Oslo, sted for sted

Tidlig på 1930-tallet kom boken Det nye Oslo, en billedbok med relativt korte tekster som gir et interessant tidsbilde av byen i det den er i ferd med å gjennomgå et hamskifte. Vel femti år senere, i 1987, skrev Peter Butenschøn og Tone Lindheim boken Det nye Oslo. Idéer og prosjekter for bykjernen. Boken forteller ikke om en forvandling som har funnet sted, men presenterer jappetidens mange og storslåtte byggeprosjekter. Det meste ble gjennomført, men ikke alltid slik som perspektivtegningene viser. Uansett er også den boken et viktig tidsvitne.

Den nye osloboken fra Peter Butenschøn tar også pulsen på sin tid, men gjør det innen en mye mer ambisiøs ramme. Han skildrer Oslos historiske utvikling ved å ta for seg 19 steder i byen. De er ordnet kronologisk etter når de fikk sin form. Først kommer Gamlebyen og til sist dagens utbygging i Bjørvika. Boken har ikke kart som viser plasseringen av omtalte gater og størrelsen på de ulike områdene. Det hadde vært en fordel, men vi skjønner at forfatter og forlag har villet signalisere at dette ikke er en guidebok. Dette er en samling essays som ledsages av sjenerøse fotografier over en eller to sider. 22 historiske fotos med korte billedtekster og 70 tatt av Sigurd Fandango. Hans bilder har høy kvalitet og er stemningsmettede. Gyllent kveldssol faller på husveggene. Vi får ingen opplysninger om hvilke hus og gateløp vi ser. Fandangos bilder er med som et selvstendig kunstnerisk bidrag. De er der ikke for å illustrere tekstens poenger. Det ser en tydeligst ved starten av kapittelet om Kvadraturen. Teksten gir en inngående skildring av Waisenhuset i Kongens gate, men bildet ved siden av viser inngangspartiet til Creditbanken.

Boken er fri for fotnoter og har et språk som gjør den henvender seg til et bredt publikum. Av og til kan teksten bli malende og ordrik. Her er en smakebit fra et avsnitt om lørdagsmarkedet under Nylandsbrua på Grønland:

”Det er trengsel av folk fra tidlig morgen, bak bord og klesstativer, unge menn på huk bak plastduker dekket til med varer, grupper av menn i lav samtale, mange kvinner, noen tildekkede, som tålmodig skyver barnevogner gjennom den seige mengden. De lange neonrørene i brotaket kaster fremdeles grelt hvitt lys ned over all aktiviteten – komfyrer og kjøleskap mellom et par nakne trær, en pc-butikk med aktive skjermer på rekke og rad, telefoner og annen elektronikk i et virvar av ledninger, overstoppede stoler, kjøkkenutstyr og en uendelighet av sminkesaker og billige smykker, nytt og gammelt, nips og alt du kan trenge til boligen.”

Det er godt observert og godt skrevet, og disse passasjer overskygger ikke at boka er faktamettet, og den omfattende litteraturlisten bak i boka viser omfattende kildestudier. Det siterte avsnittet sier at Peter Butenschøn er vel så opptatt av menneskene i byene som av husene. Det gir boken opplagt en bredere appell.

Peter Butenschøn er en av norsk samtidsarkitekturs viktigste røster. Han vært en sentral samfunnsdebattant siden søttitallet, har hatt flere sentrale posisjoner enn noen andre i faget (Byggekunst, INBY, Kulturdepartementet, Norsk Form og KiO). Klokelig stikker han ikke under en stol at han har vært en aktør. Dessuten har hans slekt gjennom flere generasjoner preget byen (som banksjef, byplansjef, og sentrale arkitekter). Dette gir ham et unikt utkikkspunkt og innsikt i prosesser som ikke er så lett å overblikke. Kanskje gir det også noen bindinger? Selv har jeg problemer med å dele hans begeistring for Astrup Fearnley Museet. Og kanskje garderer han seg vel mye når hans sier om husene på Tjuvholmen: ”Arkitekturen er blitt solid og uttrykksfull, men ganske bastant og springende, med høy kvalitet i materialer og detaljer.”

Skarpest i sin kritikk er Butenschøn i siste kapittel der han gir en grundig gjennomgang av utbyggingen i Bjørvika. Han uttrykker undring over at Oslo Havn KF og Hav Eiendom AS har vært styrende i prosessen. Han er, med rette, dypt skeptisk til Bar Codes manglende bidrag på bakkeplan og den unaturlige bredden på Dronning Eufemias gate.

Peter  Butenschøn har gitt oss en kunnskapsmettet oslobok som er det en fest å lese. Den vil både kunne nå et stort publikum, og bli lest med utbytte av fagfolk.

