Feil om Munch-salen

Lotte Sandbergs kommentarartikkel i Aftenposten 25. august har en rekke feil og tvilsomme påstander. Hun starter med et simpelt retorisk knep der terrorangrepet 22. juli knyttes til planene om å flytte Edvard Munchs bilder fra Nasjonalgalleriet. Vår støtte til Vestbaneprosjektet står tydeligvis i kontrast til vår nettutstilling om Regjeringskvartalets høyblokk. Hvordan kan vi være opptatt Høyblokken som arkitekturverk og samtidig ville flytte fra Nasjonalgalleriet? Dette er en konstruert motsetning. Vi er ikke i tvil Nasjonalgalleriets arkitektoniske kvalitet. Spørsmålet er bruken av Nasjonalgalleriet, og det er under utredning.

Sandberg hevder at Riksantikvaren bare vil frede Nasjonalgalleriets eksteriør. Det er selvsagt ikke riktig. Fredningsforslaget tar med bygningens interiør, rominndeling og bygningsdeler. Men bruken av huset fredes ikke, heller ikke Munch-rommet. Fins det noe sted i verden hvor myndighetene har fredet en spesiell billedopphenging i et kunstmuseum?

Det er grepet ut av luften når Sandberg skriver at Ellen Lerberg totalt undervurder Jens Thiis’rolle som skaper av Munch-salen. Lerberg fremhever Thiis som den aktive operatør som har kontakt med de private giverne og forgjeves forsøker å få Edvard Munch engasjert i den salen som skulle bære hans navn. Og dette er viktig: Det er flyttemotstanderne som har trukket inn Munch og gjort ham til den som ”utformet” Munch-salen (Yngve Kvistad i VG 9.juli). Derfor er det interessant at Sandberg nå finner gode grunner (”aldrende kunstner”) for at ikke Munch ikke var delaktig i prosessen med Munch-salen.

De ulike departementene har laget verneplaner for statlige bygninger innen sine felt, f. eks. forsvarsanlegg og helsebygg. Hvorfor ikke for museene, spør Sandberg. Hun burde vite at Kulturdepartementet vil utarbeide en tilsvarende verneplan for statlige kulturbygg. Men det er både tvilsomt og spekulativt når Sandberg hevder at Munch-salen ville blitt fredet om en slik plan hadde foreligget i dag.

Publisert i Aftenposten 29. august 2011

Til Erling Skau

I Aftenposten 22. desember i fjor innså Erling Skaug at Riksantikvaren ikke kan frede en bestemt opphenging av bildene i Munch-salen, men spør så ”Kan intensjonen fredes, uten fastlåst opphenging?” Dette er en så uklar tanke at det er forståelig at han ikke har gått videre med den. I steden vil han nå frede bygning og innhold som en enhet. Eller er det forsatt "intensjonen" det er snakk om?

Det er hevet over tvil at Munch-salen er et vakkert utstillingsrom, Men flyttemotstanderne har slitt med å finne holdbare argumenter for fredning av salen. Det er riktig at rommet er skapt for å huse bilder av Edvard Munch, men salen er utformet som andre utstillingssaler i museet. (Sjur Harby hevder derimot at Munch-salen ble skreddersydd for sitt formål.) Det eneste som skiller den ut, er dens plassering i huset og at det bare er en inngang til rommet. Argumentasjonen om at "Edvard Munch selv var med og utformet” Munch-salen, slik Yngve Kvistad påsto i VG 9. juni har ingen rot i virkeligheten. Den dokumentasjon vi har, viser en Munch som overhodet ikke var involvert i monteringen, og viste lite interesse for den.

Så til Trond Giskes "fikse ide" (som Erling Skau kalle den) om å at Nasjonalmuseets skal bygges på Vestbanen isteden for Tullinløkka. Vi som i årene 2005-2008 var med på å skrive progammet for en ny konkurranse på Tullinløkka, innså at det var problematisk. Det skulle bygges lite på Tullinløkka og desto mer over gata i Kristian August-kvartalet. For å koble det hele sammen måtte det lages en underjordisk forbindelse under Bislettbekken som går i kulvert i Kristian Augusts gate. Varemottaket måtte trolig legges på Tullinløkka. Det var svært vanskelig å sy det hele sammen. Det er helt opplagt at det mye lettere å planlegges et fornuftig og logisk museumsbygg på Vestbanen enn på og ved Tullinløkka. (Samtig som man får fullført et av våre mest sentrale områder i Oslo.)

Er ombyggingsforslaget til Erik Collett og Frederik Torp drastisk? Ja, jeg synes det blant annet er drastisk i skjære seg inn i sokkeletasjen og etablere en ny hovedinngang fra museets bakside. Men trolig er det helt nødvendig, og det er også andre drastiske tiltak som må gjøres. Derfor er det altså ikke snakk om å bevare dagens Nasjonalgalleri, men å bygge det om.

Til sist: Man skal være forsiktig med å trette sitt publikum med gjentakelser. Selv har jeg mange ganger lest alt Erling Skau anfører nå, og det er det jo mulig andre også har. Dersom Skau ikke er ajour med debatten i Dagbladet mellom Sjur Harby og meg, anbefaler jeg min blogg http://omarkitektur.blogspot.com/search/label/Munch-salen. Der han finner i alle fall det jeg har skrevet om saken

Publisert på A-nytt blogg 23.august 2011

Hva er det med Munch-salen?

