Høyblokka – bare et bygg?

”Jeg mener at et bygg er bare et bygg. For meg er det veldig lite symboltungt,” uttaler statsråd Rigmor Aasrud, Statsbyggs øverste sjef, til Dagsavisen 12. november. Det gjelder Høyblokka i Regjeringskvartalet, om den skal rives eller settes i stand. Litt lenger ute i intervjuet sier hun: ”Jeg ser den har symbolverdi, men jeg synes det finnes penere bygg enn Høyblokka. Jeg gjør det.”

La oss ikke dvele ved at statsråden velger å fortelle oss om sin personlige smak. La oss heller ikke legge vekt på spriket mellom de to uttalelsene. Det er ikke viktig, for alle vet hva som er riktig: Slottet er et bilde på vårt monarki. Bygningene til Stortinget, Høyesterett og Regjeringen er symbolbærende uttrykk for hver sin statsmakt.

Disse bygningene har smertefulle og langvarige tilblivelseshistorie som forteller mye oss som nasjon, de er en del av vår identitet, de er vevd inn i vår kulturhistorie. En statsråd kan ikke velge fritt om slike sentrale byggverk blir stående eller ikke. Når alt tyder på at konstruksjonen ikke har fått alvorlige skader, burde saken være avgjort. Å få på plass en ekstra rømningstrapp kan ikke være et stort problem. Traumatiserte departementansatte kan få andre arbeidsplasser. Slike ting kan løses.

Før 22. juli var det en umulig tanke å rive Høyblokka. Det bør det være nå også. Terroristen mislyktes i å knuse bygningen, skal regjeringen fullføre hans verk? AUF vil ta tilbake Utøya, skal ikke regjeringen ta tilbake Høyblokka? En spaltist skriver i A-magasinet at hans lille datter synes at statsministeren holder til i et stygt hus. Kanskje blir det en vakrere by dersom vi river de husene som et barn eller en minister, eller noen andre, ikke liker. I så fall blir det mange ledige tomter.

Aasrud forteller at regjeringen skal bestemme seg på slutten av året. Først skal fordeler og ulemper skal veies mot hverandre. Her kan alt skje. Kanskje er det Riksantikvaren vi må sette vår lit til?

Publisert i Aftenposten Aften

Gunnarsjaas Roma

De må ha gjort inntrykk, for jeg husker fortsatt Jens Dunkers 22 epistler fra Roma. De gikk som føljetong i Arkitektnytt fra 1967 til 1975, og var illustrert med hans glimrende pennetegninger. Vi gikk alle ut fra at dette var et forarbeid til en con amore guidebok, men slik gikk det ikke. Den pensjonerte slottsforvalteren var på slutten av sitt liv og måtte nøye seg med de kortfattede appetittvekkerne i Dag Rognliens viltre meldingsblad.

En annen norsk arkitekt som derimot sto løpet ut, er Birger Dahl – designer, møbelarkitekt og professor på SHKS. Hans bok fra 1994, Venezia. Et kulturhistorisk eventyr, er kunnskapsrik, i håndterlig format og illustrert med planer og perspektiver tegnet av forfatteren. Det er en kultivert bok som kunne blitt utgitt i en annen språkdrakt og vært beregnet for et internasjonalt publikum. Problemet er bare at det fins så mange bøker om Venezia allerede.

Det mangler heller ikke på bøker om Roma. Likevel kom det fire norske romabøker i 2009: Trond Berg Eriksens Roma. Verdensteater og kulturarv, Jan E. Hansens Roma. 42 steder som skapte historie, Thomas Thiis-Evensens Roma – Syv vandringer og Arne Gunnarsjaas Roma i små porsjoner.

Arne Gunnarsjaa har en fremtredende og særegen posisjon blant norske arkitekturforfattere. Jeg skal ikke påstå å ha en fullstendig oversikt over hans forfatterskap, men finner i min bokhylle Arkitekturleksikon (1999), Arkitekturhistorie. En kort innføring i byggekunsten, (2001), Arkitekturguide for Norge (2002) og Norsk arkitekturhistorie (2006), alle utgitt på Abstrakt forlag med layout og strektegninger av forfatteren. Arkitekturleksikonet er uten tvil den mest ambisiøse og har blitt et ofte sitert oppslagsverk. Det kom i revidert utgave i 2007, og kanskje forfatteren rekker å komme med enda en ajourført utgave.

