygget på Lillestrøm og Skedsmo rådhus. (Det siste sammen med Svein Bergersen i BGO.)

På 1960-tallet var Lillestrøm en svært beskjeden by dominert av enkel trehus. Bare Lillestrøm kirke (Morseth & Wiel Gedde, 1933) og gymnaset (Finn Bryn, 1951) sto frem som kvalitetsbygg med en rolig verdighet. Taklas bygninger kom til å ha noen av det samme preget, men – særlig i hans tidlige produksjon – med en tydeligere modernistisk profil. Skedsmotun og Condordia er begge hvitmalte betongbygninger, likevel er de ganske forskjellige. Skedsmotun, en horisontal og langstrakt bygning med sammenhengende balkonger mot sol og utsikt, var forankret til det kompakte, eldre trebygning. Concordi, ved Stortorget, et nett, modernistisk tempel med inntrukket 1. etasje, de to neste etasjene bundet sammen av vertikale lameller og en logia øverst. Skedsmotun har i dag mistet sin arkitektoniske kvalitet etter en fiendtlig tilbygging. Concordia har klart seg bedre selv om noen nye nabohus ikke tatt videre de impulsene som lå i Taklas lille mesterverk.

I dag er Lillestrøm i rask endring, og byen er nå sterkt integrert i Stor-Oslo. Sentrale norske arkitekter har reist viktig bygninger i byen og dens omegn. (Lund & Slaatto, Kristin Jarmund, Petter Bogen, Arne Henriksen). Nettopp derfor er det god grunn til å minnes en lokal arkitekt som skapte byggverk av høy klasse og ga et kvalitativt viktig bidrag til byens utvikling. 

Terje Solvang og Ulf Grønvold