Peter Butenschøn: Oslo. Steder i byen

Forlaget Press 2013

400 sider

 

 

 

 

Hjørnevinduet

 

Et hjørne er viktig. Det rammer inn, det begrenser og gir ryggdekning. Den som sitter i hjørnet av stua er i utkanten av rommet og kan observere det som skjer fra et trygt sted. Slik er hjørnets funksjon inne i huset. Ser man eldre hus utenfra, oppdager man at vinduer alltid har blitt plassert i en rolig og regelmessig rytme på huset fasade. Hjørnene er blitt unngått. Veggflaten har hatt en klar avgrensning og den har ikke blitt forkludret. Og den som sitter inne i stua kan oftest ikke se ut.

Det er annerledes med de vanlige ”folke-funkis husene” som det ble bygd mange av på 1930-tallet. De er lave, har ganske flatt pyramidetak og liggende panel. Ofte er det ytterste vinduet plassert helt i hjørnet. Når det gjøres på begge veggene som støter sammen i hjørnet, blir det trygge hjørnet også et utkikkssted, et sted hvor man får en panoramautsikt mot verden utenfor. Ute og inne knyttes sammen. Husets faste form er i ferd med å løses opp. Dette er et mellomstadium på vei mot den modernistiske glassboksen der rommet mister sine grenser.  

Til et intervju i Aftenposten

Arkitekturens veivisere

 

I løpet av noen få tiår har det blitt mye lettere å få oversikt over de viktigste bygningene i de fem største norske byene. Nå fins det arkitekturguider for både Oslo (1984/2008), Trondheim (1999), Kristiansand (2002), Bergen (2008) og Stavanger (2013). Dermed har vi fått såpass mange guider at det kan være nyttig å se på utgivelsene samlet, få frem fellestrekk som hører sjangeren til og peke på hva som skiller bøkene fra hverandre.

Kartguidene er guidebøkenes lillebror. Selv har jeg prøvd meg i sjangeren med Oslo arkitektkart, utgitt sammen med Inger Simers Moe. Storebroren, det største formatet, er Nikolaus Pevsners The Buildings of England; en bokserie som startet i 1945 og nå er oppe i 46 bind. Disse tekstbaserte bøkene med få illustrasjoner videreføres og ajourholdes i dag av en hel armé av britiske arkitekturhistorikere. 

Her i Norge startet det egentlig på 70-tallet. Da utga BAF Bergen. En arkitekturguide (1970), et stiftet hefte på 40 sider med opplysninger om 123 bygninger, på både engelsk og norsk. I 1983 fikk den sin fortsettelse ved utgivelsen av BAF-GUIDE 1970-1983, produsert av Dag Rognlien i Arkitektnytt. Som et vedlegg til bladet hadde Rognlien allerede i 1971 utgitt Kartguide over arkitektur i Oslo-området trykket i blått. Ny utgave fulgte i 1976, begge ganger sto Are Telje for utvelgelsen av bygningene.

OAF var én av flere initiativtagere til den første osloguiden, Oslo en arkitekturguide (1984), skrevet av Pål Henry Engh og Arne Gunnarsjaa. Foreningen har imidlertid ikke hatt noe å gjøre med Arkitektur i Oslo. En veiviser til byens bygningsmiljø, forfattet av Ole Daniel Bruun, som kom første gang i 1999 og i ny versjon i 2008. Ellers har det alltid vært NALs lokalforeninger som er drivkraften og den faglige garantisten for arkitekturguidene. Ofte trengs det i tillegg en tung samarbeidspartner for at en guidebok skal bli til virkelighet. I Kristiansand var det kommunen (ved Kulturdirektøren), og i Bergen sto Bergens Tidende for utgivelsen.

En guidebok må ha hendig format for å få plass i en jakkelomme. De korte presentasjonene av byggverkene må inneholde foto, standardiserte fakta og det må være kart slik at man kan finne bygningene. Pluss en beskrivende tekst, som kan variere i lengde og informasjonsdybde. Til de skrinneste hører omtalen av bygning nr. 489 i bergensguiden: ”Frisk nykommer i et av Bergens mest kjente eneboligstrøk.”

            Byens størrelse har selvsagt betydning for hvor mange hus som kommer med: 125 i Kristiansand, 280 i Trondheim og 492 i Bergen. Den eldste osloguiden har tatt med 718 bygninger. Den nyeste har 648 innførsler, men i virkeligheten er langt flere med. For eksempel kan det under ett nummer, som nr. 554, Leiegårder ved Niels Juels gate, gjennomgås hele 18 enkeltbygninger. Og la det være sagt med en gang: Ole Daniel Bruuns Arkitektur i Oslo. En veiviser til byens bygningsmiljø er helt overlegen når det gjelder informasjonsmengde. Her aner man Kunnskapsforlagets ressurser og skattekisten Oslo byleksikon som en tilleggskilde.