I løpet av de siste ukene har jeg vært involvert i en avisdebatt om Munch-salen i Nasjonalgalleriet. Den har vært med Sjur Harby og foregått i Dagbladet. Til nå har det vært tre innlegg fra begge parter og vi får håpe det er nok. Det er vel grenser for hvor mye spalteplass en avis vil gi denne saken.
Men hva har det hele dreid seg om? Hvorfor er det så viktig for motstanderne av flyttingen til Vestbanen å frede Munch-salen? Det er som om Nasjonalgalleriets tradisjonsrike bygning er blitt destillert ned til ett rom, den mest berømte salen der Edvard Munchs hovedverk henger. I alle fall den må få være hellig og urørlig! Denne salen med dens bilder må fredes.

Men egentlig er det en stedfortredende debatt, for det er vanskelig å tenke en fredet Munch-sal i en bygning som brukes til noe helt annet. Derfor blir fredningsargumentet en brekkstang for å bevare Nasjonalgalleriet som det er: Vårt hovedmuseum for eldre kunst. Carl I. Hagen kan riktignok tenke seg at det kommunale Munchmuseet flytter inn og at Staten lar Edvard Munchs hovedverk forbli i Munch-salen. For Nasjonalmuseet ville det være en merkelig løsning, at museet som prøver å presentere et mest mulig heldekkende bilde av norsk kunst, dropper vår viktigste kunstner gjennom tidene. Forslaget viser at Hagen ikke er en ”flyttemotstander,” han vil bare stoppe Lambda-planene i Bjørvika.

De ordentlige ”flyttemotstanderne” vil ha et nytt museum for samtidskunst på Vestbanen og Nasjonalgalleriet som det er. Skjønt det er ikke helt riktig. Forslaget til Erik Collett og Frederik Torp innebærer ganske drastiske inngrep i den gamle bygningen, blant annet en ny inngang fra Tullinløkka inn i sokkeletasjen. Dermed får de til brukbare adkomstforhold for bevegelseshemmede. Selv vil jeg føye til behovet for et helt nytt mottak for kunst og varer. Dagens løsning hvor store kunstverk bæres inn hoveddøra, er latterlig og sikkerhetsmessig uforsvarlig. Derfor er det ikke snakk om redde dagens Nasjonalgalleri, men å innstille seg på ganske store endringer i fornyelsen som trolig vil komme i årene 2018-2021.

Så er det spørsmål om hva huset skal brukes til. Som ansatt i Nasjonalmuseet er det et offentlig ordskifte jeg ikke kan delta i. Men at det må bli en bruk som stemmer med bygningen betydning og posisjon i norsk kulturhistorie bør være opplagt.

Publisert i Arkitektnytt nettutgave

Mer Munch

Riksantikvaren vil frede Vikingskiphuset med vikingskipene og arkitekt Arne Korsmos hjem inkludert sitteputene rundt den nedsenkede peisen. Hvorfor da ikke frede Nasjonalgalleriets Munch-sal med bildene på veggen, spør Sjur Harby. Svaret har han fått tidligere av Riksantikvaren og andre: Korsmos sitteputer er spesialtegnet til sitt rom. Vikingskiphusets krumme hvelv forsterker skipenes linjespill, rommet er formet for skipene. Med Munch-salen forholder det seg annerledes. Den er formet som de andre utstillingssalene i Nasjonalgalleriet.
Sjur Harby hevdet i Dagbladet 15.juli, at ”Munchrommet fungerer fordi det er planlagt ned til minste detalj” og (12.8.) at Munch-salen ble skreddersydd for sitt formål. De fleste skreddere vil nok mene at det ikke er skreddersøm når størrelse og detaljutforming er gitt.

Tradisjonelle kunstmuseer har saler med en hvis nøytralitet. Fokus er på verkene, og de kan flyttes dit museumsledelsen finner det mest meningsfullt. Derfor spurt jeg Harby om han kjenner til andre steder i verden hvor det er fredet en bestemt montering av bilder i museumssaler. Det hadde vært fint om han svarte på det, og da hjelper ikke å komme trekkende med Vikingskiphuset.

Til sist må jeg med tristhet konstatere på nytt: Sjur Harby er uinteressert i at nybygget på Vestbanen gir anledning til en mye mer omfattende presentasjon av Nasjonalmuseets rikholdige samling av Edvard Munchs verker enn det som har vært mulig i Nasjonalgalleriet. Dersom fokus er på Munch og hans kunst må da dette være et hovedanliggende.

Publisert i Dagbladet 16. august 2011

Løskrutt fra Harby

De kraftige formuleringene sitter løst hos Sjur Harby (Dagbladet 15.juli), men substansen i hans argumentasjon er lite overbevisende. Å flytte Munch-maleriene fra Nasjonalgalleriet til Nasjonalmuseets kommende bygning på Vestbanen er å rasere Munch-salen og blir hærverk mot selveste verdensarven – intet mindre.

Han kommer med slike kraftsatser i stedet for å svare på mitt prinsipielle spørsmål om det er vanlig andre steder i verden å frede en bestemt montering av bilder i museumssaler.

Vi får høre at ”Munchrommet fungere fordi det er planlagt ned til minste detalj.” Dette til tross for salens størrelse (et gjenbygget gårdsrom) og veggenes utforming (som i resten av museet) var gitt. Det som gjensto var opphengingen av maleriene, og den dokumentasjon vi har, tyder på at Munch overhodet ikke var involvert i monteringen, og viste lite interesse for den. Likevel opphøyer Harby Munch-salen til et ”autentisk stedsminne etter Edvard Munch.”

Sjur Harby er uinteressert i at nybygget på Vestbanen gir anledning til en mye mer omfattende presentasjon av Nasjonalmuseets rikholdige samling av Edvard Munchs verker enn det som har vært mulig i Nasjonalgalleriet. Harby er så sikker i sin sak at han er nødt til å tvile på motivene hos dem som motsier ham. Selv får jeg høre at jeg lar politiske hensyn overskygge fagmannen i meg. En slik retorikk er til å leve med.

Publisert i Dagbladet 9. august 2011