Det er en form for leksikal kunnskapsformidling som er Gunnarsjaas sjanger; utlegging av faguttrykk og kortfattede, eksakte kunnskapsbrokker. Dette er et meget viktig arbeid, og vi er ham stor takk skyldig for at han har tatt den jobben. Av og til har man inntrykk av at bitene, bildene og informasjonen, er brikker som kan stokkes på ulikt vis og bli til en guidebok eller arkitekturhistorie. Men det er helt greit, for uansett har resultatet blitt svært nyttige bøker som bør kunne nå mange lesere.

Gunnarsjaas romabok beskriver åtte vandringer. De tre første, og vandring fem og seks, henger sammen og kan bli til to meget lange og innholdsrike spaserturer. Som et geografisk utgangspunkt starter han med en redegjørelse for hvordan byens entré – Piazza del Popolo – har fått sin form. Så følger alle tilleggene (”Tre ekstra godbiter”, ”Via Appia Antica”, ”Landsbyen Nemi”, en redegjørelse for de store landskapsdragene, pluss en gjennomgang av Romas historie og romersk byggeteknikk.) Det er et historieforløp som ender med barokken, og det tilfredsstiller vel de fleste, men dagens arkitekter hadde nok satt pris på om vår tid hadde vært representert med noe mer enn Pier Luigi Nervis sirkulære sportshall til olympiaden i 1960. Gunnarsjaa har også tatt med alt det praktiske (mat, drikke, hoteller og spisesteder) og dermed har det blitt, ikke bare en arkitekturguide, men en hendig, komplett og kunnskapsrik reisebok, uten unødig snakk.

Arne Gunnarsjaa
ROMA i små porsjoner. Arkitektur, plasser, historie, kultur, mat og vin
Abstrakt forlag 2009
92 sider

Publisert i Arkitektur N 7 2011

Det vil være en skamplett på denne regjeringen om den vedtar å rive høyblokka

Arkitekt Ulf Grønvold står i morgenlyset og betrakter Høyblokka med et interessert blikk. I dagene etter 22. juli var trærne langs allèen foran inngangen irrgrønne, flagget på halv stang og fasaden på Høyblokka full av åpne sår. Nå er trærne nakne, flagget gått til topps, mens Høyblokka er hvit som snø, pakket inn hvit duk.

– Vet du hva den minner meg om når jeg ser den? Christo! Han kunstneren som pakket inn alt mulig, bygninger, trær... Du ser jo tingene mye tydeligere når de er pakket inn. Du ser dem liksom på nytt.

– Det ligner jo også en bandasje?

– Ja, det er jo mye nærmere virkeligheten. Blokka er jo bandasjert. Den er såret, sier Grønvold, som nettopp er blitt hentet ut fra sitt kontor i Nasjonalmuseet for kunst. Sammen har vi vandret forbi Tinghuset, der Anders Behring Breivik igjen skal stille i fengslingsmøte mandag som kommer. Grønvold er nok mer opptatt av foredraget han skal holde for sine kolleger i Arktitektforeningen neste uke. Der er stemningen amper når de hører statsråd Rigmor Aasrud si at hun ikke kan utelukke å rive Høyblokka.

– Det som virker forbausende er at hver gang hun uttaler seg, så virker det som om hun allerede har bestemt seg. Det er veldig rart når det pågår utredninger. Et perspektiv på dette er at å rive Høyblokken, det er å fullføre det Breivik begynte på. Han kom halvveis, nå gjør staten resten. Det syns jeg er helt absurd.

– Nå argumenterer du med følelser? Hva med det arkitektoniske?

