NAL i hundre

Det var en strålende fest. Rådhussalen med sitt dramatiske marmorgulv i svart/hvitt-mønster og hele 21 meter opp til taket, freskoveggenes fortellerkunst og langbord dekket med jubileumsserviset fra byjubileet i år 2000. Dessuten gode talere og to konferansierer, Ingerid Helsing Almaas og Per Rygh, som var på høyde med dem vi kjenner fra Grand Prix. – Men var det likevel noe som manglet? Bør ikke et hundreårsjubileum gi oss et historisk perspektiv? Et kort riss som lar oss forstå hvor langt vi har beveget oss i løpet av det siste sekelet?

Det er sikkert fornuftig at jubileumsmarkeringen har konsentrert seg om dagens utfordringer. Fokus har vært på de mange aktivitetene landet rundt og arrangementer som har vist fagets relevans i vår tid. Men det hadde vært mulig å kombinere dette med en bevissthet om hvor man kommer fra.

Enkelte av oss var med for 25 år siden. Også da var Oslo rådhus en festlig ramme (om en mottakelse før festfolket tok båten ut til Bygdøy med middag på Najaden). Mye har skjedd siden 1986. Fehns endelige oppstigning til parnasset skjedde med tildelingen av Pritzker- prisen året etter. I 1989 vant Snøhetta konkurransen om biblioteket i Alexandria og dermed startet den mest oppsiktsvekkende karriere som noe norsk arkitektkontor har hatt. Kjell Lund, Nils Slaatto og Kristin Jarmund er blitt æresmedlemmer av den amerikanske arkitektforeningen. Niels Torp vant konkurransen om SAS-hovedkvarteret i Stockholm i 1987 og i årene som fulgte etablerte han seg internasjonalt som den viktigste fornyer av kontoret som bygningstype. Arne Henriksens fornyelse av norsk jernbanearkitektur ble lagt merke til ute. Carl-Viggo Hølmebakk, Jensen & Skodvin, Jarmund & Vigsnæs, Helen & Hard, og andre, har blitt publisert i viktige internasjonale tidsskrifter.

– Man må kunne si at norsk arkitekturs internasjonale gjennombrudd har skjedd i løpet av de siste 25 årene, og kanskje var det noe man kunne sagt i Rådhussalen? Jubileer er tross alt høydepunkter som kaller på overblikk og lange linjer. (Og i tillegg til disse artistiske prestasjonene har vi fått en statlig arkitekturpolitikk, arkitektskole i Bergen, Norsk Form er født og Arkitekturmuseet har skaffet seg et hus det er grunn til å være fornøyd med.)

En annen ting: Fester kommer og går, snart er de bare et noe uklart minne. Publikasjoner, derimot, har lengre liv. Til forrige jubileum skrev Odd Brochmann boken Disse arkitektene. Den ble først trykt som føljetong i Arkitektnytt og siden bundet inn, det var slik man gjorde det den gang økonomien var trangere. Det er en festlig bok som vi stadig refererer til, men jeg hadde ikke trodd at vi 25 år senere fortsatt skulle være uten en grundigere fremstilling av faggruppens historie.

For 25 år siden startet Arkitekturmuseet og NAL med de offisielle utstillingene om norsk samtidsarkitektur. Det er en tradisjon som fortsetter, nå i regi av Nasjonalmuseet. Men yrkeshistorien kan vi ikke vente at andre skal ta seg av. Det må være av interesse å vite hvordan byggeprosessen har vært til ulike tider og hvordan arkitektenes arbeidsvilkår og status har endret seg. Jeg tror at det har blitt atskillig vanskeligere å skape god arkitektur i løpet av de siste tiårene, men jeg skulle gjerne vært på tryggere grunn når jeg mener det. Mitt råd til NAL er å la jubileet bli starten på et arbeid med å kartlegge den veien vi har gått. Kanskje kan det også være nyttige når man skal se for seg veien videre?

Publisert på Arkitektnytts hjemmeside.