Hovedverkene på Vestbanen

KUNSTMUSEUM. Nasjonalmuseet på Vestbanen skal bli horisontalt og Munchmuseet i Bjørvika vertikalt. I Aftenposten Aften 22. september liker ikke kunstsosiolog Dag Solhjell noen av dem.” Ingen av dem forteller utad at det er et kunstmuseum,” klager han. Men hvordan skal det gjøres, bortsett fra å sette opp et skilt?

Tidligere var det enklere: Et kunstmuseum så ut som et slott. Tre år etter den franske revolusjon i 1789 besluttet Nasjonalkonventet i Paris å opprette et statlig museum i Louvre. Kongens skatter tilhørte nå folket og skulle kunne sees av alle. I de neste hundre årene ble det bygd museer over hele verden, og alle minnet om palasser. De var som ekkoer av fyrsteslottene der samleriveren først fikk sine fysiske uttrykk. Nasjonalgalleriet, Historisk Museum, Kunstindustrimuseet i Oslo, Rasmus Meyers samlinger og Vestlandske kunstindustrimuseum i Bergen tilhører alle denne tradisjonen. I vår tid ser nye museer svært forskjellige ut. Guggenheim i Bilbao er som en kjempemessig, krum metallskulptur. Tate Modern i London holder til i en nedlagt kraftstasjon. Forteller de utad at de er kunstmuseer? Det er tydeligvis ikke nødvendig for publikum strømmer til. I dag finnes kunstmuseer i alle størrelser og former, og folk flest har ingen problemer med det.

Kravet om fornyelse. Det finnes en god del store og lave museer rundt om i verden. Slik blir også det nye Nasjonalmuseet. I disse museene ”er det bærende pedagogiske prinsipp horisontalitet,” i følge Solhjell. Hva innebærer det? Jo, på Vestbanen vil den faste utstillingen for design og kunsthåndverk vises i 1. etasje og i 2. etasje vil publikum endelig få en bred presentasjon av norsk kunsts utvikling. For Solhjell er dette som om de gamle museene blir stablet oppå hverandre i det nye huset. Og da blir ingen fornyelse. Trolig ønsker han seg utstillinger der de ulike feltene blandes og sees sammen. Og slik vil nok mange av de skiftende utstillingene bli. Men må de faste utstillingene være på samme viset? De fleste større kunstmuseer verden over finner gode faglige grunner til å presentere basisberetningene om de ulike kunstfagene hver for seg. Skulle fremtidens kuratorer ønske å organisere de faste utstillingene på en annen måte, er det lett å få til.

Ivaretakelse. Gigantmuseet Victoria & Albert i London er en institusjon som jeg og mange andre besøker igjen og igjen. Takket være det britiske imperiets utstrekning, er samlingene enestående rike og svært mangfoldige. Det er langt fra lett å finne frem i de mange galleriene. Men det blir en del av besettelsen ved å være der. Man går seg bort i en magisk verden og har nesten ikke et ønske om å komme ut.

Det nye Nasjonalmuseet blir adskillig mindre, likevel er Solhjell redd for å få vansker med å finne ut hvor han er. Det må være det han mener når han skriver at museet ”lider som arkitektur av svak ivaretakelse av hensynet til publikum.” Jeg kan berolige ham med at det vil bli lettere der enn i mange andre horisontale museer. Og i motsetning til for eksempel Nasjonalgalleriet vil vandringene fra sal til sal på Vestbanen som regel være rettet mot et utkikksvindu eller et atrium. Pauserom gir muligheter for avbrekk og fordypning, og et meget sjenerøst midtrom vil dele vandringen i to.

Munch. Solhjell er også bekymret for Edvard Munchs kunst i det nye Nasjonalmuseet. Museets arkitektur lider av en ”ubestemthet i sitt forhold til Munch,” skriver han. Byggeprosjekt er nå på forprosjektstadiet der løsningen raffineres og stadig flere detaljer avklares. Blant annet er den nye Munch-salen i ferd med å få sin form og plassering. Vi kan love at Munchs hovedverk vil få vel så gode forhold som i Nasjonalgalleriet og at det vil bli lett å finne frem dit. Så hvordan kan Solhjell allerede nå klage over at forholdene ikke vil bli lagt ”til rette for at Munchs kunst skal møte et stort og internasjonalt publikum som aldri tidligere har besøkt bygningen”?

Publisert i Aftenposten Aften 5. oktober 2011.