– Følelser, det er når man lar noen ansattes følelser få lov til å bestemme hva slags bygninger staten skal ha for all framtid. Det syns jeg er å la følelsene rå. Jeg syns ikke min argumentasjon er følelsesbasert, den er mer symbolsk. Å skulle fortsette en riving en terrorist har påbegynt, det syns jeg er helt galt. Men til det arkitektoniske, så representerer jo regjeringskvartalet en veldig sammensatt historie, som igjen er fortellingen om Norge. Man kan ikke fjerne den!
Grønvold viser fram historiske bilder han skal bruke i foredraget sitt, der det går tydelig fram at regjeringskvartalet har blitt til bit for bit. Først kom Finansdepartementet i 1904, og meningen var at en helt lik bygning skulle plasseres ved siden av med et midstykke slik at hele kvartalet dannet en H. Tiår og etter tiår gikk uten at man tok seg råd til det, men etter 2. verdenskrig begynte man å planlegge en høy blokk som skulle presses inn mellom tre sykehusbygninger som sto der fra før, Det militære hospital, Fødselsklinikken og Rikshospitalet. Disse ble revet etter hvert som Høyblokka reiste seg og sto ferdig i 1958. Bygget er tegnet av arkitekt Erling Viksjø, som har latt seg inspirere av modernismen og den kjente sveitsiske arkitekten Le Corbusier, som også tegnet FN-bygningen i New York.

– Du kan si at Høyblokka er i slekt med den internasjonalt kjente FN-bygningen, samtidig som Viksjø har lagt norsk elvegrus i støpen og så sandblåst den. Det jeg også syns er vakkert og viktig med Høyblokka, er at den utgjør midtstykket i selve regjeringskvartalets komposisjon, med Finansdepartementet og Y-blokka som et bein på hver side, som en slags nytolkning av den gamle H-en. Foran er et halvsirkelformet basseng, og fra hovedinngangen går den gamle allèen, som peker videre mot det nyere R4-bygget. Hvis man tar bort Høyblokka, som er sentrum i hele komposisjonen, så blir det jo meningsløst, hele greia! sier Grønvold opprørt.

– Dette er jo historien om hvordan Norge blir til! Det er pragmatisme og improvisasjon over mange tiår, det syns jeg er storveis! Vi er ikke landet for de helt store visjoner, men vi er landet for improvisasjon og det å være pragmatikere. Jeg syns det sier masse om Norge, og jeg syns det ville være veldig dumt og korttenkt å skulle ødelegge den historien. Det at noen departementsansatte akkurat nå har noen traumer, det kan ikke gripe inn i kulturhistorien med en sånn tyngde. Det fullstendig kulturløst å skulle tenke på rive Høyblokka. Det vil bli en skamplett på denne regjeringen, hvis de river den. Alt jeg har hørt til nå, er at konstruksjonen er i orden. Her er det bare å reparere. Bygget står jo der!

Arkitekt Grønvold syns heller ikke det bør telle med i vurderuingen at Høyblokka var åsted for grufulle hendelser, som at mennesker døde der inne.

– Opp gjennom tidene når et viktig bygg har blitt ødelagt av krigshandlinger eller ulykker, så har man jo alltid bygd opp igjen. Tårnet i Venezia, Campanilen, raste jo sammen, og ble bygd opp igjen rundt år 1900. Ingen tenker jo på det i dag! Under 1. verdenskrig var mange av stridighetene i Belgia. De historiske byene der ble ødelagt, og de ble også bygd opp igjen. Når fienden knuste noen historiske bygninger, så bygde man dem jo opp igjen. Det er den faste regelen helt fram til vår tid. Etter 2. verdenskrig kommer det et skifte. Da er det bare visse steder man prioriterer å bygge opp igjen. Det er kommet et slags ærlighetskrav, man skal liksom ikke jukse. Man skal uttrykke sin tid i stedet. Ja, det har skjedd mye galt i etterkrigstiden.

Intervjuet av Hanne Mauno. Publisert i Dagsavisen 11. november

Hovedverkene på Vestbanen

KUNSTMUSEUM. Nasjonalmuseet på Vestbanen skal bli horisontalt og Munchmuseet i Bjørvika vertikalt. I Aftenposten Aften 22. september liker ikke kunstsosiolog Dag Solhjell noen av dem.” Ingen av dem forteller utad at det er et kunstmuseum,” klager han. Men hvordan skal det gjøres, bortsett fra å sette opp et skilt?

