Et museum må få være noe annet

Et moderne norsk munnhell sier: ”Når vedtaket er fattet begynner debatten.” Den 30. januar vedtok bystyret reguleringsplanen for Nasjonalmuseet på Vestbanen. Dagen etter hadde Aftenposten en kritisk debattartikkel av Mette Svendsen. Hun bygget på et innlegg i bladet Arkitektnytt der landskapsarkitekt Nina Marie Andersen er skeptisk til museets forhold til sine omgivelser. De to etterlyser større vindusflater, offentlig adkomst til taket og mer grønt.

Glass og kunst

Er det så sikkert at man skal se inn i offentlige bygninger? De forbipasserende kan ikke følge aktiviteten inne i Nationaltheatret, Universitetet på Karl Johans gate eller Nasjonalgalleriet. Kravet om store vindusflater tilhører modernismens kommersielle verden. Et museum må få lov til å være noe annet. Europas historiske byer er en blanding av butikkenes åpenhet og mer lukkede offentlige bygninger. For museer er hovedregelen at utstillingsarealene har få vinduer.

Nasjonalmuseets nybygg åpner seg der det kan: Designavdelingen har fire vinduer. To mindre og et kjempestort vindu til avdelingen for eldre kunst i 2. etasje. Et 21 m langt glassfelt til undervisningsrommene. Et 16 m langt vindu til bokhandelen og tilsvarende for restauranten. Et 18 m langt vindu til biblioteket. – Så helt utilnærmelig er museet ikke.

Alle på taket?

”Sikkerheten lenge leve”, skriver Andersen med tydelig ironi. Bakgrunnen er at Nasjonalmuseets takterrasse bare vil være tilgjengelig for dem som besøker museet. Operaen i Oslo er utformet slik at allmennheten kan spasere opp på taket. Men kravet til sikkerhet er helt annerledes for et nasjonalmuseum som har Norge største kunstsamling og forvalter svært mange av høydepunktene i norsk kunsthistorie. Derfor må Nasjonalmuseets tak være et uteareal som tilhører museets indre verden, slik det er med den frodige hagen til Lousiana og det vakre gårdsrommet til Museum of Modern Art i New York. ”Sikkerheten lenge leve.” Innbruddet i Vestlandske kunstindustrimuseum for kort tid siden forklarer hvorfor Nasjonalmuseet, uten ironi, slutter seg til en slik formulering. 

Jungel og død

Svendsen etterlyser ”en overraskende urskog” på museets forplass. Hva er koblingen til Nasjonalmuseet? Må skogen fortsatt være det mest dekkende bilde på Norge og det nasjonale? Det er lettere å forstå at Quai Branly, det etnografiske museet i Paris, har en jungel ved inngangen til sin institusjon. Nasjonalmuseets forplass er ikke tenkt som en skog eller en jungel, men en ”borggård”, en steinlagt urban plass åpen for kunstverk, uteservering og annen aktivitet.

Andersen hevder at Nasjonalmuseet vil gi bymiljøet et dødsstøt. Vil Aker Brygges mange butikker og serveringssteder lide ved å ha en nabo med en hovedsakelig innadvendt karakter, slik museer tradisjonelt alltid har hatt? Er de lukkede fasadene til British Museum en ulykke for bydelen Bloomsbury i London? Nasjonalmuseet, Norges klart mest besøkte museum, har skatter folk vil se, og de vil skjønne at museets fasader er annerledes enn hverdagens hus.

Publisert i noe forkortet utgave i Aftenposten 13. februar 2013.