            Det er to ulike måter å ordne en arkitekturguide på: kronologisk eller geografisk. Engh og Gunnarsjaas osloguide er ordnet geografisk. Ved å starte i sentrum og bevege seg skrittvis utover i periferien forklares det også hvordan byen har vokst. Dessuten oppdager man  bygninger som ligger nær hverandre, uansett når de er fra. Min favoritt blant arkitekturguidene er ellers den vakre og ryddige Guide till Göteborgs arkitektur fra 2006. Den er også ordnet geografisk, og redaktør Claes Caldenby opplyser at den første osloguiden var inspirasjonskilde. Den geografiske ordningen anerkjenner at en guidebok er noe man vandrer med. Vandringen i bylandskapet er vel så viktig som tidsreisen.

            Ole Daniel Bruuns osloguide, derimot, er kronologisk ordnet. Da kan det være vanskelig å finne en bygning hvis man er usikker på når den er fra. Når guidebøkene for Kristiansand, Trondheim og Bergen likevel fungerer greit med sin kronologiske fremstilling, skyldes det at stoffmengden i disse er så mye mindre enn i Ole Daniel Bruuns bok. Man ser det også ved å sammenligne for eksempel med Berlin. The Architectural Guide fra 2006. Den er en glimrende historiebok, bygningene er kronologisk ordnet og de mellomlange bygningsbeskrivelsene er informative og poengterte. Er siktemålet å få frem de historiske hovedlinjene, trenger man ikke være heldekkende. Derfor er det er langt færre bygninger i berlinguiden enn i Bruuns bok, hvor preget blir mer leksikalsk.

Så til høstens tilvekst. Den heter Stavanger arkitekturguide på tittelsiden og Arkitekturguide for Sør-Rogaland 1975-2010 på omslaget. Den er geografisk ordnet, men mangler Engh/Gunnarsjaas innledende tekster som forklarer det særpregede ved de ulike byområdene. Boken dekker bare de siste 35 årene, da det allerede fins en enkel guide fra 1975. Men hvem har den for hånden? De tre innledende tekstene (om Norwegian Wood, Jåttavågen og Bygg for fremtiden) er for tilfeldige til å gi et samlende perspektiv på den arkitektoniske blomstringen som Stavanger-området har opplevd siden da. Boken har en proff layout, og vi blir kjent med 137 bygninger, blant annet takket være Rolf Skjelstads gode prosjektbeskrivelser, som gjør dette til en nyttig bok. Stavanger arkitektforening skal ha honnør for det krafttaket som en slik bok er.

 

Publisert i Arkitektur N 7-2013

 

Slottsplass med fartshump

Slottsplassen er åpnet og enkelte er kritiske til asfalten under det tynne gruslaget. Men det er andre sider ved den nye Slottsplassen som er vel så diskutable.

Også ved dette regjeringsskiftet fikk vi det tradisjonelle bildet av ferske, mørkkledde ministre på linje foran Slottet. Sperringene ble midlertidig åpnet slik at familiemedlemmer og tilhengere kunne komme inn på Slottsplassen og hylle de nye blå-blå statsrådene.

            Det var et etterlengtet fornyelsesarbeid som startet rett etter 17. mai i år. I generasjoner har hvert eneste kraftig regnskyll ført grusen ned til Universitetet, og det har vært pinlig med de mange ødelagte skiferhellene på fortauene.

            Den Slottsplassen vi er vant til er et kompromiss med en langvarig utviklingshistorie. Slottsarkitekt Linstow rammet inn sin rektangulære paradeplass med doble alleer. Etter hans tid ble plassen regnet som altfor stor og øde. Trekantformede plener ble anlagt på de nedre hjørnene, og dermed ble plassen redusert til en trakt. Den romantiske parken hadde trengt seg inn og utydeliggjort det stramme, klassisistiske rektangelet.

            I 1992 ble fem arkitektgrupper invitert til en lukket konkurranse (kalt idédugnad) om fornyelse av Slottsplassen. Lunde & Løvseth / Hindhamar-Sundt-Thomassen vant med et forslag der tverrgående steinstriper knytter sammen plenfeltene på siden med midtpartiet som ble foreslått steinbelagt. Det var en besnærende enkel måte å tydeliggjøre størrelsen på Linstows opprinnelige slottsplass.