Tidligere var det enklere: Et kunstmuseum så ut som et slott. Tre år etter den franske revolusjon i 1789 besluttet Nasjonalkonventet i Paris å opprette et statlig museum i Louvre. Kongens skatter tilhørte nå folket og skulle kunne sees av alle. I de neste hundre årene ble det bygd museer over hele verden, og alle minnet om palasser. De var som ekkoer av fyrsteslottene der samleriveren først fikk sine fysiske uttrykk. Nasjonalgalleriet, Historisk Museum, Kunstindustrimuseet i Oslo, Rasmus Meyers samlinger og Vestlandske kunstindustrimuseum i Bergen tilhører alle denne tradisjonen. I vår tid ser nye museer svært forskjellige ut. Guggenheim i Bilbao er som en kjempemessig, krum metallskulptur. Tate Modern i London holder til i en nedlagt kraftstasjon. Forteller de utad at de er kunstmuseer? Det er tydeligvis ikke nødvendig for publikum strømmer til. I dag finnes kunstmuseer i alle størrelser og former, og folk flest har ingen problemer med det.

Kravet om fornyelse. Det finnes en god del store og lave museer rundt om i verden. Slik blir også det nye Nasjonalmuseet. I disse museene ”er det bærende pedagogiske prinsipp horisontalitet,” i følge Solhjell. Hva innebærer det? Jo, på Vestbanen vil den faste utstillingen for design og kunsthåndverk vises i 1. etasje og i 2. etasje vil publikum endelig få en bred presentasjon av norsk kunsts utvikling. For Solhjell er dette som om de gamle museene blir stablet oppå hverandre i det nye huset. Og da blir ingen fornyelse. Trolig ønsker han seg utstillinger der de ulike feltene blandes og sees sammen. Og slik vil nok mange av de skiftende utstillingene bli. Men må de faste utstillingene være på samme viset? De fleste større kunstmuseer verden over finner gode faglige grunner til å presentere basisberetningene om de ulike kunstfagene hver for seg. Skulle fremtidens kuratorer ønske å organisere de faste utstillingene på en annen måte, er det lett å få til.

Ivaretakelse. Gigantmuseet Victoria & Albert i London er en institusjon som jeg og mange andre besøker igjen og igjen. Takket være det britiske imperiets utstrekning, er samlingene enestående rike og svært mangfoldige. Det er langt fra lett å finne frem i de mange galleriene. Men det blir en del av besettelsen ved å være der. Man går seg bort i en magisk verden og har nesten ikke et ønske om å komme ut.

Det nye Nasjonalmuseet blir adskillig mindre, likevel er Solhjell redd for å få vansker med å finne ut hvor han er. Det må være det han mener når han skriver at museet ”lider som arkitektur av svak ivaretakelse av hensynet til publikum.” Jeg kan berolige ham med at det vil bli lettere der enn i mange andre horisontale museer. Og i motsetning til for eksempel Nasjonalgalleriet vil vandringene fra sal til sal på Vestbanen som regel være rettet mot et utkikksvindu eller et atrium. Pauserom gir muligheter for avbrekk og fordypning, og et meget sjenerøst midtrom vil dele vandringen i to.

Munch. Solhjell er også bekymret for Edvard Munchs kunst i det nye Nasjonalmuseet. Museets arkitektur lider av en ”ubestemthet i sitt forhold til Munch,” skriver han. Byggeprosjekt er nå på forprosjektstadiet der løsningen raffineres og stadig flere detaljer avklares. Blant annet er den nye Munch-salen i ferd med å få sin form og plassering. Vi kan love at Munchs hovedverk vil få vel så gode forhold som i Nasjonalgalleriet og at det vil bli lett å finne frem dit. Så hvordan kan Solhjell allerede nå klage over at forholdene ikke vil bli lagt ”til rette for at Munchs kunst skal møte et stort og internasjonalt publikum som aldri tidligere har besøkt bygningen”?

