Snøhetta, Fehn og Nina Berre

I denne utstillingen får vi se høydepunkter fra europeisk arkitektur i 2007 og 2008. To år er et øyeblikk i historien lange løp, så dette blir et øyeblikksbilde. La oss sette dette bildet i relieff ved etablere et lengre tidsperspektiv og samtidig koble vår egen utvikling på det vi ser rundt oss her i salen. La oss gå vel tjue år tilbake, til årene rette før 1990.

I 1987 fikk Sverre Fehn Pritzker-prisen, og ble på en måte årets offisiell verdensmester i arkitektur. To år senere gikk et lite norsk arkitektkontor seirende ut av konkurransen om biblioteket i Alexandria. Den ene hendelsen var kulminasjonen på en lang karriere, den andre var starten.

Og så rykker vi frem til fjoråret. I februar 2009 døde Fehn og i mai mottok Snøhetta Mies Award, og ble europamestre. Den gamle kjempe ble borte samtidig som de nye stjernene fikk bekreftet sin status.

Nå er det stor forskjell på Fehn og Snøhetta, på hva slags arkitektur de lager og hvordan den skapes. Snøhetta opererer ikke innenfor en Fehn-tradisjon. I første rekke fordi verden er i stadig endring og arkitekturen likeså.

Men det er som om disse to krysningspunktene, årene rett for 1990 og 2009, markerer et skifte, en stafettveksling mellom to generasjoner.

Det virker riktig å si det sånn når vi åpner en utstilling som viser Snøhettas opera som det fremste byggverket sammen med resten av topp-bygningene i Europa, og at dette finner sted i Sverre Fehns paviljong i Arkitekturmuseet.

La meg i en parentes nevne at jeg som rådgiver for Mies van der Rohe prisen nominerte 3 norske byggverk: Operaen, Sohlbergplassen og Arkitekturmuseet. Men jeg synes juryen gjorde et riktig valg ved å velge som den gjorde.

Tillat noen flere personlige bemerkninger tilslutt:
Livet er fullt av stafettløp, når vi har løpt vår etappe er det en annen som bringer stafettpinnen videre. Om tre måneder tiltrer Nina Berre som avdelingsdirektør for arkitektur ved Nasjonalmuseet. Det er en erfaren og kompetent leder som da skal styre aktiviteten her i huset. Vi hilsen henne velkommen til det viktige arbeidet hun tar fatt på. Og vi gleder oss til å høre henne som siste taler i dag åpne denne utstillingen.

For meg ble det 17 år i Arkitekturmuseet og dets fortsettelse i Nasjonalmuseet, og det er i alle fall en lang etappe. Fra sommeren av så skal jeg stelle med Nasjonalmuseets byggesak på Vestbanen, og det blir sikkert krevende nok. La oss håpe at det kan resultere i et byggverk av en kvalitet som gjør at Mies van der Rohe prisen igjen havner i Oslo. Men foreløpig skal vi glede oss over Snøhettas etappeseier – og alle de andre vakre byggene som er blitt reist i vår verdensdel i løpet av to år. Velkommen alle sammen!

Tale ved åpning av Mies van der Rohe Award-utstillingen, 11. februar 2010