            Når Slottsplassen nå, to tiår senere, endelig utbedres, er det uten de ambisjonene som Lunde & Løvseth hadde. Tanken om å styrke forbindelsen til den opprinnelige Slottsplassen er borte. Nå er fokus i første rekke på dreneringen av plassen og å forhindre at grusen vaskes bort. Og det er strålende hvis disse problemene nå er løst. Det valgte belegget (et lite grusbelegg oppå en slags asfalt med den samme grusen), overlater jeg til andre å diskutere. Det kan være vel så viktig å merke seg:

            Parken vinner over plassen. Det er parkens løsninger som er styrende. Fortauene i Slottsbakken og langs plassen er borte, de bare antydes ved en steinbelagt renne som skiller randsonen fra selve plassen. Grusen er den samme som nå benyttes på alle fornyede gangveier i parken. Det har vært liten interesse for å artikulere plassen som noe annet enn gangveiene.

            Men den mest drastiske konsekvens av fornyelsen er at Karl Johans gate forkortes. Byens hovedgate skulle være forbindelseslinjen mellom byen og kongen i sitt slott. Nå kuttes denne strengen av et bredt steinbelagt fortau nede ved Frederiks gate. Det rammer inn Slottsparken og isolerer parken fra byen. Når noen trenger seg inn på dette territoriet, som for eksempel et gjestende statsoverhode, må kortesjen over denne fartshumpen før de svarte bilene tar fatt på den grusbelagte bakken opp til Kongen. Det er i alle fall en måte å fortelle at i Norge er det fotgjengeren som er sjef.

 Publisert i Aftenposten 30. oktober 2013

Norge i Stockholm

NAL har adresse i Josefines gate, rett bak Slottet, i den bydelen der det er tett med ambassader, nesten alle i gamle, store villaer. Det er den enkleste løsningen når de på død og liv skal være i den eldre, sentrale delen av Oslo vest. Det fins noen få bygninger i den norske hovedstaden som er utformet for å være ambassader, som den sveitsiske, svenske og amerikanske. Sistnevnte er uten tvil et betydelig arkitekturverk, og det er nok av andre eksempler til at dette er en bygningstype som langt fra er uinteressant. Rem Koolhaas fikk for eksempel Mies van der Rohe prisen i 2005 for den nederlandske ambassaden i Berlin.

            Norge satser for tiden ganske ambisiøst på å presentere nasjonen med nye ambassadebygg i utlandet. Kristin Jarmunds i Katmandu, Nepal (2008/2012) er flaggskipet; ambassadørens residens i Sofia, Bulgaria (Per Martin Landfald + N1 Arkitekter i 2009) har en elegant og kompakt løsning og Arne Henriksens prosjekt for Teheran ser lovende ut. Likevel er det vanskelig å overgå den norske ambassaden i Stockholm, Knut Knutsens mesterverk fra mer enn seksti år tilbake. Det har å gjøre med dens inderlighet og usnobbete eleganse, en uovertruffen landskapsforståelse og de gjennomarbeidete detaljene.

            Den boken som nå har kommet om stockholmsambassaden er på 128 sider. 77 av disse sidene er rene billedsider. Derfor er dette i første rekke er en billedbok der Espen Grønlis fotografier er det bærende element. Men hvordan er de vakre rommene knyttet sammen? Riktignok fins selvsagt husets plantegning i en rekke andre publikasjoner, men det er vel ikke grunn god nok til å droppe den her? Det er ikke bare arkitekter som vil bli skuffet over den mangelen.

            Forlegger og kunsthistoriker Ole Rikard Høisæther skriver om ambassaden som arkitekturverk mens den UD-ansatte kunsthistorikeren Kathrine Lund tar for seg interiøret og kunsten. Det blir mye om kunsten, hvert maleri får sin omtale. Lund er ambisiøs og operer med noter. Men dessverre blir vektingen mellom de to forfatterne så ulik. For arkitekturverket må være bokens fokus. Det er Knutsens verk som gjør at vi er opptatt av ambassaden i Stockholm, ikke bildene på veggene. Dessverre har Høisæther intet nytt å fortelle om huset, det er en velkjent standardberetning vi får høre.

            I utstillingskatalogen Brytninger. Norsk arkitektur 1945-65 (Nasjonalmuseet 2010) drøftet redaktør Espen Johnsen begrepet ”Det organiske” og satte ambassaden inn i et arkitekturideologisk perspektiv som er fraværende i Høisæthers tekst. I Arkitekturmuseets årbok for 1997 skrev Ingvar Mikkelsen artikkelen ”Knut Knutsen og hans storverk i Stockholm.” Det er en innlevd studie av husets komposisjon og romorganisering, en forståelse som man ikke finner i den nye boken. Trolig er ikke forfatterne kjent med disse tekstene. I alle fall har de ikke tatt dem med på bibliografilisten.

 

Bokanmeldelse i Arkitektur N 6-2013