Publisert i Aftenposten Aften 5. oktober 2011.

NAL i hundre

Det var en strålende fest. Rådhussalen med sitt dramatiske marmorgulv i svart/hvitt-mønster og hele 21 meter opp til taket, freskoveggenes fortellerkunst og langbord dekket med jubileumsserviset fra byjubileet i år 2000. Dessuten gode talere og to konferansierer, Ingerid Helsing Almaas og Per Rygh, som var på høyde med dem vi kjenner fra Grand Prix. – Men var det likevel noe som manglet? Bør ikke et hundreårsjubileum gi oss et historisk perspektiv? Et kort riss som lar oss forstå hvor langt vi har beveget oss i løpet av det siste sekelet?

Det er sikkert fornuftig at jubileumsmarkeringen har konsentrert seg om dagens utfordringer. Fokus har vært på de mange aktivitetene landet rundt og arrangementer som har vist fagets relevans i vår tid. Men det hadde vært mulig å kombinere dette med en bevissthet om hvor man kommer fra.

Enkelte av oss var med for 25 år siden. Også da var Oslo rådhus en festlig ramme (om en mottakelse før festfolket tok båten ut til Bygdøy med middag på Najaden). Mye har skjedd siden 1986. Fehns endelige oppstigning til parnasset skjedde med tildelingen av Pritzker- prisen året etter. I 1989 vant Snøhetta konkurransen om biblioteket i Alexandria og dermed startet den mest oppsiktsvekkende karriere som noe norsk arkitektkontor har hatt. Kjell Lund, Nils Slaatto og Kristin Jarmund er blitt æresmedlemmer av den amerikanske arkitektforeningen. Niels Torp vant konkurransen om SAS-hovedkvarteret i Stockholm i 1987 og i årene som fulgte etablerte han seg internasjonalt som den viktigste fornyer av kontoret som bygningstype. Arne Henriksens fornyelse av norsk jernbanearkitektur ble lagt merke til ute. Carl-Viggo Hølmebakk, Jensen & Skodvin, Jarmund & Vigsnæs, Helen & Hard, og andre, har blitt publisert i viktige internasjonale tidsskrifter.

– Man må kunne si at norsk arkitekturs internasjonale gjennombrudd har skjedd i løpet av de siste 25 årene, og kanskje var det noe man kunne sagt i Rådhussalen? Jubileer er tross alt høydepunkter som kaller på overblikk og lange linjer. (Og i tillegg til disse artistiske prestasjonene har vi fått en statlig arkitekturpolitikk, arkitektskole i Bergen, Norsk Form er født og Arkitekturmuseet har skaffet seg et hus det er grunn til å være fornøyd med.)

En annen ting: Fester kommer og går, snart er de bare et noe uklart minne. Publikasjoner, derimot, har lengre liv. Til forrige jubileum skrev Odd Brochmann boken Disse arkitektene. Den ble først trykt som føljetong i Arkitektnytt og siden bundet inn, det var slik man gjorde det den gang økonomien var trangere. Det er en festlig bok som vi stadig refererer til, men jeg hadde ikke trodd at vi 25 år senere fortsatt skulle være uten en grundigere fremstilling av faggruppens historie.

For 25 år siden startet Arkitekturmuseet og NAL med de offisielle utstillingene om norsk samtidsarkitektur. Det er en tradisjon som fortsetter, nå i regi av Nasjonalmuseet. Men yrkeshistorien kan vi ikke vente at andre skal ta seg av. Det må være av interesse å vite hvordan byggeprosessen har vært til ulike tider og hvordan arkitektenes arbeidsvilkår og status har endret seg. Jeg tror at det har blitt atskillig vanskeligere å skape god arkitektur i løpet av de siste tiårene, men jeg skulle gjerne vært på tryggere grunn når jeg mener det. Mitt råd til NAL er å la jubileet bli starten på et arbeid med å kartlegge den veien vi har gått. Kanskje kan det også være nyttige når man skal se for seg veien videre?

Publisert på Arkitektnytts hjemmeside.